Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  12 2515
Hei, alle!

Jeg kan fortelle litt meg meg selv først, slik at dere lette kan forstå situasjonen jeg er i - og forhåpentligvis kan komme med noen tips slik at jeg kanskje kan få en et liv med litt mindre angst enn det jeg har nå.

Det var ikke før videregående at jeg forsto - i ettertid - at slik jeg følte og opplevde situasjoner, ikke var normalt. Jeg var svært introvert, klarte så vidt å ha samtaler med medelever, og hver gang en lærer stilte et spørsmål rettet mot klassen, fikk jeg gang på gang angstanfall. Svetten begynte å strømme nedover kroppen, pulsen var i høygir og hjertebank. I ettertid ser jeg jo at dette resulterte i lavere karakterer enn jeg egentlig kunne oppnådd, og muligens vennskap som jeg ikke fikk muligheten til å få, pluss mye fravær.

Men det var ikke før jeg skulle starte på en sommerjobb etter videregående, jeg forstod at jeg led av angst. Jeg kom tilfeldigvis over en artikkel, og bestilte legetime. Der ble jeg satt på en liten dose antidepressiva og sendt videre til DPS i en annen by, for jeg og min daværende kjæreste, skulle flytte for å starte på universitet.

Psykologen kom fram til at jeg led av sosial angst. Jeg hadde flere timer hos vedkommende framover der behandlingen gikk ut på eksponeringsteknikk. Det var et rent helvete, men de typiske tankene man har når man lider av sosial angst forsvant gradvis. Jeg klarte dessverre ikke å begynne på universitetet, og flyttet hjem etter tre uker. Men jeg fortsatte å dra til psykologen ukentlig i ca. 6 måneder, men så fikk jeg beskjed om at det ikke var mer vedkommende kunne gjøre.

Tiden gikk, og jeg led fortsatt av uforklarlig angst. Det kan komme panikkangst ut av "ingenting" og har vel angstfølelsen daglig den dag i dag.

Legen min viste god forståelse, og vi hadde jevnlige timer året etter vgs og fram mot et nytt semester, der jeg igjen skulle prøve å starte på universitet. Denne gangen gikk det, og jeg fullførte første semester, og er veldig fornøyd med det.

Gjennom dette skoleåret gikk jeg igjen jevnlig til en annen DPS samt at medisindosene mine økte og økte. Pr. dags dato tar jeg 300 mg Lyrica og 300 mg Venlazid + Zolpidem mot søvnløse netter og Paralgin forte mot smerter. Pluss at jeg har både fått utskrevet Sobril - som ikke hjalp, deretter Vival, Rivotril og nå har jeg fått utskrevet Xanor for å prøve å klare å gå på forelesninger. Men igjen fikk jeg beskjed av DPS at de ikke visste hvordan de skulle klare å behandle angsten, og "behandlingen" der ble avsluttet.

Fastlegen min prøvde også å kontakte en psykiater, men som avslo forespørselen, siden vedkommende heller ikke så noe som kan bli gjort for å hjelpe meg.

Nå startet det nye semesteret snart, og jeg vil gjøre alt for å klare å gjennomføre studiet, men som situasjonen er, vet jeg ikke om det er mulig. Jeg vil også nevne at jeg trener kondisjon jevnlig, fått med deltidsstilling i studentbyen som jeg nærmest tvinger meg til å møte opp på når jeg har vakt. Jeg er fast bestemt på at angsten ikke skal ødelegge for jobb.

Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre for å bli kvitt angsten. Jeg er jevnlig sosial og deltar stadig på ting som jeg egentlig ikke er gira på i utgangspunktet. Jeg er definitivt overbevist at jeg ikke lider av sosial angst lenger, men generalisert angstlidelse.

Takk for at du tok deg tid til å lese, og hvis noen har råd som jeg kan prøve blir jeg hjertelig takknemlig! Hilsen en sliten student.
Du har jo fått noen sikkelig kraftige medisiner på resept, vis en psykiatriker avslo forespørelen som er den nyeste? så hadde jeg klaget for et liv på de medisinene er ikke et liv, du må huske de medisinene er hjelpestener og ikke det som fiker problemet.

Etter du har fått levert klagen så burde du få det innvilget da du har rett på dette.

