Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  27 5892
Jeg har vært rusfri i snart 4 mnd (jeg drikker fortsatt alkohol). Jeg får hjelp og går til samtaler, men jeg føler det er vanskelig å bli forstått og jeg sliter med å uttrykke meg og sette ord på alle tankene. Etter jeg kuttet ut rusmidlene føler jeg meg helt flat, det føles ut som jeg har mistet følelsene mine. Jeg føler meg bare likegyldig til alt. Det eneste jeg føler er en slags form for kjærlighetssorg. En sorg for at jeg har mistet rusen og jeg føler jeg mistet meg selv sammen med den, at jeg mistet min personlighet, meg.
Jeg har alltid sett for meg en fremtid hvor jeg og en eventuell kjæreste kan sette oss ned ved middagsbordet med ett glass vin og en joint å bare snakke i det uendelige. Eller den årlige teltturen med sopp på menyen. Jeg har kjærlighetssorg for en fantasi, en forestilling om en fremtid jeg laget i mitt eget hode. Når jeg i realiteten hovedsaklig ruste meg når jeg var alene hjemme, dag inn og dag ut.

Hvor lenge må man leve med denne følelsen av likegyldighet? Jeg lengter sånn etter å kunne glede meg over/til noe... kommer jeg aldri til å kunne føle på lykke igjen, uten rus?

- Kvinne 24
Hvor lenge leve med likegyldighet? Nesj... Det er litt hva du gjør det til selv. Du må sørge for å gi hverdagene mening, for det er de det er flest av. Meningsfull jobb, samboer og barn, og litt ellers kjipe A4 tanker.

Var på kjøret på makka i 2 år, røyka daglig fra morgen til kveld i 4 år (bøtta sto oppå en krakk rett ved siden av senga faktisk), og ellers pillenarkoman hos min slepphendte lege. Fikk både Valium, Zolpidem/Stilnoct, Lyrica og Paralgin Forte (50-pakk), bare jeg sendte han melding.

Jeg sa akkurat som deg faktisk, at det føles ut som en ordentlig kjærlighetssorg. Du har mistet noe du ikke kan erstatte.

Du kommer til å føle på lykke, men det tar visstnok minst 2 år uten noen preparater, før hjernens "stier" blir gjengrodde. Altså at dine mønstre blir "friske" og nye igjen. Lærte det på rehab gjennom 6 måneder, av en relativt anerkjent psykolog og hjerneforsker.

Det med å dele en joint og vin over middagen med en samboer flere ganger hver uke er som du sier, en fantasi uten rot i det virkelige liv. Kanskje på lørdag, men aldri ellers.
Trådstarter
Sitat av instinktinnsikt Vis innlegg
Hvor lenge leve med likegyldighet? Nesj... Det er litt hva du gjør det til selv. Du må sørge for å gi hverdagene mening, for det er de det er flest av. Meningsfull jobb, samboer og barn, og litt ellers kjipe A4 tanker.

Var på kjøret på makka i 2 år, røyka daglig fra morgen til kveld i 4 år (bøtta sto oppå en krakk rett ved siden av senga faktisk), og ellers pillenarkoman hos min slepphendte lege. Fikk både Valium, Zolpidem/Stilnoct, Lyrica og Paralgin Forte (50-pakk), bare jeg sendte han melding.

Jeg sa akkurat som deg faktisk, at det føles ut som en ordentlig kjærlighetssorg. Du har mistet noe du ikke kan erstatte.

Du kommer til å føle på lykke, men det tar visstnok minst 2 år uten noen preparater, før hjernens "stier" blir gjengrodde. Altså at dine mønstre blir "friske" og nye igjen. Lærte det på rehab gjennom 6 måneder, av en relativt anerkjent psykolog og hjerneforsker.

Det med å dele en joint og vin over middagen med en samboer flere ganger hver uke er som du sier, en fantasi uten rot i det virkelige liv. Kanskje på lørdag, men aldri ellers.
Vis hele sitatet...
Men, finnes det noe hjelp man kan få? annet enn tomme samtaler med psykologen som ikke fører noen vei. Jeg føler jeg har stått på samme sted i en evighet nå. det går ikke fremover, oppover, bortover eller nedover.
Det å finne ut av hva man skal bruke live på og være tilfreds er en livslang greie.. Personlighet er noe man alltid kan jobbe med, små skritt hver dag. Les bøker, putt deg selv i situasjoner som du ikke har vært i eller er skremmende. Jeg pleide å grøsse over å starte en samtale med en total ukjent menneske, men etter å ha prøvd og feilet mange mange ganger så skjønner jeg ikke nå hva jeg var redd for før.

Å gi opp eks rus kan føles som at man gir opp det eneste i livet som gir glede, men det må vel ha vært en tid i livet ditt der du aldri hadde prøvd rus, men du var glad og motivert over andre ting?
Anonym bruker
"Takknemlig Brugde"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Ventepunktet for meg begynte å komme etter 8 mnd. Begynte føle glede osv igjen. Men det tok 2-3 år før jeg var trygg på meg selv i ny personlighet.
Sitat av ShadyLady Vis innlegg
Men, finnes det noe hjelp man kan få? annet enn tomme samtaler med psykologen som ikke fører noen vei. Jeg føler jeg har stått på samme sted i en evighet nå. det går ikke fremover, oppover, bortover eller nedover.
Vis hele sitatet...
Det finnes hjelp å få. Det kalles rusbehandling, og gjerne av den typen du er "stuck" der i 6 mnd. Jobber en plass der knarkomane kan søke seg sengepost i 2 uker for så å dra hjem (ikke som behandler) og vel - det funker ikke.
Man må jobbe med seg selv, og den jobben gjøres ikke på 2 uker. Den gjøres over både måneder og år. Grovarbeidet skjer i rehab, og finarbeidet skjer når du drar til egen bolig. Det er mange tøffe valg.

Når du kommer inn på rehab får du tverrfaglig behandling. Det vil si at du har en lege der, fire sykepleiere, to psykologer, og 2 sosionomer der (f.eks).

