Advarsel: Dette er ikke tråden for partipolitikk!
Dette er ikke tråden for å diskutere hvilken politikk som er best, men hva man bør velge for å oppnå det resultatet man ønsker.
Det nærmer seg valg igjen. Det er to overordnede former for stemmestrategier: taktisk og ideologisk. Ideologisk stemmeavgivning inne bærer å stemme på det paretiet du liker best, uavhengig av konsekvenser. Taktisk stemmeavgivning innebærer å stemme etter hvordan du forventer konsekvensene blir. Eksempel: Anta at du er gla'kristen og at den viktigste saken for deg er human behandling av medmennesker, særlig de som er på bunnen av samfunnet. Ideologisk burde du da trolig stemme på Krf. Rent strategisk kan man imidlertid se at Krf neppe får særlig mye innflytelse på en Høyre-Frp-regjering, og at Frp er antitesen til det du ønsker. Det taktiske valget ville derfor være å stemme på f.eks SV eller MDG; de ville være inklinerte til å danne en regjeringsblokk med Ap. Dette til tross for at både SV og MDG har en sterk anti-religiøs linje. En stemme til Krf vil i beste fall medføre at K'en består i KRLE-faget, mens en stemme til SV er en negativ stemme til Frp. Hva som er det riktige å gjøre i denne situasjonen må selvsagt hver og en avgjøre på egenhånd, og for min egen del er jeg uansett ikke gla'kristen. Men det illustrerer problematikken. Jeg skal ikke gå så veldig inn på hva jeg egentlig mener om politikk, derimot skal jeg gi to grunner til at jeg oftest stemmer ideologisk - selv når jeg vet at jeg stemmer på et parti som hverken havner i regjering eller på Stortinget, og at min politiske innflytelse derfor er 0.
Den første og viktigste grunnen til dette tilsynelatende merkelige valget er at det for meg føles riktigere å stemme blankt enn å uttrykke min støtte til et parti jeg ikke liker, selv om det partiet oppfattes som det minste av to onder. Jeg er simpelten ikke tilhenger av doktrinen om at mine fienders fiender nødvendigvis er mine venner. Det er også et sterkere utsagn å stemme positivt på et mikroparti, selv om det er en stemme i søpla per se, enn å stemme blankt. Det indikerer nemlig at politikerforakten ikke er absolutt. Jeg er med andre ord villig til å støtte noen hvis de fortjener den støtten. Uheldigvis for meg er ingen av de etablerte partiene er i nærheten av å innfri mine krav til integritet, edruelighet og kompetanse. Men blandt nisjepartiene hender det at det dukker opp noen som i tilstrekkelig stor grad sammenfaller med mine egne overbevisninger til at de får min stemme - til tross for at det tilsynelatende er ekvivalent med å stemme blankt.
Den andre grunnen er at rent spillteoretisk fremstår hele valgprosessen som en pervers avart av det iterative fangenes dilemma. Jeg kjøper derfor ikke blindt påstanden om at agressive algoritmer er best, selv om de kommer seirende ut på kort sikt. Sagt på en annen måte: Bare fordi et mikroparti ikke har forutsetninger til å komme til makta nå, så kommer det flere valg. Hvis alle alltid tenkte på samme måte ville de aldri komme til makta i fremtiden heller. Men et parti som MDG var et slikt verdiløst nisjeparti i mange år før de ble store. Dette er ikke en støtteerklæring til de grønne, forresten. Jeg bare påpeker at dersom deres støttespillere konsekvent hadde stemt på SV eller V fordi de 'visste' at MDG ikke ville komme inn på tinget og de to andre var det nærmeste man kom, så hadde MDG heller ikke fått den muligheten. Derav følger det at dersom jeg skulle ønske at piratpartiet, feministisk initiativ, demokratene eller libertarianerne noensinne skal få politisk innflytelse, så må jeg være forberedt på å kaste bort stemmen min på de i mange år, selv om jeg på kort sikt ville fått større innflytelse ved å stemme på et av de andre partiene som i alle fall i noen grad har en politikk jeg liker.
I år kommer jeg likevel til å stemme taktisk, fordi jeg tror langtidseffektene av å bevare status quo er mer skadelige for de politiske vyene jeg har enn å prøve å hjelpe favorittpartiet inn på tinget. De har venta lenge, de kommer til å vente lengre, de kan vente en periode til. Jeg har faktisk ikke helt bestemt meg for hva jeg skal stemme ennå, men det står nok mellom to ulike kandidater som jeg virkelig, virkelig ikke kan fordra. Men sånn blir det noen ganger; ideologi er viktig for meg, men det hender man må være litt pragmatisk også. Og som kjent - vinnerstrategien i det iterative fangens dilemma er ikke å alltid samarbeide.
Så, kjære forum - hva er deres syn på valget? Stemmer dere ideologisk eller taktisk? Hvorfor og hvordan?
Og igjen - denne tråden handler ikke om hvilket parti som har riktig og gal politikk, eller hva slags sluttresultat man burde ønske - den handler om hvordan man bør gå frem for å oppnå det.
