Vi satt fire stykker i leiligheten min og jeg hadde nettopp fått batchen min med m. hostilis og var ferdig med alt så jeg hadde det ferdige produktet på bordet.
Vi var alle ekstremt spente og klarte ikke vente, så jeg gikk inn på soverommet, tok trekket mitt og la meg på senga og får en ekstrem følelse av et slags trykk som bygger seg opp i kroppen min, sterkere og sterkere helt til alle farger, alt lys og alle lyder øker i styrke til det når et nivå som er helt utrolig, så kommer det en pipelyd, ikke som i ei fløyte eller noe, bare en ekstremt høyfrekvent pipelyd som blir sterkere og sterkere helt til alt bare blandes og omhyller alt, meg inkludert.
Jeg finner meg selv på et helt annet sted, men jeg er ikke meg alikevell. Jeg får en ekstrem følelse av at jeg er alt, og alt er meg. Jeg befinner meg delvis fortsatt i leiligheten min, men alikevell er jeg ikke der. Jeg føler spørsmålene: Hva er tid? Hva er rom? Hva er masse? Hva er alt?
Disse spørsmålene sitter fortsatt i meg, men der og da FØLTE jeg spørsmålene, jeg var fortid men alikevell fremtid, jeg var alt men alikevell ingenting. Opp var ned og ned var høyre, alt blandet seg til det umulige. Jeg var skaperen, jeg var ALT, ingenting fantes utenom meg.
Når jeg reiser meg fra sengen og går ut i stua sitter det tre personer der, ei dame og to menn. Disse personene virket veldig kjente men alikevell totalt fremmede, og følelsen av at vi var noe overlegnet, vi var det eneste som fantes, var TOTAL. Jeg går videre fra stua og inn på badet for det blir så mye at jeg blir kvalm, men når jeg går inn på badet går jeg ut av soverommet igjen. Det fantes ikke noe rom, det var ikke skapt. Jeg ser tobakken min på bordet og tenker jeg må ha en røyk, men når jeg bøyer meg ned for å ta den, blir den borte og følelsene kommer: Hva er tobakk? Hva er masse? Hva er tid? Hva er virkelig? VI ER ALT!
Dette ble alt for mye for meg og kvalmen blir uutholdelig, så jeg setter to fingre i halsen for å spy, men plutselig dukker det et vesen opp, ikke fysisk masse, ikke psykiske bilder, dette vesenet var noe totalt, akkurat som oss, men alikevell ingenting. Dette vesenet har ingen armer eller bein, ingen kropp eller hode, det var der men alikevell ikke. Dette vesenet gir meg følelsen, akkurat som telepati bare med følelser ikke tanker, om at ingenting er virkelig, vi er tid, vi er rom, vi er noe solid men alikevell bare “noe”, og plutselig begynner dette vesenet og føre armen min inn i munnen hvor jeg alt har to fingre, men det stopper ikke. Det var som om armen gikk inn i munnen og bare kom tilbake, som på tegnefilm når noen vrenger munnen rundt seg selv og kommer frem fra åpningen og fortsetter i det uendelige.
Dette bryter jo alt av naturlover, dette er ikke mulig. Vi var det eneste som fantes, vi var ved skapelsen men alikevell ved dommedag, vi var lys men også mørke, jeg så alt som har skjedd og alt som kommer til å skje, jeg så tid og rom bli skapt rett forran øynene mine men alikevell ble alt destruert. Vann rant oppover samtidig som det rant ned, til sidene, fremover og bakover. Jeg prøvde å drikke et glass vann men vannet var ingenting, jeg drakk ingenting, ikke luft ikke væske, ikke tomrom, INGENTING, glasset ble heller aldri tomt og følte jeg drakk i årevis men alikevell bare noen sekunder. Jeg prøvde å finne noe for å få dette vekk og ser etter noe som kan påføre smerte, men da ser denne damen i rommet på meg og gir meg følelsen: HVA? Hva er en kniv? Hva er tid? Hva er rom? Hva er masse?
Til slutt tenker jeg at jeg MÅ se om det finnes ei dør, å joda, utgangsdøra var der. Men når jeg åpnet vinnfangsdøra fant jeg meg selv stående i badedøra og se meg selv i vinnfangsdøra. TID OG ROM ER DESTRUERT, ingenting er virkelig men vi er ALT, alt er virkelig og vi er intet. Jeg prøver å ta kveletak på meg selv for å stoppe oksygentilførselen til hjernen, men hendene mine finner ingenting å ta tak i, ingen hals, inget hode, ingen kropp. Jeg prøver å se meg selv men jeg er intet, hva er jeg?
Det øyeblikket dette treffer meg finner jeg svar på alt, og i neste øyeblikk våkner jeg opp i senga mi igjen, jeg er tilbake. Hele denne opplevelsen var evigheten men alikevell kun et øyeblikk, tid og rom var ikke skapt, det eneste som var skapt var oss men alikevell var vi ingenting.
Dette er helt klart den kraftigste og mest virkelige opplevelsen jeg noensinne har hatt. Det jeg opplevde var virkeligheten og virkeligheten var intet. Jeg sitter igjen med di samme følelsene som var, men nå er det bare tanker, tanker om evigheten og intet, om skapelsen og undergangen, om fødsel og død, om tid og rom.
Den som kan fortelle meg hva som skjedde dette øyeblikket som varte i all evighet ville gjort meg evig takknemlig, men føler selv jeg har fått et innblikk i hva som finnes bak virkeligheten. Selv om dette var en trip var det mer virkelig en en tur på kiwi, dette var ABSOLUTT!!!
