Vel, antipsykotika blir på en måte en kjemisk lobotomering, som resulterer i ett ganske flatt følelsesliv. Det er jo klart at det påvirker evnen hans til å engasjere seg emosjonelt i livet generelt. Jeg tror ikke det står på viljen, men at han rett og slett ikke kan. Du kan jo rett og slett snakke med han om det (om dere er på talefot). Dialog besvarer ofte mange spørsmål.

Har stått på antipsykotika selv (seroqel) tidligere, dog i lave doser som sovemedisin. Jeg kan ikke fatte å begripe hvordan de stakkars jævlene som står større doser av dette døgnet rundt, i det hele tatt klarer å stå opp om morgenen (all ære til de).

Har og observert en kamerat som ble diagnostisert som schizoaffektiv etter mye amfetaminbruk (møkkadop). Han står nå på hestedoser zyprexa og jeg har ikke annet å kalle han enn en skygge av seg selv. Det er rett og slett et trist syn, så jeg skjønner virkelig at du lurer.

Hvor gammel er gutten? Vet du eventuelt om han har blitt forklart situasjonen? Jeg går ut i fra at det er en fordel, da han i alle fall slipper å lure på om det er han som er årsaken til oppførselen.

Jeg skjønner jo utfordringen din ved at du ikke har noe foreldreansvar for gutten, selv om du vel har et forhold til han (sett at sønnen var der når dere fortsatt var sammen da). Så jeg skjønner jo at du kanskje føler deg litt rådløs.

Vet du om barnevernet er blandet inn i saken? Uansett vil jeg si at å ta kontakt med de kan være fint for din del, sånn at du kanskje får lettet litt på bekymringene dine. De har helt sikkert erfaringer fra lignende situasjoner og mulighet til å gi deg noen gode råd, i tillegg til å vurdere situasjonen til barnet selvfølgelig. Om de allerede er blandet inn vil jeg like vel at si ditt perspektiv vil være nyttig for barnevernets vurdering av saken.


Mens du gikk på abilify? eller når du sluttet?