Kom til å tenke på dette med disiplin. Personlig forbinder jeg disiplin med styrke og selvrespekt,men er disiplin noe alle kan lære seg eller er det noe som er del av personligheten,personlighetstypen ? Vi alle kan vel være disiplinerte om vi absolutt må,tenker på om man er i fengsel,millitæret å lignende,men å være det dag etter dag uke etter uke,år etter år,er det noe hvem som helst kan innprinte eller er det mer noe man "har i blodet"?

Dette har jeg grunnet over mye selv. Noen bestemmer seg for å ikke lenger spise godter, røyke sigaretter - eller bare holde dette til helger. Dette som et eksempel.
De som klarer det, er de da nødvendig «mindre» avhengig av dette, eller en sterkere disiplin? Usikker på hvordan dette lar seg finne ut av, men det er ukristelig med slike eksempler.

I enkelte tilfeller ser det uansett ut til, av de skarve eksemplene jeg selv har sett, at en viss diseplin eller struktur kan læres. Det som synes som viktigst da er at en endring eller den selvkontroll disiplin kan gi er svært ønsket eller forstått. Feks røykeslutt mot helsevinst.

Skal sies at dette bare er synsing.

Fasit: Det kan læres, men noen folk har bedre forutsetninger enn å klare det enn andre.

(Som alt annet som kalles "personlige egenskaper").

Jeg hadde ikke noe naturlig anlegg for dette, og "sliter" fortsatt med disiplinen. Men er dog ganske disiplinert på noen områder i livet. For meg må det være en god nok grunn, eller tydelige nok resultater. Det er en kamp, ikke noe jeg har fått lett. Så for meg er ikke disiplin en "default setting", men noe jeg må spesifikt jobbe med på et område. Tror det har med at jeg alltid har søkt letteste vei/utvei, men med alderen har innsett at dette ikke gir de resultatene jeg ønsker. Så det er litt som gamle meg mot nye meg.

Nærmere bestemt er det i stor grad basert på atferd som dekkes av personlighetstrekket planmessighet.

Har vært forsket en del på hva som skal til for å få folk til å lage nye vaner, dessverre ingen enkle svar. Et sted å starte er omgivelsene for en bestemt handling.
Personlig røyker jeg ikke til vanlig, men har vanskelig for å la være når jeg tar meg et glass eller ti. Hvis jeg derimot er med familien er det fullstendig utelukket å røyke, og da er det ikke noe røyksug forbundet med å drikke alkohol. Dette er selvfølgelig en forenkling, men tenker det holder til å illustrere at det ikke er så enkelt som at noen har mer disiplin enn andre.
Kanskje er det forskjellige grunner til at man røyker?
Fordi man er stresset eller fordi man synes det er behagelig. Kanskje er grunnene til at man vil slutte forskjellige.

Dette gjelder ikke bare for røyking, men mange typer atferd. Stemmer at noen har enklere for det enn andre, men det er ikke helt så enkelt.