Alle disse jobber 7-15, noen til og med nattevakt for at du skal få det best mulig. Ingen er sykepleiere "bare fordi regjeringa ønsker det", for å si det slik. Å arbeide innen helse er et ønske. Du kan se utbrente 60-åringer innen faget (ikke så rart), men folk flest innen helse ønsker deg virkelig alt godt.
Problemet er at jeg ikke finner glede i det jeg likte å drive på med før. Idretten, styrketrening, samtaler... Har også prøvd meg på forskjellige hobbyer uten stort hell. Jeg jobber rotasjon og ukene jeg er på jobb går greit, så lenge ikke tankekjøret tar meg og jeg bare kan glemme å få noe søvn.. Fri ukene derimot er ett rent mareritt...
Kjenner meg veldig igjen i din beskrivelse av det jeg tolker som apati. Ut i fra det du sier sitter jeg med et inntrykk av at du føler deg ensom, noe som for mange kan lede til depresjon(meg selv inkludert). Hvilke rusmidler har du kuttet ut og hva var det med akkurat de rusmidlene som gjorde hverdagen din bedre? Hvorfor kan du ikke ta deg en joint, et glass vin eller sopptur?

Du sier også at du jobber og trener, det er veldig bra, fortsett med det. Som du sikkert vet skyldes en del av ubehag rundt "rus-stopp" at hjernen din skiller ut betydelig mye mindre dopamin og seratonin, trening og godt kosthold er begge meget gode erstatninger.
Sist endret av Discomus; 1. april 2021 kl. 00:41. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
4 mnd er ikke spesielt lenge rusfri. Tiden leger alle sår er en klisje men den er sann. Dropp alkoholen også, den gjør mest sannsynlig mer skade og får hjernen din til å fortsatt ønske den raske belønningen rus gir. Det er en forbanna vanskelig vei og gå, og jeg vil påstå den er så godt som umulig å gå alene. Kanskje du ikke føler psykologen er til noe hjelp, men det er ihvertfall noen å snakke med som ikke dømmer. Har du andre i livet du kan snakke med så gjør det. Du skammer deg kanskje over situasjonen din? Det er helt normalt, men holdningene har endret seg i samfunnet når det gjelder rus og du vil nok bli positivt overrasket hvis du bare tør å åpne deg til nære venner eller familie.

Det å væte rusavhengig er ikke noe liv. Det blir bare verre og verre og til slutt må du be nav om å hjelpe deg med å skaffe bolig og du ender opp på et hospits, hvis det finnes sånt der du er fra da. Choose life. Stå på
@Discomus Det jeg for det meste brukte var Hasj, sopp og mdma. Hasj var det eneste jeg brukte fast, men har noen veldig gode opplevelser fra sopp og mdma. Men etter en veldig kjip jomfrutur på LSD, som endte på sykehuset etter at jeg hadde vært i en ond sirkel i mitt eget hode og døde/ble drept om og om og om igjen.... På sykehuset var jeg hellig overbevist om at alle rundt meg bare var skuespillere, jeg ventet bare på at det hele skulle være over... De få gangene jeg har prøvd å røyke etter denne episoden har de samme tankene dukket opp og den samme følelsen kommet tilbake. og det sitter i en god del dager.
Jeg tror ikke psyken min takler noen rusmidler, samtidig som lysten fortsatt er der.

@NodSquad Tusen takk for kommentaren din. Det er tydeligvis ikke så mye som skal til for å finne motivasjonen til og fortsette videre!
Jeg har flyttet vekk fra rusen og hjem til familie, men ikke engang mine nærmeste venninner har jeg snakket med om dette. Min mor er klar over problemet, og det var hun jeg spurte om hjelp til å få hjelp. Men vi snakker aldri om det..
Sist endret av ShadyLady; 1. april 2021 kl. 01:31. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av ShadyLady Vis innlegg
@Discomus Det jeg for det meste brukte var Hasj, sopp og mdma. Hasj var det eneste jeg brukte fast, men har noen veldig gode opplevelser fra sopp og mdma. Men etter en veldig kjip jomfrutur på LSD, som endte på sykehuset etter at jeg hadde vært i en ond sirkel i mitt eget hode og døde/ble drept om og om og om igjen.... På sykehuset var jeg hellig overbevist om at alle rundt meg bare var skuespillere, jeg ventet bare på at det hele skulle være over... De få gangene jeg har prøvd å røyke etter denne episoden har de samme tankene dukket opp og den samme følelsen kommet tilbake. og det sitter i en god del dager.
Jeg tror ikke psyken min takler noen rusmidler, samtidig som lysten fortsatt er der.
Vis hele sitatet...
Det høres ut som en veldig ubehagelig opplevelse! Full forståelse for at det har hatt en traumatisk påvirkning på livet ditt. Har hatt et par ubehagelige opplevelser på LSD selv, men ikke noe i nærheten av det du beskriver her.

Har selv en forkjærlighet for cannabis og er godt kjent med den indre stemmen som forteller meg hva jeg gjør galt og pålegger meg skam. Trikset er som regel å lytte til den og ta tak i problemene der de er. Jeg ville nok holdt meg vekk fra hasj, da det sjeldent inneholder noe særlig cbd, som er anti-psykotika, noe det høres ut som du kunne ha godt av. Jeg ville også droppet alkohol en stund, i hvert fall frem til du føler at du er i et godt sted i livet ditt. Alkohol forsterker depresjoner. Mulig jeg bryter noen regler her, men moderate doser med sopp og LSD har ofte god terapeutisk effekt, men det forutsetter jo at du er mentalt sterk og befinner deg i gode omgivelser, og at du er sammen med noen som ikke er påvirket, som roer deg ned og veileder deg gjennom det.

