Selvskading, psykologer og foreldre

203 3

De som kutter seg, eller tar en annen form for selvskading, som lider av en sorg de ikke greier å beherske, eller et sinne de lar gå utover seg selv, siden det å bare få ut energi ved å ta seg en joggetur eller skvise en liten ball ikke hjelper. Vel, dette kan vel kalles meg. Skader meg selv, og har vært langt nede nesten alt for mange ganger. Har nå vurdert profesjonell hjelp hos en psykolog (som da er gratis siden jeg er under 18) men så står det på internettsiden at hvis jeg er under 16, må foreldre kontaktes.. Vel, er det en mulighet for å snakke med dem, og si at taushetsplikten deres gjør slik at de ikke kan kontakte foreldrene mine, eller står det i en eller anna lov at mine foreldre skal få vite det..!? Hvis de må vite det, kan jeg se langt etter psykolog. Mine foreldre skal ikke vite en dritt, har nok "tenåringsproblemer" med dem frafør.

Takker for alle svar!

Carlo

Better than thou.

5.965 46

Kun i ytterst spesielle tilfeller, sannsynligvis ikke ditt. Men ring uansett og sjekk selv.

Trådstarter

203 3

Såå, du mener at de kan ringe foreldrene mine, selv om jeg har vært så langt nede ved å tenke å ta livet mitt..?!

Lille My

1.685 32

Hvis det er foreldrene dine sin feil at du skader deg og vil ta livet ditt, da holder nok psykologen kjeft om det for å ikke gjøre ting verre. Om det ikke er deres feil, hvorfor skal de ikke vite det? kan hjelpe og ha noen som støtter deg vet du

Trådstarter

203 3

Altså, det jeg mener er at.. Hah, det er lang historie, men jo, jeg har problemer med mine foreldre. hver dag. Ikke akkurat den største grunnen til at jeg skader meg selv.. Men de bryr seg ikke. Vi var i Syden, jeg var livredd for at de skulle se alle kuttene mine som skinte på armen min, broren min la merke til det med en gang, men foreldrene mine sa ikke en dritt. Moren min vet at jeg tok piller og stakk fra sykebil i fylla(sykebil=bekymra venner som var edrue) men dem sier ingenting til meg, reagerte ikke at jeg hadde kutta meg opp kanskje 5ganger på handflata samme kveld. Dette er kort fortalt. Hadde brukt hele dagen på å skrive om alt, men dem snakker ikke med meg om slike ting, reagerer ikke. Kanskje herlig at dem ikke bryr seg for noen, men det er litt kjipt å vite at dem vet at du gjør slike ting, med gir langt faen..

noen som forstår? Hvis ikke, kan jeg GODT skrive hele historien!

Lille My

1.685 32

Sitat av Queenie&lt

Vis hele sitatet...

Høres ut som de trenger en vekker. Kanskje en tlf fra psykologen kan vekke dem til å se deg? Tror det kan hjelpe deg mye å kontakte en psykolog, det kommer nok til å hjelpe dem ihvertfall.

Trådstarter

203 3

Men jeg tror ikke at det at mine foreldre får vite om det hjelper. Vi har hatt våre inntriger der min mor har sagt (siden jeg har spurt om å overnatte et sted(der vi var alene) og ikke bli med på familietur dagen etter..) hun sa: Men dere skal vel sikkert i byen å drikke eller noe sånt da? Ryktene går, og sannheten kommer frem. Er det dem som tester meg ut eller hva!? Det er flere foreldre som vet at enkelt elever har drikki, og moren min sa til moren til en fyr jeg kjenner at han har drukket en kveld, og jeg var jo der, men hun har ikke sagt noe til meg..! Tester alle foreldrene pss ut, eller er de rett og slett dumme?

bread

490 9

Kort sagt høres det ut som foreldrene dine ikke er så flinke til å være foreldre.
Virker også som du ikke klarer å bli enig med deg selv, vil du ha oppmerksomhet fra dem eller ikke?
Uansett høres det ut som en god ide å snakke med pskolog, selv om du "risikerer" at foreldrene dine får vite det. Litt ubehaglige/pinlige situasjoner som måtte oppstå, det takler du.
Det viktigste er at du får det bedre.

Trådstarter

203 3

Vel, altså.. Kunne jo gjerne hatt litt oppmerksomhet fra dem når det gjelder slike ting jeg egentlig ikke skal gjøre da jeg er under 18..! Har de gått lei meg, siden jeg er blitt så frekk, og stadig får brev/tilbakemeldinger fra skolen om at jeg er bråkete og frekk? Eller er det det at jeg er bortskjemt?

username:

339 23

som andre har sagt, ta kontakt med psykisk helsevern - om det værste som kan skje er at foreldrene dine får vite hvordan du har, vel... kanskje det bringer dere nærmere sammen.

commie

Mar Josua

2.306 1.003

På skolen din har du sikkert ei helsesøster. Ta kontakt med han/ho og legg fram problemet ditt, så kan sikkert ho hjelpe deg videre, også om du ikke vil at foreldrene dine skal vite noe. Men du bør også vite at foreldrene dine kan være en nøkkel til at du kommer deg ut av selvskadingssirkelen, så å bastant si at dei IKKE skal vite noe ikke er til hjelp for deg.