Vis du er intresert i å prøve noe selv hjelping så kan du jo gjøre noen forsøk på å treffe på nye folk? eventuelt prøve og få vennene dine til og hjelpe deg med dette problemet eller noen i familien
Trådstarter
5 2
Sitat av Cloor Vis innlegg
Du har jo fått noen sikkelig kraftige medisiner på resept, vis en psykiatriker avslo forespørelen som er den nyeste? så hadde jeg klaget for et liv på de medisinene er ikke et liv, du må huske de medisinene er hjelpestener og ikke det som fiker problemet.

Etter du har fått levert klagen så burde du få det innvilget da du har rett på dette.

Vis du er intresert i å prøve noe selv hjelping så kan du jo gjøre noen forsøk på å treffe på nye folk? eventuelt prøve og få vennene dine til og hjelpe deg med dette problemet eller noen i familien
Vis hele sitatet...
Trykket visstnok på kp når jeg skulle sitere, men jaja. Kan nevne at jeg har en fastlege som er spesialist i allmennmedisin, og høyst respektert av alle her i hjembyen. Han er veldig respektiv til å skrive ut slike medisiner, men det er enten det, ellers hadde ikke jeg fungert i jobb eller skole. Dette forstod han, og skrev ut benzo etter ca. tre år når jeg først tok kontakt. Kan også nevne at jeg studerer vernepleie, og fått en hel del kursing via jobb med slike medisiner. Er fullstendig klar over at benzo hjelper der og da, men er ikke et medikament som hjelper langvarig. Det fører til toleranse, mer angst og til slutt avhengighet hvis det ikke brukes med måte.

Ang. klage på psykiater, er det en mulighet, men personlig forstår jeg avslaget. Etter behandling på DPS to ganger, og jeg gjør alt som du nevner. Treffer stadig nye personer og er sosial og deltar på ting som skjer, og snakker om dette til noen få nærme venner og min mor, som gjør alt de kan for å støtte og hjelpe. Men jeg føler at jeg har prøvd alt, men angsten er der fortsatt...
Sist endret av chrissey; 27. juli 2018 kl. 00:10.
Sympatiserer med situasjonen din for jeg vet hvor kjipt det er og jeg har aldri vært av de verste tilfellene engang. For det første vil jeg si at som du sikkert har funnet ut av etterhvert så er medisiner aldri hovedkuren mot angst. Det er en midlertidig krykke som kan hjelpe enn gjennom det verste. Skulle gjerne ønske at disse medisinene funket like bra som jeg trodde de sikkert gjorde som naivt barn, men mange har bivirkninger eller funker ikke i det hele tatt utifra min erfaring. Veldig bra at du er sosial selv når du ikke vil. Isolasjon gjør slikt bare verre. Tror du det kunne hjulpet å dra til en støttegruppe for folk med angst? Der kan man kanskje høre flere erfaringer fra andre som er eller har vært i samme situasjon. Aldri prøvd dette selv, men vet at det finnes. Ellers oppfordrer jeg deg til prøve å researche private psykiatere/psykologer som gjerne kan ha forskjellige tilnærmelsesmåte til problemene enn det DPS kan tilby f.eks.
Hva er det du har snakket om i samtaleterapi utenom angsten? Er det noe i fortiden din som fortsatt plager deg? Holder du fast på tankemønstre som bidrar til angst-sirkelen? Har du gjort deg noen tanker rundt hva som skjer når angsten din blir mer tydelig?

Samtaleterapi hjalp meg veldig - en stund. Såpass at jeg basically friskmeldte meg selv og sluttet å dra i behandling (noe jeg angrer veldig på da jeg fikk avslag sist jeg spurte om hjelp). Er mye mer plaget med depresjon enn generalisert angst nå, men angsten er der fortsatt. Er ikke et lett svar på dette problemet dessverre. Kjenner mange andre som også har levd med angstlidelse i varierende alvorlighetsgrad i flere år dessverre. En del av meg antar at man blir ekstra disponert for disse problemene etter at man allerede har fått det. Prøver å gjøre det beste ut av situasjonen min så godt som jeg kan da jeg har slitt med utdanningen pga. helseproblemer også. Håper det blir bedre for deg, kunne ønske jeg var mer til hjelp.
Sist endret av dazezone; 27. juli 2018 kl. 00:14. Grunn: skriveleif
Det er veldig bra at eksponeringsterapien reduserte angsten. Eg er 34 år og midt inni ein angstprosess sjølv, så eg har ikkje alle svara, men eg trur kanskje eit viktig steg er å læra seg å leva med angsten. Då blir han automatisk mindre viktig og mindre kraftfull. Han er der, men er ikkje lenger sjefen din.

