Personlig identitet og selvbilde kan vel trygt beskrives som rimelig komplekse og sammensatte fenomener. De kan allikevel i enkle trekk beskrives som et resultat av summen av alle de ting vi identifiserer oss med, altså opplevelser vi har hatt, ferdigheter vi innehar, hvilke preferanser vi har i forskjellige sammenhenger, og så videre. Jeg har inntrykk av at det i den forbindelse er utbredt å vektlegge arbeidet sitt, en hobby man brenner for, ikke minst kulturen man lever i, og kanskje også klassesjiktet man tilhører. Det er i det hele tatt mye å velge mellom, og jeg vil påstå at jo flere holdepunkter og referanser en har til identiteten sin, jo bedre forutsetninger vil en ha for å kunne leve et innholdsrikt liv. Det er også viktig å til en viss grad ha en slags balanse mellom disse referansene. Henger man seg for mye opp i en av faktorene, vil personligheten over tid formes deretter, og man påtar seg en stereotypisk rolle. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men det kan være det, alt etter som hva man fokuserer på.

Et eksempel på dette er rase. Rasen man tilhører er selvsagt en vesentlig brikke i dannelsen av personlig identitet, men de som vektlegger det for mye, kanskje av mangel på andre holdepunkter eller manglende intellektuell kapasitet, ender dessverre gjerne opp som rasister. De inntar dermed en velkjent rolle, og resten av samfunnet gremmes av å måtte høre dem lire av seg de samme flosklene igjen og igjen. Et annet eksempel er seksuell legning. Enkelte individer med en legning som avviker fra normen, opplever dette som en betydelig faktor til grunnlaget for deres identitet. Dette kan i ytterste konsekvens resultere i at hele livet plutselig dreier seg om det å være for eksempel homofil, og man har dermed inntatt en annen stereotypisk rolle. Slik overfokusering på det ene eller det andre virker ofte sosialt hemmende, da andre individer med mer moderat fokus på disse faktorene gjerne oppfatter stereotypene som slitsomme og irriterende. Ofte virker det også direkte hemmende for individets personlige utvikling.

En rolle som mange unge ”rebeller” velger å påta seg i dag, er rollen som stoner. Cannabiskulturen har de siste tiårene spredd seg rundt til alle verdens kriker og kroker, og tilbyr dermed unge rotløse mennesker et avslappende identitetsalternativ, vel akkompagnert av reggaemusikkens sløvende rytmer. Denne identitetsfølelsen har ofte et snev av hippiekultur i seg, peace and love og alt det der, samtidig som det på grunn av sin legale status, og med innflytelse fra hiphop-kulturen gir brukerne en rebelsk og ofte selvrettferdiggjørende holdning til egen livsstil. Det er bred aksept i miljøene for å være rusmisbruker, for de ser nemlig ikke på seg selv som rusmisbrukere. Istedenfor å sammenligne seg med samfunnet for øvrig sammenligner man seg med sine likesinnede, og ser heller til dem for å få bekreftelse på hva som er forsvarlig, og hvor grensene går. Rusmisbrukere føler seg ofte fremmedgjort, noe som igjen bidrar til å distansere dem enda mer fra virkeligheten.

Med fare for å utfordre mange gode menneskers usunne identitetsfølelse, så vil jeg komme med følgende påstand: Det er ikke kult å være en stoner. Det har aldri vært kult, og det kommer heller aldri til å bli det. Det er bare noe stonere innbiller hverandre for å kunne legitimere sin egen livsstil, og for å slippe å ta tak i livet sitt der hvor de en gang i tiden falt av sporet. Cannabis er et flott rusmiddel når det anvendes med fornuft, men det å rutinemessig oversvømme hjernen sin med cannabinoider kan ikke, med mindre man er medisinsk bruker, beskrives som noe annet enn rusmisbruk. Jeg har tidligere misbrukt cannabis selv, og jeg vet svært godt hvordan det er å i stor grad identifisere seg med bruken av psykoaktive stoffer. Det er ikke vanskelig å se hvor hemmende dette kan være fra utsiden, men fra innsiden av cannabiskulturen er ikke dette like selvsagt. Når man sitter i tåka og kikker ut på verden som raser forbi er det lett å føle seg fremmedgjort og urettferdig behandlet, noe som bidrar til å bygge opp en slags trass overfor myndigheter og allmennheten for øvrig. Når man ikke får den aksepten og respekten man føler man fortjener ute i verden, vender man seg til den subkulturen man ubevisst har blitt en del av, og finner trøst i lokalt etablerte normer og ”sannheter”. Etter som tiden går bygges holdningene mer og mer inn i personligheten, og til slutt har man praktisk talt blitt et slags offer for en usunn og svært begrensende kultur, som på sett og vis kan beskrives som et slags kulturelt virus.

