Jeg har en datter som er i fosterhjem pga jeg har en sykdom. Også bruker jeg amfetamin innimellom. Må bare presisere her at jeg IKKE ruser meg med datteren min til stede.
Men saken er den at jeg føler at jeg har fått et rus-problem jeg ikke helt kan styre selv, for suget etter amf er så sterkt hele tiden. Også vil jeg gjerne ha noen og snakke med om dette her. Men samtidig så vil jeg ikke at noen skal vite om problemet mitt. Og det er blant annet fordi jeg er redd barnevernet skal få vite det, og at jeg da bare vil få samvær med datteren min MED tilsyn. Jeg vet at leger skal bryte taushetsplikten og har plikt til og si ifra til barnevernet hvis de vet det er rus inni bildet hos en av foreldrene. Men har psykologer den samme plikten? Går det an og snakke med dem uten at de rapporterer videre?

Det kommer helt ann på. Nå har det seg slik at amfetamin blir ansett som et tungt stoff så det er en risiko for at psykologen vil fortelle sun bekymring videre. Du sier du har sterkt sug hele tiden som i bunn og grunn merker deg som en misbruker selv om du kanskje ikke faller for fristelsen hver gang. Du har et problem med amfetamin og du bør slutte med dette med tanke på datteren din. Det er svært vanskelig å holde (mis)bruket på et minimalt nivå når du har dette suget. Jeg mener du bør se på hva som er viktigst for deg: amfetaminrusen eller beholde datteren din. Du kan alltids få hjelp profesjonelt uten at dette skal bety at du mister omsorgen, men det krever at du gjør dette før det er for sent og du mister kontrollen.

Hilsen
barnevernspedagog

Du vil kunne snakke med en prest om dette. Prester har en av de strengeste taushetspliktene som er, og er trent i sjelesorg...

Ellers har du NA (Anonyme Narkomane) da, de skal jo ha taushetsplikt overfor sine medlemmer. Kan hende du finner andre i enten samme eller lignende situasjon du kunne snakket med, kanskje en slik form for "selvhjelpsgruppe" passer bedre. For du har vel tenkt å bli rusfri?

Prester duger lite i terapeutisk sammenheng men er flinke til å gi deg trøst, psykologer gir deg både trøst, diagnose og terapi i prinsippet, mens alt legen din gir deg er mest sannsynligvis en kald skulder når det er snakk om amfetamin..

Hva du trenger er motivasjon før du oppsøker psykolog eller lege. Uten motivasjon er det egentlig lite vits i å oppsøke hjelp og motivasjon kan du hente eller forbedre på NA møter. Det er dog ikke like effektivt for alle, men det er verdt å prøve! Gi det sjans et par ganger og se om det er noe for deg eller ikke. Men er det andre underliggende årsaker enn "amfetamin-cravet" er det kanskje lurest å oppsøke presten fremfor NA møter!

Takk for svar dere. Jeg bruker amfetamin fordi jeg har ME, eller kronisk utmattelses-syndrom om du vil. Og jeg er senge- eller sofa-liggende hele dagen lang pga utmattelsen. Pluss at jeg bor alene. Så da sier det seg selv at dagene blir meget lange og kjedelige når man bare har en TV som selskap. Jeg er såpass dårlig at jeg bare klarer å gå noen få skritt av gangen før jeg må hvile. Jeg savner og bare kunne få være ute i frisk luft. Kanskje klare en tur på stranda eller på det lokale kjøpesenteret. Det er stort for meg og sinnsykt deilig når jeg kommer meg utendørs og få oppleve ting som for andre mennesker bare er helt hverdagslige. Så når jeg hadde vært syk en stund ble jeg sammen med en narkoman. Jeg hadde ingen erfaringer med stoff-bruk tidligere, men når han fortalte meg om hvordan amfetamin virker så tok jeg det store dumme steget og sette meg et skudd for første gang. Nå har jeg bodd alene i ett år. Og jeg bruker det hver uke. Jeg bruker IKKE amfetamin for og ruse meg. Jeg tar en liten dose om morgenen. Akkurat nok til at jeg skal klare og gjøre det jeg vil gjøre. Så for og klare og gjøre det husarbeidet som må gjøres, gå en liten tur, eller andre sånne ting som jeg aldrig ville fått gjort eller opplevd ellers, så tar jeg amfetamin. Jeg kan selvfølgelig snakke med noen på NA, som du ovenfor sa. Men det er en terskel og gå over det også. Det med og søke hjelp mener jeg. Men jeg skal seriøst vurdere det. Men sånn som situasjonen er nå, så klarer jeg ikke og slutte. Men jeg plages hele tiden av dårlig samvittighet for at jeg bruker det. Men fra naturens side så er jeg en evig optimist. Så jeg vet jeg vil klare det en eller annen gang. Vet bare ikke når. Men forhåpentligvis skjer det om ikke så alt for lenge