TheBecoming

3 0

hva med å bare ikke skade seg selv?

begynn med trening, få deg en hobby eller flytt hvis du har det jævlig hjemme
du kan få det bedre, bare tenk konstruktivt

selvskading kommer av at man syndes synd på seg selv
jeg tror du må tenke på årsaken til hvorfor du syndes det, og hva du kan gjøre for å forandre det. det beste er å ta ting ved roten

psykolog høres ikke ut som en dårlig ide...

commie

Mar Josua

2.306 1.003

Sitat av TheBecoming

Vis hele sitatet...

Forsåvidt riktig, men du forenkler voldsomt. Ved behandling av selvskading behandler man først og fremst årsakene til at vedkommende påfører seg selv ytre skader. Dette kan være forskjellige typer traumer, minner, vanskelige følelser osv. Videre så lærer man teknikker for å ikke skade seg selv.

nikita

2.295 835

Sitat av TheBecoming

hva med å bare ikke skade seg selv?

Vis hele sitatet...

Hvor DUM kan et menneske bli? Fikk du hjelp til å fylle ut reggistreringsskjemaet til nFF? Denne personen sliter, tror du virkelig hun har lyst å skade seg selv? Tror du hun gjør det fordi hun synes det er så jævlig gøy å ha arr over hele seg? Seriøst, tenk før du åpner kjeften.

Trådstarter: Og si at jeg vet hvordan du har det, blir bare dumt, men jeg kan til en viss grad forstå hva du går igjennom. Om det er sant det du skriver ville jeg kontaktet hjelp. Har du seriøst vurdert selvmord er ikke det at foreldrene dine kan få vite om problemene dine din største bekymring. Finnes flere slike telefoner du kan ringe til om ting skulle bli jævlig til tider, der er det mennesker du kan snakke med helt anonymt, de har forøvrig taushetsplikt. Av og til er det god hjelp i å bare snakke med noen også. Om alt.

God bedring!

Bluesky

12 0

For å svare på spørsmålet ditt så stemmer det at helsepersonell ikke har taushetsplikt ovenfor foreldre, men det betyr ikke at de faktisk ringer og gir foreldrene dine et fyldig referat etter hver time du har hatt. Alle psykologer er opptatt av tillit, og de vet godt at dersom de gjør noe som pasienten virkelig ikke liker, så vil pasienten aldri stole på psykologen sin igjen, noe som gjør videre behandling umulig. Og det er ingen tjent med.

Når du kommer til psykologen første gang så forteller hvordan situasjonen din er hjemme, og at det du diskuterer med psykologen skal aldri fortelles videre til foreldrene dine for da blir alt bare værre. Etter loven kan du selvfølgelig ikke kreve dette, men det er mulig da at du kan gjøre en avtale med psykologen f.eks: Psykologen lover å ikke ringe foreldrene dine mot at du slutter å skade deg selv, og skulle du på impulser om å skade deg så lover du å ta kontakt med noen som kan hjelpe deg. De fleste psykologer burde gå med på en slik avtale.

Til slutt vil jeg bare legge ut noen telefonnummere og linker. Mange vegrer seg for å ringe til slike telefoner, men da vil jeg bare si: Det har du ingen grunn til, de som sitter i andre enden er proffe folk som kan faget sitt.

Mental Helses hjelpetelefon
Tlf 810 30 030 (døgnåpent)
Tlf 815 44 544 (Telefon for arbeidslivet)

Krisetelefon Kirkens SOS
Tlf 815 33 300 (døgnåpent)

Du finner flere her:
http://www.noabuse.no/hjelp1.htm

Du kan også sende inn skriftlige spørsmål til Klara-klok, de er kanskje beryktet for å svare mye på spørsmål ang. sex, men de er faktisk veldig dyktige i saker som har med psykiatri også, og du får garantert et bra og utfyllende svar hvis du spør.

www.klara-klok.no

Det er flott at du har bestemt deg for å søke hjelp, det er mye bedre en at du kutter deg

▼ ... over en måned senere ... ▼

Trådstarter

203 3

Hmm, lenge siden siste svar, men jeg vil takke alle som har hjulpet meg med svar

TheBecoming: Jeg tror du ikke har skjønt hele problemet, det er synd med folk som ikke forstår hva de setter seg inn til å skrive, og bare slenger ut tomme ord.

