Det du beskriver er vel alt kjente symptomer på en manisk episode. Det å være manisk gir en slags "konge" følelse slik at hverdagens begrensninger og redsler forsvinner helt - ofte sammen med alt av selvkritisk tenkning. På godt og ondt. Det å dele med andre kan være en fin ting. Det å dele med andre i en manisk periode kan være forferdelig etterpå. Fordi en er uten bremser. Det er ingenting inni deg som gjør det minste forsøk på sensur, tilbakeholdenhet eller det å ha vanlige sperrer og antenner på hva som er greit å dele.

Ukritisk tale og oppførsel er noe som kan oppstå når en er manisk. Det er slett ikke sikkert en ser det selv - ofte vil kongefølelsen være så altoppslukende at ikke enser selv at en trådt over både akseptable sosiale grenser og begrensninger og liketil normal folkeskikk. Det er lett å føle at en har hatt en kanonfin dag og at en har konversert om meningsfulle og viktige tema - ofte er det ikke tilfellet. En kan ha lagt ut om alt fra sine innerste seksuelle fantasier til andre pinlige ting en normalt ikke ville delt.

Så hvordan kan man oppleve noe av det en opplever i en manisk periode uten å ty til rus? Vet ikke jeg men klarer du å løse dette vil du bli en svært rik og anerkjent mann.

Etter og gjerne i forkant av maniske episoder så er det gjerne tunge depressive perioder. I disse periodene så er det mange som tyr til egen-medisinering fordi alt blir en stort svart hull.

LSD kan være verdt å lese om. Vet ikke konkret om hvilke forsøk som er gjort i forhold til bipolar lidelse men vet at det har vært svært gode resultater for mange som har tunge depresjoner. Afterglow'n og opphøyd sinnsstemning med fravær av sort dull og dyp mørke for ca 6 måneder. Det er også gjort undersøkelser på mikrodoser daglig fremfor en real tripp 2 ganger i året. Da er dosene så små at de kognitive prestasjonene er som normale og ingen spesiell rusfølelse oppstår.


Avslutningsvis må jeg nevne at mange med bipolar diagnose mener at den beste måten å ha det bra er å slavisk følge medisininntaket som behandler og lege har satt. Gjerne i kombinasjon med fast oppfølging av DPS og evt. brukerstyrt innleggelse.

Jeg kan gjerne akseptere å være innadvendt, men jeg kan ikke akseptere å være venneløs. Jeg har venner, men ingen virkelig nære venner jeg kan betro meg til, å som kan betro seg til meg.

Mangel på kritisk tenkning og sosiale hemninger er forsåvidt også klassiske symptomer på misbruk av benzodiazepiner. Det er en eksplosiv kombinasjon. Men mani eller hypomani kan klart sammenlignes med rus.

Jeg har sagt og gjort mye dumt, men også mye bra. Når andre i ettertid sier at de satte pris på det må man bare akseptere at man ikke gikk over grensen.

Jeg møtte en mann som gikk og snakket om å ta livet av seg. Han skulle hoppe i elva og drukne seg. Jeg snakket med han en stund, og han gikk hjem. Så tok han ikke livet av seg den kvelden, i alle fall.

Jeg har prøvd LSD én gang. Ettergløden varte i noen uker.

Jeg spiser medisiner, men hva om "stabil" ikke er nok? Jeg er ikke deprimert for øyeblikket, kanskje til og med lykkelig, men ikke fornøyd.

Jeg vil bare påpeke at intensjonen med dette emnet ikke bare handlet om meg selv eller bipolar lidelse. Jeg vil gjerne høre fra andre som har lignende erfaringer, ikke nødvendigvis med psykisk sykdom men med følelsen av at rus "gjør deg til den personen du vil være", og eventuelt hva de har gjort med det.

Alle føler seg bra når de tar feelgood-kjemikalier, men noen for noen er det bare litt krydder på en ellers tilfredstillende hverdag. For andre er rusen hele tilfredshetsfølelsen, og det er skummelt. Det fører sjelden til noe godt.

