Jeg vil fremlegge en påstand om kjærlighet i vårt samfunn - om hvordan jeg opplever vår moderne tolkning av dette fenomenet som et tidlig ledd i vår pågående dekadanse.

Jeg mener at mye ulykke i samfunnet vårt stammer fra en arvelig sykdom med degenerative egenskaper som best kan forklares med begrepene kulturell og moralsk relativisme.
Kulturell og moralsk relativisme, for de som lurer, er tanken om at det vi tror og gjør er kulturelt betinget og at det vi er oppdratt til å føle er riktig og feil ikke nødvendigvis gjenspeiler en objektiv eller universell moralsk sannhet.
Hva som er moralsk forandrer seg med samfunnets behov, og hva samfunnet består av og gjør forandrer seg med kulturen.
Uten oppriktig og dyp refleksjon er vi ikke mer enn summen av vårt sosiale nettverk, vårt samfunn og vår kultur - vi vil ikke være mer enn et produkt av våre umiddelbare omgivelser.
Mennesket er dermed redusert til et tannhjul. Noe som bare går rundt og rundt. Noe som aldri kommer til døren.

Ingen av oss er egentlig verken mer eller mindre enn vi velger å være, men om vi velger å være mer så krever det arbeid.
Min påstand om kjærlighet i samfunnet handler om mer enn bare kjærlighet. Tanken bygger på hvordan mennesket vi kjenner fungerer på en måte som vil få det til å foretrekke å konstruere omgivelser som tillater det å rømme fra seg selv. Dette føler jeg at jeg kan illustrere best gjennom observasjoner jeg har gjort rundt parforhold.
Hvorfor vi søker livspartnere, hvorfor vi binder oss til hverandre i monogame forhold, hvorfor vi blir så desperate når forelskelsen forsvinner, hvorfor vi blir så vi faller sammen når partneren forlater oss. Det hele koker ned til eskapisme.

Jeg sier ikke at dette er alt kjærlighet kan være og er, men jeg vil påstå at mye av problemene vi har som følge av det vi opplever som kjærlighet kommer av behovet for virkelighetsflukt.
Det intense ønsket vi tilsynelatende har om å ikke se innover i oss selve er fulgt nøye opp i vårt samfunn i form av TV, shopping, mote, kjendiser og alt annet trendy man må følge iherdig med på og distrahere seg med. Alt sammen gode verktøy for at vi skal slippe å oppleve oss selve.
Mye av det mennesker opplever som kjærlighet er gjerne ikke mer enn akkurat det; Et gammelt og effektivt verktøy for eskapisme.
Vi søker livspartnere for å ha noen å flukte i, og binder oss like fort og grådig som en narkoman setter et skudd heroin. Vi blir fortvilede når forelskelsen forsvinner fordi det da ikke lenger eksistere premisser for nærhet og ærlighet mellom de to menneskene. Av samme grunn som ting faller sammen når forelskelsen tar slutt har vi vondt når partneren går ifra oss fordi vi da blir sittende alene med oss selve, uten noe å distrahere seg selv med.

Dette er ikke noe som først starter når TV og annen moderne søppelkultur kom på banen. Det er faktisk tvert imot selve grunnlaget for den typen forfall som TV representerer.
Det er et aspekt av denne arvelige sykdommen vi kaller kultur, som har gått fra generasjon til generasjon så lenge vi kan huske. Noe annet har aldri vært del av vår kultur. Denne fordummende flukten fra arbeidet som ligger bak selvrealisering har vært med oss like lenge som man har sagt at kjærlighet gjør blind.

Som sagt tidligere representerer ikke vår kultur noen absolutt sannhet om tingenes tilstand. Sannheten er at det er når man er i ekte kjærlighet at man virkelig ser, og det er tilgjengelig for alle som vil oppleve det.


God natt.

Jeg tror ikke man søker kjærlighet for å oppnå virkelighetsflukt, snarere tvert imot; jeg tror man søker det for å føle hvirkeligheten.

Av en eller annen grunn har det blitt sånn at man mye lettere kan forholde seg til det man reflekterer seg fram til, tenker over og plasserer i bås oppe i hodet, framfor det man føler. Det man føler har man så mye mindre kontroll over, og det er slett ikke alltid forbeholdt noe åpenbart logisk mønster. Jeg tror at da kjærlihet, og dens lillesøster forelskelse, er to følelser det er veldig lett å bli motivert av, det er tross alt ting som kan gi en ufattelig mye, selv om man ikke alltid er i stand til å forklare hvorfor disse følelsene har den virkningen de har på en.

Jeg er litt med på den der at vi binder oss mye av egoistiske grunner. Men tror ikke man binder seg for at man selv skal ha en virkelighetsflykt. For forelskelser utvikler seg forhåpentligvis til stødig kjærlighet. Da det ikke finnes noe mer ekte enn kjærlighet, så ser jeg ikke helt hvordan man kan flykte inn i noe slikt, man klarer heller ikke flykte fra den. Kjærlighet er selve livet, og grunnen til at vi lever. Det er sånn tid og rom får mening. Sånn er det hvertfall for meg.