Nikita: Takk for kommentar til TheBecoming, trakk litt på smilebåndene

Bluesky: TAKK! Da lærte jeg noe nytt idag

Ville bare si at armene mine er bare fulle av arr nå, og ingen sår. Tok ikke steget med å gå til psykolog. To gode venner (merkelig nok gutter, jenter kan være utspekulert dritt..!) hjalp meg gjennom det vonde, og hjelper meg den dag idag med at jeg skal komme meg gjennom dagen uten bruke høvelen til ting den ikke skal brukes til. Og alle andre jenter (og gutter) som sliter med dette problemet, råder jeg dere til å ha noen å snakke med. Ikke gjem dere, men ikke gå og fortell alle og enhver om ditt problem, da begynner folk å snakke om deg, og du blir ofte kalt ''oppmerksomhetsbarn'' eller noe i den dur. Jeg har noen ''venninner'' som har kuttet seg opp bare for å få oppmerksomhet.

God jul, da!

Btw, innlegg nr 100, på 1mnd

mopplest

290 0

Jeg hadde også samme problem som deg, eller noe i den duren.
Historie:
skriver anno 2005. Jeg var 13 år, jeg likte ikke foreldrene mine, de brydde seg ikke om meg, og jeg hadde nesten ingen venner, eneste jeg hadde var 1 venn, han hadde diagnosen ADHD, men jeg lærte han opp (Sånn at han ikke skal snakker stygt og banner osv.) så nå tror ikke legene at han har adhd, med de er ikke helt sikker, så dermed fikk jeg STOR takk av han idag, men nok om det.

Jeg syntes ikke det var noe morsomt med bare han som venn, jeg skulle ikke bli psykolog eller en sykepleier elns. men jeg skulle bli advokat, vi blir ikke advokat av å hjelpe folk! Dermed begynte jeg å lese og lese, lekser og lekser. Dag og natt, etter det så fikk jeg bare 6-ere og 5-ere, så mamma og pappa ble jo nesten sure hvis jeg fikk 4-er elns. Så de brydde seg ikke helt om meg, eller de ville bare det beste, men det er ikke hele tiden det er best! Så jeg fikk ingen venner, for på skolen her jeg går er det litt teit å lese, men hvis jeg bråker, skriker og roper i timene, da plutselig får man venner. Så jeg hadde til slutt NULL venner, jeg satt bare på dataen, og mamma spørr ikke om en ting før om kveldene, da sier hun; "Vil du ha mat?". Og pappa er på arbeid nesten hele tiden... Jeg ble lei! Noe skulle jeg gjøre for å skaffe venner, jeg begynte og snakke med helsesøster på www.popit.no så jeg fikk MASSE gode råd. Men så kom det en dag, jeg begynte trene, jeg sluttet og spise. Jeg trodde jeg begynte å få anurexia. Jeg ble tynnere og tynnere, så det flesket som var på kroppen min "hang", magen min ble stygg og jeg begynte å få "pupper". Jeg begynte å få pupper etter at jeg har vært litt tykk, men jeg vil ikke kalle det overvektig. Men det jeg ikke ville, det var å fortelle det til mamma, pappa eller noen andre enn ka helsesøster på popit. Dette gjorde det VELDIG vanskelig for meg, så jeg bestemte meg for å starte og kutte meg i hånden

Etter noen dager sa broren min til mamma og pappa at han ikke trodde jeg hadde noen venner og at han har sett meg kutta meg i hånden, dermed spurte mamma meg om jeg ville ha profesjonell hjelp eller om jeg ville kun ha trøst av mamma og pappa. Da valgte jeg enkelt og greit psykolog, så nå er jeg kvitt det meste, men enda så sliter jeg litt med spiseforstyrrelsene mine.. (Det er heldigvis ingen unntatt mamma, pappa, psykologen og broren min som vet det, jeg ville ikke ha noen "baksnakking" om at jeg har anurexia elns.!)

Kårt fortalt, men jeg glemte og si at jeg også begynte og drikke mitt i det hele... Kanskje noen skrivefeil her og der, og litt tids "feil" eller hva jeg skal si:P menmen..

EDIT: jeg råder dere til å bruke www.popit.no sin helsesøster! Men det er en miss med den, det er at det er en helsesøster der bare, så er det masse spørsmål bidige dag, så det kan ta tid før du får svar

... (Tror såfall det er bare ei helsesøster der)

Sist endret av mopplest; 23. desember 2006 kl. 19:50.

Trådstarter

203 3

Huff, det er kjipt det med karakterer. Mamma og pappa blir skuffet hvis jeg får 4- eller lavere, men som egentlig ikke skjer ofte.

