Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  50 8263
Siden 2018 begynte har livet vært svært vanskelig. Jeg tror jeg kan telle alle gangene jeg har vært lykkelig i en liten periode på en hånd. Er for syk til og jobbe men nav har ikke hjulpet meg så mye som de lovet og har nå fått masse gjeld. Jeg er nå tvunget til og flytte ut fra leiligheten min, og oppi alt rote har jeg en hund og en kjærest.

Hunden min er hva jeg lever for, han er mitt hjertesten og betyr rett og slett alt for meg. Kjæresten min har før sakt mye stygt til meg, men i det siste har det blitt værre. Dagen idag åpnet han me å fortelle meg at han ikke likte hunden min mer fordi han ikke respekterte han, at det var helsefarlig og ha hund som røyter så mye og at jeg ikke var egnet til og ha hund. Han har fikset leilighet til oss men begynte idag å hinte til at jeg burde bli her, men her står jeg på bar bakke uten noen plass å bo.

Kjæresten min klager hele tiden at jeg ikke gjør nokk, at jeg ikke gir nokk av megselv og at han ikke får nokk. Som veldig psykisk syk er det virkelig vanskelig og konstant høre hvor dårlig man er. Jeg har kommet så langt at selvmord føles ut som den beste utveien og jeg skjønner ikke hvordan livet mitt har blitt sånn her og hvorfor jeg fortjener å få masse drit slengt i tryne konstant.

Jeg elsker kjæresten min veldig høyt, men nå begynner jeg å bli så sliten av stygge ord og trusler at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og unnskyld for at jeg skriver et langt og rotete innlegg her, har bare ingen andre rundt meg å prate med.
Sist endret av nso; 16. oktober 2018 kl. 19:25. Grunn: delte opp i paragrafer for å gjøre innlegget litt mer leselig
Leste tråden din fra i sommer. Det er ganske tydelig at dette ikke er et bra forhold for deg. Virker ikke som har har viljen eller tålmodighet til å ta hensyn til deg.

Hvis det du sier stemmer skjønner jeg ikke hvorfor du vil forsette å være med han?

Krangler dere når alt dette skjer? Vet av erfaring at slikt kan bli ganske stygt. Hadde man bare fortalt en side av min og samboers krangler hadde det sett veldig ille ut. Man må være to for å krangle. Det jeg prøver å komme frem til er; hvordan oppfører du deg mot han i alt dette?

Angående selvmord, synes jeg du burde gå fastlegen din. Fortell hvordan det står til, er du heldig blir du henvist til dps innen kort tid.
Sist endret av random98688; 16. oktober 2018 kl. 18:46.
Du sliter allerede med psyken og har en kjæreste som hakker på deg som igjen gjør at psyken blir verre? Ikke noen bra oppskrift for å bli frisk akkurat.

Hunder kan lukte følelser og den merker at kjæresten ikke er veldig snill med måten han snakker til deg på og det er nok derfor kjærsten din ikke føler seg respektert av den, fordi han er en drittsekk og hunder har ikke respekt for sånt.

Steg en.
Ta vare på hunden og gjør det slutt med kjæresten.

Steg to.
Dra på nav å si du trenger hjelp til å skaffe bolig grunnet samlivsbrudd, eller så kan du flytte hjem til foreldre, uansett alder så er det alltid et alternativ.

Tre?
Søk hjelp fra helsevesen, om du allerede får hjelp så si du trenger hjelp fra noen med spesialkompetanse på det du sliter med.

Det å ha en i hus som driver psykisk trakkasering er ikke spesielt bra for helsen, selv ikke for friske folk.
Om han er som du sier så må du nesten kvitte deg med han for at du skal klare å bli noegen lunde frisk.
Kjærlighet kommer og går, du vil uten tvil finne en bedre, men før den tid må du nesten fokusere på deg selv.
Lamasyre's Avatar
Trådstarter
13 3
Jeg vil fortsatt være med han fordi jeg elsker han, og aner ikke hvorfor han er sånn me meg. Vi krangler ja, men som oftest blir han sint for små ting jeg gjør. Jeg kan si stygge ting også, men holder det minimalt da jeg ikke tror på at å slenge drit løser så mye. Som regel når vi krangler stenger jeg meg inne på soverommet og han sitter på stua og spiller som han gjør dag inn og dag ut ����x♀️

Har gådt igjenom så mye drit det siste året at tanken på samlivsbrudd knuser meg fullstendig.
Sist endret av Lamasyre; 16. oktober 2018 kl. 18:51. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Det er for tidlig til å bestemme seg for å gjøre dette, starten av 2018 er ikke særlig lenge selv om det føles sånn nå.

Jeg sier ikke det fordi jeg ikke forstår men jeg sier det fordi jeg personlig har sittet å tenkt for og imot i ett par år selv, enkelt og greit fordi det er mye grining og lite glede.
Derimot vet jeg hva jeg trenger og jeg jobber mot det.

Jeg vil anbefale deg å heller droppe typen, han høres ikke særlig kul ut og den kjærligheten som er/var.... Sorry den er nok ødelagt, det er enkelte ting som setter spor som ikke kan repareres, psykisk vold er en av disse tingene.

Er det mye gjeld liksom? Selv om du synes Nav ikke hjelper bra nok så må du bare kjempe, og du må ikke leve over evne sånn at du får det tyngre og tyngre økonomisk.

