Det hele startet med at jeg hadde bestemt meg for at jeg og de nærmeste vennene mine skulle kose oss en kveld med en syv retters middag. Quesadilla, nachos, laks, kylling, biff og is sto på menyen. Og som en siste finale, hadde vi fiksa noen veldig magiske brownies. Fordelt på fem personer hadde vi 3g med brunt gjevnt fordelt i browniesen.
Etter at kvelden gikk så det suste med masse god mat, hadde vi endelig kommi til slutten. Isen var fordøyet og brownies sto som nestemannen i køen. For å varme opp og la isen synke litt, spilte vi en runde med Mario Kart; jeg kom merkelig nok alltid kom på sisteplass til tross for min slående entusiasme.
Etter det serverte jeg alle et stort stykke med brownies. Folka gomla det i seg og konstaterte at den smakte veldig magisk, noe som ikke var så rart med hele 3g.
Vi fortsatte kvelden ved å spille en lang runde med Buzz: the big quiz. I dette spillet derimot, gikk ting bedre for meg. Jeg lå i ledelsen helt til en snik slo meg ut av en runde og jeg lå rundt to tusen poeng bak alle sammen.
Da vi var kommet til en eller annen spørsmåls runde sa "Kåre" og "Pelle" at de begynte å kjenne at de begynte å bli fjerne. "Magnus" sa seg enig, men jeg tenkte at han bare sa det fordi "Kåre" og "Pelle" hadde nevnt det.
Plutselig, midt inni spørsmålsrunden begynte det å skje ting med meg også. Jeg holdt i buzz-kontrollen med begge hender, foldede som en tigger. Spørsmålene dukket opp på skjermen, men jeg kom ikke så langt som å få til å lese spørsmålet før tiden var ute. Jeg kunne rett og slett ikke begripe hva som sto der, og hva selve spørsmålet var. Et av spørsmålene var formulert baklengs, etter min oppfattning, og det gjorde meg enda mer forvirra.
Når jeg først skjønte et av spørsmåla og skulle til å trykke inn mitt svar, var det som at kontrollen krympa og blei til halvparten av sin egen størrelse, og i all fortvilelse blei jeg enda mer satt ut når jeg prøvde desperat å treffe riktig knapp.
Jeg noterte meg også hvor frekke resten av gjengen var når jeg skulle gjøre et tappert forsøk i å helle drikke oppi glasset til folka, noe som var utrolig vanskelig. Jeg greide over hodet ikke å fokusere lenger, og det å holde flaska rolig var klin umulig.
Jeg hadde blitt utrolig tørr i munnen, så jeg forsøkte å drikke litt selv mens resten av gjengen fortsatte spillet til tross for min forespørsel etter pause. Det var mist like vanskelig. Jeg følte meg som en gammal junkie, og hvert minste forsøk i å få glasset nær nok til at jeg kunne drikke gikk rett til helvette. Det føltes ut som at jeg skulle velte hele greia, så jeg konkluderte at jeg fikk hente tåteflaska mi. Da skal jeg nok greie det litt bedre.
Da vi hadde kommi til den siste runden i Buzz, hadde jeg mer eller mindre gitt opp. Jeg trykka på tilfeldige knapper og håpa på det beste; jeg hadde jo ikke nubbe sjangs til å engang lese spørsmålet, så hvorfor bry seg, tenkte jeg.
Når spillet var ferdig, kom jeg meg til sofaen. Hvordan jeg kom meg dit er uklart, men jeg hadde fått med meg tåteflaska som var full av fanta. Jeg hadde fått helt ekstremt tunellsyn. Alt sammen var veldig pulserende, som at det var disco-lys her (sånne man får epilepsi av, og alt ser ut som at er i slowmotion). Jeg skjønte ingen ting. Jeg hadde ikke lest noe om at man kunne få såpass med effekt av hasj (dårlig research fra min side).