Igår:

Jeg får en dramatisk link til en en film om hvordan de skjærer av pelsen og alt sånn faenskap. Dette rører meg, jeg er 100% IMOT pels, og ingen kan prøve å tvinge på seg meninga si på meg, for at jeg skal skifte mening. UMULIG! Jeg går opp til pappa(Jan)

Stine(meg): Har mamma pels?
Jan: Nei, tror ikke det, hvordan det?
Stine: Naii, pels er noe av det mest groteske jeg har sett.
Jan: Nei du, skjerp deg
Stine: JO! Neste gang jeg ser pels, så er det like før jeg slår til verbalt mot dem!
Jan: Stine, hva faen i helvete er det som er galt i hodet ditt..?! HÆ? Skjønner ikke hva det skal bli av deg, jeg!

Stine forlater rommet, samtidig som hun kjæfter på sin far.

Sånne episoder, hver dag. Kjæfting, kjæfting, kjæfting.

torsken

1.747 188

Prøv for helvette og se hvordan forldrene dine oppfatter det.
Det er ofte at selvsentrerte teenåringer ikke skjønner hva de faktisk gjør for og skape problemer.

Sitat av TheBecoming

Vis hele sitatet...

Unskyld, men jeg er enig.
Slutt og skad deg selv, få deg en hobby, begynn og tren.
Jeg tror ikke foreldrene dine er så jævelige, jeg har selv en teenåring i huset, er litt eldre nå, og jer ser hvordan hun driver foreldrene mine gærne, men når jeg snakker med henne så skjønner hun ikke i det hele tatt hvorfor foreldrene klikker og synes så synd på seg selv, jeg som ser dette fra utsiden, fra kranglen starter til den sluttter, ser det fortvilte blikket i ansiktet deres, og får lyst til og klikke da hun ikke kjønner hva hun gjør mot familien, og i tillgen så begynner hun og true med og kutte seg.

Sitat av Queenie&lt

Vis hele sitatet...

For og være helt ærlig her, og jeg har såklart bare hørt din side av historien, som kansje er en smule partisk, ikke vet jeg.
Du har kansje ikke snakka med foreldrene dine hele dagen, sur og lei av dem(som tenåringer ofte er), du kommer dundrende opp og spør om moren din bruker pels, for så og si at neste gang du ser noen med pels skal du skjelle dem ut verbalt.

Selv om faren din ikke burde sakt det han sa, hvis det var akkuratt sånn det forgikk, så virker det for meg som du nesten vil ha bråk.

Prøv og sett deg ned, se på en film med dem, ha en vanlig samtale om noe, bare smil litt, og vær litt bli når du snakker, hvis foreldrene dine ikke er virkelige, idioter idioter som egentlig ikke har lyst på deg så er det ikke såå vanskeig og komme overens med dem av og til.

Sitat av Queenie&lt

Vis hele sitatet...

Virker som meg, at du kutter deg fordi du vil at foreldrene dine skal reagere.
Prøv heller og forklar dem det faktum at du føller deg alene eller hva det er, at du trenger litt kjærlighet, eller at du trenger og se at de bryr seg.

murloc

Medlem

3.100 1.855

Når sant skal sies så har det vært en trend noen år tilbake å kutte seg. Ikke for at de har plager, men fordi ALLE gjorde det. Jeg har aldri gjort det. Så noen gjør det bare fordi det er tøft.

Ville bare ha det sagt før noen blir slakta for å antyde det. Jeg synes ikke man skal dømme for fort, men for 4 år siden ville jeg også sagt noe sånt som TheBecomming. Fordi jeg var DRITT lei alle de som bare nedverdiga de som hadde problemer.

PS: sier ikke at trådstarter gjør dette da. Jeg kjenner ikke trådstarter å skal dermed heller ikke dømme

Men du skal ha lykke til vedere i livet uansett da

John B

Bob Sacamano

1.139 132

Altså -- først og fremst. En psykolog er der for å hjelpe deg. Hadde jeg vært deg ville jeg dratt til nærmeste helsestasjon ( de finnes over hele landet ) og spurt om å få time, der kan du få gratis veiledning fra psykolog og det er dessuten helt hemmelig det du forteller der, i motsetning til hva enkelte andre idioter hevder. Psykologen kan i verste fall råde deg til å ta kontakt med foreldre dersom det er alvorlig nok.

Dersom du fortsatt skulle være i tvil, så er det ikke verre enn at du spør psykologen selv ;o

--

En annen ting, selv om du er fjorten år så må du slutte å blåse alt opp til noe stort. Dine problemer er langt i fra unike, og du har det mye mye bedre enn mange andre her på jorda, så nå får du se å komme deg opp på beina og ta tak i problemene dine selv. Selvfølgelig vil jeg råde deg til å ta kontakt med foreldrene dine, men du virker trangsynt så da dropper jeg det.

God jul.

Hardcore

534 78

Hmm, prøv og slå en vegg eller noe, funker hæst for meg hvisjeg er sint weller frustrert eller lei, så er det bare og få ut litt agresjon iog frustrasjon med og slå hull i veggen^^
Men vet ikke helt om det er din greie, men du kon jo prøve og fortelle forreldrene dine hvordan du føler.