For syk til å jobbe? Hvordan? Hvor lenge? Forklar litt mer fordi du har også rettigheter. Har du hatt fast jobb før?
Lamasyre's Avatar
Trådstarter
13 3
Gjelden er ikke uoverkommelig, men nav har ikke hjulpet. Har personlighet forstyrrelser, bipolar, alvorlig depresjon, ptsd og sosial angst. Ellers så sliter jeg med søvn og har ikke vært ute i jobb på snart to år. Levd på sosial stønad siden lege og psykolog anbefalte en stund av lærlinge tiden min.
Sitat av Lamasyre Vis innlegg
Jeg vil fortsatt være med han fordi jeg elsker han, og aner ikke hvorfor han er sånn me meg. Vi krangler ja, men som oftest blir han sint for små ting jeg gjør. Jeg kan si stygge ting også, men holder det minimalt da jeg ikke tror på at å slenge drit løser så mye. Som regel når vi krangler stenger jeg meg inne på soverommet og han sitter på stua og spiller som han gjør dag inn og dag ut ����x♀️

Har gådt igjenom så mye drit det siste året at tanken på samlivsbrudd knuser meg fullstendig.
Vis hele sitatet...
Skjønner VELDIG godt at samlivsbrudd er det siste du trenger nå. Har vært i samme situasjon. Hvis å gå fra han er uaktuelt må du nesten ta en skikkelig alvorsprat. Sett deg ned med han og forklar hvordan du føler det. Du må forklare hvordan det han sier påvirker deg. Er han en okei type så tar han det til seg og skjerper seg.

Synes det høres ut som han ikke forstår hvor ille du har det. Psykisk sykdom er ikke nødvendigvis synlig. For noen som ikke har opplevd det selv kan det være veldig vanskelig å sette seg inn i. Han har forventninger til deg som du ikke er i stand til å møte (for øyeblikket.) Da må nesten han innse hvor syk du er og senke forventningene deretter.

Har full forståelse for situasjonen din. Grunnen til at jeg kan være litt kritisk er fordi jeg har vært på den andre siden. Var i et forhold med en kvinne som fikk meg til å fremstå som et monster. Jeg var hundre prosent uskyldig. Hun løy om meg til familie og venner. Plutselig var jeg roten til alt ondt i verden. Men sannheten var at det var hun som var monsteret. Alle trodde henne fordi hun var den syke og sårbare og jeg var det «skumle» mannen.
Får du behandling for alt dette da? Det er en vei å bli ufør, men det å isolere seg fra samfunnet er sjeldent lurt. Da sitter du der plutselig og spinner tanker i hodet i en ond sirkel.

Er angsten så ille at du ikke kan møte folk, eller er det ok å møte noen bare det ikke blir for mange og nye hele tiden.

1/3 av de på trygd er der pga mental helse, og det har eskalert siste årene. Jeg vet med meg selv at om jeg ikke hadde hatt jobb så hadde ihvertfall ikke jeg orket mer.
Det å komme seg ut hjelper, om ikke angsten er for stor så vil jeg anbefale og forsøkt å komme i jobb.
Lamasyre's Avatar
Trådstarter
13 3
Jeg er veldig forsiktig me å snakke om han til noen da jeg ikke vil at han skal bli framstått som en dårlig person. Har ikke venner, men familien min vet ingenting om hvordan forholdet våres er da jeg er redd de skal bli sinte å skuffet. Har heller ikke særlig kontakt me familien min!
Bitter og sur.
Hydra's Avatar
Steg en er jo dessverre å dumpe den (ubrukelige) typen du er sammen med. Som det også har blitt nevnt over her.
Skjønner at kjærlighet og forelskelse er ganske kompliserte saker, men hvis du finner deg i å bli brutt lenger og lenger ned i møkka av den personen som står deg nærmest blir du pent nødt til å stikke fingeren i jorda og komme frem til en løsning. Bare det du nevner med at han setter seg i stua og spiller sier jo litt om han som person. Respektløs oppførsel. (Selvom jeg ikke kjenner tilstanden innenfor de fire vegger).

Dessuten, selvmord er aldri løsningen. Jeg synes du burde dra en tur til legen og fortelle han eller hun alt du har fortalt oss. Dette her må du ta videre til folk som er drevne innenfor området, for suicidale følelser er aldri noe man skal kjimse av. Skriv ned på en lapp før du går, slik at du ikke glemmer noe. I mellomtiden kan du kontakte mental helses nødtelefon 116 123, som er gratis å ringe til. Der vil de være behjelpelige med alle spørsmål du har - og du er selvfølgelig anonym.

Situasjonen du er i nå er absolutt ikke et drømmescenario, men prøv å styrk deg med at alt kommer til å ordne seg.
Lamasyre's Avatar
Trådstarter
13 3
Å gå tilbake til jobb er skremmende og noe jeg er ekstremt redd for. Hadde verdens beste jobb da jeg gikk lærling å er redd for at neste plass ikke skal nå opp til den forventningen. Planen var jo at jeg skulle begynne å jobbe igjen når vi flyttet, men nå ser det jo ikke ut som at han vil ha meg med.
Sitat av Lamasyre Vis innlegg
Gjelden er ikke uoverkommelig, men nav har ikke hjulpet. Har personlighet forstyrrelser, bipolar, alvorlig depresjon, ptsd og sosial angst. Ellers så sliter jeg med søvn og har ikke vært ute i jobb på snart to år. Levd på sosial stønad siden lege og psykolog anbefalte en stund av lærlinge tiden min.
Vis hele sitatet...
Nav er ikke til for å betale andres gjeld så at du ikke får hjelp med det er ikke så rart.
Det de kan hjelpe deg med er økonomisk rådgivning for å hjelpe deg med hvordan du skal styre økonomien din.

Du er mer en bra nok, typen din derimot burde du komme deg så langt unna som overhode mulig uansett hvor mye du måtte tro du elsker han.
Jeg elska også eksen min, alle eksene mine har jeg på et tidspunkt elsket.
Idag føler jeg ikke noe som helst ovenfor noen av de, for det går nemlig over.

Du blir jo ikke bedre av å være sammen med han og som random98688 skriver så har du en tidligere tråd hvor du har dratt frem nesten akkurat denne problemstillingen og det er stort sett de samme svarene:
Kvitt deg med kjæresten!

Du kommer aldri til å bli noe bedre om du fortsetter å bo med han og fortsetter å la han rakke ned på deg slik.

