Den koreanske regissøren Park Chan-wook har laget en trilogi om hevn. Det har blitt tre særdeles brutale og unike filmer hvor den røde tråden er hevn, kidnapping og handlingers uante konsekvenser. Filmene har ingen direkte koblinger til hverandre utover det tematiske og noen skuespillere som går igjen i forskjellige roller. Jeg kommer til å gi noen avsløringer av plottene i filmene i dette innlegget, så de som foretrekker å se filmer uten å vite noe som helst på forhånd bør se vekk. På en annen side vil du kanskje ikke finne på å se filmene hvis du ikke leser dette.
Aller først kom Sympathy for Mr. Vengeance i 2002. Når filmen starter introduseres vi for Ryu, som er døvstum og desperat prøver å skaffe en ny nyre til søsteren for å hindre at hun dør. Han får sparken fra fabrikken hvor han jobber og tar kontakt med kriminelle i det illegale organmarkedet i håp om å finne en løsning før tiden renner ut. Ryu betaler en lånt pengesum på omkring 60,000 kroner til organhandlerne mot at de skal finne en nyre med riktig antistoffer til søsteren. I bytte skal han gi en av sine egne nyrer, men etter operasjonen våkner han opp naken og forlatt på et betonggulv, uten tegn til en ny nyre eller pengene. Vel tilbake i hjembyen får han beskjed om at legene på mirakuløst vis har funnet en donornyre - men siden han har mistet pengene sine, vil de ikke kunne redde søsteren hans. Hans radikale venn Yeong-mo setter i gang en plan - de skal kidnappe datteren til fabrikkereien som ga ham sparken og kreve løsepenger for å redde søsteren. Derifra er det bare nedoverbakke, og liv etter liv går tap på grunn av uhell og hevnspiralen stadig flere låses fast i.
Mr. Vengeance er en fantastisk film fordi det er så lett å sympatisere med alle hovedpersonene. De forsøker på sitt vis å gjøre det riktige, for å redde dem de er glade i, men allikevel går ting galt av sted. Prosessen settes i gang av noen få uskyldige enkelthendelser som på sikt får alvorlige konsekvenser og drar med seg de involverte: Nedleggingen av fabrikken og Ryus søsters nyresvikt setter i sving en blodig hendelsesrekke hvor alle handler rasjonelt og forståelig, men samtidig til syvende og sist ytterst selvdestruktivt. En ubehagelig film, hvor grafisk vold ikke brukes for å underholde, men på brutalt vis forsegler skjebne etter skjebne. Med hjertet i halsen spør du deg selv - var dette nødvendig? Det er fælt, det er sammensatt og det er ingen som egentlig er slemme eller snille. Det er bare en bror og en far som drar seg selv og sine nærmeste ned i fortapelsen. Antagelig den mest intense filmen rent følelsesmessig for meg personlig, siden hver eneste skjebne er ytterst forståelig og ytterst forkastelig. Volden er brutal og grafisk, men er på ingen måte glorifiserende - brutaliteten understreker det selvdestruktive i hevnen. Filmen understreker det kompliserte i hevnen - at alle parter kan føle at urett har blitt begått mot dem, og dette driver destruktiviteten.
Den andre filmen i trilogien er den som har fått mest oppmerksomhet i vesten foreløpig - Oldboy heter den. Den forfyllede Oh Dae-su havner i arresten på datterens fødselsdag og forsvinner sporløst etter at vennen hans endelig får ham sluppet fri. Dae-su våkner opp i det som kan ligne et shabby hotellrom, men oppdager fort at det er et slags fengsel. I femten år er han sperret inne, uten å noensinne stå ansikt til ansikt med fangevokterne sine - når rommet skal vaskes eller Dae-su forsøker å begå selvmord, sprøytes det inn søvndyssende gass. TV-en på rommet er det eneste som minner Oh Dae-su om verden utenfor, han ser Berlinmurens fall og 11. September passere forbi mens han er låst inn uten å vite hvorfor - og han ser en reportasje hvor han ettersøkes som mistenkt etter at hans kone har blitt brutalt drept. I desperasjonen prøver han å finne ut hvem som har en grunn til å gjøre dette mot ham, han fyller mange skrivebøker med alle urettene han har begått andre. Han skyggebokser, begynner å grave seg gjennom veggen for å flykte derifra. Og så, plutselig, våkner han opp på toppen av en skyskraper, kledd i pene klær, uten å vite hvem som sto bak eller hvorfor de gjorde det. Dae-su prøver, sammen med en ung jente fra en sushiresturant, å finne ut hvem som står bak. På sin blodige ferd mot hevnen begynner man å lure på om ikke fengslingen av Dae-su bare var første del av en stor plan. Hvem er det egentlig som hevner seg på hvem? Og hvem er det som egentlig har kontrollen i voldsorgien?
