Jeg har slitt med depresjon i to og et halvt år. Jeg har tatt piller mot det av og på, men i går bestemte jeg meg for at jeg skal begynne på det igjen for godt. Grunnen til det er dette:

Da jeg for første gang dro til fastlegen min for å snakke om at jeg følte meg deprimert, tok han en MADRS-test som måler på en skala hvor deprimert man faktisk er. Anbefalt behandling etter at vi var ferdig med å ta testen var piller + samtaleterapi. Men jeg har ennå ikke snakket med en eneste psykolog.

Fastlegen min beskrev depresjon og "lykkepiller" på en måte jeg ikke hadde hørt det før. Han sa at pillene (selv om de blir og selv om jeg selv også nettopp kalte dem "lykkepiller") ikke faktisk gjør deg lykkelig. Interessant, tenkte jeg. Han fortsatte med å si at å være deprimert er som å være nede i en dal følelsesmessig, og at å ta disse pillene kun hjelper deg opp fra dalen, men ikke opp til himmelen (gir deg rus)..

Det er også den opplevelsen jeg har hatt, og er også noe av grunnen til at jeg har sluttet å ta pillene fra tid til annen. Når man har tatt dem en stund, så føler man seg ikke deprimert lenger, men man blir heller aldri ordentlig lykkelig.

Før så klarte jeg å bli ordentlig lykkelig. Og dermed gikk jeg av dem for å føle det igjen. Men kort tid etter ble jeg jo like deprimert, og begynte på dem igjen. Men for ca ett år siden, så gjorde jeg et bevisst valg om å ikke begynne på dem igjen. Jeg har ikke følt meg ordentlig lykkelig igjen siden jeg ble deprimert etter at jeg sluttet på dem. Derfor bestemte jeg meg for å ta min første pille igjen i dag. Selv om det er kjipt å ikke føle seg ordentlig lykkelig, som jeg vet andre mennesker kan føle, så er det helt forjævelig å være deprimert også.

Jeg har konkludert med at det er pillene som gjør at jeg føler meg "normal", men det er også pillene som får meg til å tro at jeg kan være normal uten dem. Og det at depresjonen har stått helt ubehandlet i ett år nå, har forvridd synet mitt på livet og alle rundt meg. Jeg tror helt oppriktig at ingen er glad i meg, og at jeg ikke får noe til. Jeg har også mistet empatien min for andre mennesker så og si helt.

Det er en helt forferdelig og egoistisk sykdom.

Vel, du er ganske "heldig" om du føler deg normal med dem i den forstand.

Jeg fikk SSRI når jeg var veldig-veldig ung og gikk på det til ca når jeg ble myndig.

Jeg endte med å bli helt apatisk. Jeg ble ikke glad, sint, lei meg eller gira. Jeg satt der på nullpunktet, init, det var ingenting som stimulerte meg emosjonelt.

Det værste med det hele er at nå, 4-5 år etter jeg har slutta så er det fortsatt litt sånn, jeg håper det er depresjonen som gjør at jeg ikke blir engasjert i noe eller er glad all the time. Det jeg frykter, er at SSRIen har ødelagt noe kronisk, siden jeg var såpass ung når jeg fikk dem, uten at jeg vet om det er mulig i det hele tatt.

Jeg for min del har fått spørsmål om å begynne på dem, "det er jo forskjellige SSRIer også", sier dem. Men jeg er ikke interessert i å leve som en jævla robot, jeg vil heller sitte å deppe eller ha humørsvingninger til helvette og tilbake, enn å sitte i begravelser til nære og ikke kjenne en dritt av følelser.

For all del, mange har sikkert godt av SSRI'er og det er vel og bra for dem, men jeg personlig mener at det blir brukt som en ganske lett løsning. (I mitt tilfelle værtfall.)

Jeg gikk på ssri for en stund siden, og det funket greit det.Lite bivirkninger og normaliserte humøret.
Da jeg derimot bråsluttet på dem uten konsultasjon med lege fikk jeg noen syke opplevelser, det føltes som øynene sendte elektrosjokk nedover ryggen når jeg beveget meg og var småkvalm,varm og svimmel i over en måned.
jeg fant ikke ut av at det skyldtes bråslutten før jeg tilfeldigvis fikk vite om de underlige bivirkningene da jeg snakket med en psykriater.
Ssri skal taes i sammarbeid og oppfølging av lege, å avslutte og påbegynne slik du har gjort kan få konsekvenser, både kroppslig og mentalt.

Takk for alle svarene, og for de fine ordene. Det betyr mer enn dere sikkert tror.

Jeg var hos fastlegen min i dag for å få en legeerklæring til skolen for at jeg hadde vært borte. Jeg lå oppe hele natta uten å klare å sove i to uker, selv om jeg var dødstrøtt og ville sove, og tenkte på livet mitt og hvor langt til helvete alt hadde gått. Det endte jo med at når jeg først klarte å sovne i 6-tiden at jeg sov gjennom alarmen min som gikk et kvarter senere. Og det jeg studerer jobber vi med pasienter i praksisen og jeg vet ikke hvor lurt det er å jobbe på de når man ikke har sovet den natta.

Uansett, legen min så ikke på dette som en sykdom og ville ikke skrive en legeerklæring. Jeg klarer ikke å beskrive helt holdningen hennes, men jeg tenkte hele tiden at hun ikke trodde på meg, eller at hun ikke brydde seg om det jeg sa eller meg som pasienten hennes. Jeg fortalte henne at jeg hadde en diagnose på depresjon, og at jeg hadde vært i kontakt med studentsenteret og legekontoret hos den tidligere fastlegen min, uten at jeg ble ringt opp igjen av sistnevnte, og førstnevnte bare sa at "det er lang ventetid", uten at jeg hørte noe mer.