Har ei venninne som har vært igjennom veldig mye av det samme som deg. Daglig ble hun kalt stygg av kjæresten sin, daglig fikk han henne til å føle seg som dritt, hun ble voldtatt fordi hun ikke turte å si nei.
Etter å ha kommet seg vekk fra han så har hun innsett hvor ødelagt livet hennes er etter å ha vært sammen med en sånn fyr.
Hun eide ikke selvtillit, hadde selvmordstanker og tror fortsatt at hun aldri kan ha et "normalt" liv.
Alt dette pga den typen som hun "elsket" og bodde sammen med.

Det er ca 3,858,507,859 menn i hele verden, jeg vil tro at det finnes hundre tusenvis av bedre menn for deg.
Som liker deg for den du er, som behandler deg med den respekten du fortjener og som tar hensyn til at du er syk.
Sist endret av meitemark; 15. august 2019 kl. 14:36.
Det at en ting er skremmende og at du er redd for det er ikke nødvendigvis synonymt med at du ikke vil takle det om du prøver. Det er egentlig noe som jeg vil oppfordre deg til ettersom det å gå ut av komfort sonen styrker oss.
Men ikke gå for langt ut av den med en gang, det du skal oppnå er mestringsfølelsen og gleden det gir, ikke følelsen av at du ikke klarte det.

Mtp jobb og forventninger...
Ikke ha for store forventinger, da blir de bare større og større over tid og det blir umulig å ikke bli skuffet.

Jeg leste forrige tråden din nå, jeg står på mitt. Dropp typen, det er nok best for dere begge. Det er ikke alt som kan repareres, ofte er det enklere å starte på nytt med noen andre fordi dere slipper bagasjen dere har nå.
Sist endret av SinHazzard; 16. oktober 2018 kl. 19:43.
Sitat av Lamasyre Vis innlegg
Å gå tilbake til jobb er skremmende og noe jeg er ekstremt redd for. Hadde verdens beste jobb da jeg gikk lærling å er redd for at neste plass ikke skal nå opp til den forventningen. Planen var jo at jeg skulle begynne å jobbe igjen når vi flyttet, men nå ser det jo ikke ut som at han vil ha meg med.
Vis hele sitatet...
Får litt vond av deg. Jeg har vært akkurat der du er nå. Uten jobb, shitty forhold, ingen selvtillit. Alt kjennes helt fucked ut. Ingen håp, ingenting.

Det beste jeg har gjort er å begynne å jobbe igjen. Nå går jeg hjem med et smil. Det er deilig å kjenne at man gjør noe nyttig, både for seg selv og andre. Jeg tenkte også akkurat som deg. «Jeg kan aldri få det så bra som jeg hadde det den gangen» Men sannheten er at det finnes mange slike plasser. Man må nesten bare prøve. Kanskje er neste jobben enda bedre!

Jeg løste det ved å ta kontakt med nav og ba om hjelp til å skaffe en jobb. Ble da sendt på jobbsøkerkurs sammen med noe som viste seg å være en kjempeflott gjeng! (Har fortsatt kontakt med flere etter 6 år) Begynte med en tre måneder lang praksisplass på en arbeidsplass. Det var egentlig ganske greit. Fikk en rolig start uten så nye ansvar. Etter praksisen var over ble det fast ansettelse. Jobber fortsatt på samme plass og har det supert

Men før du kan ordne alt dette burde du avklare situasjonen med samboeren din. Alvorsprat, nu!

Ønsket deg lykke til og alt vel
Sist endret av random98688; 16. oktober 2018 kl. 21:07.
Du er bra nok. Det du trenger er intensiv terapi, og kraftig medisinering. Kvitte deg med typen din vil også gjøre deg godt.
Mange sier at løsningen ikke ligger i en pille.Jeg mener det motsatte. Behovet for terapi virker også å være prekært i din situasjon. NAV hjelper deg med det økonomiske.Psykiater/lege kan hjelpe deg hvis du har problemer med alle skjemaer og søknader som skal fylles ut.
Sitat av englestøv Vis innlegg
Du er bra nok. Det du trenger er intensiv terapi, og kraftig medisinering. Kvitte deg med typen din vil også gjøre deg godt.
Mange sier at løsningen ikke ligger i en pille.Jeg mener det motsatte. Behovet for terapi virker også å være prekært i din situasjon. NAV hjelper deg med det økonomiske.Psykiater/lege kan hjelpe deg hvis du har problemer med alle skjemaer og søknader som skal fylles ut.
Vis hele sitatet...
Hold your horses, kompis.

Kraftig medisinering er det første du kommer på? Terapi, den kan jeg være med på. Men du vet ingenting om trådstarters helse.

Ikke at jeg synes medisinering er noe negativt. Men det er en lang prosess før det blir aktuelt med kraftig medisinering. Det er ikke sikkert hun trenger det. Jeg tror mye av dette kan bedres med å endre livssituasjon. Kan man løse problemet uten medisiner er det den beste løsningen.
Sist endret av random98688; 16. oktober 2018 kl. 21:28.
Sitat av random98688 Vis innlegg
Hold your horses, kompis.

Kraftig medisinering er det første du kommer på? Terapi, den kan jeg være med på. Men du vet ingenting om trådstarters helse.

Ikke at jeg synes medisinering er noe negativt. Men det er en lang prosess før det blir aktuelt med kraftig medisinering. Det er ikke sikkert hun trenger det. Jeg tror mye av dette kan bedres med å endre livssituasjon. Kan man løse problemet uten medisiner er det den beste løsningen.
Vis hele sitatet...
Hun ønsker å ta sitt eget liv! Her er det viktig med medisinering etter mitt syn, muligens tvangsinnleggelse også, men siden jeg ikke er hennes lege, er hverken medisinering eller behandling opp til meg. Helse? Det fysisike aner jeg ikke,men når en person ønsker å ikke leve mer og vurderer(sterkt?) selvmord?

