Poster dette i rusdebatt fordi jeg mener det er mest passende og relevant, men flytt gjerne om dere forum-Overlords vil det.
Her er en artikkel og respons som er veldig interessant. Den er skrevet av en psykiater i en amerikansk kontekst, men forholdene er akkurat de samme i Norge.
An Iron Curtain Has Descended Upon Psychopharmacology. Her er noen snasne sitater:
Og her er en respons på reddit fra en av mennene bak nootropics-nettbutikken Ceretropic. Ceretropic er høyt respektert og driver utrolig mye arbeid for å utvikle nye og markedsføre glemte nootropika og legemidler, gitt at de kun er et par smarte fyrer og ikke et legemiddelselskap i milliardklasse:
Jeg er ikke jurist, men så langt jeg kan forstå er patentsituasjon i Norge ikke noe bedre. Og det spiller uansett ingen rolle, for det er kun enorme selskaper som har råd til å finansiere alle disse studiene og få en godkjennning i f.eks. USA, som da senere er mye lettere å få godkjent i andre land, f.eks. i EU.
Situasjonen er at det finnes utrolig mange nyttige stoffer som en lege aldri kan utskrive i USA eller i Norge. Det er ingen som er interessert i å punge ut for å få dem godkjent fordi det ikke er penger å tjene. Du vil ikke investere hundre mill. og så, når stoffet er godkjent, kommer konkurrenten og underbyr deg og tar markedet, fordi de ikke må tjene inn den initielle investeringen.
Hvor kommer så rusmidler og norske importregler inn? Vel, for det første er det et stort gråområde mellom psykoaktive medisiner og rusmidler. Mange stoffer er begge to. For det andre er det et gråområde mellom selvmedisinering og rus.
Norges stat gjør alt den kan for å forhindre at du kan anskaffe noe som helst psykoaktivt legalt med mindre det er enten utskrevet av en lege eller står på en ekstremt smal liste over godkjente stoffer, som det utmerkede legemidlet etanol.
La oss godta for diskusjons skyld at det prinsipielle argumentet om at det er min rett å putte hva jeg vil i min egen kropp så lenge jeg ikke plager andre ikke er gyldig. Kardemommeloven gjelder ikke. Det er kun legen og staten som får bestemme hvilke psykoaktive stoffer jeg får innta. La oss si at jeg har et legitimt problem, som angstproblematikk. Det finnes veldig få gode legemidler på dette området, slik artiklen jeg linket til også sier. De fleste er enten effektive men skadelige og avhengighetsskapende, eller ineffektive og/eller veldig saktevirkende. Selv opplevde jeg at jeg måtte "ha epilepsi" i to år for å få Lyrica (det eneste som har fungert godt for meg) på blåresept, ellers er det svindyrt. Det tok to år før jeg fikk godkjent fritak fordi legemidlet er godkjent mot angst og epilepsi, men kun godkjent for blå resept mot epilepsi. To forskjellige leger skrev altså villig ut legemidlet på feil grunnlag i to år fordi de innså at det virket og også skjønte at jeg ellers aldri ville hatt råd. Mange leger ville nok aldri tatt den risken, og det skjønner jeg godt. Tenk så om denne ordningen ikke hadde funket. Enten at Lyrica aldri fungerte for meg, eller at legene ikke var villige til å skrive det ut. Da ville jeg stått rimelig uten gode alternativer, spesielt siden jeg tidligere har vært avhengig av bensodiazepiner. Men russerne, de har mange fine og interessante og til og med bevisbaserte medisiner.
Disse medisinene kan aldri skrives ut i Norge. De selges ikke, leger kan ikke engang skrive dem ut off label. Det er ytterst tvilsomt at du vil finne en lege som gir deg aksept for å bestille slike stoffer over nett. Men det finnes en livlig nettindustri som gir deg mulighet til akkurat dette. Mot angst finnes det for eksempel phenibut (som riktignok er avhengighetsskapende, men er veldig effektivt en gang i blant, og som jeg aldri har blitt hooket på til tross for at jeg ble avhengig av benso); Selank og Semax; afobazole; emoxypin; bromantan; tianeptin. Ceretropic har utviklet en en versjon av det antidepressive og angstdempende stoffet tianeptin, hvilket har en helt annen virkningsmekanisme en typiske antidepressiva, som har en langtidsvirkende effekt. Det er det ingen legemiddelselskaper som har gjort. Tianeptin er et meget lovende stoff, men finnes ikke å få tak i i Norge.