Livsglede, selvbilde og sosial identitet bygges ikke ved å late som om man er blid og glad, eller ved å forsøke å gjenskape en rusopplevelse. Det bygges ved å gjøre ting. Ting som du liker å drive med, og som gir deg tilfredsstillelse og mestringsfølelse. Da snakker vi ikke om den typen kortvarig tilfredshet man får av å ruse seg eller lignende, men den typen tilfredsstillelse du opplever når du mestrer noe, skaper noe, og utvikler deg innenfor et område du interesserer deg for. Da bygger du identitet. Du skaper en person som er aktiv, som tar initiativ, som er en potensiell ressursperson og en interessant samtalepartner. Jo flere interesser du dyrker, desto bredere plattform har du til å bygge personlig og sosial identitet på. Du blir mer selvsikker, folk synes du er mer interessant, og disse to effektene forsterker også hverandre.

Interesser kan være nesten hva som helst. Man kan for eksempel lære seg å ta HDR-fotografier og mestre litt basic photoshop, hvis man synes det ser kult ut. Eller man kan finne fram til noen spennende vekster i naturen, og invitere en venn eller to med på tur i skogen for å lete av og til. To små eksempler fra mitt eget liv, som skjedde av seg selv fordi jeg fikk lyst. Har man ikke venner som kicker på de samme greiene som en selv, så har man ihvertfall et godt utgangspunkt til å oppsøke nye folk og miljøer som er mer på bølgelengde.

Det viktigste er bare at du synes det er gøy. Da går det av seg selv. Hvis man sliter med motivasjon så kan det hende at man må sparke seg selv litt i ræva i starten, men når du kommer inn i en flow, så tenker man jo ikke lenger på hvorfor man gjør en ting. Da gjør du det bare fordi du liker det, og jo mer du liker, desto mer likandes kar blir du.

Man er sin egen lykkes smed, som det heter seg. Og den metaforen er jammen ikke så verst.

Mye bra i det du sier mentalmelt, men avslutningen din må jeg si meg litt uenig i. Folk som sliter psykisk vil kunne ha særdeles store problemer med motivasjon. Mangelen på ork er på ett nivå en aldri kan tenke seg om en ikke har opplevd det selv. Du kan feks synes det er et ork å stå opp en dag, men likevel klare å gjennomføre og bruke dagen. En som mentalt befinner seg i det dypeste mørket må kanskje bruke 3 uker på å klare å stå opp å gjøre noe som helst.

Poenget er at en kan ikke si til folk som sliter psykisk at de skal sparke seg i rævva og bare gjøre det. For det er noe feil med kjemikaliebalansen inne i hodet som gjør det helt umulig. En kan ikke ta seg sammen, fordi en er faktisk er psyk. En velger ikke selv å være tiltaksløs og ha lav motivasjon - man blir tiltaksløs og får lav motivasjon som et resultat av at en er psyk.

For en som er bipolar vil det kunne være lange perioder i det sorte dype mørket hvor selv de enkleste ting blir uoverkommelige og umulige.

Folk som sliter psykisk bør forsøke å komme i kontakt med helsevesenet, DPS og forsøke ulike tiltak som kan tilpasses funksjonsnivået og tilstanden til den som er psyk. Feks har mange kommuner tilbud om mental helse, dagsenter, aktivitetssenter etc. Det kan være bra plasser å komme inn på, en kan også få følge for en periode av psyk.sykepleier ol som hjelper en igang med aktiviteter.

Når en så får hjelp til å komme igang og kan starte med små små skritt så kan en gradvis gjøre som du sier for å skape mestringsfølelse og jobbe mot konkrete mål.

Kanskje jeg ikke skulle sagt noe om en diagnose. Da dreier det plutselig over i noe annet. Det var ikke en unnskyldning, bare en bakgrunnsopplysning. Jeg tenkte å lede med et personlig perspektiv, ikke gjøre det til hele poenget.

Uansett er jeg selvsagt takknemlig for svar.