Vi var alle ekstremt spente og klarte ikke vente, så jeg gikk inn på soverommet, tok trekket mitt og la meg på senga og får en ekstrem følelse av et slags trykk som bygger seg opp i kroppen min, sterkere og sterkere helt til alle farger, alt lys og alle lyder øker i styrke til det når et nivå som er helt utrolig, så kommer det en pipelyd, ikke som i ei fløyte eller noe, bare en ekstremt høyfrekvent pipelyd som blir sterkere og sterkere helt til alt bare blandes og omhyller alt, meg inkludert.
Jeg finner meg selv på et helt annet sted, men jeg er ikke meg alikevell. Jeg får en ekstrem følelse av at jeg er alt, og alt er meg. Jeg befinner meg delvis fortsatt i leiligheten min, men alikevell er jeg ikke der. Jeg føler spørsmålene: Hva er tid? Hva er rom? Hva er masse? Hva er alt?
Disse spørsmålene sitter fortsatt i meg, men der og da FØLTE jeg spørsmålene, jeg var fortid men alikevell fremtid, jeg var alt men alikevell ingenting. Opp var ned og ned var høyre, alt blandet seg til det umulige. Jeg var skaperen, jeg var ALT, ingenting fantes utenom meg.
Når jeg reiser meg fra sengen og går ut i stua sitter det tre personer der, ei dame og to menn. Disse personene virket veldig kjente men alikevell totalt fremmede, og følelsen av at vi var noe overlegnet, vi var det eneste som fantes, var TOTAL. Jeg går videre fra stua og inn på badet for det blir så mye at jeg blir kvalm, men når jeg går inn på badet går jeg ut av soverommet igjen. Det fantes ikke noe rom, det var ikke skapt. Jeg ser tobakken min på bordet og tenker jeg må ha en røyk, men når jeg bøyer meg ned for å ta den, blir den borte og følelsene kommer: Hva er tobakk? Hva er masse? Hva er tid? Hva er virkelig? VI ER ALT!
Dette ble alt for mye for meg og kvalmen blir uutholdelig, så jeg setter to fingre i halsen for å spy, men plutselig dukker det et vesen opp, ikke fysisk masse, ikke psykiske bilder, dette vesenet var noe totalt, akkurat som oss, men alikevell ingenting. Dette vesenet har ingen armer eller bein, ingen kropp eller hode, det var der men alikevell ikke. Dette vesenet gir meg følelsen, akkurat som telepati bare med følelser ikke tanker, om at ingenting er virkelig, vi er tid, vi er rom, vi er noe solid men alikevell bare “noe”, og plutselig begynner dette vesenet og føre armen min inn i munnen hvor jeg alt har to fingre, men det stopper ikke. Det var som om armen gikk inn i munnen og bare kom tilbake, som på tegnefilm når noen vrenger munnen rundt seg selv og kommer frem fra åpningen og fortsetter i det uendelige.
Dette bryter jo alt av naturlover, dette er ikke mulig. Vi var det eneste som fantes, vi var ved skapelsen men alikevell ved dommedag, vi var lys men også mørke, jeg så alt som har skjedd og alt som kommer til å skje, jeg så tid og rom bli skapt rett forran øynene mine men alikevell ble alt destruert. Vann rant oppover samtidig som det rant ned, til sidene, fremover og bakover. Jeg prøvde å drikke et glass vann men vannet var ingenting, jeg drakk ingenting, ikke luft ikke væske, ikke tomrom, INGENTING, glasset ble heller aldri tomt og følte jeg drakk i årevis men alikevell bare noen sekunder. Jeg prøvde å finne noe for å få dette vekk og ser etter noe som kan påføre smerte, men da ser denne damen i rommet på meg og gir meg følelsen: HVA? Hva er en kniv? Hva er tid? Hva er rom? Hva er masse?
Til slutt tenker jeg at jeg MÅ se om det finnes ei dør, å joda, utgangsdøra var der. Men når jeg åpnet vinnfangsdøra fant jeg meg selv stående i badedøra og se meg selv i vinnfangsdøra. TID OG ROM ER DESTRUERT, ingenting er virkelig men vi er ALT, alt er virkelig og vi er intet. Jeg prøver å ta kveletak på meg selv for å stoppe oksygentilførselen til hjernen, men hendene mine finner ingenting å ta tak i, ingen hals, inget hode, ingen kropp. Jeg prøver å se meg selv men jeg er intet, hva er jeg?
Det øyeblikket dette treffer meg finner jeg svar på alt, og i neste øyeblikk våkner jeg opp i senga mi igjen, jeg er tilbake. Hele denne opplevelsen var evigheten men alikevell kun et øyeblikk, tid og rom var ikke skapt, det eneste som var skapt var oss men alikevell var vi ingenting.
Dette er helt klart den kraftigste og mest virkelige opplevelsen jeg noensinne har hatt. Det jeg opplevde var virkeligheten og virkeligheten var intet. Jeg sitter igjen med di samme følelsene som var, men nå er det bare tanker, tanker om evigheten og intet, om skapelsen og undergangen, om fødsel og død, om tid og rom.
Den som kan fortelle meg hva som skjedde dette øyeblikket som varte i all evighet ville gjort meg evig takknemlig, men føler selv jeg har fått et innblikk i hva som finnes bak virkeligheten. Selv om dette var en trip var det mer virkelig en en tur på kiwi, dette var ABSOLUTT!!!
