Ehm, nei det har jeg ikke. Har jo fått sånn at jeg har gjort ting for så å tenke over hva som egentlig kunne skjedd. Som for eksempel å hoppe med moped på et stort sandtak, for så å kante å rulle hele veien ned uten å få et eneste skrubbsår. Da jeg kom hjem tenkte jeg over hvor ille det faktisk kunne ha gått og jeg var helt alene midt ute i ødemarka og det var ingen som kunne hjelpe meg.


Men har aldri begynt å gråte helt ut av det blå.

Bruskork1: fint å høre at jeg ikke er helt alene da. Jeg er jente men har lenge vært en som gjør det jeg kan for å skjule følelsene i situasjoner der det virkelig kunne være noe å gråte for.

Kom forøvrig akkurat nå på en gang faren min nesten kjørte inn i ei lita jente med bilen. Etterpå satt han bare og gråt hjerteskjærende i bilen og jeg tok opp et blad og begynte å lese i det og forsøkte ignorere det hele. Heh. Jeg var liten da (aner ikke hvor gammel) men har fortsatt dårlig samvittighet den dag i dag. Han skjønte vel at jeg bare var liten og ikke visste hva jeg skulle si, men ekkelt. Random.

Haha, ja. Har hatt lignende opplevelser. Jeg gråter ikke, men jeg kommer på en hendelse som har skjedd, og plutselig går det opp for meg at om jeg hadde vært litt uheldig, så kunne det gått riktig galt.

Det mest konkrete eksempelet jeg kommer på er for ca. seks år siden. Jeg drev å klatret opp en ganske bratt fjellvegg. Bratt nok til at jeg lett kunne falt ned uten sjanse til å holde meg fast i noe eller få en myk landing om jeg hadde mistet grepet. Ung og fryktløs som jeg var hadde jeg klatret en ni-ti meter oppover da jeg tar tak i en liten gren eller hva det nå enn var som stakk ut av noe mose. Denne sitter selvfølgelig ikke fast og jeg drar den ut med ganske god kraft og mister balansen. Heldigvis klarte jeg å lene meg fremover og alt gikk bra. Men som sagt, det slår meg fortsatt hvor galt det kunne gått den dagen, og minne sitter brent fast i meg.

det er nok ikke uvanlig å oppleve slikt.

for noen måneder siden ble jeg påkjørt bakfra i 70/80 km/t, og var sinnsykt heldig, ingen brudd. først ble jeg fortvila og lei meg pga bilen min, deretter sint som pokker, og redd og lei meg igjen. avgårde i full fart med sykebil. på sykehuset sier sykepleieren at jeg har vært utrolig heldig, og joda, jeg skjønte jo det jeg også. snakket litt med min mor mens jeg lå der også.

det var først langt uti en samtale med min mor at det virkelig, virkelig sank inn at jeg kunne vært stein dau, og at jeg har hatt flaks som ikke ble grønnsak. selv om jeg gråt og snufset fra før av pga bilen, fikk jeg en helt overveldene reaksjon! tårene strømmet på når det virkelig gikk opp for meg..

jeg tror nok mye av grunnen er at i en slik situasjon pumper det mye adrenalin, sinne, redsel osv, og når en får bekreftelse på at det kommer til å gå bra, går det opp for en hvor galt det kunne gått..

edit: kom jo ikke unna helt uten skader, fikk en kraftig whiplash, og det har jeg jo kjent ganske så bra i ettertid. men jeg lever og kan bevege på meg i det minste.

Tror det kan ha litt med undertrykte følelser å gjøre. Hadde en liten psykisk lidelse (som er utrolig vanlig i tenårene) for noen år siden. I ettertid har det gjort at jeg har hatt veldig vanskelig for å føle ting. Jeg har prøvd å vise det når jeg egentlig skulle ha vert glad, sur og lignende, men har egentlig ikke følt det. Snakka aldri med noen om det som foregikk i hodet, og fikk dermed for vane å undertrykke alt.

For et godt år siden ble jeg plutselig stormforelska, noe som forøvrig var den første primære følelsen bortsett fra sult jeg hadde følt på mange år, for så å bli dumpa. Det førte til at jeg av veldig enkle ting kunne begynde å gråte, uten å vite hvorfor. Bare fordi jeg aldri har hatt utspring for følelsene mine før. Misforstå meg rett; det var ikke noe jentedrama-opplegg der jeg satt hjemme å gråt meg selv i søvn med et knust hjerte og kjærlighetsorg, for slik var det ikke.

Til eksempel så jeg en skikkelig chickflick-film med denne dama alà Dear John eller noe. Uten å gå for mye i detaljer døde i alle fall en i filmen av en hjertefeil eller lignende. Jeg begyndte straks å pipe litt og møtte en liten sorg for min avdøde bestefar. Han døde i perioden jeg hadde litt problemer, og jeg sørget aldri over han, frem til dette tidspunktet når noe i filmen minte meg om han og hans bortgang.

Vet ikke om det svarte mye på spørsmålet ditt, men, ja; jeg har også begyndt å grine av små ting.

EDIT: leste over innlegget. -100 manpoints. Detta var homo!