Uansett vil jeg anbefale deg å oppsøke venner, familie og naturen. Husk at våren er rett rundt hjørnet og at du er på vei ut av kanskje den lengste vinteren i ditt liv. Ønsker deg masse lykke til videre!
New generation
colakork's Avatar
Hvis du gjør noe nytt og utfordrende, gjerne noe som er litt "skummelt" også så oppfordrer du hjernen til å lage nye baneveier.
Takk for tilbakemeldinger, folkens! Jeg oppdaget freak for første gang i går, og brukte store deler av dagen på å lese meg gjennom gamle tråder.. For meg var det på mange måter godt å se at jeg ikke er helt alene med disse følelsene og tankene. Jeg kjenner ingen andre som ruser seg, på en måte er det bra, siden tilgangen er betydelig begrenset og jeg selv må oppsøke om jeg vil bruke. På en annen side er det veldig ensomt, jeg sitter med tanker og følelser som hadde vært godt å dele med noen som har vært gjennom noe lignende. Stor takk til dere som tar dere tid til å komme med tilbakemeldinger.
Sitat av ShadyLady Vis innlegg
Takk for tilbakemeldinger, folkens! Jeg oppdaget freak for første gang i går, og brukte store deler av dagen på å lese meg gjennom gamle tråder.. For meg var det på mange måter godt å se at jeg ikke er helt alene med disse følelsene og tankene. Jeg kjenner ingen andre som ruser seg, på en måte er det bra, siden tilgangen er betydelig begrenset og jeg selv må oppsøke om jeg vil bruke. På en annen side er det veldig ensomt, jeg sitter med tanker og følelser som hadde vært godt å dele med noen som har vært gjennom noe lignende. Stor takk til dere som tar dere tid til å komme med tilbakemeldinger.
Vis hele sitatet...
Bruk Freak for alt det er verdt, det handler ikke bare om dop her heller.

Hyggelig at du tok turen inn hit, velkommen
Jeg kjenner meg igjen i det du sier. Spesielt det med å uttrykke følelser etter russlutt, og "flate" følelser. Jeg har mer eller mindre vært rusfri i 6 måneder (med et par unntak), og det er litt lettere nå enn i starten. Mine djevler var amfetamin og mdma.
Sist endret av Superspurv; 1. april 2021 kl. 12:00.
Hvis du vil ha rus uten eksterne rusmidler:

I den buddhistiske meditasjonstradisjonen er det snakk om åtte såkalte forsenkningstilstander (Jhanas) som kan utløses ved hjelp av konsentrasjonsmeditasjon. Kort sagt går det ut på å konsentrere sinnet helt til disse forsenkningstilstandene utløses.

Blant utøvere av pragmatisk dharma snakkes det ofte om "jhana junkies" - og det er fordi disse tilstandene utløser endrede bevissthetstilstander som på de første nivåene ledsages av at hele erfaringen din eksploderer i intens ekstase.

I motsetning til MDMA, så behøver man ikke vente månedvis mellom hver gang for å ikke tømme det nevronale belønningssystemet fullstendig - men en viss moderasjon bør likevel kanskje opprettholdes:

Despite the moderate level of activation, caution is advisable with any voluntary stimulation of the reward systems. Drugs of abuse can generate short-term bliss but can quickly increase tolerance, requiring ever greater doses of the drug to create the same level of pleasure. They can also create withdrawal symptoms during abstinence [33]. In contrast to the drugs, jhana meditators report negative tolerance because they can achieve the same state more quickly with less effort over time, and no withdrawal symptoms have been reported when meditation is stopped. Nevertheless, Figure 3 shows that NAc activity dropped below normal resting consciousness in J5, which may be a sign of short-term tolerance and neurotransmitter depletion.
Vis hele sitatet...
> https://www.hindawi.com/journals/np/2013/653572/
@Taxidriver Takk for det! Ser for meg at det kan bli brukt hyppig fremover.��

@Superspurv Det er tøft når det står på, godt å høre at det har kommet en endring for din del. Forhåpentligvis går det samme veien for meg.
Jeg føler det er litt som å skulle gå opp en endeløs trapp, jeg prøver å bygge meg opp med å fokusere på det som en gang var positivt og ga meg glede. Ett trinn av gangen. Men det er tungt når det som en gang var kjekt å drive på med ikke gir den samme følelsen, og andre hindringer dukker opp og man blir slengt nedover trappen igjen. Men jeg har en forestilling om at jeg til slutt står på "toppen" av denne trappen, hvor jeg er på en plass der jeg har akseptert fortiden, at det som har skjedd har skjedd.
Se om du finner noen hobby tips her. Begynner å bli litt foto, tegning, maling og diverse her. Noen av trådene er relativt ferske også til og med
Sitat av ShadyLady Vis innlegg
Jeg har vært rusfri i snart 4 mnd (jeg drikker fortsatt alkohol). Jeg får hjelp og går til samtaler, men jeg føler det er vanskelig å bli forstått og jeg sliter med å uttrykke meg og sette ord på alle tankene. Etter jeg kuttet ut rusmidlene føler jeg meg helt flat, det føles ut som jeg har mistet følelsene mine. Jeg føler meg bare likegyldig til alt. Det eneste jeg føler er en slags form for kjærlighetssorg. En sorg for at jeg har mistet rusen og jeg føler jeg mistet meg selv sammen med den, at jeg mistet min personlighet, meg.
Jeg har alltid sett for meg en fremtid hvor jeg og en eventuell kjæreste kan sette oss ned ved middagsbordet med ett glass vin og en joint å bare snakke i det uendelige. Eller den årlige teltturen med sopp på menyen. Jeg har kjærlighetssorg for en fantasi, en forestilling om en fremtid jeg laget i mitt eget hode. Når jeg i realiteten hovedsaklig ruste meg når jeg var alene hjemme, dag inn og dag ut.

Hvor lenge må man leve med denne følelsen av likegyldighet? Jeg lengter sånn etter å kunne glede meg over/til noe... kommer jeg aldri til å kunne føle på lykke igjen, uten rus?

- Kvinne 24
Vis hele sitatet...
Hei! Kjenner meg veldig igjen i dette selv etter en tids (mis)bruk av fremst alkohol men også sentralstimulerende (coke/crack/speed). Det kommer til å ta tid å finne tilbake til normalen slik mange andre nevner i tråden.
Vil tipse deg om å spørre legen din om Wellbutrin (Bupropion). Dette er en antidepressiva som fungerer veldig godt i en periode for å bli litt mer komfortabel i hverdagen. Det er ikke SSRI, men binder seg i stedet til dopaminreseptorer og virker med en gang.