Om du ikke kan få den hjelpen du trenger av legen, eller om du har helserelaterte interesser som ikke faller innenfor den vanlige rollen til en lege, slik som kognitiv forbedring utover normalen, er du, som de sier på nynorsk, shit outta luck. Den stadig mer restriktive norske politikken på psykoaktive stoffer betyr at du må gjøre deg til kriminell og bestille "stealth" bare for å få relativt uskyldige stoffer som (1) helt klart kan være til nytte der alle legale stoffer kommer til kort, men som (2) aldri vil komme på markedet i Norge, og som derfor (3) ikke kan fås gjennom lege eller på annet legalt vis. Enkelte av disse stoffene har rusverdi, andre har det ikke. På det tidspunktet kan man spørre seg, hvorfor i det hele tatt bry seg om gråsonen. Når du likevel ikke har noe å tape, hvorfor ikke gå hele veien til de "skumlere" stoffene? Legen har ikke lov til å gi deg råd om hvordan du skal te deg når det gjelder stoffer i gråsonen uansett.
For å oppsummere: Det finnes mange interessante og lovende psykoaktive stoffer som aldri vil kunne markedsføres i Norge pga. drakonske patentlover og ekstremt dyre prosesser for å få legemidler godkjent. Store legemiddelselskaper vil ikke pirke på dem med en lang kjepp engang, fordi de ble nevnt i en obskur russisk journal en gang og derfor aldri kan patenteres. Samtidig snurpes nettet inn privat. I mange år har det vært ganske slappe regler når det gjelder gråsoneprodukter. Nå virker det som staten ønsker å sette inn artilleriet og gir ordren om å skyte på stedet når de oppdager hva som helst som faller under en ekstremt vag definisjon av "legemiddel" eller "rusmiddel". Alt dette for å "beskytte" vanlige, dumme borgere som deg og meg, som kunne finne på å ta for mye vitaminer fordi slemme selskaper vil tjene penger på dumme kunder.
Hva kan gjøres?
1. Gå tilbake til en mer liberal politikk vedrørende privatimport av psykoaktive stoffer som ikke faller under narkotikalovgivningen.
2. Staten må pumpe mer penger inn i forskning på psykoaktive legemidler. Psykisk sykdom er et folkehelseproblem. Jeg vet ikke om det finnes noen statseide legemiddelselskaper, men det burde det gjøre. Tenk om statene i EU/EØS, for eksempel, kunne gått sammen om å starte et non-profittselskap som har råd til å bruke hundre millioner på å få godkjent et stoff som ikke kan patenteres. Så kan profittbaserte legemiddelselskaper konkurrere om å produsere dette stoffet billigst mulig for kunden i generisk form.
Tanker, grabbar?
Her er en artikkel og respons som er veldig interessant. Den er skrevet av en psykiater i en amerikansk kontekst, men forholdene er akkurat de samme i Norge.
An Iron Curtain Has Descended Upon Psychopharmacology. Her er noen snasne sitater:
Imagine if a chemist told you offhandedly that the Russians had different chemical elements than we did.
Here in America, we use elements like lithium and silicon and bismuth. We have figured out lots of neat compounds we can make with these elements. We’ve also figured out useful technological applications. Lithium makes batteries. Silicon makes computer chips. Bismuth makes pretty gifs you can post on Tumblr.
The Russians don’t use any of these. They have their own Russian elements on their own Russian periodic table, with long Russian names you can’t pronounce. Apparently some of these also have useful technological applications. One of them is a room temperature superconductor. Another improves the efficiency of dirigibles by 500% for some reason.
No one in America seems remotely interested in any of these Russian elements. Many American chemists don’t even know they exist, even though each element has its own English-language Wikipedia page. When informed, they just say “Yeah, the Russians have lots of stuff,” and leave it at that.
American research teams pour millions of dollars into synthesizing novel elements in order to expand their periodic tables and the number of useful compounds they can make. If anyone suggests importing and studying some of the Russian elements, the chemists say “Huh, that never occurred to us, maybe someone else should do it,” and go back to spending millions of dollars synthesizing entirely novel atoms.
If a chemist told you this, you would think they were crazy. Science, you would say, is science everywhere. You can’t have one set of elements in Russia and another in the US, everyone would work together and compare notes. At the very least one side would have the common decency to at least steal from the other. No way anything like this could possibly go on.
But as far as I can tell this is exactly the state of modern psychopharmacology.
(...)
Imagine reading about a Russian element on Wikipedia, and at the end there’s this paragraph saying “By the way, this element inverts gravity and has to be tied to the ground to prevent it from falling upwards”. An anxiolytic stimulant is really really cool. But somehow generations of American psychopharmacologists must have read about bromantane and thought “No, I don’t think I’ll pay any more attention to that.”
Here in America, we use elements like lithium and silicon and bismuth. We have figured out lots of neat compounds we can make with these elements. We’ve also figured out useful technological applications. Lithium makes batteries. Silicon makes computer chips. Bismuth makes pretty gifs you can post on Tumblr.