Jeg er av den oppfatning at dattern din må ivaretas før deg. Syntes du bør søke hjelp og ikke tenke på at det er fælt med tilsyn, for dette handler om dattern din, ikke deg. Det er flott at vi har regler i norge som ivaretar barn med foreldre som er rusmisbrukere.

Syntes du er sterk som vil ut av dette, og jeg jeg syntes det helt ærlig står mer respekt av å ta tak i probleme sine og ta det som følger med, heller enn å prøve skjule dem.

Så lenge du viser villighet til å gjøre noe med ting, og setter dattern din foran det du måtte føle av skam, så mener jeg det sier mye om deg som mor og det kommer til å tale til din fordel på sikt. :-) Lykke til!

To ting:
1) Jeg anbefaler deg å bli rusfri. For best mulig effekt, tror jeg psykolog+hypnotisør+avvendingsinstitusjon og kanskje lege er den beste måten å bli kvitt amfetaminen på. Jeg vet ikke Bellami, men om du ikke finner en hypnotisør i nærbyen din, kan du jo prøve å finne noen i England. Der har du blant annet Paul McKenna og Tom Silver. En kjent norsk hypnotisør er Henry Leander Andersen. Han holder til i Sandefjord.
Linker:
Paul McKenna: http://www.paulmckenna.com/
- Youtube: http://www.youtube.com/user/paulmckennatraining

Tom Silver: http://www.tomsilver.com/, http://www.tomsilvertraining.com/
- Youtube: http://www.youtube.com/user/tomsilverinstitute

Henry Leander Andersen: http://www.hypnoseterapi.net/behandler.html
- Youtube: http://www.youtube.com/user/leanderhypnotist

2) Jeg vet ikke om barnevernet har så mye makt lenger, etter den massive refsen etter Kristianes død...

Håper noe av dette hjelper.

Hvilke medisiner får du av legen egentlig? Om lave doser amfetamin hjelper mye mot sykdommen burde du nesten hørt med legen om å få adderal eller dexedrin.
Om du vil kutte ut amfetaminet selv kan du kansje prøve å gradevis gå over til andre energigivende stoffer som effedrin eller koffein, som gir mindre eufori.
Lykke til ihvertfall!

Om du virkelig er så sliten bør du kontakte barnevernet uansett amfetiminbruk eller ikke. Du trenger hjelp til å ta vare på deg selv og datteren din. Mange tror barnevernet tar unger ut av hjemmet under en lav sko. dette stemmer ikke. Dette er det siste tiltaket når alt annet feiler. I bvn loven står det noe som at barnet skal ut av hjemmet hvis det står i fare for å lide stor og varig skade psykisk eller fysisk ved å bli i hjemmet. Kjenner du deg igjen her? hvis du gjør det vil nok barnet bli tatt ut en periode og med rett grunn.

Paranoy: Ja, jeg tror også amf. kan hjelpe som medisin i enkelte tillfeller. Jeg tror ikke det er noe spesielt hensiktmessig å bruke ved ME.

