Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  70 6168
Anonym bruker
"Vettskremt Brasme"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Vokste opp med to alkoholiserte foreldre, en far som mishandlet mamma fysisk og mamma som mishandlet han og meg fysisk.
Bror som tok overdose.
Ble voldtatt.
To misforsøkede selvmordsforsøk
Jeg vokste opp i et turbulent hjem hvor jeg aldri visste hvordan stemningen var hjemme. Det kunne gå flere uker og ting var rolig før det var mayhem og min far hadde banket mor og ikke var rundt på en ukes tid og mamma gikk rundt med blåmerker. Så ville far være tilbake og blåmerkene var borte. Plutselig så sto jeg rett oppi overfallene og prøvde å få pappa til å slutte opp og banke mamma - til ingen bytte ble jeg dytta til side. Det har preget og preger meg fælt å aldri ha hatt et stabilt hjem å vokse opp i. Jeg har aldri vært på utenlandsferie med mon far, han har aldri riktig vært noen god far og vært med meg på ting. Har mange minner av at jeg og min bror ble overlevert til far fordi mamma skulle ut i helgene og var lei av å ha det totale ansvaret for to unger. Far var ofte full og skyldte på at han car blakk. Så vi satt oppe hos han i uttalllige helger og jeg hadde ingen å leke med. Det er veldig trist å se tilbake på.
Anonym bruker
"Målløs Dvergmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
uten tvil da min beste venn igjennom hele livet tok sitt eget liv som 26 åring helt uventet med politi etter seg, endte opp med å skyte seg med 357 magnum.
Anonym bruker
"Målløs Dvergmus"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
livet kan sannelig være hardt til tider, men jeg gir ikke opp. veldig rystende å lese alt som folk har opplevd. Tror det kan ha en viss terapautisk effekt å se at det ikke er bare en selv som sliter.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
livet kan sannelig være hardt til tider, men jeg gir ikke opp. veldig rystende å lese alt som folk har opplevd. Tror det kan ha en viss terapautisk effekt å se at det ikke er bare en selv som sliter.
Vis hele sitatet...
Ja virkelig takk for at dere deler av historien deres. Det hjelper liksom på et vis å sette egen historie i et annerledes perspektiv..
Jeg tror jeg skal ta kontakt med moren min igjen, hun er ikke perfekt, men hun gjorde så godt hun kunne med det hun hadde...

takk igjen <3
Anonym bruker
"Blå Nøkk"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Som introvert orket jeg ikke å ha mange venner. Jeg begrenset min sosiale krets til kun samboeren og bestevennen min. Etter noen år var samboeren min utro med bestevennen. Jeg droppet begge og da ble min sosiale krets plutselig borte.

(PS! Har det bedre nå. Ny kjæreste og flere venner - men ingen bestevenn).
Anonym bruker
"Arktisk Gravso"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Kom fra ei bygd med 1700 innbyggere, alle kjenner alle typ. Mistet gradvis kontroll på alkoholen, litt folkesnakk men ingen visste hvor ille det var. Ble til slutt tatt bak rattet med drøyt 3 i promille.
Skammen var så enorm at selv om jeg virkelig prøvde å leve der som normalt etterpå så følte jeg at alle snakket om meg bak ryggen min, selv om det kanskje var slik. Angsten og skammen slapp aldri skikkelig taket selv om det ble litt bedre etter hvert.
Til slutt orket jeg ikke mer og flyttet langt bort. Herlig å begynne med blanke ark, og her ble livet plutselig ålreit igjen.

Men fy faen jeg vil aldri ja den følelsen igjen, og jeg fikk virkelig sympati for dem som sliter med angst, for det er helt forferdelig.
Anonym bruker
"Rask Troll"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg mista begge foreldrene mine i løpet av et halvt år da jeg var 12. Den ene døde og den andre stakk
Gått fra "himmel" til "helvete" uten narko,og dødsfall i familje. Nå er det meste helt greit.

Gjerne ikke "himmel" men bra. Begynte dårlig med småmobbet hele livet. Synes dette ikke var spesielt ille,pga alltid vært sterk og høy,så tok igjen fysisk. Dette ble riktignok umulig da jeg paserte "voksen" alder,og ikke kunne gjøre dette,fordi alle vet jo at fysisk vold er veldig mye verre en psykisk. Personlig synes jeg dette er noe de som aldri har opplevd psykologisk vold før sier. Men veien opp mot voksen gjorde meg relativt sterk psykisk,og ser på barndom generellt som ganske idylisk og bra.