For min del gav den null flathet, og en slags 'grunnfølelse' akkurat over middels - akkurat nok til å se pittelitt lysere på dagen uten å kjenne klumpen i magen.

Ønsker deg alt godt i livet! Du er ennå ung, så fortvil ikke.

PS: Bare det at du har selvinnsikt og en slik forståelse av deg selv er imponerende. Skulle ønske jeg var like oppegående.
Sitat av LS7 Vis innlegg
Hei! Kjenner meg veldig igjen i dette selv etter en tids (mis)bruk av fremst alkohol men også sentralstimulerende (coke/crack/speed). Det kommer til å ta tid å finne tilbake til normalen slik mange andre nevner i tråden.
Vil tipse deg om å spørre legen din om Wellbutrin (Bupropion). Dette er en antidepressiva som fungerer veldig godt i en periode for å bli litt mer komfortabel i hverdagen. Det er ikke SSRI, men binder seg i stedet til dopaminreseptorer og virker med en gang.

For min del gav den null flathet, og en slags 'grunnfølelse' akkurat over middels - akkurat nok til å se pittelitt lysere på dagen uten å kjenne klumpen i magen.

Ønsker deg alt godt i livet! Du er ennå ung, så fortvil ikke.

PS: Bare det at du har selvinnsikt og en slik forståelse av deg selv er imponerende. Skulle ønske jeg var like oppegående.
Vis hele sitatet...
Hei, takk for tilbakemelding! Er det vanlig å gå til legen og spørre om å få resept på spesifikke legemidler? jeg tror jeg kunne hatt godt av noe antidepressiva, men er dette en lang prosess med diagnosering? Jeg var nylig hos legen på grunn av søvnproblemer, når jeg har fri er det ikke noe problem men når jeg er på båt er det tungt å gå 40+ timer uten søvn. (jobber 12 timers skift). Det jeg fikk var Circadin, tror det er noe man får på apoteket uten resept også...
Anonym bruker
"Sinna Nidhogg"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Er selv blitt følelsesløs etter mange år på amf, og piller en doper seg, og kjemikaliene raser rundt i kropp og hjerne. Og en vil oppleve følelsen om og om igjen. Man kan også bli hektet på sorg, skyldfølelse og hat. Er en død innvendig, kan selv det dårlige få en til å føle seg levende!
Kan svare på det siste spørsmålet ditt først; ja, du kan foreslå medisiner du ønsker å teste ut til legen din. Sørg for å ha gjort nok research til å kunne forklare plagene og hva som gjør at tenkte medisin er aktuell. Har faktisk inntrykk av at leger mener det er positivt å engasjere seg på den måten, det forenkler jo prosessen på en måte. Jeg _tror_ ikke du må gjennom en utredning for antidepressiva, men om så det er tilfellet kan jo legen din hvert fall sparke ballen videre til noen som kan hjelpe deg.

Du skriver din mor hjalp deg, men dere prater ikke om det + at du forteller ikke venner om det. Led av rusmisbruk selv, 11 måned rusfri nå. For meg var det viktig å være åpen om og prate om prosessen og hvordan jeg tok det. Å slutte med knark er ingen spøk! Nå foregår det mye i kroppen og hodet ditt, og det er godt å ha noen å dele det med, ikke minst noen som kan gi deg en stolt klapp på skuldra. Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg. Fortell hvorfor du ønsker å slutte med rus. Det hjelper massivt for motivasjonen at noen skryter litt + kan minne deg på hvorfor du er i denne prosessen når ting blir vanskelig. Det er lett å glemme langtids-belønningen når man vet man kan ha en jævla fet kveld «bare i kveld lissom, bare 1 gang. 1 gang går fint»

Jeg opplever det også som positivt at noen følger litt med meg og spør meg regelmessig hvordan det går. Jeg er helt åpen med min kjernefamilie og venner. Først og fremst åpner det for at jeg kan lufte mine utfordringer til noen som faktisk bryr seg og som kanskje kan ha god in-put og tankeretninger jeg selv ikke har kommet på. En annen faktor er at jeg, som de fleste andre liker dårlig å føle at jeg har tapt, mislykkes eller driti meg ut. Nå har jeg sagt jeg skal slutte, og da blir det en motivasjon å bevise for andre at jeg får det til! Det blir kind of flaut å falle tilbake når jeg vet det er så mange som heier på meg.

Det er ikke så uvanlig å miste seg selv i denne prosessen. Rusbruken, miljøet og omstendighetene påvirker i stor grad bl.a. våre verdier, interesser, prioriteringer, væremåte, status, tilhørlighet, måte å definere oss selv på.. Lista er lang. Kort fortalt er du høyst sannsynlig en helt annen person om noen måneder, enn når du ruset deg.

Og det er jo en ønskelig effekt, det er jo en grunn til at du vil legge rusen og det som føres med bak deg. Men helt ærlig; det kan være jævla ensomt. Lenge. I min situasjon hang jeg ikke med andre enn folk som aktivt rusa seg og dermed ikke helt forstod valgene jeg nå tok. Den type holdning er giftig når man skal gjennomføre noe så vanskelig som å slutte med rus. Så dette er, uansett hvor bra folk og gode venner de er, personer som må ut av livet. Og da sitter man igjen alene og jævlig.

Ensomhet og tankekjør tipper jeg er en av de største grunnene til tilbakefall. For min egen del kutta jeg ut alle venna mine som jeg tidligere nevnte, og det tok en stund før jeg innså at dette kom ikke til å bare ordne seg selv. Jeg tok derfor kontakt med flere kompiser jeg ikke hadde hengt med på flere år da vi naturlig utviklet ulike interesser. Jeg var helt ærlig om situasjonen; nå har jeg kutta ut alle venna mine fordi jeg har slutta med rus og jeg trenger et nytt nettverk. Jeg er ensom, og er redd det fører til tilbakefall. Når du er så ærlig og åpenbart strekker en hånd er sannsynligheten stor for at de stiller opp for å hjelpe deg på fote. Slik er storparten av oss mennesker, du skal være en ganske kjip jævel for å ikke ville bidra når en du kjenner godt åpenbart sliter, og du vet at du har muligheten til å gjøre en forskjell.