Kanskje jeg overdriver, og er bekymret for TS..Sliter selv så vet hvor kort veien fra liv til død kan være.
Sist endret av meitemark; 15. august 2019 kl. 14:15. Grunn: quotefix
God når det gjelder
Carmex's Avatar
Sitat av englestøv Vis innlegg
Hun ønsker å ta sitt eget liv! Her er det viktig med medisinering etter mitt syn, muligens tvangsinnleggelse også, men siden jeg ikke er hennes lege, er hverken medisinering eller behandling opp til meg. Helse? Det fysisike aner jeg ikke,men når en person ønsker å ikke leve mer og vurderer(sterkt?) selvmord?

Kanskje jeg overdriver, og er bekymret for TS..Sliter selv så vet hvor kort veien fra liv til død kan være.
Vis hele sitatet...
Ikke for å virke helt empatiløs, men høres ikke ut som det er første gang ts "truer" med selvmord. Det gjør ikke folk som faktisk gjennomfører det.
Lamasyre's Avatar
Trådstarter
13 3
Fyfaen. ^
Slike mennesker som deg som gjør at folk ikke tørr å gå ut me at de føler seg suicidal.
Sitat av Carmex Vis innlegg
Ikke for å virke helt empatiløs, men høres ikke ut som det er første gang ts "truer" med selvmord. Det gjør ikke folk som faktisk gjennomfører det.
Vis hele sitatet...
Dette er jo en dårlig myte. Har du kilder på, at det du kommer med her stemmer?
God når det gjelder
Carmex's Avatar
Sitat av Lamasyre Vis innlegg
Fyfaen. ^
Slike mennesker som deg som gjør at folk ikke tørr å gå ut me at de føler seg suicidal.
Vis hele sitatet...
Beklager hvis du ble støtt, men gå og oppsøk legevakt om du virkelig er redd for at du kommer til å ta livet ditt.

Sitat av aluminiumfluorid Vis innlegg
Dette er jo en dårlig myte. Har du kilder på, at det du kommer med her stemmer?
Vis hele sitatet...
Kilder har jeg vel ikke, men hadde 2 gode venner som ikke la igjen så mye som en post-it før de forsvant.

Man sutrer ikke på et forum iallefall.
Sist endret av Carmex; 16. oktober 2018 kl. 23:44. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Lamasyre's Avatar
Trådstarter
13 3
Trudde man kunne komme me sine problemer her og få råd. Ikke alle er så heldig å ha folk å snakke sammens med, men kanskje jeg burde tenkt to ganger før jeg kom hit og "sutret".
Sitat av Carmex Vis innlegg
Ikke for å virke helt empatiløs, men høres ikke ut som det er første gang ts "truer" med selvmord. Det gjør ikke folk som faktisk gjennomfører det.
Vis hele sitatet...
Det får deg til å virke kunnskapsløs i alle fall. Folk som tidligere har "truet" tar livet av seg hver dag året rundt.

Til trådstarter: Jeg synes også du skal oppsøke en lege og ta det derfra. Du behøver hjelp.
God når det gjelder
Carmex's Avatar
Sitat av mr_jeeje Vis innlegg
Det får deg til å virke kunnskapsløs i alle fall. Folk som tidligere har "truet" tar livet av seg hver dag året rundt.

Til trådstarter: Jeg synes også du skal oppsøke en lege og ta det derfra. Du behøver hjelp.
Vis hele sitatet...
Vet du hva jeg tror? Jeg tror det er mange der ute som blander suicidal, med det å være litt deprimert eller "utafor".
Sitat av Lamasyre Vis innlegg
Trudde man kunne komme me sine problemer her og få råd. Ikke alle er så heldig å ha folk å snakke sammens med, men kanskje jeg burde tenkt to ganger før jeg kom hit og "sutret".
Vis hele sitatet...
Er vel mer at det ikke er første gangen og at du har fått akkurat de samme rådene her som du har fått tidligere uten å egentlig bry deg noe særlig om det.
Altså du velger selv å ha det slik du har det istedenfor å faktisk forbedre situasjonen din.
Sitat av Carmex Vis innlegg
Kilder har jeg vel ikke, men hadde 2 gode venner som ikke la igjen så mye som en post-it før de forsvant.

Man sutrer ikke på et forum iallefall.
Vis hele sitatet...
Akkurat det med forum har jeg ikke eksempler på. Men jeg har flere eksempler på, at noen har truet med å begå selvmord, og så har utført gjerningen.

- Det er to personer jeg tenker på. Hun ene spiste sovemedisin, drakk ei flaske sprit og la seg på jernbanelinja.
- Hun andre har tatt et par overdoser med insulin, men har blitt reddet begge gangene. Men har etter begge gangene vært hos en psykiatrisk klinikk en stund-

Så kan en se hva som er skrevet hos Lommelegen under "Risikofaktorer ved selvmord"

Der en av punktene lyder:
"Konkrete signaler. Betydelig økt risiko ved konkrete planer om eller forberedelser til selvmord. Økt risiko når personen har tenkt ut selvmordsmetode eller har skrevet avskjedsbrev."

Ellers hvis alt det TS har skrevet her stemmer, så treffer hun på flere punkter.

@TS, oppsøk lege, også dumper du kjæresten din. Han virker mere negativ enn positiv for deg.
Håper du finner en behandling og en behandler, som hjelper deg frem i livet!
Sitat av Carmex Vis innlegg
Vet du hva jeg tror? Jeg tror det er mange der ute som blander suicidal, med det å være litt deprimert eller "utafor".
Vis hele sitatet...
Det vil jeg tro. Du er ikke redd for at du kanskje gjør samme feilen her?
Sist endret av mr_jeeje; 17. oktober 2018 kl. 00:05.
Syntes det er dumt at situasjonen din er som den er. Men jeg sier meg enig med Gettoclown og Carmex, viss du er så lei av livet, kjæresten din, og vil dele dine tanker om freak, og hva vi syntes så burde du kanskje høre på det som blir sagt uten å komme med unnskyldning om at du elsker kjæresten din. Den første du burde elske før noen andre er deg selv, og med det du sier her, så høres det ikke ut som du gjør det. Du sier at du trodde du kunne komme hit og dele tanker og få råd, men vi har prøvd å gitt deg råd, men disse rådene er vanskelige og ta, og sånn er livet også. For å klare seg her, så må man ta vanskelige valg som dette, man kan ikke få både pose og sekk.