The Russians don’t use any of these. They have their own Russian elements on their own Russian periodic table, with long Russian names you can’t pronounce. Apparently some of these also have useful technological applications. One of them is a room temperature superconductor. Another improves the efficiency of dirigibles by 500% for some reason.
No one in America seems remotely interested in any of these Russian elements. Many American chemists don’t even know they exist, even though each element has its own English-language Wikipedia page. When informed, they just say “Yeah, the Russians have lots of stuff,” and leave it at that.
American research teams pour millions of dollars into synthesizing novel elements in order to expand their periodic tables and the number of useful compounds they can make. If anyone suggests importing and studying some of the Russian elements, the chemists say “Huh, that never occurred to us, maybe someone else should do it,” and go back to spending millions of dollars synthesizing entirely novel atoms.
If a chemist told you this, you would think they were crazy. Science, you would say, is science everywhere. You can’t have one set of elements in Russia and another in the US, everyone would work together and compare notes. At the very least one side would have the common decency to at least steal from the other. No way anything like this could possibly go on.
But as far as I can tell this is exactly the state of modern psychopharmacology.
(...)
Imagine reading about a Russian element on Wikipedia, and at the end there’s this paragraph saying “By the way, this element inverts gravity and has to be tied to the ground to prevent it from falling upwards”. An anxiolytic stimulant is really really cool. But somehow generations of American psychopharmacologists must have read about bromantane and thought “No, I don’t think I’ll pay any more attention to that.”
Vis hele sitatet...
Our patent system for chemical compounds is one of the main reasons for this effect. I did not even know the extent of it till a couple months ago, when I sat down with a patent firm for a compound we are working on. For one, the cost to patent is extremely high. This is because of the amount of research your legal team needs to do. If a compound has been mentioned in a paper anywhere in the world, in any language, even in passing, you lose your novelty protection. It's crazy. If a Croatian pharmacology journal from 1991 mentioned the structure of a compound in a single sentence, then you cannot claim novelty on the patent. That is why these drugs never make it here. That is why drug companies push for completely new structures, even if effective ones are already known, but not used. The drug's mechanism of action does not even need to be described for you to lose novelty. It could be mentioned as an intermediate for another drug's synthesis, or just mentioned in passing. Boom, novelty gone. It's nuts.
I also learned a lot more about the international patent treaties that were signed, and how they effectively create barriers for development of drugs between the treaty signors. Sure, you can take a drug that was mentioned in an overseas journal, and pay at least $100 Million to get it through FDA trials. However, if the author of that journal later wants to come after you, then you at the very least lose your exclusivity to the patent, at worst you lose it altogether. This is even if you prove you never read their paper, and even if it was in a language you don't understand. That is why companies do not risk it, and why legal teams cost so much to do their due diligence. If the company cannot be sure they can protect the patent on the compound, there is no way in hell they are going to front the money for FDA trials. They might even go so far as to actively campaign against the drug, if they have a competing one.
I also learned a lot more about the international patent treaties that were signed, and how they effectively create barriers for development of drugs between the treaty signors. Sure, you can take a drug that was mentioned in an overseas journal, and pay at least $100 Million to get it through FDA trials. However, if the author of that journal later wants to come after you, then you at the very least lose your exclusivity to the patent, at worst you lose it altogether. This is even if you prove you never read their paper, and even if it was in a language you don't understand. That is why companies do not risk it, and why legal teams cost so much to do their due diligence. If the company cannot be sure they can protect the patent on the compound, there is no way in hell they are going to front the money for FDA trials. They might even go so far as to actively campaign against the drug, if they have a competing one.
Vis hele sitatet...
Situasjonen er at det finnes utrolig mange nyttige stoffer som en lege aldri kan utskrive i USA eller i Norge. Det er ingen som er interessert i å punge ut for å få dem godkjent fordi det ikke er penger å tjene. Du vil ikke investere hundre mill. og så, når stoffet er godkjent, kommer konkurrenten og underbyr deg og tar markedet, fordi de ikke må tjene inn den initielle investeringen.
Hvor kommer så rusmidler og norske importregler inn? Vel, for det første er det et stort gråområde mellom psykoaktive medisiner og rusmidler. Mange stoffer er begge to. For det andre er det et gråområde mellom selvmedisinering og rus.
Norges stat gjør alt den kan for å forhindre at du kan anskaffe noe som helst psykoaktivt legalt med mindre det er enten utskrevet av en lege eller står på en ekstremt smal liste over godkjente stoffer, som det utmerkede legemidlet etanol.