For å bli frisk av ME skal man gradivs tilnærmere seg hverdagen. Det skal startes med små belastning, som man stadig skal øke. Hele tiden skal det være en progressjon. Det gjelder både fysisk og psykiske belastinger.

Derfor tror jeg amf. vil være en veldig dårlige ide. Fordi ved amf. belaster du kroppen mer enn det den tåler. Og man kjenner ikke at man blir overbelastet. Jeg vil tro man blir enda mer utmattet i etterkant. Det skjer heller ikke en gradvis tilnærming til hverdagen som er helt nødvendig. Det er både psykologiske og fysiske aspekter ved ME. Dette er det mest omdiskuterte emne innen ME.

Nå er det jo sånn kropp og psyke ikke er to forskjellige ting, så henger nok sammen alt, og at det må jobbes med begge deler for å bli frisk fra ME. Noe de aller fleste blir etter å gjennomgått behandling!!!

Barnet er allerede på fosterhjem, pedagogen. Det er nok heller samværsrestriksjoner som trådstarter er bekymret for.

H*n nevner samvær under tilsyn som en restriksjon, men er dette en vanlig brukt restriksjon for rusmisbrukere? Jeg har vært til avrusning med flere folk som ikke har hatt slike restriksjoner på samværsretten for ungen(e) sin(e), og jeg finner det merkelig at trådstarter må ha det hvis disse andre ikke trengte det.

Er det ulik praksis rundt slike tilfeller? Finnes det ingen retningslinjer å forholde seg til i slike situasjoner?

Hvilke restriksjoner kan barnevernet egentlig gi, annet enn den trådstarter nevner, i tilfeller som gjelder samværsretten med ungene, og hvilke restriksjoner er mest normalt brukt av disse igjen?

ahhhh. Som barnevernspedagog er jeg ikke flink til å lese alle papirer Tviler kraftig på at du samvær under oppsyn så lenge du ikke er synlig beruset eller er det er frykt for at du skal skade eller bortføre barnet. Samvær under oppsyn er et svært strengt tiltak. Tror du skal slippe å bekymre deg om dette. men blir rusproblemet ditt værre blir det et aktuelt tiltak. søk hjelp

Ah, jeg er ikke flink nok til å lese igjennom tråden selv. Så ikke at du hadde svart meg pedagogen. Da er det ikke lenger et spørsmål om praksisen differerer mellom saksbehandler og saksbehandler

mange gode svar her

men må også legge til at jeg er ikke fratatt foreldreretten, som en ovenfor sa her. barnevernet prøvde og ta fra meg den for et par år siden, men jeg kjørte rettsak mot dem og vant, for dem hadde ikke gode nok argumenter nok og komme med til at jeg skulle miste den. så datteren min er frivillig plassert, og jeg kan i praksis ta henne ut av fosterhjemmet når jeg vil. hvilket som er godt og vite for meg i tilfelle jeg skulle få litt bedre helse. men nå er jeg redd for og miste denne muligheten, og at det skal bli omsorgsovertakelse i barnevernets favør og at jeg mister all krav på henne.

ok. men egenmedisinering på amfetamin er vel ikke beste måten å få bedre helse på? søk hjelp før du sitter igjen med store rusproblemer og en datter som ikke VIL komme hjem og du har lyst eller ikke

Jeg har hørt flere suksesshistorier rundt ME og bli frisk, og jeg har også møtt flere med ME som jeg igrunn mistenker å "diagnostisere" seg selv av flere årsaker. Nu vel, jeg skal ikke spekulere i det.

Men om det er som du sier at du ligger på sofaen hele dagen og pudrer nesen, så ville jeg definitivt lett litt etter løsninger, google litt rundt, så skal du se du kan finne et program som kan gjøre deg frisk som en fisk. Gjør det før amf-suget blir for sterkt

God bedring

Heffa

Noen her som vet om det kunne fungert og snakke med rustelefonen? Er det noen her som har ringt dem noen gang og vet hva slags erfaring de på rustelefonen sitter inne med? Er de utdannet i dette med rusproblematikk?