Mitt råd er at du burde stikke fra kjæresten din, ta med deg hunden din, for der vet du at du har ekte kjærlighet og en som bryr deg om det 120%,og oppsøk hjelp. Og dette har blitt sagt flere ganger, bare i denne tråden.

Dette høres kanskje hardt ut, men noen ganger er den harde veien og gå, og her på freak kan vi bare hjelpe deg med ord. De tøffe valgene er det bare du som tar.
Sist endret av kimmy9gga; 17. oktober 2018 kl. 00:15.
Sitat av Carmex Vis innlegg
Beklager hvis du ble støtt, men gå og oppsøk legevakt om du virkelig er redd for at du kommer til å ta livet ditt.



Kilder har jeg vel ikke, men hadde 2 gode venner som ikke la igjen så mye som en post-it før de forsvant.

Man sutrer ikke på et forum iallefall.
Vis hele sitatet...
Det kan hende du har rett, men hva hvis det mot formodning ikke er tilfellet denne gangen? Du baserer deg jo på egen fornuft og to personlige erfaringer. Selv om en er veldig sikker på at en har rett så bør en være ytterst ytterst forsiktig med å ytre det i en negativ tone (eller i det hele tatt), i tilfelle det er den minste sjanse for at en tar feil, noe som potensielt kan sende en faktisk suicidal person over kanten.

Det at folk tar dette med i betraktning er godt mulig med på å gjøre slik at mange lyver på seg selvmordstanker for oppmerksomhet, men jeg synes at det er en liten pris å betale når det gjelder liv. Å trøste 100 oppmerksomhetssyke løgnere for å spare ett liv ville jeg ha gjort mange ganger om.
God når det gjelder
Carmex's Avatar
Sitat av Relevant Vis innlegg
Det kan hende du har rett, men hva hvis det mot formodning ikke er tilfellet denne gangen? Du baserer deg jo på egen fornuft og to personlige erfaringer. Selv om en er veldig sikker på at en har rett så bør en være ytterst ytterst forsiktig med å ytre det i en negativ tone (eller i det hele tatt), i tilfelle det er den minste sjanse for at en tar feil, noe som potensielt kan sende en faktisk suicidal person over kanten.

Det at folk tar dette med i betraktning er godt mulig med på å gjøre slik at mange lyver på seg selvmordstanker for oppmerksomhet, men jeg synes at det er en liten pris å betale når det gjelder liv. Å trøste 100 oppmerksomhetssyke løgnere for å spare ett liv ville jeg ha gjort mange ganger om.
Vis hele sitatet...
Ok, la oss si at denne gangen var det tilfelle, ts ville faktisk ta livet sitt.

Da mener jeg enda at man trenger legehjelp, og ikke forumhjelp.
Sitat av Carmex Vis innlegg
Ok, la oss si at denne gangen var det tilfelle, ts ville faktisk ta livet sitt.

Da mener jeg enda at man trenger legehjelp, og ikke forumhjelp.
Vis hele sitatet...
I dette tilfellet så er fortsatt casen slik at vedkommende faktisk er her og ikke på legevakten, så det å da skulle fortelle at man ihvertfall ikke er suicidal når man sutrer på nettet vil ikke helpe, det vil derimot øke sjansene for at dette ender fatalt.
Anonym bruker
"Såret Basilisk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
SLÅ opp, kjæreste får du tidsnok igjen viss du ønsker det. Skal du la han ødelegge livet ditt? Du fortjener mye bedre, selvom det ikke føles slik når du sliter psykisk. Du kommer til å føle deg mye bedre. Eneste som er verdt å ta vare på er hunden.
Anonym bruker
"Arg Spissmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Ts: "Problem"
Svar: "Løsning"
Ts: "Ja, men... ja, men... ja, men..."

Hvis du driver på slik til typen din også så skjønner jeg i grunn at han blir lei.
Ikke at jeg nødvendigvis bifaller reaksjonen hans, men når det kommer bare eder, galle, negativitet og "sutring" så drar jo det ned folka som går rundt deg 24/7 også.
Ser jo bare på hvordan du reagerer på de få, litt "harde" rådene du får her; Du inntar indignert offerrollen med én gang. Driter i _hva_ som ble sagt men fokuserer på måten det ble sagt på.

Tror egentlig ikke hverken du eller typen din er bra for hverandre på ganske gjensidig målestokk.
Kan jo legge meg til lista over dem som anbefaler deg å gå, ikke at jeg forventer at du tar til deg det heller.
Blir litt for dumt å spørre om råd, drite i rådene og så komme og spørre på nytt når du selv velger å bli i dritten.

Bipolar, personlighetsforstyrrelse og depresjon er ikke lett å leve med - hverken for pasienten _eller pårørende_ og derfor har jeg ekstremt vanskelig for å svelge blankt at kjæresten din er så ille som han framstilles her.

Virker veldig som om du er en person som har det jævlig og derfor vil dulles med. Enhver form for kritikk blir tatt som et personangrep og du formulerer det på verst mulig måte når du skal fortelle det videre.
Typen klaga på at kaffen var kald? Han hakket på deg. Typen klagde over hundehår i senga? Han hater bikkja di.

Jeg kjenner deg ikke. Jeg er totalt åpen for at jeg skyter svikebom, men basert på ingenting mer enn de få trådene du har her så forstår jeg godt st folk kaller deg "dramaqueen".
Ikke nødvendigvis din egen feil, siden du sitter med de diagnosene du gjør, men for "normale", friske folk så glir sånn konstant negativitet til slutt over i "slutt å syte og gjør noe med det"-kategorien.
Når du i tilliegg er nærtakende og liker deg i offerrollen så ja, da tar jeg hele greia som én side av saken.
Jeg kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen din, sånn hadde jeg det også i 2.5 med min kjæreste.