Jeg vil med dette oppfordre alle såkalte stonere til å revurdere den relasjon dere har skapt mellom deres selv og rusmiddelet cannabis. Stoner er ikke en merkelapp som det er verdt å ta med seg videre i livet. Verden er uendelig rik, og det er så utrolig mye man kan skape seg en identitet ut av. Det er temmelig trist å knytte selvbildet sitt så sterk opp mot et rusmiddel at det overskygger alle andre deler av livet, og dermed gjøre en livsstil ut av noe så stusselig som det å være en rusmisbruker. Med dette sagt, så sikter jeg ikke til noen spesielle her. Hvorvidt man er en stoner eller ikke vet en best selv, men hvis du skulle føle deg fornærmet av denne teksten, så vil jeg kalle det et tegn på at dette er noe du virkelig burde reflektere mer rundt.

Synspunkter?

Har ikke noen andre synspunkter enn at dette var flott skrevet, og kunne ikke vært mer enig.
KP til deg

DEILIG! Endelig noe flott å lese her på nFF!
Jeg vil si meg veldig kritisk og kanskje litt bevisst uenig i mye som blir skrevet her på nFF, men her stusser jeg ikke over et eneste ord! Kan ikke få sagt det bedre selv!

Har også vært i ditt ståsted en gang i tiden hvor alt igrunn handlet om å få inn peng på konton for å røyke seg skakk, og har mange ganger tenkt det du skriver nå uten å ha klart å fått satt det svart på hvitt og på en velformulert måte.

Håper det er mange naive ungdommer som leser det her og føler seg kraftig truffet! for det er det mange her på forumet som bør gjøre!


KP!

Det er nettopp de grunnene du nevner her som er litt skummelt med unge røykere i forhold til drikking. Veldig få skaper seg et identitetsforhold til drikking fordi det er så utbredt og akseptert, mens med hasj og hele kulturen som følger med er det lett å gå seg vill, skritt for skritt, uten at man selv merker hvordan det er i ferd med å konsumere identiteten din.

Jeg håper så mange som mulig på foraet som er i den fasen av livet leser denne tråden of skjønner at det er en stor forskjell mellom det å være hverdagsrøyker eller "stoner", og det å ha pro legaliseringsmeninger. Det ække kult å være stoner!

Det var for øvrig en artikkel om nettopp det i dagbladet for en stund siden som lød noe slikt; Hasj er farlig, men ikke av de grunnene skolemedisinerne sier. Skal se om jeg finner den.

Jeg vil bare takke deg mentalmelt for ditt bidrag, og din evne til å kanskje hjelpe andre mennesker til å lettere kunne tenke over rusmiddelbruken sin. Jeg vil også kunne våge og påstå at dette er noen punkter et vært menneske kan bruke i henhold til sitt eget liv, enten det gjelder rusmiddelbruk, gaming etc.

+KP

[quote=Picard;1890960]"Det er nettopp de grunnene du nevner her som er litt skummelt med unge røykere i forhold til drikking. Veldig få skaper seg et identitetsforhold til drikking fordi det er så utbredt og akseptert"

Jeg vil si meg litt uenig med deg der! Jeg tror det er nok av ungdommer som skaper seg en identitet knyttet mot alkohol, og jeg kjenner mange som bare "lever" for helgene, der de kan drikke seg full.

Hmmm. Selv om hæljefylla er en aktivitet mange klarer å ta med seg gjennom hele voksenlivet, så synes jeg ikke at alkohol-kulturen i like stor grad er noe folk identifiserer seg med.