Rustelefonen vil ikke ha noen magiske råd som får deg til å kutte ut amfetamin tvert, nei. Selvom jeg aldri har ringt dem, kan jeg med stor sikkerhet si at rustelefonen ikke fungerer noe bedre enn alternativer nevnt i denne tråden. De er en opplysningssentral, ikke en alternativ behandlingsmetode!

De bistår i opplysninger relatert til rus; om det er stoff, livet som rusmisbruker, skaderisiko, behandling og institusjoner, pårørendeinformasjon, m.m. Stort sett det samme som Google gjør, bare at Google er litt mer objektiv i sine forslag. Med Google kreves en viss krav til kildekritikk og researching, mens rustelefonen innehar menneskelig kontakt og forståelse.

Rustelefonen er ikke en terapisone, deres primære oppgave er ikke å leke seg psykologer eller ruskonsulenter. Deres primære oppgave er å tilby en informasjonstjeneste til nysgjerrige, den som befinner seg i gjeldende situasjon, eller pårørende. Det vil med andre ord ikke fungere, hvis du lurte på om de kunne få deg til å slutte med amfetamin per telefonhenvendelse!

Utover det, hvis du trenger rådgivning, så anbefaler jeg prest. Trenger du støtte i form av selvhjelpsgruppe, anbefaler jeg NA. Trenger du hjelp med underliggende problemer enn selve cravingen (stofftrangen) som f. eks. terapi, er en privat samtaleterapeut (ganske dyrt i lengden), psykolog eller, om det finnes, privat ruskonsulent veien å gå.

Hvis du ikke oppsøker psykolog privat, må fastlegen din henvise deg. Alternativt er alternativ behandling, som ikke garanterer noe som helst, men som neppe vil innrapportere til barnevernet heller. Psykiater tror jeg nesten du må bli innlagt på et sykehus for å kunne oppsøke, eller til en institusjon godkjent for psykiatrisk behandling. Svømmehaller fins over hele landet og støttes kanskje av sosialen også.

Freakforum har du allerede prøvd, som er en alternativ ruslinje igjen, kanskje noe mer objektiv enn Rustelefonen, men sikkert ikke den eneste informasjonskilde du har å forholde deg til. NFF er forresten ikke kvalifisert helsepersonell, så du er klar over det. Noen av oss er kvalifiserte narkomane, andre er kvalifiserte nytere og en tredje gruppe er kvalifiserte nysgjerrige. Dette kan (men ikke nødvendigvis er) være hva som differerer nFF fra Rustelefonen som opplysningskilde.

Til slutt er det egeninitiativ som så mange har nevnt her, som heller direkte til det underliggende problematikken din, ME, der noen både òg forslag har kommet frem, og er vel ikke forslag verre enn de vi allerede har bidratt med i tråden. Sånn sett må du se på problemet ditt som en sammensatt problemstilling, der du tar tak i problematikkene sammen, i stedet for hver for seg. Med andre ord at du benytter deg av treningen tilbake til hverdagen fra ME, som en avslutningsforsøk på amfetamin. Om dette er riktig metode eller om du skulle separert problemene, vet jeg ingenting om. Jeg kjenner ikke til ME noe særlig til å kunne uttale meg om det, dessverre.

Men uansett åssen du vrir eller vender på det, så kommer du deg ikke unna aktivitet som det beste avrusnings- og rehabiliteringsmetoden! Du kan kanskje klare å avruse deg sittende, liggende eller i stillestående, men har du så sterk viljestyrke at du klarer det, har du også sterk nok viljestyrke til å ta tak i ME-rehabiliteringen! Ikke engang selvmedisinering kan utfordre den logikken der..