Jeg ble fremstilt ovenfor familie og venner som et ekstremt monster som kontrollerte. Det som egentlig var tillfellet her var hennes ekstreme lathet og ingen vilje for å komme "frem" i livet. Gjennom 2.5 år så forsøkte jeg det meste for å muntre opp og øke motivasjonen for å søke på jobb og komme seg ut av den konstante "hjemmeværende se på netflix og spise dritt mentaliteten". Det gjør noe med en. Sakte men sikkert så ble jeg trukket ned til hennes nivå - og jeg så aldri noe lys i tunnellen. Hun bodde hos meg og på meg - jeg dro på jobb hver dag og tjente pengene til huslån og mat, men fikk aldri så mye som en frokost i retur. Selv var jeg helt blind, jeg aksepterte at sånn var det for øyeblikket, jeg elsker jenta, men den dagen hun fikk seg jobb så ville alt bli mye bedre! Problemet er at det var bare tomme ord og skjedde aldri noe. 2.5 år tok det før jeg fikk opp øyene på at jeg nå hadde blitt til en sur og deprimert fyr som var i et forhold som aldri kom noen vei. Kan det være tilfellet for deg også? Gutten din begynner å bli ekstremt lei av alt står på stedet hvil uten å se noe forbedringer og det samler seg opp så mye frustrasjon på tiltaksløshet? Jeg har aldri følt meg så ensom i tosomheten som i det forholdet, kan det være at det er sånn han har det også?

Resultatet var selvfølgelig at jeg syntes ingenting hun gjorde var bra nok. Når hun viftet med henda og hadde søkt på 1 jobb på 14 dager så var ikke jeg sen om å påpeke at det er altfor lite og at hun burde saumfare markedet og søke mye mer, altså jeg kommenterte dette i en negativ retning for jeg klarte ikke å vise noe entusiasme mer, den hadde hun drept over lang tid. Vi var ikke bra for hverandre mer. Likefult, jeg var monsteret her, hun var en uskyldig jente som ikke gjorde noe galt.

Saken din har helt sikkert 2 sider, det hadde vært greit å høre hva typen din føler rundt saken her. Har du tenkt noe på det? Jeg kan ihvertfall med hånda på hjertet fortelle hvor nedbrytende det er å leve med noen som har personlige problemer, men som aldri er villige til å innse at de må ta tak i dette selv, det er ikke partnerens oppgave. Man gir opp ubevisst og blir den verste versjonen av seg selv
Sist endret av prick; 17. oktober 2018 kl. 11:49.
Sitat av Lamasyre Vis innlegg
Trudde man kunne komme me sine problemer her og få råd. Ikke alle er så heldig å ha folk å snakke sammens med, men kanskje jeg burde tenkt to ganger før jeg kom hit og "sutret".
Vis hele sitatet...
Med all respekt syns jeg dette blir litt utakknemlig og uhøflig overfor de folka som setter av tid og medfølelse til å lytte til deg og støtte deg.
Fordi én person er skeptisk til din historie, trenger du ikke svartmale resten.
Dessuten er dette et diskusjonsforum, uansett hvor corny det høres ut når vi er inne på en så alvorlig tematikk.

Det har blitt gitt mange gode råd her. Hvis du vil forbedre situasjonen din ville jeg fulgt dem.
Kontakten du har med hunden din er gull verdt, og et utgangspunkt for aktivitet og sosialisering. Det finnes hjelpetjenester du kan benytte deg av.
Kjæresten din høres ikke ut som en som vil fungere for deg på lang sikt, spesielt med tanke på situasjonen din, men det er og blir din vurdering.

Det er lett å glemme hvor lett ting kan forandre seg til noe bedre, og rart å tenke på hvor "låst" virkeligheten kan fremstå som.

Lykke til!
TS:"Kjæresten min klager hele tiden at jeg ikke gjør nokk, at jeg ikke gir nokk av megselv og at han ikke får nokk. Som veldig psykisk syk er det virkelig vanskelig og konstant høre hvor dårlig man er."

Nå høres det da virkelig bare ut som at kjæresten din lider av neglekt snarere enn at han hater deg.
Du har ikke blitt litt vel egoistisk og selvopptatt pga sykdommen din da?
Er lett å bli opphengt i hvor jævlig du har det og glemme at du også har ansvar ovenfor en annen i et parforhold.

Kan også være, som prick er inne på, at han prøver å pushe deg litt ut av komfortsonen eller bare rett og slett er sliten og frustrert over at du sitter der og maler livet sort uten å virkelig gjøre noe skikkelig tiltak. Fort gjort å gå seg fast i gjørma.

At han f.eks. vil ha deg med ut for å bli i bedre form (og i forrige tråd så var det jo tydelig at du er overvektig) er jo en positiv ting.
Det er et tiltak som kan hjelpe på både kropp og sinn. Isteden tolker du det som et angrep.

Kom dere unna hverandre, sett bikkja hos mamma og legg deg inn ei stund er mitt råd.
Sist endret av Neptunia; 17. oktober 2018 kl. 14:16.
se det fra den positive siden, det at du skriver om at du ønsker å ta selvmord, gjør deg mindre sannsynlig å gjøre det siden de fleste som faktisk tar selvmord ikke forteller om det , de bare gjør det. Dette kommer nok til å ordne seg.
Sitat av Maxinbror Vis innlegg
se det fra den positive siden, det at du skriver om at du ønsker å ta selvmord, gjør deg mindre sannsynlig å gjøre det siden de fleste som faktisk tar selvmord ikke forteller om det , de bare gjør det. Dette kommer nok til å ordne seg.
Vis hele sitatet...
Øh, nei. Selv om antakelsen din skulle holde stikk ("De fleste som tar livet av seg gjør det uten å fortelle noen om det på forhånd"), så sier det ingenting om sannsynligheten for at en som forteller om selvmordsplaner kommer til å gjennomføre dem.