Uansett. Flyttet til nytt sted for å være nærmere xdama. Ble dumpet (over SMS) 2 året.Satt mye alene etter dette. Ble tatt for fyllekjøring samme år. Mistet jobben. Flyttet hjem til foreldre. Fant ut at søster var tungt rusmisbruker. Mistet bestekompis til kreft. La på meg 30kg. Gav faen i meldekort og alt,så endte på sosialen. Inn og ut av diverse jobber,der jeg stort sett misstrivdes,kom ikke overens med kollegaer,havnet i slosskamper,konflikter.

Nå: Fast jobb,dog noe lavtlønnet i forhold til mange andre på min alder. Trent bort største delen av fettet jeg la på meg. Bygd hus. Hund,samboer. Likevell - MYE angst. Usosial,bitter på livet,får aldri energi av å være med folk. Få venner,men orker heller ikke få flere. Er inne på en nedgående kurve igjen. Så får vi se hva som skjer.

Etter mitt hode ser ikke jeg på meg selv som noe uheldig perso i forhold til noen andre her,så legger jeg meg flat. Håper det går bedre med dere.
Sist endret av Uncharted; 1 uke siden kl. 17:31.
Det verste som har skjedd meg? Jeg ble født. Etter det har det bare gått nedover.

https://www.youtube.com/watch?v=yJaewhZdzwo
Jeg hadde ei fyllesyke ut av helsiken og angst og beven. Skulle drikke cola, og colaen havna i feil hull - i lungene regner jeg med. Fikk ikke puste. Hjernen gikk i krisemodus - prøvde å tenke på sånn "heimlich manøver" man ser på film, så jeg la meg med magen oppå en stolrygg med hodet nedover - hjalp ikke - begynte å bli helt fullstendig "rød i toppen" (hadde ikke tid til å se meg selv i speilet men regner med det så helt krise ut) Jeg krabba rundt på gulvet og hev etter pusten - fikk IKKE luft - mot utgangs-døra for å få hjelp - kravla meg ut på trappa men ingen folk der/ingen biler som kjørte forbi. På dette punktet var jeg sikker på at folk kom til å finne liket mitt med verdens grusomste forvridde ansiktsutrykk der på trappa. Det var helt fullstendig tortur. Men etterhvert for hvert "hiv" etter pusten kjente jeg at en bitteliten mikroskopisk dose med luft kom inn. Så da kjente jeg at jeg måtte bare utstå jævelskapet til mer og mer luft kom inn for hvert hiv / hikst... etterhvert gikk det over. Men det var det jævligste jeg noen gang har opplevd. Siden den gang så "tenker" jeg meg automatisk om før jeg drikker/svelger noe. Uansett - det å ikke få puste er helt forpultfokkingsjævlig.
Anonym bruker
"Hylende Sjøtunge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Var det humor eller alvorlig trussel?
Vis hele sitatet...

Når vedkommende skriker "nå skal jeg faenmeg ta deg" så anså jeg det som en trussel.
Etter jeg fyllte 18 år, fikk mitt søsken kjenne min vrede, i form av knyttenever og spark.
Psykologisk terror fra alderen 10 til 18 har funket med hodet mitt.
Verste jeg har opplevd var i Darfur 2003.
Anonym bruker
"Løs Hare"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Generelt hatt bra liv, slet lenge med gigantisk usikker gjeld pga rus, men motivasjonen for å komme på bena igjen vant, brukte ukesvis på å studere kryptovaluta, trading, algoritmer, nft’s og alt som hører med, og investerte smart i endel forskjellige memecoins, fikk betalt ut gjeld og startet på bar bakke igjen etter 10-12 år med inkasso, namsmann, lønnstrekk og hele helvete.