Eneste langsiktige løsning i dette tilfellet er å legge seg inn til avrusning ved en klinikk. Da har man "bevist" at man er villig til å gjøre noe med problemet sitt, og vil få det enklere i forhold til samvær med barn.

Ser ikke helt poenget til trådstarter her, hva er vitsen med å "jukse" seg til sitt eget barn? om man har så dårlig helse som forklart ovenfor her, og i samspill med rusproblemer. Da er min mening, uten at jeg vet alt om saken, at barnet selvsagt har det mye bedre med en annen familie. Så får heller trådstarter tenke på at barnet i alle fall slipper å oppleve hennes helse og rusproblemer, og lever et så godt som mulig liv med noen andre. neste steg burde være å oppsøke hjelp for seg selv, slik at hun en gang kan bli kvitt plagene. Ganske enkelt i mine øyne, tenk på barnet først, også får du heller tenke på deg selv siden. Ikke tenkt på hvordan du på en eller annen måte skal lure til deg noe du ikke klarer å følge opp. Blir bare teit.

han sier jo at han plasserte hun vekk frivillig, så han ønsker jo selv at datteren ikke skal være til stedet under amfetamin bruket eller mens dette pågår, derfor han øsnker og komme i beder form og i beste fall klare og slutte med dette stoffet

Jeg er ingen han, men en hun

Jeg vil bare si at ME er ikke en sykdom man kan trene seg opp til og bli bedre av. Fysisk trening vil bare gjøre det verre. ME er ingen psykisk sykdom, men nevrologisk, så det er ikke noe man kan gjøre selv for og bli bedre, bortsett fra og hvile. Fysisk arbeid vil bare gjøre det verre. Man får smerter og kroppen og blir enda mer utmattet. Hadde jeg kunnet gjort noe i løpet av dagen, så hadde det vært lettere og holde cravet unna, men så lett er det dessverre ikke. Men uansett, nå har jeg ikke tatt noe på 5 dager, og er stolt av det prøver og tenke på de negative sidene ved amf istedenfor de positive. Det hjelper litt, tror jeg . . .

Det er ikke helt riktig det du sier. Jeg vet at det ikke bare er viljen som spiller inn, og at man kan skjerpe seg til å gjøre fysiske og psykisk ting. Det er fakta at man er reelt utslitt. Men NEI, du blir ikke bra av å slapppe av hele dagen. Hadde du lest det jeg skrev sist om gradvis tilvending til daglivet. Dette klarer du ikke alene. Du trenger profesjonell hjelp. Synes det er merkelig at du ikke er mer interessert når jeg sist skrev at det finnes behandling som virker...

Det finnes hjelp og behandling som kan gjøre deg frisk. Hvis du vil ta tak i livet ditt så undersøk og finn ut hvor du kan få behandling. Rikshostpitalet i Oslo har god kunnskap på området. Dr. Vegard Bruun Wyller er ekspert på CFS eller ME om du vil.

Er det ikke bedre å prøve å bli frisk av sykdommen enn å grave deg lenger ned og bruke amf. Blir du frisk så trenger du ikke amf. Eller er det bare en unnskylding for å bruke amf?

Jeg prøver ikke og jukse meg til noe som helst. Jeg har selv plassert datteren min i fosterhjem, og vet at hun har det meget bra der, selv om hun helst vil bo hos meg. Og jeg er da en god mor når jeg har samvær med henne(1 helg i mnd og 1 dag pr uke). Da er jeg så klart nykter og gir alt jeg har av kjærlighet og energi og mer til. .

Lenke

Hvorvidt kildene som opplyses fra ME-foreningen er objektive eller passerer gjennom vanlig kildekritikk, vet jeg ingenting om. Den første lenka som oppgis i posten er fra et annet ME-forum (?) der kildene brukt i artikkelen varierte fra 1996-2007. Kun to rapporter var fra 2007, hvorav en av dem var en oversikt over CFS (ME). Forskningen dog, passerer gjennom kildekritkken i uredigert utgave, mens det kan stilles spørsmålstegn ved objektiviteten i den redigerte utgaven.