Trådstarter

203 3

Vel, så ikke hvor mange innlegg som har blitt skrevet siden mitt forrige(før den med karaktergreia), men skrev jeg ikke at jeg hadde sluttet med kutting, med god hjelp av venner?

Jeg er ikke redd for å innrømme det, det er fjortisklisjé som oftest, de greiene, men etter som jeg hadde mange problemer innen skole/foreldre/vennekrets(rykter, mulighet for at jeg var gravid blabla)/alkohol og sånne ting, valgte jeg den enkleste måten å få ut aggresjon, og jeg har skrevet: foreldrene var ikke det største problemet mitt..!

skaarj

ak3091

578 16

Sitat av torsken

Prøv for helvette og se hvordan forldrene dine oppfatter det.
Det er ofte at selvsentrerte teenåringer ikke skjønner hva de faktisk gjør for og skape problemer.

Vis hele sitatet...

Etter hva jeg har lest, så virker det som om hun prøver å se hvordan foreldrene oppfatter det. Vær litt forsiktig med "det er ofte", for det du sier der er bare en side av saken. Foreldre er ikke perfekte, langt der i fra, så å skylde på at tenåringer ofte er selvsentrerte, blir helt irrelevant. Tenåringer er tenåringer, og de er ikke voksne personer. Om de så har problemer med å se hvordan foreldrene oppfatter siutasjonen, er det ikke deres annsvar å forandre det synet, det havner på foreldrene. Det er tross alt de som er de voksne, "ansvarlige", og hvis de gjør en slik jobb som ender i at barnet deres har det for jævlig emosjonelt, da kan man bare ikke snu ryggen til, og gi opp, det er da man har ansvaret for å løse problemet.

Sitat av torsken

Vis hele sitatet...

Hvor naiv og trangsynt går det ann å bli, egentlig?! Hva får deg til å tro at det er snakk om fritidsproblemer, hvor personen kutter seg selv bare av kjedsomhet? Hva vet du om hun trener eller ikke, har en hobby eller ikke? Det du sier der er så lavmålt, og så lite gjennomtenkt, at jeg blir kvalm. Om foreldrene ikke er jævlige eller ei, så er faktumet at sålenge en tenåring har det så ille at det sliter med selvmordstanker og selvskading, så ligger ansvaret for det på foreldrene. I særdeles grad hvis grunnen til at tenåringen gjør de tingene, har noe med foreldrenes oppførsel. Situasjonen du beskriver er ikke noen fellesnevner for alle problemer med tenåring - foreldre, blir bare latterlig å trekke det der inn. Søstren din eller hva enn det er du beskriver, er ikke trådstarter. 100% irrelevant.

Sist endret av skaarj; 23. desember 2006 kl. 21:26.

murloc

Medlem

3.100 1.855

Hvis du sikta til min post om fjortisklisjé så var den ikke mynta på deg

skrev det i posten min

John B

Bob Sacamano

1.139 132

Sitat av Queenie&lt

Vis hele sitatet...

Altså, det kan ofte være en slags fjortisgreie om du vil. Jeg kjenner flere som etter fylte atten år holder på med det ennå, så det kan ligge dypere også og i slike tilfeller er det viktig å ta affære før det utvikler seg. To psykologer, uten å si noe mer om det, uttalte seg til meg om at selvskading faktisk kan være med på å dra deg ut av en depresjon selvom det i såfall måtte være siste utvei. Enkelte har vanskeligheter for å få uttrykt den psykiske smerten de føler, og må derfor gjøre dette fysisk for å lindre det de føler. Andre derimot henger seg bare på en bølge, og slike bør virkelig vokse opp. Nå vet ikke jeg hvilken du tilhørte Queenie, men det er godt at du i allefall er på bedringens vei og kan nyte juleferien

Trådstarter

203 3

Takker alle for svar. Til alle som har bedt meg skaffe hobby: Jeg driver aktivt med hest. Til alle som ber meg trene: jeg jogger med bikkja mi?

John B: Unnskyld, jeg tenkte ikke over at det finnes eldre enn meg som også kutter seg. Og jeg kan love deg, jeg hang IKKE meg på en bølge med fjortisser som kutta seg.

Men jeg begynte virkelig å lure på hva som forgikk i hodet til ei bedre venninne, da hun så kuttene mine, det eneste hun gjorde var at hun strøk opp og ned dem, og fortsatte å chatte på dataen.

murloc

Medlem

3.100 1.855

La oss se på det på denna måten. ALLE som lider av depresjon prøver å finne ut en måte å føle seg bedre på. Noen trener, noen ruser seg, noen skader seg og mange andre ting. Å alle som driver med de forskjellige tingene vil si at de gjør det fordi det hjelper. og hva som hjelper er vel individuelt for alle?