Dette er ikke tråden for å diskutere hvilken politikk som er best, men hva man bør velge for å oppnå det resultatet man ønsker.
Det nærmer seg valg igjen. Det er to overordnede former for stemmestrategier: taktisk og ideologisk. Ideologisk stemmeavgivning inne bærer å stemme på det paretiet du liker best, uavhengig av konsekvenser. Taktisk stemmeavgivning innebærer å stemme etter hvordan du forventer konsekvensene blir. Eksempel: Anta at du er gla'kristen og at den viktigste saken for deg er human behandling av medmennesker, særlig de som er på bunnen av samfunnet. Ideologisk burde du da trolig stemme på Krf. Rent strategisk kan man imidlertid se at Krf neppe får særlig mye innflytelse på en Høyre-Frp-regjering, og at Frp er antitesen til det du ønsker. Det taktiske valget ville derfor være å stemme på f.eks SV eller MDG; de ville være inklinerte til å danne en regjeringsblokk med Ap. Dette til tross for at både SV og MDG har en sterk anti-religiøs linje. En stemme til Krf vil i beste fall medføre at K'en består i KRLE-faget, mens en stemme til SV er en negativ stemme til Frp. Hva som er det riktige å gjøre i denne situasjonen må selvsagt hver og en avgjøre på egenhånd, og for min egen del er jeg uansett ikke gla'kristen. Men det illustrerer problematikken. Jeg skal ikke gå så veldig inn på hva jeg egentlig mener om politikk, derimot skal jeg gi to grunner til at jeg oftest stemmer ideologisk - selv når jeg vet at jeg stemmer på et parti som hverken havner i regjering eller på Stortinget, og at min politiske innflytelse derfor er 0.
Den første og viktigste grunnen til dette tilsynelatende merkelige valget er at det for meg føles riktigere å stemme blankt enn å uttrykke min støtte til et parti jeg ikke liker, selv om det partiet oppfattes som det minste av to onder. Jeg er simpelten ikke tilhenger av doktrinen om at mine fienders fiender nødvendigvis er mine venner. Det er også et sterkere utsagn å stemme positivt på et mikroparti, selv om det er en stemme i søpla per se, enn å stemme blankt. Det indikerer nemlig at politikerforakten ikke er absolutt. Jeg er med andre ord villig til å støtte noen hvis de fortjener den støtten. Uheldigvis for meg er ingen av de etablerte partiene er i nærheten av å innfri mine krav til integritet, edruelighet og kompetanse. Men blandt nisjepartiene hender det at det dukker opp noen som i tilstrekkelig stor grad sammenfaller med mine egne overbevisninger til at de får min stemme - til tross for at det tilsynelatende er ekvivalent med å stemme blankt.
Den andre grunnen er at rent spillteoretisk fremstår hele valgprosessen som en pervers avart av det iterative fangenes dilemma. Jeg kjøper derfor ikke blindt påstanden om at agressive algoritmer er best, selv om de kommer seirende ut på kort sikt. Sagt på en annen måte: Bare fordi et mikroparti ikke har forutsetninger til å komme til makta nå, så kommer det flere valg. Hvis alle alltid tenkte på samme måte ville de aldri komme til makta i fremtiden heller. Men et parti som MDG var et slikt verdiløst nisjeparti i mange år før de ble store. Dette er ikke en støtteerklæring til de grønne, forresten. Jeg bare påpeker at dersom deres støttespillere konsekvent hadde stemt på SV eller V fordi de 'visste' at MDG ikke ville komme inn på tinget og de to andre var det nærmeste man kom, så hadde MDG heller ikke fått den muligheten. Derav følger det at dersom jeg skulle ønske at piratpartiet, feministisk initiativ, demokratene eller libertarianerne noensinne skal få politisk innflytelse, så må jeg være forberedt på å kaste bort stemmen min på de i mange år, selv om jeg på kort sikt ville fått større innflytelse ved å stemme på et av de andre partiene som i alle fall i noen grad har en politikk jeg liker.
I år kommer jeg likevel til å stemme taktisk, fordi jeg tror langtidseffektene av å bevare status quo er mer skadelige for de politiske vyene jeg har enn å prøve å hjelpe favorittpartiet inn på tinget. De har venta lenge, de kommer til å vente lengre, de kan vente en periode til. Jeg har faktisk ikke helt bestemt meg for hva jeg skal stemme ennå, men det står nok mellom to ulike kandidater som jeg virkelig, virkelig ikke kan fordra. Men sånn blir det noen ganger; ideologi er viktig for meg, men det hender man må være litt pragmatisk også. Og som kjent - vinnerstrategien i det iterative fangens dilemma er ikke å alltid samarbeide.
Så, kjære forum - hva er deres syn på valget? Stemmer dere ideologisk eller taktisk? Hvorfor og hvordan?
Og igjen - denne tråden handler ikke om hvilket parti som har riktig og gal politikk, eller hva slags sluttresultat man burde ønske - den handler om hvordan man bør gå frem for å oppnå det.