Og korleis skal du læra det? Det viktigste er kanskje å ha innstillinga "Angsten skal ikkje vekk, men skal heller ikkje styra." Dei konkrete stega fylgjer ut frå den haldninga. Dei stega er individuelt betinga, men eg har eit par tips i alle fall.

Noko livet har lært meg er at det er stor skilnad på psykologar. Du må kanskje prøva nokre før du finn ein som er varm og vis (og kompetent) på ein måte som når inn til deg. Høyr både på magekjensla og vettet, den "terapeutiske alliansen" er svært viktig for at terapi funkar.

Eg las nyleg The Body Keeps the Score av Bessel van der Kolk. Du nemner ikkje konkrete hendingar, men det er nærliggjande å tru at det er traumeliknande mekanismar som held liv i angsten—om ikkje anna, så det gjentakande "minitraumet" det er å vera i sosiale situasjonar som gjer deg skrekkslagen. Denne boka gjev innblikk i korleis det funkar på eit biologisk nivå, konkrete tips til å justera livet, og oversikt over uvanlege, men vitenskapeleg solide, behandlingsmåtar (fordi mainstream-terapi og -psykofarmaka rett og slett ikkje funkar for svært mange). Eg skal prøva nevrofeedback no i august, med mål om å redusera "arousal" og læra å leva utan konstant "fight, flight or freeze".

Til slutt, øh, vil eg ikkje sjå ut som "nyfrelst på psykedelika", menneh, du kan vurdera ein ayahuascaretrett i Oslo med for eksempel Inner Mastery. Vi har diskutert akkurat denne gruppa i tråden Ayahuasca seremoni/senter/retreats i Europa men det finst andre i Europa. Psykedelika gjev deg innsikt i eigen tankeaktivitet og kraft til å endra inngrodde mønster, og ayahuasca er mild, men streng. Du treng nok god rettleiing for å få terapeutisk verdi, du bør ikkje kjøpa det på gata og rusa deg heime.

Edit: eg gløymde det viktigaste tipset, nemleg mindfulness. Det er essensen i at "Angsten er til stede, men styrer ikkje". Her også finst det eit utal gode vegar, men eg har fått mest ut av The Presence Process av Michael Brown og veiledningsgruppene i samband med Acem-meditasjon.
Sist endret av Stor gutt; 27. juli 2018 kl. 09:41. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Uvaksinert 👍
Hvis du liker å google og lese så start med serotonin og les om dette. Mye spennende rundt dette og nettopp depresjon, angst, osv. Det er utrolig hvordan bla. mat kan virke inn på serotonin nivået. Skal ikke se bort fra at du kunne kuttet ut piller og erstattet dem med banan f.eks, men ikke ta mitt ord for det ;-) Bruk google, men vær kritiskt og få innputt fra flere steder. Hvis du vurderer psykadelika og da spesielt ayahuasca og mdma f.eks så sjekk opp mot pillene du tar, kan være en del skumle kombinasjoner der. Noe av det tryggere du kan ta hvis du skal gjøre det er sopp, men igjen, sjekk grundig opp mot medisinene dine.

