Langtidssykemelding bør unngåes om det er mulig. Det er forsket på dette og det viser seg at jo lengre en går sykemeldt i ett strekk jo mer øker sjansene for totalt frafall fra arbeidslivet.

Dersom sykemeldingen gjelder samme diagnose, så har det i det minste tidligere vært åpnet for at det kan søkes Nav om at Nav dekker sykepengene også i arbeidsgiverperioden - få undersøkt mulighetene for dette, da det vil lette den økonomiske utfordringen for arbeidsgiver.

Du tråkker helt sikkert på noen tær med slikt utsagn. Heller ikke når det gjelder sykdom eller psykiske plager kan man skjære alle under en kam. Folk er forskjellige og har forskjellige problemer. Noen takler sikkert kassa på Rema trass i psykiske utfordringer, andre vil ikke takle det. Og det er vel en grunn til at det er leger som jo har lang utdanning som skriver sykemeldinger. De har kunnskap og erfaring og er helt sikkert bedre skikket til å avgjøre hvem som er istand til å gå på jobb og hvem som ikke bør gå på jobb.

På generelt grunnlag vil jeg si at jeg stoler på at leger og andre fagfolk gjør jobben sin slik de skal og slik man kan forvente. Det betyr blant annet at om noen er sykemeldt så velger jeg å tro at det er det en gyldig grunn til fraværet også får arbeidsgiver, den sykemeldte, kanskje i samråd med lege og evt. nav diskutere og finne frem til den beste løsning mtp tilrettelegging, slik at en forsøker på best mulig måte å får til en løsning som gagner alle parter. Er det ikke mulig så kan feks sknad om fritak av betaling av arbeidsgiverperiode ved sykemeldinger være en løsning som sikrer et grunnlag for at den sykemeldte fortsatt skal ha en jobb å gå til når plagene avtar.

Jeg skammer meg absolutt fordi jeg ofte er alt for toxic på nettforum. Det endrer ikke trådstarter sitt problem. Hun er redd for å miste jobben. Ingen arbeidsgivere vil betale ansatte som ikke jobber.

Nå har ikke TS gitt ut så veldig mye informasjon heller, så da kan vi kanskje bare stenge tråden og så kan TS snakke med arbeidsgiver om framtidig arbeid.

Jeg har også full tiltro til norske leger. Men arbeidsplassen min gir et helt fucka bilde på akkurat det.

Et par eksempler -
Kollega forsnakka seg i fylla og kommer til å miste miste jobben. Dagen etter var han i sykemelding på ubevisst tid. Jeg tviler på at han knakk armene som forhindrer han å jobbe akkurat.

Annen kollega er sliten og lei, og misliker arbeidsoppgavene. Vipps, 4 uker sykemelding.

Jobben min krever omtrent bare at du stiller opp på jobb.

Nå ble jeg nysgjerrig: Hva slags "jobb" har du egentlig?

Kudos for å klare å spre fordommer mot både psykisk syke og butikkansatte i en og samme setning!

Man bør så langt det er mulig unngå 100% sykmelding. Hvis du kan være langtidssykmeldt en viss prosent så er det mer forutsigbart for arbeidsgiver, og du kan tilpasse arbeidsmengden etter hva du klarer. Kan godt hende du i snitt kan være mer tilstede med en sånn ordning, på dine egne premisser. Det er ingen regel mot å jobbe mer enn det som står på sykmeldingen, det rapporterer du inn når du ber om utbetaling. Det er heller ingen regel mot å være på jobb og tilpasse arbeidsmengden, det er hvor mye du jobber som teller, ikke hvor mange timer du er der.

En annen fordel med å være sykmeldt i ett strekk er at det utløser en del oppfølging, som er alfa og omega at fungerer bra. Målet må jo være å få ting til å fungere sånn at du skal kunne komme tilbake, sykmelding er ingen langsiktig strategi. Anbefaler å være relativt åpen med arbeidsgiver. De har ikke rett til å vite diagnose, men du skal bidra med hva du trenger av tilrettelegging, så det en fordel med åpenhet hvis det er mulig.

Bra du påpekte dette Pi, var litt unøyaktig i formuleringen. Var naturligvis 100% langtidssykemeldt jeg snakket om som bør unngåes der det er mulig.

Tror nok nøkkelen for de som sliter med kropp eller huet er å ha en dialog med arbeidsgiver og gjerne fastlegen slik at en får gjort alle tenkelige tiltak og justeringer for at en både skal få raskest mulig fremgang helsemessig men også slik at det praktiske kan løses på en måte som fungerer både for den som er syk og for bedriften som den sykemeldte er ansatt i.