Men her kan du ikke være så picky. F.eks. har jeg overhodet null interesse for fotball, men flere av mine nå nye, gamle venner er aktivt engasjert i sporten. Jeg innså at jeg måtte være fleksibel og sa at «jeg driter i hva dere skal gjøre. Om det er å gå en tur, ta et par plls eller se en fotballkamp, jeg er med!» Jeg, som finner fotball totalt meningsløst er villig til å lide meg gjennom pre-game, kampen og oppstyret etter bare for å ha noen å henge med den kvelden. Og det blir jo positivt med gutta-stemning, latter og gode samtaler. Og plutselig har du ikke sittet alene og hatt det kjipt nok en kveld. Så her gjelder det å utvide horisonten litt. Vet ikke hvor gammel du er, men jeg i slutten av 20-åra innser at du skal matche jævla godt med en person for å bli ordentlig close kompiser i denne alderen. Da skal jævla mye passe - mener da interesser, historie, verdier, væremåte etc. Mtp. livet jeg har levd og at jeg generelt har en litt sær og annerledes tankegang enn de aller fleste, tenker jeg at jeg nok aldri vil få en like close kompis som flere av de jeg hadde i rusmiljøet var. Håper jeg tar feil, men foreløpig har jeg innfunnet meg med det som en konsekvens av dårlige valg og retninger jeg har forfulgt i livet. Er bare fornøyd med å kunne være sosial igjen, det er jo koselig selv om jeg merker at vi på mange plan er litt på forskjellig bølgelengde.

Jeg nevnte i sted at du nok er en ganske annen person i fremtiden enn når du ruset deg. En litt spennende del av jobben du nå gjør er jo å bli kjent med en ny versjon av deg selv. Hvordan du tenker, prioriterer og reagerer vil forandre seg drastisk. Jeg har merka at jeg bl.a. har blitt mer voksen og ansvarsfull, det ser jeg på som en styrke. Savner støtt de lange helgene med hæla i taket, men ser at mine nye verdier passer bedre inn i samfunnet. Du sier at narkiser ikke har drømmer, der er jeg litt uenig. Jeg og flere jeg kjenner hadde flere ambisjoner og mål for livet og skjønte jo hva steg 1 var. Det er det steget du tar nå. Det gir kjærlighetssorg, usikker fremtid, depresjon, ensomhet, angst, blablabla. Lista over kjipe følger er lang, men ofte er det du nå kjenner på en forbipasserende tåke som med tiden vil sige bort. Du vil få et liv med mening, god funksjon og grei livskvalitet.

Ble fryktelig lang tekst det her, så oppsummerer; 1. Det kjipe du kjenner på er kortvarig sett i den store sammenhengen Livet.
2. Skaff deg noen nye venner. Vær litt kynisk og ikke ha for høye krav til like interesser osv. Bare det å slippe å sitte alene kveld etter kveld har høy verdi i det du gjør nå!
3. Fortell morra di og noen utvalgte venner nøyaktig hvor vanskelig dette er. Spør rett og slett om de vil hjelpe deg med å engasjere seg og løfte deg når de merker at du har det litt tøft.
4. Skaff deg en hobby eller aktivitet å være med på. Det må være noe du liker å gjøre mer enn annet, prøv deg frem og se hva som føles meningsfylt.
5. Sett deg kortsiktige mål. For meg var det f.eks. å være rusfri dag for dag, senere uker også måneder. Ikke begynn med «nå skal jeg være rusfri resten av livet». Trosse angsten og være sosial 1 dag i uka, 2 dager i uka osv. ta kurs i Spansk. Whatever du tenker gir mening. Målene må øke proporsjonalt med oppnåelse. Da er du bedre rustet til de litt tøffere målsettingene + at fallhøyden er ikke større enn du takler. Tenk at å drite seg ut er ikke et tema, men likevel ikke vær for hard med deg selv om det skulle skje. Du vil nok fort oppdage at mestringsfølelse gir en god rus.
6. Tenk rasjonelt i valgene dine og ikke ta store avgjørelser nå. Narkotika tar over reaksjonsmønsteret og følelsene, så du må nå lære deg å bli kjent med dette på. Ikke stol på følelser eller flaks; Ta kalkulerte avgjørelser som gir best resultat og kjenn på følelsen senere. Dette er noe jeg tenker kan læres opp igjen.
7. At du er apatisk er helt normalt og går stort sett over med tiden.

Jeg er ingen ekspert og deler kun ut ifra egne erfaringer og tips jeg selv samlet da jeg tok avgjørelsen å slutte med rus. Kan bekrefte at de funker hvert fall for meg. Håper også du kan finne håp og mening i det jeg foreslår og lykkes med målene dine. Jeg synd du er flink!
Sitat av Izeeyou Vis innlegg
Kan svare på det siste spørsmålet ditt først; ja, du kan foreslå medisiner du ønsker å teste ut til legen din. Sørg for å ha gjort nok research til å kunne forklare plagene og hva som gjør at tenkte medisin er aktuell. Har faktisk inntrykk av at leger mener det er positivt å engasjere seg på den måten, det forenkler jo prosessen på en måte. Jeg _tror_ ikke du må gjennom en utredning for antidepressiva, men om så det er tilfellet kan jo legen din hvert fall sparke ballen videre til noen som kan hjelpe deg.