Greia med å utvide horisonter, finne nye hobbyer og møte nye mennesker er grei og fin, den. Men for eksempel det å bli mer åpen overfor andre mennesker er ikke noe du kan lære ved å få deg en ny hobby. Jeg har gjort de tingene, jeg har prøvd nye ting og møtt nye mennesker. Men jeg er fortsatt meg selv på et fundamentalt nivå. Dermed kan jeg heller ikke da være åpen nok.

Det å sparke seg i rævva for å få motivasjon er vel litt som å dra seg opp etter skolissene. Ta i et tak, så får du lyst og evne til å ta i et tak! Eh...

Det handler ikke om å etterligne en rusopplevelse, nei. Eller å benekte at det er lurt å gjøre nye ting. Men en rusopplevelse (eventuelt en ustabil psykisk tilstand) kan vise deg alt du har potensiale til å være. Du er allerede en person som kan relatere til andre mennesker, og som andre mennesker vil åpne seg for. Du er allerede interessant. Rusen kan ikke finne opp opplevelser eller humor per se, den kan bare vise deg hvordan du skal gi uttrykk for dem, eller gi deg mental tillatelse til å gjøre de tingene du har lyst til og føler er rett, men er for redd til å utføre.

Finnes det noen gode strategier for å dra det gode ut av rusen og inn i edruskapen, uten å måtte utsette seg selv eller omstendighetene for skade? Kanskje ikke. Jeg vet ikke. Derav denne tråden.

panopticon:
Jeg håper ikke du oppfattet det jeg skrev som personlig kritikk. Det var ikke ment som det ihvertfall. Jeg vet jo ingenting om ditt aktivitetsnivå, så mitt innspill er helt generelt ment.

Ja, faktisk. Å ta i et tak er noe man må øve seg på, hvis det ikke kommer spontant. Jeg vet det, for jeg har slitt mye med motivasjon selv. Det som funker er å begynne i det små, og jobbe seg oppover. Sett beskjedne mål i starten, som er lette å innfri. Da får du smake litt på belønningen, uten at det krever for mye innsats. Det er som å løfte vekter. Du går ikke fra å ligge på sofaen hele dagen til å ta 100 i benken uten å løfte noe lettere først.

Du spør etter en snarvei til god selvfølelse. Det vet jeg ikke noe om, men dette er en vei, og den fører fram til mål. Den krever imidlertid noe av deg, og det kan jo sikkert være nok til ikke å ville gi det en sjanse =)

Tusen takk for tråden, den kommer til å være til stor hjelp for meg. Sitter med akkurat samme følelse selv, der jeg er en introvert person (som ble "enhanced-introvert" på grunn av daglig røykings), også plutselig begynte jeg på makkers. Folk var lei av at jeg var så stille hele tiden, og opplevde meg som en kjedelig fyr som aldri hadde noe godt å komme med i samtaler / at jeg aldri hadde noe å delta med.

Skal på rehab om 1-3 måneder, hovedsaklig på grunn av at jeg sliter med å tenke på annet enn å ikke ruse meg, noe som er jævlig tungt å drasse rundt med i hodet til en hver tid, hele døgnet (har søkt om utsettelse pga. en svært ønsket familieferie, og en konsert med et av mine største idol, Paul McCartney), og i mellomtiden går jeg ukentlig til en svært flink miljøterapeut. Går det greit for deg om jeg låner teksten din, og bruker den i sammenheng med samtalene mine med miljøterapeuten? For du får satt ord på det jeg ikke klarer å sette ord på.

Litt off-topic, og sikkert ikke til å anbefale for de fleste, men etter jeg har begynt å bruke 2-cb jevnlig (2 dager i uka ca), så føler jeg meg som et helt annet menneske i flere døgn etterpå. Glad, mer utadvent enn vanlig, og er generelt positiv. Det gjelder forsåvidt også LSD, men det er jo så jævlig dyrt, og det er sjeldent det er like potent som man håper det er...

Hadde satt pris på et svar / feedback fra trådstarter (og andre også, forsåvidt)!