I blant annet en av linkene (link2) som ble oppgitt som referanse, kunne du lese om forskning som teoretisk støttet ME-foreningens oppsamlede kilder vedrørende fysisk aktivitet, men på samme side kunne et enkelt tastetrykk vise dette. I motsetning til (link2) i ME-forumet, der en grei nok oversettelse av rapporten ble utført, manglet derimot overskriften! Den lyder:

I motsetning til lenka jeg fant på samme side (se lenka [COLOR="RoyalBlue"]dette[/COLOR] i avsnittet over),
så er overskriften:

Men "Chronic fatigue syndrome: evaluation and treatment" er fra 2002, så jeg søkte etter noen nyere på samme tid/året før "hypotesen (2007)." Det fantes også en mengde treatment artikler fra 2008, også disse inneholdt excercise/fysisk aktivitet. Nedenstående lenker er evalueringer og rapporter bare, jeg luket bort hypotesene jeg fant, samt artikler som var tungleste.


Relaterte lenker:
Link2 2006
Link3 2006
Link4 2007
Link5 2006


Ordforklaringer:
Patofysiologi: Læren om sykdomsmekanismer, om hvordan funksjonene i ulike fysiologiske system påvirkes av ulike sykdommer og av ulike behandlinger.

Patologi: I videste forstand læren om sykdommene (lidelsene), dvs. sykdomslære. Patologien beskjeftiger seg med hvordan ulike sykdommer og skader forandrer celler og vev og dermed også funksjonen til vevet, organene og kroppen.

Oksidativt stress: Dette er en tilstand med økende oksidative forandringer i viktige cellulære makromolekyler, og den er assosiert med mange sykdommer, i tillegg til aldring. Det er en mekanisme som ser ut til å være involvert i nesten alle sykdommer.

Perifere nervesystem: «nervene», den del av nervesystemet som forbinder sentralnervesystemet med kroppens øvrige vev og organer

Genese: Brukes i biologi om utvikling og dannelse av celler, vev, organer, arter.

Konklusjon:
Jeg er ingen ekspert på det området der, men de lærde strides. Jeg har ikke sjekket ME-foreningens nettsider, men jeg håper at det finnes relaterte artikler om behandlings- og terapi-metodene tilgjengelig for folk med ME og ikke bare hypoteser. For hvis ikke tror jeg det vil bli vanskelig å få motivert ME-pasienter til å gå i behandling..

Lager ikke unnskyldninger for og bruke det, nei. Grunnen til at jeg laget denne tråden er jo fordi jeg vil ut av det. Og det finnes ikke noen god behandling for ME. Hadde det finnes, så hadde det jo ikke eksistert en sånn sykdom. Jeg har snakket med en god del leger og et par nevrologer. Det eneste de kan hjelpe meg med er sovetabletter så jeg får sove, og smertestillende når smertene blir som verst.

Du får lese lenkene en gang til, for det de sier er at de støtter din konklusjon til tross for en hypotese som verserer i ME-miljøet om at fysisk aktivitet - eller gradvis tilbakevending som det bør forstås som, og ikke hard fysisk trening - bør unngås. Fysiske øvelser blir brukt i forskningssammenheng og går ut på å finne patofysiologiske årsaker til de bekreftede biologiske sporene. En fysisk øvelse kan for eksempel være det å gå seg en tur, sykle, gå på tredemølle, svømme, uttøyning, mm. En gradvis tilbakevending vil også innebære fysisk aktivitet. Hvis du grubler mye, f.eks. eller studerer lenker som er lagt ved litt nøyere, er det en psykisk aktivitet. Psykiske øvelser kan for eksempel være terapi, øve opp selvkontroll, motivere deg selv eller slutte med amfetamin, for å nevne noen eksempler.