Som Mentalmelt skriver om det å sammenligne seg selv med sine likesinnede, så tror jeg slik negativ utvikling lettere oppstår når det skjer i lukkede miljøer, sky for samfunnets lys. Det er slike type miljøer som skritt for skritt, fra første gang du treffer dealeren din, til du er blitt et normalt ansikt å se der, konsumerer av andre aspekter av livet ditt. Hos noen, vel og merke.

Jeg har ingen venner som missbruker hasj selv, men har et par som utviklet seg til hverdagsstonere. Heldigvis for dem så ble de etter et par år jævlig lei av konstant røyking og mangel på variasjon i livet at de klarte å slutte uten nevneverdige problemer.

De er ikke like bevisste rundt å skape seg en identitet, men mange er like fullt delaktig i alkoholkulturen i så stor grad at de ikke vet hva de ville gjort uten den stadige fylla. Jeg vil nesten kalle det verre enn stonerkulturen, da alle disse hobby-alkoholikerne er så lite selvbevisste at de ikke reflekterer det minste over hva de egentlig putter i seg og hvorfor, men blindt følger strømmen uten å egentlig ha en identitet eller en formening om sitt eget løsemiddelbruk.

Men jeg er helt enig med deg, mentalmelt. Jeg har aldri forstått meg på dem som vil identifisere seg som en stoner og leve i en stereotypi som ikke blir annet enn sett ned på.

Denne passer vel inn her. Takker til luni som hintet om artikkelen for ca. 2 uker siden

GOD lesning!
endelig noen som prater fornuft til alle de stonerne som er stolte av å røyke hasj!

Jeg vil gjerne legge til at det i mine øyne er forskjell på å være en steretyp 'stoner' og hverdagsrøyker.

Selv røyker jeg cannabis stort sett hver dag, men jeg føler på ingen måte at det sluker opp livet mitt eller at det er en større del av min identitet enn noen av de mange andre tingene jeg fyller livet mitt med. Jeg er fullt inneforstått med at det per definisjon er misbruk jeg driver med, men samtidig mener jeg at et rusproblem ikke er et rusproblem før det innebærer noe problematisk. Jeg er også inneforstått med at ikke alle, faktisk ytterst få, burde eller i det hele tatt kan røyke så mye som jeg gjør, og det at jeg mest sannsynlig ikke kan fortsette på denne måten resten av mitt liv.

Jeg elsker planten og store deler av kulturen som har vokst rundt, men jeg føler på ingen måte at det definerer meg som person. Jeg har tusen andre interesser å fylle hverdagen med som i mye større grad er 'meg', selv om mange som ser det 'utenifra' henger seg opp i det at de ofte ser meg rulle spliff og derfor slenger meg i 'stoner'-kategorien.

Ikke se på dette som et en motsigelse av hverken Picard eller mentalmelt sine posts, men heller et tillegg. Det går an å røyke cannabis hver dag uten å være 'stoner'.

Igjen; Jeg anbefaler ikke på noen måte å bruke rusmidler hver dag. Det er et under at det i det hele tatt fungerer for meg så langt...

Denne delen er den jeg er mest enig i Mentalmelt, og jeg tror noe av "skyldigheten" (i mangel på bedre ord) til akkurat det sitatet her er den illegale statusen til cannabis. Og det er slik det er med det å være "stoner" også. De som kan identifisere seg med hippiekulturen på 70-tallet, noe som står litt for "fuck the system" og røyke pot. Dersom cannabisen ikke hadde vært ulovlig ville det ikke satt mennesker i bås på lik linje. Det ville vel fortsatt sånn i mange år i etterkant av en evt. legalisering, men menneskeheten får vel kanskje opp øynene til slutt.

Totalt uenig i den påstanden her, jeg har et titals venner som jeg kan kalle drikkebrødre, vi er kun sammen på vorspeil og fylla. Vi tilbringer så og si aldri tid sammen edru. Ikke at drikkebrødre nødvengivis er et dårlig forhold, vi har mangen meningsfylte diskusjoner og opplevelser sammen, men det som i hovedsak binder oss sammen er alkohol.

Som også fetter påpekte, må man ikke dra alle under en kam, du har akuratt stereotypifisert de som røyker hasj så å si daglig.