Føler at introverte mennesker som trives i sitt eget hode, som ofte gjerne er kunstneriske på en eller annen måte (som meg) ikke går overens med utadvente personer som "forakter" kunst... Tror det jeg trenger er et miljø (en organisasjon, møtested etc) med samme type mennesker. Problemet sånn sett er at jeg bor i en liten by i Nord-Trøndelag uten slike instanser. Men samtidig, så må man jo forholde seg til alle mulige mennesker. Gir sikkert ikke mening, men jeg bare skriver det jeg tenker, siden tråden her er svært interessant.

Mentalmelt: du har helt rett i følgende utsagn, der du siterte frtoretang:
"Du har ikke fått med deg at vi i mange tilfeller ender opp med å drive ren symptombehandling? Ja, mange får god hjelp, men dette er allikevel et reelt problem."

Beklager for at jeg siterer på feil måte, har lurka lenge omkring på denne siden, men aldri posta noe selv.

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver.
Grunnen til at jeg ble avhengi av rusmidler var fordi jeg ble den personen jeg føler meg innvendig,
og ønsker å være, men ikke klarer å utrykke nøktern.
Er en veldig sjenert og introvert person, og har slitt med (sosial) angst og
hatt vanskelig for å bli kjent med folk og komme nært innpå folk, så lenge jeg huske.
Men når jeg tar rusmidler blir jeg utadvendt, pratsomt, åpen, uredd for hva andre tenker om meg,
tar mer sjanser, får mer energi, blir gøyere å være med osv. The list goes on.
Nå har jeg, unntatt to sprekker, vert rusfri i et par år,
og den største utfordringen jeg sliter med, er det at jeg ikke klarer å utfolde meg selv som person, og være meg selv, på samme nivå som jeg føler jeg klarer med rusmidler, og det er så utrolig vanskelig og kjipt at det skal være sånn.
Føler meg kjedelig, har ikke noe særlig med nære venner, vanskelig å bli kjent med folk for føler jeg ikke har en tiltrekkenes personlighet.

Så om jeg noengang begynner å ruse meg igjen, noe som er nære på stadig vekk,
så er det ikke fordi jeg vil kjenne på rusen i seg selv, men fordi det er den eneste måten (foreløbi) at jeg klarer å være den personen jeg ønsker å være og føler at jeg egentlig er.

Kunne ønske jeg hadde svar på det du spør om, men søker de samme svarene selv,
men er litt trøst i å vite at jeg ikke er den eneste som har det slik.
Håper det er noen andre her som har noen svar eller råd å gi.

Ikke nødvendigvis. Jeg er ganske sjenert (vertfall rundt folk jeg ikke kjenner så godt) og introvert, men jeg stortrives med personer som er den rake motsetning til meg. Syns det er skikkelig deilig å være rundt mennesker med personligheter som motbalanserer min egen.

Selvsagt. Gjør med den hva du vil.

Jeg har prøvd en god del ting og gitt dem et ærlig forsøk, men har endt opp med å slutte fordi jeg ikke klarer å passe inn i den sosiale konteksten.

Jeg er intelligent, og kan mye om mye. Det er det ingen tvil om. Jeg har mange interesser, men uheldigvis er de fleste av dem ikke utpreget sosiale. Det er sånne ting som folk sitter alene over hele verden og driver med, men de er så spredt rundt omkring at det er vanskelig å møtes i person.

Opp igjennom har jeg alltid vært den smarte personen i gjengen. Nå snakker jeg om andres inntrykk av meg, ikke fordi jeg kan si med sikkerhet at jeg alltid har vært den mest intelligente i alle miljøer jeg har vanket i. Sikkert ikke. Men det har hele tiden vært en stor del av min identitet utad. Den personen som blir spurt om å avgjøre alle mulige trivielle faktaspørsmål, eller ble det inntil alle fikk tilgang til Wikipedia på mobilen. Den personen som har kvaliteter andre ønsker, men likevel misunner andre de kvalitetene andre har i sammenhenger som ikke nødvendigvis er rasjonelle.