en kompis fikk nytt liv etter meskalin og sopp. Ikke like mye angst som deg sikkert, men fra å hate kjøpesentere så mye at han fikk svettetokter og pustebesvær, fra å hate kø noe så jævlig at han satt å tenkte på å bare få seg en stor bil og bare pløye over alle sammen så kan han nå gå på kjøpesenter og smile, går helt fint i kø og han har vel ikke vist fingern, tuta eller stoppa midt i køen for å kjefte en eneste gang på lang tid. Han vedlikeholder med en mikrodose av sopp i my og ne og en stor dose noen ganger i året. Har hørt at livet er topp for tiden. Han forteller også on at det er ganske deilig når man kjenner at det begynner å koke så er det faktisk lett å snu det ved å tenke på at dette spiller jo ingen rolle, det finnes andre ting man kan bruke kreftene på enn å irritere seg over dette også går det over, det er vist en fantastisk følelse.
Sist endret av daffe; 27. juli 2018 kl. 10:44. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
jeg har levd med angst hele livet og jeg er veldigklar over at den er der men du må lære deg å lure den...jeg våkner av mareritt hvær dag så den er liksom grei det går over etter en time men feks.jeg sitter hjemme og føler at noe er på gang går jeg tur,det er det jeg kan gjøre for å ta den før den kommer men det betyr at du må være på rett plass i rett tid,jeg gikk på rivotril i 18 år som jeg nå har sluttet med og jeg har så mye mere angst nå en før medisinen så om du ikke har begynt med noen medisiner så er mitt tips styr unna å prøv heller å gå på city cyd å fokuser på pust og generelt pust er noe som henger sammen angst,sikkert mye å google der,jeg begynte med en bussholdeplass i gangen for 3 år siden men i dag går jeg til psykolog en dag i uka,jeg tar buss som en "normal"men jeg har jobba daglig med å oppsøke plasser med folkemasser og i starten hadde jeg sånn angst at det gjorde vondt og jeg kunne kjenne smaken av angst i munnen og puls og hele smøla som følger et angstanfall men det jeg lærte var å finne små gleder og litt mening på disse gåturene med konstant angst for å møte noen en kjenner i tilfelle en får angstanfall om de vil snakke...noe de vil spesielt etter mange år,men da er det beste å bare være ærlig og si det som det er..det gjorde godt første gangen husker jeg men det innebærer mye aktivitet å ha angst!den er lat skjønner du :-) så jo mer aktiv du er jo tungere er det for angsten å jobbe.
jeg har drevet hardt med behandling og prøve å skjønne angsten og dette har for meg blitt spenende for jeg kan prøve og feile og føle meg fram og sliter fortsatt med angst men ikke i den grad at den hemmer meg i noe.det er jeg som bestemmer over denne kroppen ikke angsten og nå er det på tide med 12 treningen har ikke hatt ubehag i dag :-) lykke til det er bare en ting jeg kan love deg er at det kan bli mye bedre det tar bare litt tid
Eksponering er veldig viktig, og dette virker det jo som du er veldig flink til! Personlig tror jeg det ville vært lurt å identifisere hva som trigger angsten din, finner ut HVA du er redd for i angstpregende situasjoner, HVA kan skjer! Osv.
Sitat av freak_delux Vis innlegg
Eksponering er veldig viktig, og dette virker det jo som du er veldig flink til! Personlig tror jeg det ville vært lurt å identifisere hva som trigger angsten din, finner ut HVA du er redd for i angstpregende situasjoner, HVA kan skjer! Osv.
Vis hele sitatet...
This^
Sett deg ned og reflekter over hvilke situasjoner som gjør at du får angst. Finn ut hvorfor du får angst, så utfordrer du deg selv i like situasjoner, også jobber du med dette og prøv å finne ut når i situasjonen angsten er som værst.
Kommer den før, altså når du tenker på at du skal gjøre noe du vet du får angst av ? Eller skjer det når du et i situasjonen?
▼ ... over en måned senere ... ▼
Beklager at det er lenge siden jeg har svart. Har vært igjennom en ufattelig hard start på semesteret. Startet med at jeg klaget på en eksamen som jeg fikk C på, men sensoren mente den var svært nær en B. Dette mente jeg og, men etter klagingen fikk jeg stryk på bakgrunn av at jeg ikke hadde anvendt en kilde i en oppgave som sensor mente var sentral. I tillegg ble jeg sykemeldt på eksamen deretter, og nå har jeg akkurat startet en nytt fag, og sitter på skolen, men klarer ikke å gå inn i forelesnings-salen.

Ang. det "freak_delux" skriver så mener jeg også at hovednøkkelen for psykiske lidelser som angst, depresjon er eksponering det viktigste. Mange har et negativt handlemønster i atferden som påvirker, aktiverer og opprettholder en viss destruktiv tankegang. Dette har jeg dog vært klar over lenge, og analysert meg selv ufattelig mye for å finne ut av hva denne angsten kan komme av. Noen psykologer mener at det skyldes en spesifikk handling/situasjon som har "startet" lidelsen, andre kommer med mer diffuse svar. Når det kommer til meg selv har jeg ikke noe svar. Det har liksom alltid vært slik, og opprettholdes uansett hvor mye jeg går imot og gjør andre ting for å skifte fokus.

I dette nye faget er det obligatorisk arbeid, så jeg MÅ møte opp - hvis ikke blir dette den tredje eksamen jeg ikke har godkjent, bare på første semester, andre året av totalt fire (tar deltid). Det sier seg selv at jeg aldri kommer til å få fullført bacheloren slik som situasjonen er nå, men føler meg helt "stuck" og finner ikke noe som kan hjelpe meg. Har forklart det til mine nærmeste venner på studiet, de prøver og stille opp, men såklart er det vanskelig for dem. De vet jo ikke hva de kan gjøre, når jeg ikke engang kan veilede dem selv.