Jeg er veldig enig i beskrivelsen din av en "stoner", vis det er den korrekte beskrivelsen på hva en gutt uten drømmer og mål ,som har funnet en enkel måte å føle mening i hverdagen, så må det settes opp en ny kategori for de som røyker hasj daglig, men med en annen intensjon og en normalt og samfunnsrettet syn på det daglige.

Du har de som drikker en flaske sprit om dagen, og de som drikker 1-2 glass rødvin, blir feil å kalle begge for alkiser.

Litt selvforsvar:
For min del vil jeg gå under den andre kategorien, jeg er 24år,søker nye utfordringer og inspirasjonskilder heletiden, røyker nesten daglig (som regel en joint rundt kl22), studerer fulltid og tjener rundt 400.000 i året.

Jeg prøvde hasj første gang som 15åring, røyka i det små frem til jeg blei 20, etter det har det blitt mer og mer en vane.

Det sies ikke for å forsvare hasjrøyking, men for å understreke at ikke alle som røyker er hippier som er fortapte i en verden full av illusjoner og paranoide tanker.

Min mening om akuratt det å bruke/misbruke hasj er at oppfattelsen er utrolig vid når det gjelder fra person til person.
Det at cannabis er ulovlig vil gi mange en følelse av det å være utenfor det normale, det å måtte handle en klump hasj av en dealer vil gi mange en følelse av det å være kriminell. andre gjør ikke så mye ut av det.

Fint at du deler din frustrasjon rundt dette miljøet og hva det innebærer, for det er så altfor mange som faller under dette.
Det er tydelig at du selv har røyket mye, og kommet inn i et miljø hvor holdingen rundt det å være stein går ut på å lene seg tilbake og bare gjøre det man skal gjøre når man er stein "sitte inne, se en film, le, munche, loke og sove".
En holding som på mange måter er en "standard" for hvordan tingenes tilstand skal være etter en runde på bongen, noe som kan minne om det helgefylla, det typiske da blir å samles i ett rom, drikke, prate om det samme gamle, høre på musikk og dra på byen.


Man skal ikke ruse seg ofte(eller i det heletatt) vis man ikke har det helt bra psykisk, noe som gjelder personer med identitetsproblemer

Sammenligningen går ikke på om det er kritikkverdig eller ikke, men om det er et usunt og stigmatiserende oppheng. Homofili i seg selv er selvsagt ikke negativt, men å overdrevet vektlegge det som grunnlag for identitet kan ha negativet koskekvenser. Det er klart at dette er langt mer forståelig og harmløst enn at en hvit person henger seg fullstendig opp i at han er hvit

felix_poker: kombinerer litt av studier og jobb, en jobb hvor jeg styrer endel selv


tilbake til misbruk:
Helt enig at daglig bruk er et misbruk, men selv vet jeg at det vil avta med årene, ettersom mine omgivelser ikke vil tillate meg å ha den samme fritiden som jeg har nå.
Uansett har mengde og hyppighet iløpet av en dag mye med hvordan rusen påvirker den enkelte.

Det er ikke unormalt at etablerte voksne mennesker tar seg noen dråper om kvelden, for å få ro og sette seg godt tilbake etter en lang og slitsom dag.
Det er lov å gi seg selv en liten avslappende gave om man har hatt en produktiv dag.

Jobb/studer, gjør daglige gjøremål og oppfyll pliktene.

Jeg er litt uenig med deg her.
Helt fra starten da mennesker begynte å ruse seg på ett eller anna vis, om det var opium i asia, eller alkoholdrikking i europa, så har det alltid foregått i et selskap. Man har altså alltid nytt et rusmiddel i selskap med flere mennesker. Også har vi selvfølgelig de som rusa seg alene, men som attpå der igjen, ikke fikk gjort stort med seg selv senere.

Jeg mener at, om man tyr til at man vil fyre seg en rev hver dag i sitt eget selskap, så ser jeg på det som en "form" for rusmisbruk. altså at man må sluke de daglige gjøremålene ved å fyre seg en.

Om du likevel er en som fyrer deg en og er i full stand til å gjøre ditt, som dra på butikken, jobb, ha vanlige samtaler og alt det "vanlige", så mener jeg fortsatt da også at det er et misbruk å skal fortsatt ruse seg, for å måtte gjøre disse gjøremålene bedre.