Lyden tv-en ga fra seg var utrolig irriterende. Den var i takt med mitt pulserende syn, og gjorde meg mer eller mindre nervøs. Jeg så mot "Pelle", "Kari" og "Magnus" som satt i sofaen tvers over rommet. Jeg tenkte at jeg fikk skikkelig følelse av at jeg var på besøk hos min fars onkel, noe jeg ikke har gjort på 5 år eller mer. Jeg kom fram til at dette var sikkert noe jeg fikk følelsen av fordi det var mørkt ute, og det hadde alltid vært mørkt som dette når jeg hadde vært der.
Plutselig sa jeg noe om pop rocks (sånn tyggis du putter inni munnen og det "popper" og gnistrer). Det føltes veldig feil å prate, som om at når jeg åpna munnen mista alt jeg skulle si mening. "Magnus" kommenterte dette med pop rocks med en vits. Han sa at "om du drar ned til Afrika med pop rocks i munnen, kommer alle til å skjønne hva du sier". Jeg lo. Ganske mye egentlig. Det gjorde "Kari" også. Jeg var usikker på om jeg lo av henne eller vitsen til "Magnus". Plutselig gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke skjønte vitsen, og prøvde desperat å få en forklaring, til tross for at det var ubehagelig og pinelig å prate.
Det jeg ikke hadde fått med meg, var at det egentlig var ganske lenge sia den vitsen hadde blitt fortalt nå, og "Magnus" skjønte ikke stort når jeg sa at jeg ikke skjønte vitsen og ba han fortelle den igjen. Likevel kom han med en dårlig gjenfortellelse av vitsen; jeg skjønte den fortsatt ikke, men lo iherdig fordet.
Jeg var fremdeles utrolig tørr i kjeften. Tåteflaska jeg hadde fiksa meg hadde nå "Magnus" tatt over. Jeg spurte om jeg kunne få den tilbake, og det fikk jeg etter mye om og men. Det var veldig vanskelig å drikke av den også. Det føltes feil. Som om at jeg kom til å velte den og søle over alt. Det kom også altfor lite drikke ut av den.
I løpet av denne tiden i sofaen, konstaterte jeg ofte at synet mitt var utrolig fucka. Til tider føltes det som at jeg fikk speil inni hue, ved siden av øya mine, så jeg kunne se rommet i en ekstrem vidvinkel. Det var utrolig snålt, i og med at jeg ikke hadde forventa noe sånt. I tillegg til tunellsynet, føltes det som om at alt sammen blei dratt i en sirkel mot høyre. Sånn som i galehus på tivolier, der det er et tunellrom der du går på ei bru, mens hele rommet snurrer rundt deg. Jeg tenkte flere ganger at jeg ikke ville detta mer, siden jeg over hodet ikke hadde forventa noe sånt som dette, men til tross for at korttidshukommelsen min hadde tatt farvel, glemte jeg dette med en gang jeg så i en annen retning. Dette gjentok seg gjennom hele kvelden.
Hvor lenge vi satt i sofaen har jeg absolutt ingen aning om. Jeg hadde mista all formening om tid. Plutselig så jeg at "Kari" hadde forflyttet seg. Hu satt ikke lenger i sofaen mellom "Pelle" og "Magnus". Hu hadde setti seg i den beige lenestolen tvers over rommet. Lampa som sto ved siden av henne hadde hun skrudd ned, så det var veldig dempet belysning. Veggen bak henne var sandfarget, og tv-en foran henne lyste en ubehagelig nyanse av blått. Jo lengre jeg så i den retningen av rommet, jo mer overbevist var jeg om at hu satt på en strand. Veggen bak henne var himmelen, og lampa var sola som var i ferd med å gå ned. Blåfargen fra tv-en var vannet. Møblene rundt henne var siden av henne på stranda. Jeg nevnte dette for folka i sofaen, og alle var enige. Jeg blei overraska over hvor 3D dette faktisk så ut...
Klokka var nå rundt 22-23. Jeg var overraska over at det ikke var seinere, det føltes mer ut som at det var rundt 3-tida. Jeg utbrøt at kanskje nytt på nytt går på tv, og løp bort til tv-en for å finne det ut. "Magnus" fulgte entusiastisk med og satt seg i stolen "Kari" tidligere hadde sitti i (hu hadde nå stikki på dass og blei der resten av kvelden).