Så kansje det egentlig handler om å finne en "sunnere" måte å takle det på? Vet det høres enkelt ut men det høres logisk ut på. De er ikke galere en andre som lider av det samme, de bare kurer det på en annen måte.

Trådstarter

203 3

ja, jeg prøver å få ut energi ved å leke/jogge med bikkja mi, som man skulle tro lider av ADHD.
Ikke bare syns bikkja mi dette er sykt artig, men jeg får ut sinne ved å løpe, og det er jo sunt å trene!
Jeg kan ikke trøste meg med neo røyk/snus, jeg driver ikke med noe sånt, og kan heller ikke trøstespise, da ofte en mandarin gjør magen min mett (selvsagt, jeg spiser jo mer, da..!)
Derfor så fant jeg det enkelt ved å kutte meg, fikk ut aggresjon, og en indre ro kom inni meg. Anbefaler ikke å prøve, men det var en betryggende følelse, som om alt ble borte. Beskriver ikke dette som noe hasj-rus elns, men jeg ble gladere.

Dette kan misforståes.

amhx

338 7

en måte som er ganske effektiv på å få ut aggresjon er at du enten kjøper deg bokse hansker å slår d du kan i veggen(så slipper du brukne fingre elns)
eller kjøpe et aluminiums balltre å så gå ut å finne seg et tre å slå løs..
det hjelper på meg(har aggresjonsproblemer)

Trådstarter

203 3

Heh, hvor kjøper man aluminiumsballtre? ^^

Vel, kan bli veldig fort hissig da.. her om dagen:

Stine(meg) og hennes mor diskuterer. Stines mor taper, hun går ut.
Hun kommer inn igjen:
-Stine, tar du de pillene jeg kjøpte til deg? (beroligende og økt konsentrasjon)
Naaaj, det er jo snart ferie, karakterkortene kjæm, er ikke vits i det nå, starter heller etter ferien igjen.
-Jeg syns du burde ta dem, du er litt skutt i hodet nå.

Altså, etter tonefallet hennes, så mener jeg at hun selv ber om at jeg skal bli hissig..!

nerga

331 21

begynn på en kampsport med mye kontakt. feks kick boxing da får du slått fra deg og du får masse trening.

Pantheon

Sykt word.

1.084 117

Har ikke lest hele tråden, men jeg vet at psykologer må si i fra til foreldre om du er under en viss alder, men bare at du går til psykologen, ikke hva dere snakker om, etc. Men du kan regne med at til syvende og sist vil foreldra dine få vite om det uansett, men da vil det antakeligvis være i en situasjon hvor du selv føler at det er det rette at de får vite om det.

Trådstarter

203 3

Takker for svar, tror foreldrene mine ikke ''skjønner'' hva som skjer, så dem er nok ikke klare å vite det, før om lang, lang tid.

mrscox

161 14

Queenie, jeg føler med deg. Jeg begynte å gå jevnlig til psykolog da jeg var 16-17, av eget initiativ. Slik q_werty sier, foreldrene mine måtte bli opplyst om at jeg GIKK der, men ikke om hva vi snakket om eller hva jeg sa. Psykologer og leger har slike taushetsplikter og meldeplikter, og såfremt du ikke sier noe som er ekstremt skadende for deg eller noen rundt deg, går det som regel bra og de holder stille om de tingene du vil. Jeg har egentlig bare hatt positive erfaringer med både psykologer, leger og andre spesialister, de er der først og fremst for å hjelpe deg, ikke for å få penger for å sitte å høre på deg, slik mange folk tror. Oppsøk fastlegen din eller helsesøster og snakk med henne om alternativene. Jeg er over atten år, men jeg får forresten fremdeles gratis psykolog.

For foreldrene dine kan dette lett oppfattes som tenåringsopprør, kanskje du ikke føler at de bryr seg eller liker deg eller hva enn, men de vet antakeligvis bare ikke hvordan de skal takle deg og problemene du har, og tyr da til vonde ord og ignorering. Mine foreldre var også slik i flere år helt til jeg ble eldre, litt "modnere" og roligere og klarte å sette meg ned og føre en ordentlig samtale med dem. Nå vet de omtrent alt om mine problemer og ups and downs og har vært mye mer støttende og vennlige mot meg i den senere tid, nettopp fordi vi nå klarer å kommunisere sammen. Jeg ble også ekstremt fort hissig før, noe som førte til krasse kommentarer fra foreldre, så jeg forstår hvorfor du føler deg ekstremt såret av det de sier. Prøv å hev deg over dem, det de sier er antakeligvis ikke hva de mener fullt og holdent uansett.