La oss godta for diskusjons skyld at det prinsipielle argumentet om at det er min rett å putte hva jeg vil i min egen kropp så lenge jeg ikke plager andre ikke er gyldig. Kardemommeloven gjelder ikke. Det er kun legen og staten som får bestemme hvilke psykoaktive stoffer jeg får innta. La oss si at jeg har et legitimt problem, som angstproblematikk. Det finnes veldig få gode legemidler på dette området, slik artiklen jeg linket til også sier. De fleste er enten effektive men skadelige og avhengighetsskapende, eller ineffektive og/eller veldig saktevirkende. Selv opplevde jeg at jeg måtte "ha epilepsi" i to år for å få Lyrica (det eneste som har fungert godt for meg) på blåresept, ellers er det svindyrt. Det tok to år før jeg fikk godkjent fritak fordi legemidlet er godkjent mot angst og epilepsi, men kun godkjent for blå resept mot epilepsi. To forskjellige leger skrev altså villig ut legemidlet på feil grunnlag i to år fordi de innså at det virket og også skjønte at jeg ellers aldri ville hatt råd. Mange leger ville nok aldri tatt den risken, og det skjønner jeg godt. Tenk så om denne ordningen ikke hadde funket. Enten at Lyrica aldri fungerte for meg, eller at legene ikke var villige til å skrive det ut. Da ville jeg stått rimelig uten gode alternativer, spesielt siden jeg tidligere har vært avhengig av bensodiazepiner. Men russerne, de har mange fine og interessante og til og med bevisbaserte medisiner.
Disse medisinene kan aldri skrives ut i Norge. De selges ikke, leger kan ikke engang skrive dem ut off label. Det er ytterst tvilsomt at du vil finne en lege som gir deg aksept for å bestille slike stoffer over nett. Men det finnes en livlig nettindustri som gir deg mulighet til akkurat dette. Mot angst finnes det for eksempel phenibut (som riktignok er avhengighetsskapende, men er veldig effektivt en gang i blant, og som jeg aldri har blitt hooket på til tross for at jeg ble avhengig av benso); Selank og Semax; afobazole; emoxypin; bromantan; tianeptin. Ceretropic har utviklet en en versjon av det antidepressive og angstdempende stoffet tianeptin, hvilket har en helt annen virkningsmekanisme en typiske antidepressiva, som har en langtidsvirkende effekt. Det er det ingen legemiddelselskaper som har gjort. Tianeptin er et meget lovende stoff, men finnes ikke å få tak i i Norge.
Om du ikke kan få den hjelpen du trenger av legen, eller om du har helserelaterte interesser som ikke faller innenfor den vanlige rollen til en lege, slik som kognitiv forbedring utover normalen, er du, som de sier på nynorsk, shit outta luck. Den stadig mer restriktive norske politikken på psykoaktive stoffer betyr at du må gjøre deg til kriminell og bestille "stealth" bare for å få relativt uskyldige stoffer som (1) helt klart kan være til nytte der alle legale stoffer kommer til kort, men som (2) aldri vil komme på markedet i Norge, og som derfor (3) ikke kan fås gjennom lege eller på annet legalt vis. Enkelte av disse stoffene har rusverdi, andre har det ikke. På det tidspunktet kan man spørre seg, hvorfor i det hele tatt bry seg om gråsonen. Når du likevel ikke har noe å tape, hvorfor ikke gå hele veien til de "skumlere" stoffene? Legen har ikke lov til å gi deg råd om hvordan du skal te deg når det gjelder stoffer i gråsonen uansett.
For å oppsummere: Det finnes mange interessante og lovende psykoaktive stoffer som aldri vil kunne markedsføres i Norge pga. drakonske patentlover og ekstremt dyre prosesser for å få legemidler godkjent. Store legemiddelselskaper vil ikke pirke på dem med en lang kjepp engang, fordi de ble nevnt i en obskur russisk journal en gang og derfor aldri kan patenteres. Samtidig snurpes nettet inn privat. I mange år har det vært ganske slappe regler når det gjelder gråsoneprodukter. Nå virker det som staten ønsker å sette inn artilleriet og gir ordren om å skyte på stedet når de oppdager hva som helst som faller under en ekstremt vag definisjon av "legemiddel" eller "rusmiddel". Alt dette for å "beskytte" vanlige, dumme borgere som deg og meg, som kunne finne på å ta for mye vitaminer fordi slemme selskaper vil tjene penger på dumme kunder.
Hva kan gjøres?
1. Gå tilbake til en mer liberal politikk vedrørende privatimport av psykoaktive stoffer som ikke faller under narkotikalovgivningen.
2. Staten må pumpe mer penger inn i forskning på psykoaktive legemidler. Psykisk sykdom er et folkehelseproblem. Jeg vet ikke om det finnes noen statseide legemiddelselskaper, men det burde det gjøre. Tenk om statene i EU/EØS, for eksempel, kunne gått sammen om å starte et non-profittselskap som har råd til å bruke hundre millioner på å få godkjent et stoff som ikke kan patenteres. Så kan profittbaserte legemiddelselskaper konkurrere om å produsere dette stoffet billigst mulig for kunden i generisk form.
Tanker, grabbar?