Stor forskjell på å ta seg en joint for å fungere i de daglige situasjonene og det å ta seg en joint og forsatt fungere bra i de daglige situasjonene.

Folk blir preget på forskjellige måter når de ruser seg, noen takler det bedre enn andre, man kan aldri sette seg selv som ett konkret eksempel når man skal dømme noen

Men om man igrunn tar seg de jointene om dagen, så gjør man det jo selvfølgelig fordi det er bedre enn å ikke ta de jointene, sant? hvist ikke kan man likesågodt la være å røyke.

men er at jeg kan lett bli misforstått her, når jeg leser over. om man er typen som kanksje tar seg en joint hver kveld for å slappe av etter å ha gjort unna alle plikter så synes jeg det er helt O.K., men om man må gjøre det ut dagen så gjør man det simpelt fordi det er bedre enn å ikke fyre seg opp noen jonaser, da igjen synes jeg at det blir rusmisbruk.


Tror du misforsto med den siste biten du skrev her. uavhengig om du klarer å gjennomføre alle gjøremålene dine om dagen, så blir det å ruse seg dagen lang, om du så klarer det helt fint, så blir det feil i mitt syn. For da ruser man seg igjen fordi man liker den steine tilværelsen såppas mye bedre enn den nyktre tilværelsen at det er det som skal til for at du har det best.


Om du forstår ?

Og en attpåklatt til som jeg kompå ang. den stereotypen "stoner".

Som jeg husker fra Half Baked filmen, så når chapelle drar til en sånn kar som jabber om f.eks "have you ever seen a hundred dollar bill... stoned?", "have you ever bla bla bla... being stoned? osv.

Det er litt pop det med at alt skal være så mye bedre når du er stein.

"ååå den filmen der er syyyk når du er stein ass"

"er fett å gjøre dittn og dattn når du er fjern ass" er enkelte fraser som går igjen hos mange "stoners" som jeg kjenner isåfall.


Am i right?

Ah, det er en fryd å høre på deg. For min del kunne dette dog vært postet på en mer generelt forum. Tåken du snakker om oppstår ikke bare som følge av rusmisbruk. Nå vet jeg ikke hvordan du oppfatter det, men jeg ser den samme ensporetheten overalt rundt meg. Verden er proppfull av folk som er så høye på seg selv og hva de har bestemt seg for skal være riktig, at jeg blir oppriktig trist.

Vi er så latterlig heldige som lever. Jeg kan ikke på noen måte skjønne hvorfor noen skulle gidde å kaste bort alle mulighetene som følger med det til å begrense seg til en enkelt måte å tenke eller være på. Å finne seg en lidenskap er en ting, men jeg ser rekker på rekker med lukkede øyne og ører som nekter å ta inn over seg at utfallsrommet i livet deres er mye, mye større enn den ene, isolerte tingen man henger seg opp i.

Verden er rett rundt oss. Åpenbar, selvfølgelig og samtidig vanvittig kompleks. Alle svarene vi noensinne kommer til å trenge ligger rett foran øynene våre, hvis vi bare gidder å se etter. Skal man komme seg noen vei, er den beste måten å bruke alt som er tilgjengelig som kan brukes til å oppnå det. De færreste av oss kommer nok til å finne ut hva det er vi egentlig vil, men jeg føler at ved å ta inn over seg nok synspunkter og en god dose porsjon av kunnskap om hvordan verden fungerer og er bygget opp, vil man kunne komme veldig langt på vei.

Da nytter det ikke å la livet styres i en bestemt retning av en bestemt ting. La heller livet styre i den ene eller den andre retningen som følge av en generell tendens du innfører i livet ditt. Den kan være god eller dårlig og du kan røyke deg skækk eller ikke, du kan sitte på ræva og gjøre ingenting eller komme deg ut og gjøre noe - det er opp til deg selv - men for alle oss andre sin skyld, gjør noe fint.

Jeg gjør det, og jeg kan ikke si annet enn at det blir mer og mer fantastisk å leve for hver dag som går og for hver nye bit av verden jeg tar inn over meg og får oppleve.

Jepp, men der er vi nok litt forskjellige. Sålenge jeg har det bra, og det ikke går utover noen andre ser jeg ingen grunn til at det skulle være 'feil'. Jeg røyker fordi jeg liker den steine tilværelsen, hvorfor ellers ville jeg eller noen gjort det?