Oldboy har et sammensatt plott hvor overraskelsene dukker opp underveis. Hvis den første delen ikke sjokkerer deg, vil den siste akten garantert gjøre det. Psykologisk og fysisk hevn trekkes til det ytterste der personer har blitt utsatt for så grove overgrep, i sine egne øyne, at kun forvandlingen til rene monstre gjenstår. Idet filmen når bristepunktet hva seeren kan tåle av fysisk vold og brutaliteter, skifter temaet over til det psykologiske og tabubelagte - og man kan saktens angre på at man synes volden ble i overkant. Der Mr. Vengeance kunne sies å være trygt plantet i et moderne univers, er Oldboy mer tidløs og det er nærliggende å sammenligne filmen med en gresk tragedie, uten at jeg vil gå for mye i dybden. Som i en annen klassiker, Fight Club, hviler mye av filmen på plottwists, uten at det tar fra den noe nevneverdig verdi. Det er bare viktig at man ser igjennom den med et friskt sinn første gangen, for at scenene skal kunne sees med nye øyne når man ser gjennom Oldboy for andre gang - tro meg, du vil se den om igjen.
Til sist kommer Sympathy for lady vengeance. Selv om tittelen ligner på den første - er det antagelig distributørens skyld, på koreansk har titlene ikke stort med hverandre å gjøre. Filmen krever en del av seeren, da scenene ikke kommer i kronologisk rekkefølge hele tiden. Ofte blandes nåtid og fortid, forskjellige tidsrom løper parallellt. Handlingen som presenteres i filmens første del er at kvinnen Lee Geum-ja har sonet en lang fengselsstraff for drapet på en liten gutt da hun selv var tenåring og hun er selvsagt ute etter hevn. Men på hvem? Når fortiden blir gjenfortalt, begynner man fort å tvile på filmens opprinnelige betingelser.
Hovedtemaet slås an nå Lee Geum-ja kommer ut av fengselet og får servert en hvit tofublokk - tradisjonelt sett et symbol på renselse, at den kriminelle nå begynner på et nytt liv, hvitt som snø. Geum-ja lar kaken falle ned på bakken mens hun iskaldt går avgårde, klar for å begynne på den storslåtte hevnen. Historiene fra kvinnefengselet, tilbakeblikkene til tiden før fengslingen og utførelsen av hevnen viser hvordan hevnen forandrer og hardner den søte og snille Geum-ja. At hun vil få sin hevn er det ingen tvil om, men vil hun tape seg selv i forsøket? Det viser seg selvsagt å være mange kompliserende faktorer som gjør planen langt verre å gjennomføre.
Som selvstendige filmer er alle tre svært gode, men til sammen utgjør de en velspilt (i alle fall i den grad jeg kan bedømme skuespill på koreansk) og velskrevet trilogi om hevn med noen virkelig fantastiske visuelle elementer, enn om gjerne ubehagelige og solide doseringer med morbid sort humor. Jeg kunne sagt mye mer, men jeg er redd for å avsløre for mye av handlingen. God film er best når man ikke har så mye forkunnskaper om den - annet enn at det er et solid stykke håndtverk. Sympati for hevnerne, som ikke klarer å unngå å fylles av vreden.
Aller først kom Sympathy for Mr. Vengeance i 2002. Når filmen starter introduseres vi for Ryu, som er døvstum og desperat prøver å skaffe en ny nyre til søsteren for å hindre at hun dør. Han får sparken fra fabrikken hvor han jobber og tar kontakt med kriminelle i det illegale organmarkedet i håp om å finne en løsning før tiden renner ut. Ryu betaler en lånt pengesum på omkring 60,000 kroner til organhandlerne mot at de skal finne en nyre med riktig antistoffer til søsteren. I bytte skal han gi en av sine egne nyrer, men etter operasjonen våkner han opp naken og forlatt på et betonggulv, uten tegn til en ny nyre eller pengene. Vel tilbake i hjembyen får han beskjed om at legene på mirakuløst vis har funnet en donornyre - men siden han har mistet pengene sine, vil de ikke kunne redde søsteren hans. Hans radikale venn Yeong-mo setter i gang en plan - de skal kidnappe datteren til fabrikkereien som ga ham sparken og kreve løsepenger for å redde søsteren. Derifra er det bare nedoverbakke, og liv etter liv går tap på grunn av uhell og hevnspiralen stadig flere låses fast i.
Mr. Vengeance er en fantastisk film fordi det er så lett å sympatisere med alle hovedpersonene. De forsøker på sitt vis å gjøre det riktige, for å redde dem de er glade i, men allikevel går ting galt av sted. Prosessen settes i gang av noen få uskyldige enkelthendelser som på sikt får alvorlige konsekvenser og drar med seg de involverte: Nedleggingen av fabrikken og Ryus søsters nyresvikt setter i sving en blodig hendelsesrekke hvor alle handler rasjonelt og forståelig, men samtidig til syvende og sist ytterst selvdestruktivt. En ubehagelig film, hvor grafisk vold ikke brukes for å underholde, men på brutalt vis forsegler skjebne etter skjebne. Med hjertet i halsen spør du deg selv - var dette nødvendig? Det er fælt, det er sammensatt og det er ingen som egentlig er slemme eller snille. Det er bare en bror og en far som drar seg selv og sine nærmeste ned i fortapelsen. Antagelig den mest intense filmen rent følelsesmessig for meg personlig, siden hver eneste skjebne er ytterst forståelig og ytterst forkastelig. Volden er brutal og grafisk, men er på ingen måte glorifiserende - brutaliteten understreker det selvdestruktive i hevnen. Filmen understreker det kompliserte i hevnen - at alle parter kan føle at urett har blitt begått mot dem, og dette driver destruktiviteten.