Du skriver din mor hjalp deg, men dere prater ikke om det + at du forteller ikke venner om det. Led av rusmisbruk selv, 11 måned rusfri nå. For meg var det viktig å være åpen om og prate om prosessen og hvordan jeg tok det. Å slutte med knark er ingen spøk! Nå foregår det mye i kroppen og hodet ditt, og det er godt å ha noen å dele det med, ikke minst noen som kan gi deg en stolt klapp på skuldra. Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg. Fortell hvorfor du ønsker å slutte med rus. Det hjelper massivt for motivasjonen at noen skryter litt + kan minne deg på hvorfor du er i denne prosessen når ting blir vanskelig. Det er lett å glemme langtids-belønningen når man vet man kan ha en jævla fet kveld «bare i kveld lissom, bare 1 gang. 1 gang går fint»

Jeg opplever det også som positivt at noen følger litt med meg og spør meg regelmessig hvordan det går. Jeg er helt åpen med min kjernefamilie og venner. Først og fremst åpner det for at jeg kan lufte mine utfordringer til noen som faktisk bryr seg og som kanskje kan ha god in-put og tankeretninger jeg selv ikke har kommet på. En annen faktor er at jeg, som de fleste andre liker dårlig å føle at jeg har tapt, mislykkes eller driti meg ut. Nå har jeg sagt jeg skal slutte, og da blir det en motivasjon å bevise for andre at jeg får det til! Det blir kind of flaut å falle tilbake når jeg vet det er så mange som heier på meg.

Det er ikke så uvanlig å miste seg selv i denne prosessen. Rusbruken, miljøet og omstendighetene påvirker i stor grad bl.a. våre verdier, interesser, prioriteringer, væremåte, status, tilhørlighet, måte å definere oss selv på.. Lista er lang. Kort fortalt er du høyst sannsynlig en helt annen person om noen måneder, enn når du ruset deg.

Og det er jo en ønskelig effekt, det er jo en grunn til at du vil legge rusen og det som føres med bak deg. Men helt ærlig; det kan være jævla ensomt. Lenge. I min situasjon hang jeg ikke med andre enn folk som aktivt rusa seg og dermed ikke helt forstod valgene jeg nå tok. Den type holdning er giftig når man skal gjennomføre noe så vanskelig som å slutte med rus. Så dette er, uansett hvor bra folk og gode venner de er, personer som må ut av livet. Og da sitter man igjen alene og jævlig.

Ensomhet og tankekjør tipper jeg er en av de største grunnene til tilbakefall. For min egen del kutta jeg ut alle venna mine som jeg tidligere nevnte, og det tok en stund før jeg innså at dette kom ikke til å bare ordne seg selv. Jeg tok derfor kontakt med flere kompiser jeg ikke hadde hengt med på flere år da vi naturlig utviklet ulike interesser. Jeg var helt ærlig om situasjonen; nå har jeg kutta ut alle venna mine fordi jeg har slutta med rus og jeg trenger et nytt nettverk. Jeg er ensom, og er redd det fører til tilbakefall. Når du er så ærlig og åpenbart strekker en hånd er sannsynligheten stor for at de stiller opp for å hjelpe deg på fote. Slik er storparten av oss mennesker, du skal være en ganske kjip jævel for å ikke ville bidra når en du kjenner godt åpenbart sliter, og du vet at du har muligheten til å gjøre en forskjell.

Men her kan du ikke være så picky. F.eks. har jeg overhodet null interesse for fotball, men flere av mine nå nye, gamle venner er aktivt engasjert i sporten. Jeg innså at jeg måtte være fleksibel og sa at «jeg driter i hva dere skal gjøre. Om det er å gå en tur, ta et par plls eller se en fotballkamp, jeg er med!» Jeg, som finner fotball totalt meningsløst er villig til å lide meg gjennom pre-game, kampen og oppstyret etter bare for å ha noen å henge med den kvelden. Og det blir jo positivt med gutta-stemning, latter og gode samtaler. Og plutselig har du ikke sittet alene og hatt det kjipt nok en kveld. Så her gjelder det å utvide horisonten litt. Vet ikke hvor gammel du er, men jeg i slutten av 20-åra innser at du skal matche jævla godt med en person for å bli ordentlig close kompiser i denne alderen. Da skal jævla mye passe - mener da interesser, historie, verdier, væremåte etc. Mtp. livet jeg har levd og at jeg generelt har en litt sær og annerledes tankegang enn de aller fleste, tenker jeg at jeg nok aldri vil få en like close kompis som flere av de jeg hadde i rusmiljøet var. Håper jeg tar feil, men foreløpig har jeg innfunnet meg med det som en konsekvens av dårlige valg og retninger jeg har forfulgt i livet. Er bare fornøyd med å kunne være sosial igjen, det er jo koselig selv om jeg merker at vi på mange plan er litt på forskjellig bølgelengde.

Jeg nevnte i sted at du nok er en ganske annen person i fremtiden enn når du ruset deg. En litt spennende del av jobben du nå gjør er jo å bli kjent med en ny versjon av deg selv. Hvordan du tenker, prioriterer og reagerer vil forandre seg drastisk. Jeg har merka at jeg bl.a. har blitt mer voksen og ansvarsfull, det ser jeg på som en styrke. Savner støtt de lange helgene med hæla i taket, men ser at mine nye verdier passer bedre inn i samfunnet. Du sier at narkiser ikke har drømmer, der er jeg litt uenig. Jeg og flere jeg kjenner hadde flere ambisjoner og mål for livet og skjønte jo hva steg 1 var. Det er det steget du tar nå. Det gir kjærlighetssorg, usikker fremtid, depresjon, ensomhet, angst, blablabla. Lista over kjipe følger er lang, men ofte er det du nå kjenner på en forbipasserende tåke som med tiden vil sige bort. Du vil få et liv med mening, god funksjon og grei livskvalitet.