Det er jo også mulig både å være åpen men likevel ikke dele det en ikke føler seg komfortabel med å dele. Strengt tatt trenger ikke arbeidsgiver diagnose eller vite eksakt hva en feiler. I en samtale med sjefen kan det bli komplisert både å holde en grei tone og likevel ivareta personvern, og verne om sitt aller mest private. En lege har gjerne lang erfaring med slike møter og vil kunne være en fin støttespiller å ha med som både kan bidra til å ivareta pasientrettigheter og komme opp med løsninger som fungerer for både sjef og ansatt. Kanskje er det maktbalansen mellom sjef og ansatt som kan gjøre slike samtaler kompliserte på tomannshånd. En lege med bein i nesen kan gjøre slikt enklere.

Men hverken du eller jeg VET hva som faktisk feiler dine kolleger. Kanskje ingenting eller kanske noe ganske alvorlig? Er vel lettere å si at en er sliten, lei og klage på arbeidet en må gjøre en å si "grunnen til at jeg er sliten og lei er at jeg psykisk syk, tungt deprimert og har selvmordstanker og en renneløkke festet i taket hjemme og krakken klar under".

Vi vet ikke hva grunnen er, og da tenker jeg vi ikke skal spekulere særlig i hva som er årsaken, men la tvilen komme de sykemeldte tilgode og stole på at leger gjør jobben sin. Det er jo heller ikke "fritt frem" for legene til å dele ut sykemeldinger slik de måtte ønske. Legene blir gått etter i sømmene. Både i forhold til sykemelding, medisiner de skriver ut, uttalelser til nav etc. Og gjør de feil, eller har tatt tvilsomme avgjørelser kan de miste retten feks til å sykemelde, skrive ut resepter eller gi uttalelser til Nav. Og blir det avdekket at de har fart med falskneri kan de miste retten til å utøve yrket sitt i en periode og siste instans mister de vel retten til å praktisere som lege om de har svindlet eller gjort grove brudd.

Om du ikke stoler på dine kolleger så kan du kanskje stole på legene de bruker? Er du helt sikker på at det er juks og fanteri så kan du vel også være en varsler og tipse om mulig svindel. Det du ikke bør gjøre er å snakke særlig om hvorfor de er sykemeldte, hverken til andre på jobb eller andre plasser. For det vet du faktisk ikke den egentlige grunnen til. For mange er det lettere å fremstå som en kjiping enn å fremstå som sykelig, svak eller en som sliter psykisk.

Huff ja det er jo litt å stri med, og da måtte føle på at jobben står i fare er jo ikke noe kjekt. Såvidt jeg husker så er vel kanskje det med stoffskifte også noe som kan påvirke kjemibalansen i hjernen? Mener å ha lest at feks depresjoner er "følgesykdom" til stoffskifteproblemer, og med en depresjon kan det jo følge med et lass med angst i tillegg.

Når kroppen er i ulage så blir jo motstandskraften lavere, slik at det blir sikkert ennå lettere å få typ halsbetennelser.

Kanskje må du bare forsøke å akseptere at slik er ting akkurat nå, men såvidt jeg vet så finnes det medisiner mot stoffskifteproblemer og når rett medisin og dose er på plass så tror ting går seg til og du om depresjonen skyldes stoffskiftet så forsvinner sikkert både den og angsten også.

Heier på deg og håper du finner en praktisk løsning på dette med sykemelding fram til du er blitt stabilt bra både kropp og sinn. God bedring og håper du klarer å nyte sommeren selv om du ikke er helt i water, viktig på med positivt påfyll vet du. Lykke til.

Dette stusser jeg også på?

Forøvrig TS: Veldig bra at du er så gira på å komme deg tilbake til jobb, og siden du oppretter en tråd, viser du jo bare der at du ønsker deg tilbake i jobb.

Mitt råd til deg er at du ikke går tilbake i jobb før du er helt frisk. Det høres kanskje kjipt ut fordi det muligens kan ta tid - men det er enda kjipere å gå i jobb; føle seg full av mestringsfølelse, men etterhvert så blir du dårlig og må dessverre sykemelde deg igjen - og du kan føle deg verre fordi det så ut til å gå rette veien denne gangen.

Ha en dialog med arbeidsgiver, og start i det små med kanskje mindre dager, to/tre dager i uken eller lignende. Det er arbeidsgivers oppgave å tilrettelegge for deg slik at du er tilbake 100%.

Og det har de.

Du kødder nå? Først så sparker du nedover og råker sjuke mennesker og rakker ned på butikkansatte. Og nå er heller ikke hverken freak eller personer som leser eller kommenterer på rusdelen på forumet verdt noe og er alle dårlige mennesker langt under din standard?

Kanskje møter du deg selv i døren en dag. Karma vet du. Eller så forblir du bare den du er, og det er kanskje ennå verre?