Den andre filmen i trilogien er den som har fått mest oppmerksomhet i vesten foreløpig - Oldboy heter den. Den forfyllede Oh Dae-su havner i arresten på datterens fødselsdag og forsvinner sporløst etter at vennen hans endelig får ham sluppet fri. Dae-su våkner opp i det som kan ligne et shabby hotellrom, men oppdager fort at det er et slags fengsel. I femten år er han sperret inne, uten å noensinne stå ansikt til ansikt med fangevokterne sine - når rommet skal vaskes eller Dae-su forsøker å begå selvmord, sprøytes det inn søvndyssende gass. TV-en på rommet er det eneste som minner Oh Dae-su om verden utenfor, han ser Berlinmurens fall og 11. September passere forbi mens han er låst inn uten å vite hvorfor - og han ser en reportasje hvor han ettersøkes som mistenkt etter at hans kone har blitt brutalt drept. I desperasjonen prøver han å finne ut hvem som har en grunn til å gjøre dette mot ham, han fyller mange skrivebøker med alle urettene han har begått andre. Han skyggebokser, begynner å grave seg gjennom veggen for å flykte derifra. Og så, plutselig, våkner han opp på toppen av en skyskraper, kledd i pene klær, uten å vite hvem som sto bak eller hvorfor de gjorde det. Dae-su prøver, sammen med en ung jente fra en sushiresturant, å finne ut hvem som står bak. På sin blodige ferd mot hevnen begynner man å lure på om ikke fengslingen av Dae-su bare var første del av en stor plan. Hvem er det egentlig som hevner seg på hvem? Og hvem er det som egentlig har kontrollen i voldsorgien?
Oldboy har et sammensatt plott hvor overraskelsene dukker opp underveis. Hvis den første delen ikke sjokkerer deg, vil den siste akten garantert gjøre det. Psykologisk og fysisk hevn trekkes til det ytterste der personer har blitt utsatt for så grove overgrep, i sine egne øyne, at kun forvandlingen til rene monstre gjenstår. Idet filmen når bristepunktet hva seeren kan tåle av fysisk vold og brutaliteter, skifter temaet over til det psykologiske og tabubelagte - og man kan saktens angre på at man synes volden ble i overkant. Der Mr. Vengeance kunne sies å være trygt plantet i et moderne univers, er Oldboy mer tidløs og det er nærliggende å sammenligne filmen med en gresk tragedie, uten at jeg vil gå for mye i dybden. Som i en annen klassiker, Fight Club, hviler mye av filmen på plottwists, uten at det tar fra den noe nevneverdig verdi. Det er bare viktig at man ser igjennom den med et friskt sinn første gangen, for at scenene skal kunne sees med nye øyne når man ser gjennom Oldboy for andre gang - tro meg, du vil se den om igjen.
Til sist kommer Sympathy for lady vengeance. Selv om tittelen ligner på den første - er det antagelig distributørens skyld, på koreansk har titlene ikke stort med hverandre å gjøre. Filmen krever en del av seeren, da scenene ikke kommer i kronologisk rekkefølge hele tiden. Ofte blandes nåtid og fortid, forskjellige tidsrom løper parallellt. Handlingen som presenteres i filmens første del er at kvinnen Lee Geum-ja har sonet en lang fengselsstraff for drapet på en liten gutt da hun selv var tenåring og hun er selvsagt ute etter hevn. Men på hvem? Når fortiden blir gjenfortalt, begynner man fort å tvile på filmens opprinnelige betingelser.
Hovedtemaet slås an nå Lee Geum-ja kommer ut av fengselet og får servert en hvit tofublokk - tradisjonelt sett et symbol på renselse, at den kriminelle nå begynner på et nytt liv, hvitt som snø. Geum-ja lar kaken falle ned på bakken mens hun iskaldt går avgårde, klar for å begynne på den storslåtte hevnen. Historiene fra kvinnefengselet, tilbakeblikkene til tiden før fengslingen og utførelsen av hevnen viser hvordan hevnen forandrer og hardner den søte og snille Geum-ja. At hun vil få sin hevn er det ingen tvil om, men vil hun tape seg selv i forsøket? Det viser seg selvsagt å være mange kompliserende faktorer som gjør planen langt verre å gjennomføre.
Som selvstendige filmer er alle tre svært gode, men til sammen utgjør de en velspilt (i alle fall i den grad jeg kan bedømme skuespill på koreansk) og velskrevet trilogi om hevn med noen virkelig fantastiske visuelle elementer, enn om gjerne ubehagelige og solide doseringer med morbid sort humor. Jeg kunne sagt mye mer, men jeg er redd for å avsløre for mye av handlingen. God film er best når man ikke har så mye forkunnskaper om den - annet enn at det er et solid stykke håndtverk. Sympati for hevnerne, som ikke klarer å unngå å fylles av vreden.