Vi glemte at det var nytt på nytt vi skulle leite etter øyeblikket vi skrudde på tv-en. I stedet ble det senkveld. Selv om jeg glana som besatt på tv-en, blei jeg overraska over hvor utrolig kjedelig detta var å se på nå. Jeg heiv kontrollen over til "Magnus" som fant en kanal som sendte "House of Wax". Og overraskende nok, var denna filmen jævlig skummel nå! Jeg satt og holdt meg for øya store deler av tida og utbrøt "neeeeeeei...." og "aaaah!!". Jeg har aldri blitt så påvirka av en skrekkfilm før, og blei overraska over hvor skummel den egentlig var.
Det neste jeg husker var at jeg var på kjøkkenet med hue helt nedpå brødet. Jeg var dausulten og gjorde et tappert forsøk i å skjære rette og tynne skiver i brødet. Det var utrolig vanskelig, grunnet jeg fremdeles hadde utrolig tunellsyn og alt pulserte. Når jeg myste veldig hardt, blei ting normalt et kort øyeblikk, og jeg greide å skjære med tre brødskiver med leverpostei fra Sverige.
Jeg titta på klokka igjen. Den var nå 23:55. Jeg tenkte at siden klokka er så nærme tolv kan jeg endelig legge meg uten å være party-poop. Jeg vandret ned trappen til rommet mitt. Detta var utrolig vanskelig, i og med at rommet snurra. På rommet mitt fant jeg "Kari" i senga mi som lå der og slappa av. Jeg spurte om hu kunne gå opp så jeg kunne sove. Det gjorde hun etter litt masing.
Da jeg endelig fikk lagt med i senga tenkte jeg hvor utrolig godt det var å ligge i mørket med masse puter og dyner. Det kjentes ut som at det ikke var noen vegger der, og at senga mi svevde rundt omkring ute under en stjerneklar himmel. Detta var utrolig deilig, før jeg ganske fort sovna.
Etter at kvelden gikk så det suste med masse god mat, hadde vi endelig kommi til slutten. Isen var fordøyet og brownies sto som nestemannen i køen. For å varme opp og la isen synke litt, spilte vi en runde med Mario Kart; jeg kom merkelig nok alltid kom på sisteplass til tross for min slående entusiasme.
Etter det serverte jeg alle et stort stykke med brownies. Folka gomla det i seg og konstaterte at den smakte veldig magisk, noe som ikke var så rart med hele 3g.
Vi fortsatte kvelden ved å spille en lang runde med Buzz: the big quiz. I dette spillet derimot, gikk ting bedre for meg. Jeg lå i ledelsen helt til en snik slo meg ut av en runde og jeg lå rundt to tusen poeng bak alle sammen.
Da vi var kommet til en eller annen spørsmåls runde sa "Kåre" og "Pelle" at de begynte å kjenne at de begynte å bli fjerne. "Magnus" sa seg enig, men jeg tenkte at han bare sa det fordi "Kåre" og "Pelle" hadde nevnt det.
Plutselig, midt inni spørsmålsrunden begynte det å skje ting med meg også. Jeg holdt i buzz-kontrollen med begge hender, foldede som en tigger. Spørsmålene dukket opp på skjermen, men jeg kom ikke så langt som å få til å lese spørsmålet før tiden var ute. Jeg kunne rett og slett ikke begripe hva som sto der, og hva selve spørsmålet var. Et av spørsmålene var formulert baklengs, etter min oppfattning, og det gjorde meg enda mer forvirra.
Når jeg først skjønte et av spørsmåla og skulle til å trykke inn mitt svar, var det som at kontrollen krympa og blei til halvparten av sin egen størrelse, og i all fortvilelse blei jeg enda mer satt ut når jeg prøvde desperat å treffe riktig knapp.