Via fysiske øvelser kan de kanskje finne fysiologiske tegn på ME, som per dags dato anses som en gåte. Behandling av ME kan ta for seg fysiske øvelser som gradvis får deg tilbake til hverdagen igjen. Dette innebærer for eksempel gåturer, diverse metoder som øver opp de forskjellige kroppsdelene, metoder som går på hjerterytme, puls, osv. Men som du sikkert leste i lenka om oksidativt stress, er ikke dette bare noe en kan "gå i gang med på ren vilje". Du får sjeldent en lam til å gå om aldri han prøver så mye! Det der var tatt på helt ut på spissen, men jeg regner med du forstår sammenhengen.

I følge hypotesen (eller teori kan vi kalle det, du trenger sikkert ikke ordforklaring, men jeg legger det ved for sikkerhets skyld) så kreves det en individuell vurdering om hvilke metoder og terapi som skal tilpasse den enkelte ME-pasient. Mens ifølge evalueringer (vurderinger) og behandling (terapi, enten fysiologisk eller psykologisk) så har det vist positive resultater i gjennomføringen av fysisk aktivitet (aktivitet = å gjøre noe, virksomhet, handlekraft) for ME-pasienter, istedet for total hvile og restitusjon (bedring, normalisering, i påvente av helbredelse av sykdom).

Dette er min konklusjon, og som jeg sa til, ikke bare deg, men alle som leser konklusjonen, så håper jeg det finnes objektive (upartisk, saklig, allmengyldig i motsetning til subjektiv som er personlig, partisk) artikler på ME-foreningens nettsider også, så ikke nøytrale lesere får følelsen av at foreningen bare velger ut de forskningsrapportene som passer deres tilstand best, og ignorerer de andre rapportene (som for eksempel den som beviser at fysisk aktivitet er best resultatmessig i snitt for de med kun ME eller CFS).

Ordforklaringene var ikke ment til deg. Ordforklaringene refererer til lenka jeg sikter til, der disse ordenes sammenheng slik du leste i lenka ikke kom godt nok frem. Jeg fikk følelsen av at de ble vridd for å virke mer bekreftende til undersøkelsen enn det de egentlig er. Som som oksidativt stress for eksempel. Alvorlig i forskjellige tilknytninger, muligens for ME-pasienter også, det er det jo ingen som vet om det er alvorligere for dem enn det er for andre. Og leser du i ordforklaringen så ser du at oksidativt stress skjer ved alderdom også. Det fins i nesten alle sykdommer, mens i lenka fremhevet det oksidativt stress som noe særskilt og ekstra skremmende for ME-pasienter. Derfor kunne de ikke gjøre annet enn å ligge rett ut å hvile.

Jeg sjekket det opp, og det viste seg at oksidativt stress skrives det 10 artikler om nesten daglig, så forferdelig uvanlig er det ikke, og ikke spesielt farligere for ME-pasienter enn for andre tror jeg. Men det gjenstår å se. Men siden du ikke trenger noen ordforklaringer, kan du bare se bort i fra ordforklaringene, og heller la de som trenger det få lese dem. Jeg for eksempel, trenger det! For øvrig er jeg forbauset over hvordan du reagerer mot folk som støtter deg på ditt synspunkt, og i tillegg kildedokumenterer det. Ikke at jeg ikke støtter eller forstår Bellami, men jeg mistenker motivasjonen hennes for å være en smule lavere enn det den bør være, og syns som deg og noen andre at det går an å gjøre et forsøk på å imøtekomme belastningene.

Men som jeg avsluttet med i konklusjonen min: Hvis ME-foreningen bare plukker ut forskningsartikler som gavner seg selv og sine subjektive meninger, vil selvfølgelig medlemmene av foreningen se på artiklene på sin subjektive måte, som i dette tilfelle forteller at fysisk aktivitet er håpløst. Og da bladde jeg frem noen lignende forskningsrapporter som fortalte det motsatte. De lærde strides, det er med andre ord hverken feil eller rett av hverken deg eller Bellami, men i praksis har fysisk aktivitet vært i gjennomsnitt positivt, under kontrollerte forhold. Neste gang får du lese over en gang og heller spørre meg hvis det ikke er noe du forstår.