Jeg har lært av erfaring hvordan man modererer seg og tilpasser det intellektuelle nivået til konteksten. Jeg har fremstått som en pedant eller viktigper, og lært hvordan man ikke skal gå fram. Men kanskje har jeg svingt litt for langt i den andre retningen. Kanskje har jeg av frykt for å støte bort andre eller virke som en som lever i skyene og ser ned på andre, fullstendig undertrykket mye av det jeg faktisk kan bidra med. Ettersom man blir eldre blir det også mye kulere å være en intelligent person. Det er ikke ungdomsskolen eller videregående lenger.

Merkelig nok er jeg engstelig for alt mulig, men ikke for at jeg ikke skal klare å leve opp til denne persepsjonen om intelligens.

Jeg har veldig stor selvtillit på de områdene jeg er god på. Og det er mange. Folk aner ikke hva jeg kan og hva jeg har oppnådd. Det er faktisk ganske imponerende. Det sier jeg ikke for å skryte, men fordi det er fakta. Av muligens litt paranoide hensyn til min anonymitet velger jeg å ikke gå videre inn på hva det dreier seg om. Men det er bra. Dessverre er dette ting jeg er avhengig av internett for å dele med andre. Det er vanskelig å få til noe i person. Om jeg kunne flyttet til andre siden av verden for å connecte med andre som driver med det jeg selv driver med på et høyt nivå, hadde jeg allerede gjort det. Hvordan å overføre denne kontekstuelle selvtilliten til generelle situasjoner er likevel en gåte.

Jeg har heller ikke noen problemer med smalltalk eller sosial interaksjon i seg selv. Jeg kan sitte og bullshitte i timevis med søsteren min, men vi har hatt hele livet til å bli komfortable med hverandre.

Det er bra og fint å være sin egen lykkes smed. Å ta ansvar for egen progresjon i livet. Jeg er selv i en posisjon til å gjøre det. Men det er vanskelig å ta ansvar når man ikke vet hvor man skal begynne. Hadde jeg visst det, hadde jeg gjort det for lenge siden. Det er kanskje litt naivt å tro at noen på dette forumet skulle ha noen løsning eller innspill man ikke har hørt mange ganger før, og som, om velmente, ikke egentlig legger fram noen praktisk vei framover. Det er selvsagt umulig å gjøre kategorisk for alle mennesker, vi er alle forskjellige, men likevel.

Det er her attraksjonen til rus oppstår. I rusa tilstand kan man uttrykke de kvalitetene man allerede sitter på. Det viser seg at man sitter på potensialet til å være det mennesket man ønsker å være. Det viser at man faktisk ikke er defekt. Selv om alle mennesker burde strebe mot det å forbedre seg som menneske, trenger man ikke å bli bedre på noe som helst område for å være en attraktiv person. Jeg snakker ikke om fysisk attraksjon, men et attraktivt menneske i den forstand at andre ønsker å tilbringe tid sammen med deg.

Om man bare kunne dra ut av rusen den evnen man får til å faktisk uttrykke de kvalitetene man har på et åpent vis slik at andre kan se dem og overføre den til edru tilstand.

En øvelse jeg fikk servert av en psykolog går ut på å rette all oppmerksomhet utover. Studer føflekken til den fyren, eller skoene til hun dama, eller mønsteret i barken på det treet. Hva som helst. Bare ikke vend oppmerksomheten innover. Det er i utgangspunktet en fantastisk måte å slappe av og bli kvitt både angst og ikke-konstruktive hemninger. Men det er faen meg nærmest umulig å praktisere lenger en noen minutter av gangen.

Takk for svar, uansett.

Det høres ut som du beskriver kjernen av problemet ditt her. Det forsterker jo bare inntrykket av at du trenger en bredere sosial plattform. Men jeg skal ikke terpe noe mer på det.