Når det gjelder selvskadingen din kjenner jeg mange som driver på med dette, og jeg har selv gjort det i mange år. Men nå, etter 6-7 år har jeg endelig sluttet, og jeg kan fortelle deg hvor befriende det er. Jeg tror ikke du har slengt deg på en "fjortiss-bølge", det er somregel bare en måte å uttrykke deg fordi du ikke finner ord for det du føler og mener. Jeg håper at du klarer å slutte, fordi du kommer til å angre senere når du er merket for livet med mange arr og sår. Når folk ber deg om å bare la være eller finne deg en hobby vet jeg også at det ikke alltid er like lett. Men når du føler trangen til å skade deg selv, foreslår jeg egentlig heller at du lar aggresjonen og sinnet slippe ut på en annen måte, feks skrike høyt inn i puta di eller et eller annet. Oppførselen din er destruktiv og du vil ikke bli så avhengig av det at du fortsetter resten av livet.

Lykke til.

St.Vitus

922 243

Sitat av Queenie&lt

Vis hele sitatet...

Unnskyld ? Der var det vel heller du som ønsket en krangel når du starter sånn ?

gæærn

393 1

HAHA! Drama Queenie as. Skriker du ut "samfunnsproblemer" til foreldra dine og forventer en hyggelige tone tilbake?
Hvis jeg går ned til stua nå etter at jeg har lest et eller annet heeelt jævlig på vg.no, og skriker ut: "Hva er fuckings galt med denne fuckings verden? Jæææævla faenskap as, Helvettes dritt verden, AT DET ER MUUUULIG." så legger ikke jeg akkurat opp til en intelligent og hyggelig samtale om emnet.

Neste gang prøv: "ååå jaaan jeg er så fortvila over folk som driver å skader dyr n shit" istedet for: "Neste gang jeg ser en pels kLIKKER DET FOR MEG!!11"

Så hvis du blir irritert av denne posten her kan du jo skrike om det til foreldra dine ELLER prøve å ta en litt hyggelig tone, så får du nok en hyggelig tone tilbake.

Sist endret av gæærn; 24. desember 2006 kl. 21:09.

patches

517 118

Sitat av torsken

Virker som meg, at du kutter deg fordi du vil at foreldrene dine skal reagere.

Vis hele sitatet...

Det er den vanligste årsaken. Merk: Jeg sier ikke at det gjelder deg, queenie, for deg vet jeg ingenting om.

Det jeg vet er at selvskading i de aller fleste tilfeller blir brukt som et middel i en jakt på oppmerksomhet. Når man føler seg ignorert på alle plan er det kanskje lett å ty til den slags.

Anyways, visit http://psyke.org/. Ta en titt på bildene og les litt. Husk at denne siden ikke er til for å skremme, men for å informere.

Jeg kjenner deg ikke, men jeg vet at nesten alle personer går igjennom perioder i livet hvor de ville trengt profesjonell hjelp i følge "boka". Det er kun et fåtall som faktisk oppsøker hjelpen de "trenger", og allikevel går det bra for de fleste.
Mange nevner dette med at "det å tenke på selvmord er normalt, men dersom du vurderer det, så skal du oppsøke psykolog". Det stemmer ikke helt med virkeligheten.

Det jeg tenker er at du er en ung tenåringsjente som antakeligvis går igjennom en trist fase i livet. Har du gode venner, og foreldre som egentlig bryr seg, så er det kanskje ikke nødvendig at akkurat du skal finansiere en privat psykologs hytte?

Lykke til videre, uansett hva som skjer.

mopplest

290 0

Jeg synes du burde sette deg ned, snakke med en helsesøster på skolen (Som tidligere nevnt), snakke om det og deretter si til moren/faren din at "idag var jeg til helsesøster og snakka om problemene mellom oss i familien." Eller noe i den duren, du bør komme deg videre, snakke med noen, så ikke den selvskadingen kommer til større alvorlige saker... F.eks. at du kutter en pulsåre (Som er litt godt gjort hvis du gjøre, menmen...) Og hvis du ikke tørr snakke med noen i ditt lokale kan du jo også ringe evt. "UNGINFO", de har telefon nr.: 22 41 51 32. Masse snille folk som du kan snakke med der

St.Vitus

922 243

25. desember 2006

Sitat av Queenie&lt

Vis hele sitatet...

Men hvis du skal starte og diskutere pels er jo ikke det veldig relevant selv om det er "din" tråd. Hva er det som er så galt og flå ett dyr for klær ? Hadde jo vært få levedyktige sivilisasjoner her i nordlige deler hvis alle hadde fryst ihjel om vinteren.
Og bare at du lever i dette samfunnet betyr det jo at du deltar i voldtekten av moder jord og det går jo utover alle, inkludert dyrene. Satt litt på spissen, men skjønner ærlig talt ikke hva som er galt med pels. Jeg bruker jakke av ekte skinn og føler ingen anger.