Ble fryktelig lang tekst det her, så oppsummerer; 1. Det kjipe du kjenner på er kortvarig sett i den store sammenhengen Livet.
2. Skaff deg noen nye venner. Vær litt kynisk og ikke ha for høye krav til like interesser osv. Bare det å slippe å sitte alene kveld etter kveld har høy verdi i det du gjør nå!
3. Fortell morra di og noen utvalgte venner nøyaktig hvor vanskelig dette er. Spør rett og slett om de vil hjelpe deg med å engasjere seg og løfte deg når de merker at du har det litt tøft.
4. Skaff deg en hobby eller aktivitet å være med på. Det må være noe du liker å gjøre mer enn annet, prøv deg frem og se hva som føles meningsfylt.
5. Sett deg kortsiktige mål. For meg var det f.eks. å være rusfri dag for dag, senere uker også måneder. Ikke begynn med «nå skal jeg være rusfri resten av livet». Trosse angsten og være sosial 1 dag i uka, 2 dager i uka osv. ta kurs i Spansk. Whatever du tenker gir mening. Målene må øke proporsjonalt med oppnåelse. Da er du bedre rustet til de litt tøffere målsettingene + at fallhøyden er ikke større enn du takler. Tenk at å drite seg ut er ikke et tema, men likevel ikke vær for hard med deg selv om det skulle skje. Du vil nok fort oppdage at mestringsfølelse gir en god rus.
6. Tenk rasjonelt i valgene dine og ikke ta store avgjørelser nå. Narkotika tar over reaksjonsmønsteret og følelsene, så du må nå lære deg å bli kjent med dette på. Ikke stol på følelser eller flaks; Ta kalkulerte avgjørelser som gir best resultat og kjenn på følelsen senere. Dette er noe jeg tenker kan læres opp igjen.
7. At du er apatisk er helt normalt og går stort sett over med tiden.

Jeg er ingen ekspert og deler kun ut ifra egne erfaringer og tips jeg selv samlet da jeg tok avgjørelsen å slutte med rus. Kan bekrefte at de funker hvert fall for meg. Håper også du kan finne håp og mening i det jeg foreslår og lykkes med målene dine. Jeg synd du er flink!
Vis hele sitatet...
Edit: Jeg har blandet denne tråden med en annen da jeg skriver at «du sier narkiser ikke har drømmer». Beklager dette.
Sitat av ShadyLady Vis innlegg
Hei, takk for tilbakemelding! Er det vanlig å gå til legen og spørre om å få resept på spesifikke legemidler? jeg tror jeg kunne hatt godt av noe antidepressiva, men er dette en lang prosess med diagnosering? Jeg var nylig hos legen på grunn av søvnproblemer, når jeg har fri er det ikke noe problem men når jeg er på båt er det tungt å gå 40+ timer uten søvn. (jobber 12 timers skift). Det jeg fikk var Circadin, tror det er noe man får på apoteket uten resept også...
Vis hele sitatet...
Wellbutrin fikk jeg av fastlegen etter å ha snakket med ham om depresjon og en tomhet etter å ha brukt alkohol og div en lengre periode men sluttet. Det er ikke noe misbrukspotensiale (er/har også vært brukt for røykeslutt) og heller få bivirkninger vil jeg si. Dessuten er det enkelt å slutte når man ikke har behovet lengre, jeg har brukt dem i 2 perioder (3mnd og 7 mnd).

Her finner du mer om bupropion: https://en.wikipedia.org/wiki/Bupropion
Sitat av Izeeyou Vis innlegg
Kan svare på det siste spørsmålet ditt først; ja, du kan foreslå medisiner du ønsker å teste ut til legen din. Sørg for å ha gjort nok research til å kunne forklare plagene og hva som gjør at tenkte medisin er aktuell. Har faktisk inntrykk av at leger mener det er positivt å engasjere seg på den måten, det forenkler jo prosessen på en måte. Jeg _tror_ ikke du må gjennom en utredning for antidepressiva, men om så det er tilfellet kan jo legen din hvert fall sparke ballen videre til noen som kan hjelpe deg.

Du skriver din mor hjalp deg, men dere prater ikke om det + at du forteller ikke venner om det. Led av rusmisbruk selv, 11 måned rusfri nå. For meg var det viktig å være åpen om og prate om prosessen og hvordan jeg tok det. Å slutte med knark er ingen spøk! Nå foregår det mye i kroppen og hodet ditt, og det er godt å ha noen å dele det med, ikke minst noen som kan gi deg en stolt klapp på skuldra. Delt glede er dobbel glede, delt sorg er halv sorg. Fortell hvorfor du ønsker å slutte med rus. Det hjelper massivt for motivasjonen at noen skryter litt + kan minne deg på hvorfor du er i denne prosessen når ting blir vanskelig. Det er lett å glemme langtids-belønningen når man vet man kan ha en jævla fet kveld «bare i kveld lissom, bare 1 gang. 1 gang går fint»

Jeg opplever det også som positivt at noen følger litt med meg og spør meg regelmessig hvordan det går. Jeg er helt åpen med min kjernefamilie og venner. Først og fremst åpner det for at jeg kan lufte mine utfordringer til noen som faktisk bryr seg og som kanskje kan ha god in-put og tankeretninger jeg selv ikke har kommet på. En annen faktor er at jeg, som de fleste andre liker dårlig å føle at jeg har tapt, mislykkes eller driti meg ut. Nå har jeg sagt jeg skal slutte, og da blir det en motivasjon å bevise for andre at jeg får det til! Det blir kind of flaut å falle tilbake når jeg vet det er så mange som heier på meg.

Det er ikke så uvanlig å miste seg selv i denne prosessen. Rusbruken, miljøet og omstendighetene påvirker i stor grad bl.a. våre verdier, interesser, prioriteringer, væremåte, status, tilhørlighet, måte å definere oss selv på.. Lista er lang. Kort fortalt er du høyst sannsynlig en helt annen person om noen måneder, enn når du ruset deg.

Og det er jo en ønskelig effekt, det er jo en grunn til at du vil legge rusen og det som føres med bak deg. Men helt ærlig; det kan være jævla ensomt. Lenge. I min situasjon hang jeg ikke med andre enn folk som aktivt rusa seg og dermed ikke helt forstod valgene jeg nå tok. Den type holdning er giftig når man skal gjennomføre noe så vanskelig som å slutte med rus. Så dette er, uansett hvor bra folk og gode venner de er, personer som må ut av livet. Og da sitter man igjen alene og jævlig.