En praktisk vei er staket opp, selv om det kanskje ikke var et nytt perspektiv for deg. Innholdet må du selv stå for, all den tid vi ikke kjenner deg, og dermed ikke vet hva slags evner og ressurser du besitter. Jeg forstår at dette kan virke vagt, og hvis du virkelig ikke har noen som helst idé til innhold, så er du jo like langt.

Du skriver jo ganske bra. Det kan være en ressurs, hvis du får det ut i riktige kanaler. Kronikker i avisen for eksempel, eller ved å innta en mer aktiv rolle i debatter på nett. Bare en idé. Å trene kampsport/kampteknikk gir også en boost på generell selvtillit. Det å konfrontere noen blir mindre ubehagelig, og det lar seg overføre til andre situasjoner. Snakker av erfaring.

En god venn av meg har slitt mye med stamming gjennom livet. Da jeg ble kjent med han, preget dette språket hans i stor grad. Etter hvert oppsøkte han hjelp, og prøvde eksponeringsterapi. Det innebar også å begynne i det små, og jobbe seg oppover. Til slutt holdt han taler i store forsamlinger. En av teknikkene gikk ut på å oppsøke fremmede folk på gata, og og gå inn for å stamme så mye som mulig. Etter få måneder var resultatet påfallende. Setningene hans ble nesten helt flytende. Imponerende. Vet ikke hvordan jeg hadde taklet det selv, men det er uansett interessant å se at det går an å konfrontere det man sliter mest med, og faktisk overkomme problemet på den måten.

Kunne nesten valgt hvilket sitat jeg ville i teksten din, men her kommer det veldig godt frem - du er alt for opptatt av å bli likt til at du er likandes. Det ser ut til at du er intelligent nok til å forstå du ikke er den letteste å forholde seg til, men hvordan du gjør det så veldig negativt forstår jeg ikke. Du må gjerne snu problemet litt, uten å gjøre deg selv til en uoppnåelig demi-gud - hvem vil du være med? Å gjøre basisgrep som du selv har nevnt over her kan være greit, til en viss grad, men hvor interessant er det å være med personer som "krever" at du endrer deg for å være med de?

Som de fleste her er min erfaring anekdotisk, men i mye av det du sier kjenner jeg meg igjen, bortsett fra behovet for å bli likt. Det er også mye det som fungerer for meg når det kommer til det sosiale, nettopp at om jeg blir likt eller ei ikke er en prioritet. Det gir ikke en carte blanche til å være et ufyselig rævhøl, men om jeg blir godt likt eller bare ikke lagt merke til er ikke viktig for meg, og det gjør at folk slapper av. Edit: kan også legge til at jeg trives best med de som ikke bryr seg så mye om hvordan de blir sett heller, forutsatt at man ikke skader andre. Så det er nok et lite 1:1 forhold her.

Kort sagt, vær deg selv og det vil komme folk som liker deg. Det tar sikkert lengre tid enn når du er ruset og hypersosial, men med litt høflig oppførsel og oppmelding til en eller annen aktivitet, så kommer det.

Så klart forstår jeg deg, men stiller kanskje spørsmål jeg heller burde ha stilt meg selv for lenge siden. Det er interessant å se hva du svarer. Skriver godt gjør du òg. Så når du er rusa betyr det plutselig ikke lenger noe at du ikke har mestringsfølelse på flere områder enn du har? Eller er du bare litt mer på hugget og kaster deg utpå i samtaler du kanskje ikke hadde tatt sjansen på å utfolde deg i ellers, så intelligent som du er og så korrekt som du må være? Vet at du sa at du ikke brydde deg om å leve opp til dette lenger, men du tok det jo opp. Og å skape/endre identitet tar tid. Har du lyst til å fortelle hvor gammel du er?

Jeg har tenkt som deg. Til slutt så jeg på rusopplevelsene som et slags bevis på at det var fullt mulig – enten det var reelt eller ei, da – å utfolde seg fritt. Hvilken respons! På den andre siden døyver også alkoholen potensiell angst om noen skulle reagere negativt på ditt vesen, og her tror jeg det verker litt i rømningsforsøket. Den vil også alltid være der som en snarvei, relativt tilgjengelig.