Når det er sagt, tror jeg også dette kommer til å gå bra hvis TS ber om og får hjelp.

(og det er åpenbart at den hjelpen ikke kommer til å komme fra dette forumet, ta kontakt med voksne folk IRL TS!)
Ikke ta rådene ovenfor og ignorer de fleste ignorante kommentarene. Oppsøk profesjonell hjelp. Hør eventuelt med fastlegen din først.
Var sammen med en sosiopat i et halvt tiår. Ble deprimert, blakk, og avhengig av rusmidler for ikke å ta livet mitt. Ikke la mer tid gå til spille, kom deg ut av det usunne forholdet. Eller først burde du komme i kontakt med psykolog, vi kjenner ikke til hele bildet. Psykologer er der for å hjelpe.
Sist endret av sinkpad; 17. oktober 2018 kl. 19:13.
Anonym bruker
"Allergisk Piggsvin"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av sinkpad Vis innlegg
Var sammen med en sosiopat i et halvt tiår. Ble deprimert, blakk, og avhengig av rusmidler for ikke å ta livet mitt. Ikke la mer tid gå til spille, kom deg ut av det usunne forholdet. Eller først burde du komme i kontakt med psykolog, vi kjenner ikke til hele bildet. Psykologer er der for å hjelpe.
Vis hele sitatet...
Er ikke alle ekser sosiopater? Hvis du ikke har sett diagnosen skriftlig på papir er det 99,9% for at det du sier er bullshit.

Folk skal alltid ha en unnskyldning for at det funket. «Han var en sosiopat, hun var en psycho kontrolerende bitch» Noen ganger er det bare en dårlig match, rett og slett.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Er ikke alle ekser sosiopater? Hvis du ikke har sett diagnosen skriftlig på papir er det 99,9% for at det du sier er bullshit.

Folk skal alltid ha en unnskyldning for at det funket. «Han var en sosiopat, hun var en psycho kontrolerende bitch» Noen ganger er det bare en dårlig match, rett og slett.
Vis hele sitatet...
Du har helt rett i at man ikke skal gi folk diagnoser uten en vurdering fra en psykolog, det var min feil og bra du påpekte det. Jeg tror dog hun passer inn i en eller annen kategori, men det blir bare spekulasjoner. Venner og bekjente sa både før og etter det ble slutt at det virket som om noe var galt med hun. Hun har en måte å være på som føles veldig... uekte. Som om hun later som hun er et menneske, om det gir mening. Vi var også en forferdelig dårlig match, som du nevner, men dette mente hun var vår styrke da hun ikke kunne være med en "leder-person" som hun selv. Aka jeg var en svært myk mann som ble overkjørt og skjønte det ikke helt selv.

I bunn og grunn manipulerer hun seg selv så hun ikke føler følelser. Hun bruker mye energi på å tvinge vekk sine egne følelser så hun kan være kontrollerende med andre og få det som hun vil uten noe emosjonell ballast selv. Dette var noe hun først åpnet opp om etter flere år sammen, og som viste seg å være selve hjørnestenen i hennes personlighet, for hvis ikke tror hun at hun bryter sammen.

Poenget jeg vil komme med til TS er i hvert fall at det er ikke alle forhold som burde vare i åresvis. Jeg lengtet så etter kjærlighet som aldri var der. Ikke gjør det samme.
Jeg tror en drastisk livs forandring vil hjelpe. Bli en buddhist og lev med munker (det finnes slike steder hvor du kan bo gratis og få gratis mat hvis du blir akseptert inn). Bli med i militæret, flytt på fjellet, driv med veldedighet (hjelper man andre, glemmer man mer sine egne problemer og ser ting fra et annet perspektiv). Reis til Peru og ta ayachusa, eller mediter 10 timer vær dag. Bli en muslim og gå i moske, eller vie livet ditt til en enkelt ting. Start en artistkarriere eller reis til Kina for å redde utryddningstruete pandaer. Bygg en hytte, lag et kreativt kunstverk, skriv tekster. Hadde jeg vært i dine sko ville jeg gjort en drastisk forandring, og sett hvordan det hadde gått. Kom deg helt ut av ditt normale livsmønster, og snu livet ditt 360 grader rundt. Dette vil kreve mot og disiplin, men hva har du å tape? Kanskje du vil finne lykken, ved å gjøre noe helt anna enn hva du er vant til. Tenk utafor boksen å legg en plan for hva du vil gjøre videre med livet. Prøv masse forskjellig og du vil sikkert finne en mening med livet på veien.
Dump his sorry ass.
Sitat av Lamasyre Vis innlegg
Trudde man kunne komme me sine problemer her og få råd. Ikke alle er så heldig å ha folk å snakke sammens med, men kanskje jeg burde tenkt to ganger før jeg kom hit og "sutret".
Vis hele sitatet...
Det er klart du kan. Og når situasjonen er så alvorlig som det virker for meg så bør du absolutt ikke bli gående alene med slike tanker.

Det å gå med selvmordstanker skal taes på alvor. Jeg vil anbefale deg og raskest mulig ta kontakt med fastlege eller legevakt. Evt. kan du snakke med mental helse på telefon eller kontakte dem via chat på websiden.

Det er også andre hjelpetelefoner.

Selvmord er endelig og ugjenkallelig. For meg som ser dette utenfra så har du problemer som er løsbare og som du nå trenger hjelp til å finne ut av.

Du trenger hjelp i forhold til det psykiske, og du trenger hjelp i forhold til samlivet. Du blir ikke friskere av å bo sammen med en fyr som alltid rakker ned på deg og trår deg mer ned i dritten.

Du kan få hjelp hos nav mtp bolig om du føler det er et problem. Men det aller viktigste nå er at du tenker på deg selv og din helse og kontakter noen og ber om hjelp. For det finnes hjelp å få. Du må bare våge å be om hjelp.