Er en stein tilværelse 'feil' bare på det grunnlaget at det er en stein tilværelse?

For å skrive det som jeg ville sagt det:
Med mindre jeg røyker meg helt balle er det få som merker noen forskjell på om jeg er nykter eller fjern, og balle røyker jeg meg bare når jeg er klar for å se southpark til jeg læpser.

Ja, og det er nok fordi det ligger sannhet i det, men om det er noe poeng i å påpeke det til en hver tid er en annen sak. Det er egentlig typisk stoner-prat som hører litt til den typiske fanboi-tendensen mange får når de 'oppdager' cannabis.
Er vel akkurat det samme når fjortisser oppdager alkohol...

Det er jeg enig i. Jeg kjenner folk som i perioder røyker en til kvelds hver dag nesten, men de er velfungerende mennesker i jobb.

Jeg prøver å snakke om dette med diverse "stonere" jeg kjenner i ny og ne, med noe blandede resultater. De fleste er med på dette om grunnlaget for identitet, og hvordan man bør ha et balansert forhold mellom forskjellige holdepunkter. Men straks vi kommer inn på cannabis, og de skjønner at samtalen faktisk gjelder dem selv, så trer forsvarsmekanismene inn. Det kan lett oppfattes som et personangrep, noe det også på sett og vis er, i og med at vi snakker om identitet her. Dermed kan det bli vanskelig å snakke om uten å tråkke noen på tærne. Men jeg synes strengt tatt det er verdt å tråkke på et par tær for å kunne snakke om dette. Det er jo kun gode intensjoner som ligger til grunn for det.

Hva synes dere som røyker mye, og som kanskje karakteriserer deres selv som stonere? Er dette et tema dere er villige til å snakke om, og seriøst vurdere i forhold til deres eget liv, eller oppfattes det bare som provoserende og nedlatende?

I den tiden jeg var på mitt verste hva røyking angår, var det rett som det var at jeg delte mine meninger ovenfor røykekompisene mine når jeg mente at ting begynte å gå helt over styr.
Dette ble akseptert og senere diskutert hyppig under en rekke røykesammenkomster.
Flere av de andre var enige i at ting hadde gått for langt samtidig som de angivelig ville prøve å endre rusmønsteret sitt til det litt mer "fornuftige" pga. typiske plagsomme bieffekter av cannabisrøyking.

Men så fort såkalte streitinger så vidt rakk å åpne munnen for å nevne noe om deres røykevaner så var det å sette seg i forsvarsposisjon umiddelbart.
I min krets virket det som om det gjaldt å være en av dem (stonerne) for å kunne snakke åpent om rusvaner osv.

Personlig har jeg alltid vært veldig åpen om mitt bruk av rusmidler og andre "shady" substanser og har derfor aldri hatt problemer med at jeg hisser meg opp ved en eventuell konfrontasjon angående dette.
Ved å være åpen om mitt rusbruk har jeg også sluppet unna baksnakking og alt det andre som medfølger, ihvertfall i mye større grad enn bekjente som har prøvd å skjule det.

Denne tråden er nå ca. 4 1/2 år gammel. Jeg er nysgjerrig på om noen husker hvor de var i livet da vi diskuterte dette, og om situasjonen eventuelt ser annerledes ut i dag. Har holdningen til stonertilværelsen endret seg de siste årene? Da mener jeg ikke på bakgrunn av denne diskusjonen, men rett og slett pga. tiden som har gått. For min del har det ikke skjedd så mye, men jeg var jo allerede godt ute av stonerverden da dette ble skrevet.

Kom over tråden (igjen) ved en tilfeldighet, og synes det er mange relevante og viktige refleksjoner som kommer til overflata her.

Jeg kan med mitt særs begrensede bruk neppe defineres som verken stoner eller rusmisbruker selv, men jeg har gjennom årenes løp hatt mange bekjentskaper av ulik karakter som muligens tilhører minst én av de målgruppene.
Jeg har tenkt en del på hva det er som skiller en rusbruker fra en rusmisbruker. Er det kun det at sistnevnte MÅ eller føler sterk trang til å ruse seg, og trenger rus for å takle hverdagen, eller spiller sosiale normer inn også? Dette er garantert blitt diskutert opp i mente her tidligere, men for min del er den konkrete definisjonen ofte litt diffus, for ikke å snakke om relativ.