Har også en vane for å gi beskjed til foreleseren om situasjonen, og be vedkommende ikke peke på meg hvis det stilles spørsmål i plenum. Dette er jo en typisk trygghetshandling som er typisk for angst-lidelser, og burde ikke skje, men det viktigste er jo at jeg klarer å møte opp. Men selv etter beskjed, er det vanskelig.

Har nå trappet opp til Xanor 2mg etter å ha forklart situasjonen til legen. Nå har han egentlig bare kommet til et stadiet der han sier at mange opplever at lidelsen forsvinner med årene. Med andre ord; legen kommer heller ikke på noe mer som kan gjøres. Og Xanor fjerner heller ikke angsten min, men jeg klarer å komme meg på jobb og forelesning en sjelden gang.

Helt ærlig; jeg har ingen anelse om hva jeg skal gjøre. Det eneste jeg vil er å fullføre - men ingenting ser til å gå min vei. Og det verste med situasjonen - følger jeg - er jo at dette er min tankegang, og bare noe jeg kan fikse. Piller og terapi kan gi deg veiledning for fungere som en krykke, men det er alltids personen selv som må endre handlingen. Siden jeg ikke får dette til, blir tankegangen destruktiv. Jeg klarer definitivt ikke å ha det slik over en lengre periode.
Sist endret av chrissey; 17. september 2018 kl. 11:57.
Har ikke noe løsning, men har ikke studiestedet /samskipnaden noen psykolog/psykiater/hjelp, oppsøk dem. En kompis slet veldig med angst og slet noe vannvittig med å møte opp på skolen, fikk ett tilpasset opplegg etter å ha gått om hjelp som samskipnaden og høyskolen hadde.

Han er snart ferdig med utdannelsen.
I Spania er det lovlig å røyke cannabis i sitt eget hus. CBD er noe som finnes i cannabis og fungerer angst dempende og du kan til og med få cannabis typer uten THC så du bruker det kun som medisin. Kan være verdt et forsøk.
Har selv angst og har levd med dette nå i snart, vell kanskje 18-19 år.
Nå har jeg gått til DPS og går på Sobril for mine værste angsanfall.

Etter en tid på DPS der jeg gikk til en person jeg mener er utrolig flink og fulgte meg opp selv etter han sluttet på DPS for en annen jobb.
Etter å ha gått til DPS klarer jeg å kontrollere de mindre angstanfallene mine. Dette klarer jeg med mindfullness. Tro meg, jeg gikk til DPS (Tankelfeltsterapi og Mindfullness) med NULL tro på noe av dette og tenkte at jeg ikke skjønte hvordan dette kunne fungere.

Men etter min første time ble jeg faktisk overasket. Fikk beskjed om å tenke på noe som ga meg angst, og jeg fikk et lite angstanfall der og da, men etter litt press på noen trykk punkter i kroppen gikk angstanfallet bort. Sånn fortsatte vi ca 3-4 ganger jeg var der.
Etter dette fikk jeg da lydopptak av "liggende Yoga", "Kroppsscanning" etc i Mindfullness.
Disse hører jeg på kvelder jeg har deet tøft og kjenner at det kommer et angstanfall. Dette gjør at jeg blir rolig temmelig fort.


Hos meg kommer angstanfallene ganske tilfeldig, men mest på kveldene. Og når dette kommer på kveldene passer det godt å bare åpne lydfilen, plugge i ørepropper og sove som en baby etterpå.



Ekspsponering er absolutt noe som KAN hjelpe, men det hjelper ikke for alle. Noen blir bedre, noen kjenner ingen endring og noen blir værre. Dette er bare noe du selv kan føle på.
Hvis du har sosial angst så anbefaler jeg å gå sakte. Ikke gå inn i for store folkemengder, heng med kjente folk og kanskje 1-2 ukjente i gangen. Her kan selvfølgelig du få et problem når du er på universitet, men dette må du nesten kjenne på selv.



For meg fungerer ikke eksponering. Ikke det at jeg har testet, men det er KLIN umulig da jeg har dødsangst samt angst for litt andre ting i hverdagen.
Å eksponere seg for dødsangst kan gå, men da må jeg på en måte oppleve at andre dør, noe jeg ikke har noe lyst til og vil heller lev med dødsangst enn å eksponere meg for døde.


Ønsker deg lykke til og håper at du kommer deg forbi hindringene.


HUSK: Den største angsten er angsten for å få angst. Så da vet du det