Jeg noterte meg også hvor frekke resten av gjengen var når jeg skulle gjøre et tappert forsøk i å helle drikke oppi glasset til folka, noe som var utrolig vanskelig. Jeg greide over hodet ikke å fokusere lenger, og det å holde flaska rolig var klin umulig.
Jeg hadde blitt utrolig tørr i munnen, så jeg forsøkte å drikke litt selv mens resten av gjengen fortsatte spillet til tross for min forespørsel etter pause. Det var mist like vanskelig. Jeg følte meg som en gammal junkie, og hvert minste forsøk i å få glasset nær nok til at jeg kunne drikke gikk rett til helvette. Det føltes ut som at jeg skulle velte hele greia, så jeg konkluderte at jeg fikk hente tåteflaska mi. Da skal jeg nok greie det litt bedre.
Da vi hadde kommi til den siste runden i Buzz, hadde jeg mer eller mindre gitt opp. Jeg trykka på tilfeldige knapper og håpa på det beste; jeg hadde jo ikke nubbe sjangs til å engang lese spørsmålet, så hvorfor bry seg, tenkte jeg.
Når spillet var ferdig, kom jeg meg til sofaen. Hvordan jeg kom meg dit er uklart, men jeg hadde fått med meg tåteflaska som var full av fanta. Jeg hadde fått helt ekstremt tunellsyn. Alt sammen var veldig pulserende, som at det var disco-lys her (sånne man får epilepsi av, og alt ser ut som at er i slowmotion). Jeg skjønte ingen ting. Jeg hadde ikke lest noe om at man kunne få såpass med effekt av hasj (dårlig research fra min side).
Lyden tv-en ga fra seg var utrolig irriterende. Den var i takt med mitt pulserende syn, og gjorde meg mer eller mindre nervøs. Jeg så mot "Pelle", "Kari" og "Magnus" som satt i sofaen tvers over rommet. Jeg tenkte at jeg fikk skikkelig følelse av at jeg var på besøk hos min fars onkel, noe jeg ikke har gjort på 5 år eller mer. Jeg kom fram til at dette var sikkert noe jeg fikk følelsen av fordi det var mørkt ute, og det hadde alltid vært mørkt som dette når jeg hadde vært der.
Plutselig sa jeg noe om pop rocks (sånn tyggis du putter inni munnen og det "popper" og gnistrer). Det føltes veldig feil å prate, som om at når jeg åpna munnen mista alt jeg skulle si mening. "Magnus" kommenterte dette med pop rocks med en vits. Han sa at "om du drar ned til Afrika med pop rocks i munnen, kommer alle til å skjønne hva du sier". Jeg lo. Ganske mye egentlig. Det gjorde "Kari" også. Jeg var usikker på om jeg lo av henne eller vitsen til "Magnus". Plutselig gikk det opp for meg at jeg egentlig ikke skjønte vitsen, og prøvde desperat å få en forklaring, til tross for at det var ubehagelig og pinelig å prate.
Det jeg ikke hadde fått med meg, var at det egentlig var ganske lenge sia den vitsen hadde blitt fortalt nå, og "Magnus" skjønte ikke stort når jeg sa at jeg ikke skjønte vitsen og ba han fortelle den igjen. Likevel kom han med en dårlig gjenfortellelse av vitsen; jeg skjønte den fortsatt ikke, men lo iherdig fordet.
Jeg var fremdeles utrolig tørr i kjeften. Tåteflaska jeg hadde fiksa meg hadde nå "Magnus" tatt over. Jeg spurte om jeg kunne få den tilbake, og det fikk jeg etter mye om og men. Det var veldig vanskelig å drikke av den også. Det føltes feil. Som om at jeg kom til å velte den og søle over alt. Det kom også altfor lite drikke ut av den.