Ta vare på deg selv nå.
Sitat av Lamasyre Vis innlegg
Å gå tilbake til jobb er skremmende og noe jeg er ekstremt redd for. Hadde verdens beste jobb da jeg gikk lærling å er redd for at neste plass ikke skal nå opp til den forventningen. Planen var jo at jeg skulle begynne å jobbe igjen når vi flyttet, men nå ser det jo ikke ut som at han vil ha meg med.
Vis hele sitatet...
Du er redd for å gå tilbake til jobb pga. Det kanskje ikke er verdens beste arbeidsplass? Jeg tror du har misforstått. Jobb skal ikke være ett paradis. Kan jo være, men er som oftest ikke det. Det du må gjøre er å tørre å dyppe tæra dine i vannet og jobbe en dag eller to i uka. Spør nav om de kan hjelpe deg. Du kommer aldri til å bli frisk av å ligge hjemme hele dagen og leve en usunn og lat livsstil..
Sitat av Lamasyre Vis innlegg
Gjelden er ikke uoverkommelig, men nav har ikke hjulpet. Har personlighet forstyrrelser, bipolar, alvorlig depresjon, ptsd og sosial angst. Ellers så sliter jeg med søvn og har ikke vært ute i jobb på snart to år. Levd på sosial stønad siden lege og psykolog anbefalte en stund av lærlinge tiden min.
Vis hele sitatet...

Siden du ikke er i form til å jobbe og har flere omfattende diagnoser så må du straks få søkt om AAP, arbeidsavklaringspenger. Følg linken og les gjennom også fyller du ut søknaden på nav sine sider. Om dette blir for mye for deg akkurat nå så få noen til å hjelpe deg evt. snakk med fastlegen om dette og be om hjelp til å fylle søknaden og legge med dokumentasjon.

Fra NAV sine sider:
AAP skal sikre deg inntekt i perioder du på grunn av sykdom eller skade har behov for hjelp fra NAV for å komme i arbeid.
Vis hele sitatet...
At du kun får livsopphold må være feil. Du er syk og skal ha AAP. Du vil også ha rett til bostøtte. Bostøtte er en sum du får på toppen av AAP en gang per måned. Du søker her; https://www.husbanken.no/bostotte/

Dette vil hjelpe deg til å få en langt bedre økonomi. Om du har store utgifter i forhold til behandling og medisiner så kan det også tenkes at du kan få supplerende livsopphold fra slik at du får gjennomført nødvendig behandling og evt. medisinering.

Det er viktig at du får søkt så raskt som mulig, for om du får innvilget vil du få penger fra søketidspunkt.

Med en bedre økonomi vil det også bli enklere for deg å klare deg på egenhånd uten samboer. For du kan virkelig ikke fortsette å være sammen men en som utsetter deg for psykisk terror støtt og stadig. Det vil bryte deg ennå mere ned og det er det siste du trenger nå.
Anonym bruker
"Skrikende Turse"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hun har ikke vært aktiv på 2 dager å kommer tvilsomt tilbake.
Anonym bruker
"Arg Spissmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Hun har ikke vært aktiv på 2 dager å kommer tvilsomt tilbake.
Vis hele sitatet...
Tror heller hun kommer tilbake om 3mnd og klager over akkurat det samme igjen.
Time will tell.
Sitat av Ghettoclown Vis innlegg
Er vel mer at det ikke er første gangen og at du har fått akkurat de samme rådene her som du har fått tidligere uten å egentlig bry deg noe særlig om det.
Altså du velger selv å ha det slik du har det istedenfor å faktisk forbedre situasjonen din.
Vis hele sitatet...
Med all respekt å melde, burde en heller kanskje stå over å svare i ett slikt tema hvis en har så lite kunnskap om det? Mener ikke deg, men slikt generelt? Må vel være mye bedre det enn å lire ut seg masse fjas?

Lamasyre har også noen tråder her tidligere. Dette er ett forum hvor en fritt frem kan poste anonymt, men hun står frem med brukernavnet sitt. Når det kommer til ett slikt tema burde hun "straffes" for det? Jeg blåser i at jeg skriver det men jeg synes det er litt mer enn små frekt/feigt av "arg spissmus" f.eks, fyre løs å ikke stå for det som skrives. For så å sammenline med friske mennesker. Da har en vel missforstått litt? Når begge dette gjelder ikke er friske. Ja, er det ikke mulighet at en/begge kanskje er nærtagende og at det kanskje ikke er på nivå med "de friske"? Det er jo ikke det, en må jo nesten tåle å høre litt motgang å, men kom igjen da, skader det å være litt rundere i kantene? Da kanskje h*n hadde turt å stått frem med brukernavnet også. Ikke at det er noe tvang å være menneskelig...

Ja, selv om en ikke er helt frisk så kan en ta seg seg litt sammen, men det er ikke alltid det er like enkelt. Noe kan være helt umulig å endre på nesten. Skjønner også veldig godt at hun ikke har lyst til å ende alene, for det kan jo være hun gjør det. Sier ikke at hun skal leve slik hun gjør nå, men kan det også være det at man opplever problemene verre enn det de er? For dette vet jeg jo at jeg er ganske flink til selv, og selv om jeg er fullstendig klar over dette, så ender jeg like vel opp i de problemene...

Ja, du kan si det er selvforskyldt, men ufrivillig sådan vil jeg tro. Du nevner noe om at hun velger å ha det slik, men hva hvis en ikke har noe alternativ som er å leve?

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Tror heller hun kommer tilbake om 3mnd og klager over akkurat det samme igjen.
Time will tell.
Vis hele sitatet...
Hvilken unnskyldning har du for å sutre på hennes innlegg? Du sutrer å klager verre enn henne. Hun er ikke helt frisk, hva er din unnskyldning?
Sist endret av Jens1; 19. oktober 2018 kl. 14:32. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.