Værste må ha vært da jeg hadde 22 millioner i krypto på peak ifjor og valgte å ikke selge alt, tokk ut en pen slump for å betale ut gjeld, men de 22 er nå stakkarslige 600 000. Grådigheten tokk over, forhåpentligvis klok av skade, har kjøpt krypto for mye penger siste tiden for å akkumulere en større posisjon, og neste bullrun så kan jeg si opp jobben mens jeg er enda er i 30 åra, ta med samboer og vår 3 måneder gamle sønn og ikke tenke på at penger er ett problem lenger
Anonym bruker
"Trygg Abbor"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Da min morfar døde for noen årsiden. Fikk en enorm skyldfølelse for å ikke besøke han så mye. Den følelsen sitter i enda
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Generelt hatt bra liv, slet lenge med gigantisk usikker gjeld pga rus, men motivasjonen for å komme på bena igjen vant, brukte ukesvis på å studere kryptovaluta, trading, algoritmer, nft’s og alt som hører med, og investerte smart i endel forskjellige memecoins, fikk betalt ut gjeld og startet på bar bakke igjen etter 10-12 år med inkasso, namsmann, lønnstrekk og hele helvete.

Værste må ha vært da jeg hadde 22 millioner i krypto på peak ifjor og valgte å ikke selge alt, tokk ut en pen slump for å betale ut gjeld, men de 22 er nå stakkarslige 600 000. Grådigheten tokk over, forhåpentligvis klok av skade, har kjøpt krypto for mye penger siste tiden for å akkumulere en større posisjon, og neste bullrun så kan jeg si opp jobben mens jeg er enda er i 30 åra, ta med samboer og vår 3 måneder gamle sønn og ikke tenke på at penger er ett problem lenger
Vis hele sitatet...
All honnør til deg som klarte å i hvertfall slette all gjeld + ha såpass med penger. Men dette er ikke bare å lese seg til. Dette er mye flaks. Så å gamble på at dette skal redde fremtiden blir litt 50/50. Vet flere som har samme tankegangen,og det går veldig mye nedover i forhold til oppover. Noen har blakket seg fullstendig. Mens noen sitter på toppen. Får håpe for din skyld at du har flaksen med deg.

Til andre som måtte lese dette,så forstår jeg at det fryktelig forlokkende med krypto,aksjer og slikt. Dette er gambling på høyt nivå. I hvertfall om man ønske rask akkumulering av penger. Du kan bli flink,men risken er alltid der.
Anonym bruker
"God Mårhund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Når vedkommende skriker "nå skal jeg faenmeg ta deg" så anså jeg det som en trussel.
Etter jeg fyllte 18 år, fikk mitt søsken kjenne min vrede, i form av knyttenever og spark.
Psykologisk terror fra alderen 10 til 18 har funket med hodet mitt.
Vis hele sitatet...
Ja, det er av værste sorten. Blir aldri helt «fri».
Anonym bruker
"Trekantet Troll"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Bør man heller ikke se på det som en start? Jobbe med ting, få det greit på sikt. Mange uføre som ellers har det også. Høres ikke ut som om du har vært borti så mye vondt.
Vis hele sitatet...
Jo, men det forutsetter at psykologen klarer å tolke det man prøver å fortelle. Blir litt som å dra til legen med et skikkelig kutt i hodet mens legen sier det er noe feil med foten din.
Anonym bruker
"God Mårhund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jo, men det forutsetter at psykologen klarer å tolke det man prøver å fortelle. Blir litt som å dra til legen med et skikkelig kutt i hodet mens legen sier det er noe feil med foten din.
Vis hele sitatet...
Nå vet jeg ikke hvor «flink» du er til sette ord på ting gjennom følelser. Sitter man der å egt ikke vill det så vil det merkes.
Anonym bruker
"Trekantet Troll"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Nå vet jeg ikke hvor «flink» du er til sette ord på ting gjennom følelser. Sitter man der å egt ikke vill det så vil det merkes.
Vis hele sitatet...
Jeg har vært rett fram og sagt hva som plager meg men de bagatelliserer det og nekter på det og sier at jeg har problemer med ting som aldri har vært et problem i min hverdag. Da føler jeg at jeg har gjort så godt jeg kunne, avdelingsleder har også reagert på min siste utredning, da den rett og slett ikke ble gjort som den skal bli gjort.
Anonym bruker
"God Mårhund"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg har vært rett fram og sagt hva som plager meg men de bagatelliserer det og nekter på det og sier at jeg har problemer med ting som aldri har vært et problem i min hverdag. Da føler jeg at jeg har gjort så godt jeg kunne, avdelingsleder har også reagert på min siste utredning, da den rett og slett ikke ble gjort som den skal bli gjort.
Vis hele sitatet...
Må nesten bare prøve noen andre da? Ikke alle med ulike diagnoser kan reddes for de mener selv det ikke er noe galt med de.