For en som ikke klarer å finne en eneste grunn til å stå opp om morgningen, og som allerede føler seg som en byrde for alle rundt seg, så er det å drive å krangle til seg hjelp ikke noe som faller en naturlig inn.. Man tenker jo allerede at ingen bryr seg, og trenger faktisk at helsepersonell er mer i møtekommende enn å si at de er fullbooket, eller å ikke bli ringt opp i det hele tatt.

Uansett, når jeg til slutt aksepterte at hun ikke kom til å skrive erklæringen, så tenkte jeg at jeg i det minste skulle få noe ut av timen, og tenkte at jeg skulle fortelle henne litt om hvorfor jeg følte meg så angstfull, spesielt om nettene. Å prate var noe den tidligere fastlegen min oppmuntret, og ikke noe jeg gjør med de rundt meg. Hun bare så rart på meg, og sa at det ikke var noe hun kunne gjøre med problemene mine, men at hun kunne skrive ut en resept på hormontabletter som skal gjøre det lettere å sovne når man vil.

Grøss, enda en lege som bare vil gi meg piller.

Hun hadde en helt rar holdning mot meg, og jeg skjønte ingenting. Jeg har aldri opplevd at noen lege verken på det helsesenteret der, eller der jeg bodde før har gitt meg en så kald skulder. Hun virket helt kald. Det var mitt ansvar å skaffe psykologisk hjelp, sa hun på et tidspunkt da jeg sa at jeg ikke hadde hatt noe suksess med å skaffe hjelp.

Hun sa også at man ikke må begynne og slutte på Cipralex uten å rådføre seg med lege først. Men hun sa ingenting verken fra eller til om at jeg hadde tatt en både i dag og i går. Hun brydde seg rett og slett ikke om meg.

Jeg tenker bare at dersom en som var i mer trøbbel enn meg psykisk sett hadde møtt henne, så hadde de nok tatt første taxi til Askøybrua.

Edit:

Jeg nevnte også når hun sa at det er mitt ansvar å få hjelp, at jeg hadde vært i kontakt med Studentsenteret her i Bergen, men at det var lang ventetid. Så ser hun meg rett i øynene og sier: Nei, det er det ikke; det er kort ventetid der.

Så jeg spaserte opp til Studentsenteret etter time, og etter at jeg hadde byttet henne som fastlege, for å få en time, og de sa at det er lang ventetid og at første ledige time jeg kunne få var i januar.

ville byttet lege, ikke alle som er like forståelsesfull ovenfor psykiske plager, det er viktig å ha en god kjemi med lege/behandler, at man føler seg hørt. Kanskje du kan få henvisning til psykriater.
Du har rett på å bytte lege 2 ganger i året, det kan du gjøre på nettet om du har hørt om en som er flink.
Ellers håper jeg du finner ut av ting og får det bra fremover.

Greia er at jeg byttet fastlege for to år siden, men han var alltid sykemeldt, så jeg hadde en fast vikar. Så sluttet hun, og hun her fikk jobben. Dermed ble jeg automatisk overført og ble pasienten hennes. Dette var første timen min hos hun. Jeg byttet fastlege 15 minutter etter at timen var over. Jeg er fremdeles rystet

Om du har problemer som er veldig plagsomt for deg, ville jeg prøvd å bli henvist til en dps, så får du videre oppfølging der av folk som har spesialisering innen feltet.
jeg byttet lege for noen år siden(legen mente jeg måtte riste det av meg), den nye legen derimot, henviste meg videre til psykriater uten problemer.
om du har diagnose og historie med plager, tror jeg ikke det vil bli noe problem om du har en noenlunde oppegående lege.

Generellt sett er jeg enig i at man ikke skal kaste kritisk sans fordi det er urtemedisin. Det finnes urtemedisiner med uheldige bivirkninger. Nå har prikkperium ytterst få bivirkninger sammenlignet med mange andre antideppresiva og bivirkningene den eventuellt har er svært sjeldne - samt at dem stopper ved avsluttet bruk. Det er en grunn til at dette preparatet selges reseptfritt på apotek (fordi det regnes som svært trygt).

I Tyskland f.eks skrives det heller ut johannesurt mot milde depresjoner - enn klassiske antideppresiva. Johannesurt har også en mengde positive innvirkninger på helse generellt. Det samme gjelder Rosenrot - som har vist seg å ha gunstig effekt på helsen i tillegg til den antideppresive virkningen.

Lider man av alvorlig depresjon - er det dog ikke sikkert man får noen merkbar effekt av disse urtepreparatene.

Du må nesten komme med solide kilder med slike påstander om uortodokse behandlingsformer, det virker interessant det du sier, men hadde vært greit å sett dokumentasjon i form av forskning, når du heller ikke har brukt det selv mot depresjon blir det litt funky å rose det opp i skyene uten å kunne dokumentere noe skikkelig.
Men jeg må si at johannesurt virker interesant mot milde depresjoner etter å ha lest litt.

Johannesurt er på ingen måte noen uortodoks behandlingsmåte.

Rosenrot er nok litt mere uortodoks. Men den har dokumentert effekt. Det finnes endel forskning rundt rosenrot om du søker litt rundt.

Det gøye med rosenrot er at den har merkbar effekt. Andre urter, kosttilskudd e.l. man tar merker man ikke særlig til effekt av. Men rosenroten har merkbar positiv virkning (om man ikke er av de få som ikke får effekt). Som vitalitet/kåthet urt er den også genial.

Her er noen linker å sjekke ut:

Wikipedia
Urtekilden
Mental Health America