Du kan starte med å spørre om det er en støtteerklæring eller motforestilling i første omgang. Hvis du, etter å ha lest lenkene jeg la ved ennå ikke har forstått det, så var det en støtteerklæring. Kunne godt diskutert i all evigheter, men ser liten vits i å diskutere om noe vi begge er enig i - ikke sant?

Hvorfor jeg ikke har lest ME-foreningens hjemmeside? Fordi den ikke var relevant for denne saken her, og partiske sider er ikke hva den nøytrale leser sikter mot når en slik hypotese skal undersøkes. Ellers har jeg vært på ME-foreningens hjemmeside, og der syns jeg de overfokuserer på det at ME er en sykdom og ikke noe annet. Hvorfor drar du opp sykdom? Har jeg nevnt noe om at det kan finnes sykdom selvom du blir frisk av det (?). Jeg skjønner ikke hva du mener..?

Det har ikke vært meningen og virke krass, altså. Beklager hvis du har oppfattet meg sånn. Jeg er takknemlig for alle som kommer med gode forslag til hjelp. Men det er ikke så lett og få gjennomført alt. Det meste må man reise langt for og gjennomføre, eller det koster penger. For det er ikke snakk om og få dekket sånt av trygdekassa. Tro meg, jeg har prøvd. Vil takke deg paranoy, for dine lange utfyllende svar

Jeg kom til å tenke på deg og denne tråden da jeg leste dette: http://www.erowid.org/experiences/exp.php?ID=79666

Vet ikke om det er samme sykdom, men de skriver om utvilthet.

jeg har lest første siden men ikke alt her på siste side så det jeg sier kan ha vert sakt før!

jeg er en gutt på 20 år å har vert hjemmegående pga ME i snart 3 år.
jeg har ingen kjenskap til andre rusmidler en alkohol så vet ikke hvordan disse stofene virker.. men det jeg vet er at de gangene jeg har drekt alkohol har jeg blirt 50% dårligere i en ukes tid før formen sakte stiger opp til et mer normalt nivå..

det som for meg har hjulpet mest på å holde livskvaliteten oppe å hindre at jeg blir dårligere er å stort sett styre døgnet selv.. ikke prøve å holde en bestemt døgn rytme eller presse meg for å klare ting..
er det noe jeg har planlagt men jeg kjenner jeg er for sliten til å gjøre dropper jeg dette uansett hvor mye jeg vill.. et eksempel er at jeg hadde planlagt å dra på en festival nå om noen dager (9-12 juli) bestilte bilettt alerede i desember men for noen uker siden fant jeg ut at formen var for dårlig til at jeg kan gjøre det. det var en ting som jeg har gledet meg til lenge,å jeg blei veldi skuffa når jeg ikke kunne dra.
men en ting jeg lærte av det var at når dagene blir så ensformige som de kan bli for en med ME er det utrolig viktig å ha noe å se fram til. selvom jeg ikke kunne dra så har det hjulpet meg masse å ha noe å strekke meg etter.

jeg har åsså fått utlevert et roaparat fra hjelpemiddelsentralen så jeg slepper å bevege meg ut av huset om jeg skal trene. de er veldig skeptiske til å dele ut slike apparater til ME passienter forde om man presser seg for hart så vill man bare bli verre.

var kansje ikke så mye hjelp i posten her men håper det kansje hjalp til noe:P

lykke till videre

har dysleksi så plz ikke klag for mye på skrivefeil plz:P å jeg beklager åsså for rotete post.

Oj,beklager det, glemte skrive Han/Hun i og med at jeg ikke visste hvilket kjønn du var.