I løpet av denne tiden i sofaen, konstaterte jeg ofte at synet mitt var utrolig fucka. Til tider føltes det som at jeg fikk speil inni hue, ved siden av øya mine, så jeg kunne se rommet i en ekstrem vidvinkel. Det var utrolig snålt, i og med at jeg ikke hadde forventa noe sånt. I tillegg til tunellsynet, føltes det som om at alt sammen blei dratt i en sirkel mot høyre. Sånn som i galehus på tivolier, der det er et tunellrom der du går på ei bru, mens hele rommet snurrer rundt deg. Jeg tenkte flere ganger at jeg ikke ville detta mer, siden jeg over hodet ikke hadde forventa noe sånt som dette, men til tross for at korttidshukommelsen min hadde tatt farvel, glemte jeg dette med en gang jeg så i en annen retning. Dette gjentok seg gjennom hele kvelden.
Hvor lenge vi satt i sofaen har jeg absolutt ingen aning om. Jeg hadde mista all formening om tid. Plutselig så jeg at "Kari" hadde forflyttet seg. Hu satt ikke lenger i sofaen mellom "Pelle" og "Magnus". Hu hadde setti seg i den beige lenestolen tvers over rommet. Lampa som sto ved siden av henne hadde hun skrudd ned, så det var veldig dempet belysning. Veggen bak henne var sandfarget, og tv-en foran henne lyste en ubehagelig nyanse av blått. Jo lengre jeg så i den retningen av rommet, jo mer overbevist var jeg om at hu satt på en strand. Veggen bak henne var himmelen, og lampa var sola som var i ferd med å gå ned. Blåfargen fra tv-en var vannet. Møblene rundt henne var siden av henne på stranda. Jeg nevnte dette for folka i sofaen, og alle var enige. Jeg blei overraska over hvor 3D dette faktisk så ut...
Klokka var nå rundt 22-23. Jeg var overraska over at det ikke var seinere, det føltes mer ut som at det var rundt 3-tida. Jeg utbrøt at kanskje nytt på nytt går på tv, og løp bort til tv-en for å finne det ut. "Magnus" fulgte entusiastisk med og satt seg i stolen "Kari" tidligere hadde sitti i (hu hadde nå stikki på dass og blei der resten av kvelden).
Vi glemte at det var nytt på nytt vi skulle leite etter øyeblikket vi skrudde på tv-en. I stedet ble det senkveld. Selv om jeg glana som besatt på tv-en, blei jeg overraska over hvor utrolig kjedelig detta var å se på nå. Jeg heiv kontrollen over til "Magnus" som fant en kanal som sendte "House of Wax". Og overraskende nok, var denna filmen jævlig skummel nå! Jeg satt og holdt meg for øya store deler av tida og utbrøt "neeeeeeei...." og "aaaah!!". Jeg har aldri blitt så påvirka av en skrekkfilm før, og blei overraska over hvor skummel den egentlig var.
Det neste jeg husker var at jeg var på kjøkkenet med hue helt nedpå brødet. Jeg var dausulten og gjorde et tappert forsøk i å skjære rette og tynne skiver i brødet. Det var utrolig vanskelig, grunnet jeg fremdeles hadde utrolig tunellsyn og alt pulserte. Når jeg myste veldig hardt, blei ting normalt et kort øyeblikk, og jeg greide å skjære med tre brødskiver med leverpostei fra Sverige.
Jeg titta på klokka igjen. Den var nå 23:55. Jeg tenkte at siden klokka er så nærme tolv kan jeg endelig legge meg uten å være party-poop. Jeg vandret ned trappen til rommet mitt. Detta var utrolig vanskelig, i og med at rommet snurra. På rommet mitt fant jeg "Kari" i senga mi som lå der og slappa av. Jeg spurte om hu kunne gå opp så jeg kunne sove. Det gjorde hun etter litt masing.
Da jeg endelig fikk lagt med i senga tenkte jeg hvor utrolig godt det var å ligge i mørket med masse puter og dyner. Det kjentes ut som at det ikke var noen vegger der, og at senga mi svevde rundt omkring ute under en stjerneklar himmel. Detta var utrolig deilig, før jeg ganske fort sovna.
Sist endret av Lille Promille; 4. oktober 2009 kl. 13:29.