Matthiesen

inhabil

2.129 910

25. desember 2006

Etter å ha lest alt du har skrevet gjennom hele tråden, og det faktum at jeg jobber i barnevernet og ser slike skrik om oppmerksomhet og hjelp mange steder - så tror jeg løsningen på ditt problem kanskje kan ligge i en skikkelig lang episode der du sitter deg ned med mor og far og forteller ALT. Og da mener jeg ALT.

Hadron

14 0

28. desember 2006

Må si at jeg rullet øynene mine langt opp i kraniet da jeg så trådemne og brukernavn det luker dramadronning lang vei.

Kan du ikke bare kule'n litt og ta det litt med ro? Jeg kan tenke meg det virker meget intenst for de rundt deg.

St.Vitus

922 243

28. desember 2006

Hah tenkte mere eller mindre det samme. Tror mange synes det selv om de gir konstruktive svar.

Shibbster

380 0

29. desember 2006

Er svært enig med Matthiesen. Slik du beskriver problemet, at dine foreldre ikke legger merke til ting, er ett tegn på at du mangler en form for trygghet og oppmerksomhet.

Har vært langt nede selv da jeg har sett på livet som en vits. Hva var meningen med livet. Mange vonde tanker dukket opp i hodet. Men til slutt innså jeg at det ikke var noen særlig grunn i mine "problemer".
Det som jeg opplevde som urettferdig og at jeg ble oversett, blåste jeg opp til en stor sak.
En annen ting som ikke gjorde noe bedre var at jeg holdt alt inni meg. Snakket ikke med noen om det.

Til slutt klarte jeg å åpne meg for noen nære venner. De hjalp meg mye. Åpnet meg mer for mine foreldre også. Noe som kan være svært vanskelig, men det er ikke umulig.

I dag ser jeg på det som jeg gjorde og tenkte som noe egoistisk. Du plaserer deg så i midten at du får deg selv til å føle deg ensom. Ensomheten fører til sorg og raseri av og til.
Men når jeg klarte å se utfor "boksen", så jeg alt det gode jeg hadde rundt meg. Venner og familie som faktisk bryr seg.

Dine foreldre nevnte ikke noe om kuttene fordi de kansje ikke visste hvordan de skulle takle det, eller fordi de var redde for å gjøre vondt verre...

Beste rådet er å snakke med en som du kan betro deg til.

Bang_Master

77 2

29. desember 2006

Har ikke noe erfaring med dette og slikt men jeg vil bare legge inn et svar for å si at jeg håper du klarer å slutte med selvskadingen og at foreldrene forstår deg, og ikke blir enda ett problem for deg hvis de får vite det !

Tobb

840 26

29. desember 2006

Det å ha noen å snakke med er veldig viktig, samme hvem, bare det er noen du stoler på.

ProN00b

5 0

Er du under 16 må foreldrene dine vite at du går til psykolog/psykiater/bup, men ikke -hvorfor- du går der. Ellers har de taushetsplikt med mindre det er fare for ditt eller andres liv.

Men du kommer nok til å bli oppfordret til å fortelle det til foreldrene dine.

Deezire

Tastaturkriger

5.280 2.052

Sitat av ProN00b

Vis hele sitatet...

Ja - for all del. Det har jo ikke kommet opp minst fem ganger iløpet av posten?

Det som er viktig å vite er at det ikke finnes noen helt konkrete trekk for hvorfor folk begår selvskading. Man kan ikke sette opp en liste med kriterier og gå derfra. Det er så mange ting som spiller inn. Derfor er det viktig at du prater med noen som - ut i fra tidligere erfaringer kan hjelpe deg videre. Ta en prat med helsevesenet, så guider de deg videre. Når du går til psykologen så innstill deg på at du går dit for å få det bedre, du har ingenting å tape.

robin740

134 5

Dette er vel noe av det vanligste blandt ungdom nå til dags. Er sånn der fjortis styr egentlig. Ta og gi, er sikker på at du har dine feil og foreldrene dine har deres feil. Du må bare vær voksen, stå for ting, ta deg en SKIKKELIG prat med dem! Husk at det ALTID må være minst to stykker til for å starte en konflikt og det altid er to sider i en sak.

Dessuten, hvis du vurderer selvmord skal du ikke gjøre NOE annet en å fortelle foreldrene dine det fort som faen! INGENTING annet en å snakke hjelper, mennesker har behov for å snakke ut om ting av og til.

Har selv en onkel faktisk som tok selvmord 18 mai. Han hengte seg nede på jobben til min far. Han var gift med tante og hadde 2 unger. Og kan si så masse som så at hadde han klart å stått fram og snakke ut om problemene sine hadde jeg fortsatt hatt en onkel.

INGENTING er så ille at man må ta selvmord, det finnes en løsning til ALT!
Du ødelegger også alt rundt deg, familie og venner.

Tullevipp

55 0