Man kan gjerne bli litt lurt og tro at en forelskelse er kjærlighet, vel ja, men bare i en mindre grad, i og med at forelskelser ikke varer evig. Man blir gjerne desperat når man kjenner at forelskelsen går over, men hvis man har brukt disse følelsene bra, og åpnet for at man gjennom disse mildere følelsene har fått en tillit til vedkommende, som legger det til rette for at dere kan dele kjærlighet sammen, så er det absolutt ingen grunn til å bli det. Kall det gjerne bare en overgang. Noen er verdt å holde på over denne overgangen, andre er det desverre ikke like meningsfyllt og kjempe videre for.

Og det med at man blir såret og lei seg når man blit dumpet vil jeg heller ikke si er fordi man mister sin virkelighetslykt, heller at man mister det man ser som en mulighet på daværende tidspunkt til å oppnå ekte kjærlighet.

Men for all del, veldig interesannt emne. Og tolkning. Kjærlighet synes å være noe man ikke klarer seg foruten, så hva det i bunn og grunn gjør med oss, og er for oss, det er ikke lett og si. Men kjærlighet i samfunnet; det er kansje noe som driver det hele framover, i kanskje ulogiske retninger. Men jeg er ovverbevist om at alt som er gjort er motivert av kjærlighet, enten til folket sitt, eller til seg selv. Bare se på lovene i landet, de er nok der for å beskytte oss, selv om mange av oss opfatter de både krenkende og kontrollerende.

Det er ingen tvil om at ingenting ville vært å vinne på å være helt alene i verden. Man kommer ikke noe nærmere sannheten på den måten. Egoet er nødvendig fordi man må vite hva som er falskt for å kunne vite hva som er ekte, og dermed oppstår det også et behov for et miljø for egoet vokse i.

Jeg er enig i at alle har potensial til å finne seg selv, men ikke alle ønsker å begi seg ut på den reisen. Uavhengig av hva man ønsker å gjøre med livet sitt må man likevel i oppveksten dele den samme kulturelle tolkning av hvordan et ego skal være, og her mener jeg det er potensial for generell forbedring som vil gagne individet uansett hvordan det måtte ønske å føre livet sitt.
Jeg er riktignok her spesielt opptatt av veien mot realisering av selvet, men vår holdning til kjærlighet er roten til flere problem enn virkelighetsflukt.

Hva er det som gjør at min påstand om at behovet for kjærlighet og nærhet blokkerer søket er for svart-hvit? Jeg må kanskje nok en gang poengtere at jeg ikke har forkastet tanken om kjærlighet og at jeg ser behovet og verdien av kjærlighet.
Det jeg taler mot er som sagt de destruktive elementene av hvordan vi opplever og tenker på kjærlighet som konsept, noe som er basert på kulturell og moralsk relativisme fremfor fornuft og refleksjon.

Hmm.. Jeg misforstod nok litt.

Tja, kanskje jeg romantiserer følelser, eller, jeg vet jeg gjør det. Fordi av en eller annen grunn så har jeg lært mye av å lytte til dem, kunnskap som ikke kan tilegnes gjennom tenking. Vel, det eksempelet med reflektering var kanskje ikke helt gjennomtenkt. Man må jo gjerne spørre seg litt hvorfor man føler disse følelsene, hvordan det føles og hvordan man kan lære noe.

Men at jeg romantiserer følelser ligger nok i min natur som drømmer. Jeg er ingen realist, og om det skal koste med livet så skal jeg holde på de drømmene jeg har. Det er så mange følelser, så mye fint og se på, ikke sannt? Ting som uforklarelig får deg til å føle noe?

Jeg tror ikke man kommer til kort med å være impulsiv, eller ekspressiv emosjonell, bare man finner en balansegang. Jeg tror heller man kommer til kort om man skal leve livet gjennom å bare tenke over hva som skjer, framfor å leve det. Vel, jeg holdt hvertfall på å klikke av det.

Vi har kanskje ett litt vrengt bilde av kjærligheten; "...så levde de lykkelige alle sine dager", ikke sannt? Osv. Osv. Men hey! Det finnes omtrent kjærlighet i alt man gjør! Alt man vil gjøre, vil man sannsynligvis gjøre for andre eller sitt eget beste. Man kan da ha kjærlighet for seg selv?

EDIT: Ditt spørsmål om kjærlighet blokkere søket etter deg selv? Hva så, når man finner kjærlighet finner man seg selv i den man elsker. Man kan finne seg selv, selv om man må dele seg selv med noen, vedkommende må mest sannsynlig dele seg selv med deg også, og her kan man lære mye, bare gjennom observasjoner. Observasjoner på de reaksjonene du får, både følelsesmessig, og da også de tankene du gjør deg opp rundt alle disse følelsene.

Opprinnelig skrevet av Mullah:
Synes tråden din var interessant Mullah, men jeg ble nødt til å lese den mange ganger. Ikke sikkert jeg har forstått den ennå, men jeg kan starte med det siste først. I sitatet hentet over tenkte jeg straks på munker og nonner. Disse søker sannheten etter sin overbevisning og gir da avkall på dette med kjærlighet i samfunn for å leve et liv i sølibat. Noen tanker om det?

http://no.wikipedia.org/wiki/Munk

hyys:
Her spør jeg trådstarter om noe jeg ønsker trådstarter å formulere seg bedre. Dette har jeg forstått er viktig å gjøre på en eller annen måte, tror du begir deg litt ut på den samme fella jeg gjorde ved å formulere deg på den måten - prøv heller på min måte, så kanskje vi sammen kan finne ut av ting vi lurer på den rette måten.