Videre betrakter jeg dessuten begrepet stoner som noe en kanskje selv velger å bruke, kontra f.eks narkis, som muligens er mer nedsettende i manges øyne, og som påpekt tidligere i tråden er det kanskje i langt større grad snakk om en populærkulturell stereotyp enn en eksakt definert betegnelse.

Men, for å komme fram til dilemmaet jeg har. SWIM i flertall røyker daglig, til nød tilnærmet daglig. De har fast jobb, noen studerer i tillegg, de er oppegående mennesker med gode relasjoner rundt seg, men de foretrekker utvilsomt å røyke regelmessig. Enkelte settinger er for dem tilsynelatende helt uaktuelle uten å ha røyka i forkant, eksempelvis egne opptredener og musikkproduksjon, og såvidt meg bekjent er det dessuten sjeldent de drikker uten å røyke.
Jeg kan uten problemer si at de oppnår langt mer enn jeg gjør på flere hold, og med unntak av én av dem (som blir veldig lett fjern og sliter med korttidshukommelsen) så hemmes de såvidt jeg vet ikke av sitt bruk. Men, de trives altså mindre uten, og de røyker antakeligvis for å takle ting innimellom.

Er de dermed misbrukere? Og stonere? Jeg tror nevnte gjeng bruker sistnevnte begrep litt løst og potensielt ironisk selv, men jeg tviler på at de betrakter sitt bruk som misbruk. De passer i stor grad inn i deler av sterotypen, men så er det altså det her at de jevnt over mestrer og lykkes, da.
Jeg stiller meg litt kritisk til hvem som helst som ruser seg daglig, men for min del er det altså betydelig vanskeligere å klassifisere en bruker som lever et fullverdig liv og får til ting, versus noen som lar rus overta fullstendig.

Tenker en del høyt her, men jeg tså for meg at dette kanskje kunne være riktig sted for det. :-)

Nå har denne tråden gått meg hus forbi men når jeg ser tilbake på hvor jeg var i livet på den tiden så kan jeg med trygghet si at ting har forandret seg. Og bra er det.

I 2010 hadde jeg fått meg dreads, hørte mer eller mindre bare på reggae og stonermusikk og cannabis eller cannabisrelaterte ting var stort sett det tiden min gikk til. Jeg var nyfrelst og forelsket. Tiden gikk og jeg vokste heldigvis ut av denne fasen og røykingen ble mer og mer sporadisk før det ble en daglig greie på grunn av den faktiske nytten stoffet gjør for meg (kan utdype mer hvis det er ønskelig men ser ikke helt hvordan det er relevant i denne sammenhengen). I dag er cannabis en del av livet mitt og ikke det livet mitt går i bane rundt.

Men briter, de assosierer seg veldig med alkohol, føler jeg.
Haha. Enig?

Takk mentalmelt...

Denne tråden var veldig bra..Hos meg treffer du spikeren rett på hodet.

Personlig har jeg vært denne stoneren selv, som viket fra andre med mine stoner venner for og rettferdiggjøre misbruken, var jo ingen andre som rettferdiggjorde den.. Jeg og mine alltid vært ekstremt opptatt av legalisering og at dette er noe som skulle vært lov osv osv osv....
Etter mange år, sluttet jeg på dagen, da det absolutt ikke gjorde noe annet enn og stoppe opp de viktige tingene i livet. Sier ikke at dette er noe som gjelder alle som røyker hver dag og mye .
Og misbruket som har blitt gjort en slutt på har ikke ført med seg noe annet enn positive ting...

Idag ser jeg på legalisering med et helt nytt syn, og håper aldri det blir fritt frem som man så gjerne ønsket da man var stoner...
Til medisinsk bruk støtter jeg det, da dette er en plante som kan hjelpe med mange med riktig bruk,eller hva jeg skal kalle det...

Og kose seg i ny og ne ser jeg ingen problemer med men stoneren kommer aldri tilbake..

Takk igjen for en veldig bra skrevet tråd mentalmelt..

Håper mange leser denne og gjør seg noen tanker...