Ensomhet og tankekjør tipper jeg er en av de største grunnene til tilbakefall. For min egen del kutta jeg ut alle venna mine som jeg tidligere nevnte, og det tok en stund før jeg innså at dette kom ikke til å bare ordne seg selv. Jeg tok derfor kontakt med flere kompiser jeg ikke hadde hengt med på flere år da vi naturlig utviklet ulike interesser. Jeg var helt ærlig om situasjonen; nå har jeg kutta ut alle venna mine fordi jeg har slutta med rus og jeg trenger et nytt nettverk. Jeg er ensom, og er redd det fører til tilbakefall. Når du er så ærlig og åpenbart strekker en hånd er sannsynligheten stor for at de stiller opp for å hjelpe deg på fote. Slik er storparten av oss mennesker, du skal være en ganske kjip jævel for å ikke ville bidra når en du kjenner godt åpenbart sliter, og du vet at du har muligheten til å gjøre en forskjell.

Men her kan du ikke være så picky. F.eks. har jeg overhodet null interesse for fotball, men flere av mine nå nye, gamle venner er aktivt engasjert i sporten. Jeg innså at jeg måtte være fleksibel og sa at «jeg driter i hva dere skal gjøre. Om det er å gå en tur, ta et par plls eller se en fotballkamp, jeg er med!» Jeg, som finner fotball totalt meningsløst er villig til å lide meg gjennom pre-game, kampen og oppstyret etter bare for å ha noen å henge med den kvelden. Og det blir jo positivt med gutta-stemning, latter og gode samtaler. Og plutselig har du ikke sittet alene og hatt det kjipt nok en kveld. Så her gjelder det å utvide horisonten litt. Vet ikke hvor gammel du er, men jeg i slutten av 20-åra innser at du skal matche jævla godt med en person for å bli ordentlig close kompiser i denne alderen. Da skal jævla mye passe - mener da interesser, historie, verdier, væremåte etc. Mtp. livet jeg har levd og at jeg generelt har en litt sær og annerledes tankegang enn de aller fleste, tenker jeg at jeg nok aldri vil få en like close kompis som flere av de jeg hadde i rusmiljøet var. Håper jeg tar feil, men foreløpig har jeg innfunnet meg med det som en konsekvens av dårlige valg og retninger jeg har forfulgt i livet. Er bare fornøyd med å kunne være sosial igjen, det er jo koselig selv om jeg merker at vi på mange plan er litt på forskjellig bølgelengde.

Jeg nevnte i sted at du nok er en ganske annen person i fremtiden enn når du ruset deg. En litt spennende del av jobben du nå gjør er jo å bli kjent med en ny versjon av deg selv. Hvordan du tenker, prioriterer og reagerer vil forandre seg drastisk. Jeg har merka at jeg bl.a. har blitt mer voksen og ansvarsfull, det ser jeg på som en styrke. Savner støtt de lange helgene med hæla i taket, men ser at mine nye verdier passer bedre inn i samfunnet. Du sier at narkiser ikke har drømmer, der er jeg litt uenig. Jeg og flere jeg kjenner hadde flere ambisjoner og mål for livet og skjønte jo hva steg 1 var. Det er det steget du tar nå. Det gir kjærlighetssorg, usikker fremtid, depresjon, ensomhet, angst, blablabla. Lista over kjipe følger er lang, men ofte er det du nå kjenner på en forbipasserende tåke som med tiden vil sige bort. Du vil få et liv med mening, god funksjon og grei livskvalitet.

Ble fryktelig lang tekst det her, så oppsummerer; 1. Det kjipe du kjenner på er kortvarig sett i den store sammenhengen Livet.
2. Skaff deg noen nye venner. Vær litt kynisk og ikke ha for høye krav til like interesser osv. Bare det å slippe å sitte alene kveld etter kveld har høy verdi i det du gjør nå!
3. Fortell morra di og noen utvalgte venner nøyaktig hvor vanskelig dette er. Spør rett og slett om de vil hjelpe deg med å engasjere seg og løfte deg når de merker at du har det litt tøft.
4. Skaff deg en hobby eller aktivitet å være med på. Det må være noe du liker å gjøre mer enn annet, prøv deg frem og se hva som føles meningsfylt.
5. Sett deg kortsiktige mål. For meg var det f.eks. å være rusfri dag for dag, senere uker også måneder. Ikke begynn med «nå skal jeg være rusfri resten av livet». Trosse angsten og være sosial 1 dag i uka, 2 dager i uka osv. ta kurs i Spansk. Whatever du tenker gir mening. Målene må øke proporsjonalt med oppnåelse. Da er du bedre rustet til de litt tøffere målsettingene + at fallhøyden er ikke større enn du takler. Tenk at å drite seg ut er ikke et tema, men likevel ikke vær for hard med deg selv om det skulle skje. Du vil nok fort oppdage at mestringsfølelse gir en god rus.
6. Tenk rasjonelt i valgene dine og ikke ta store avgjørelser nå. Narkotika tar over reaksjonsmønsteret og følelsene, så du må nå lære deg å bli kjent med dette på. Ikke stol på følelser eller flaks; Ta kalkulerte avgjørelser som gir best resultat og kjenn på følelsen senere. Dette er noe jeg tenker kan læres opp igjen.
7. At du er apatisk er helt normalt og går stort sett over med tiden.

Jeg er ingen ekspert og deler kun ut ifra egne erfaringer og tips jeg selv samlet da jeg tok avgjørelsen å slutte med rus. Kan bekrefte at de funker hvert fall for meg. Håper også du kan finne håp og mening i det jeg foreslår og lykkes med målene dine. Jeg synd du er flink!
Vis hele sitatet...

Først og fremst tusen takk for at du tok deg tid til å skrive ett så detaljert svar! Misforstå meg rett, men det er godt (og motiverende) å høre at det er flere som har de samme tankene og opplevelsene som jeg selv har og klart å komme seg gjennom det. Grunnen til at jeg ikke er så åpen om dette med min mor er at jeg ikke har vært helt ærlig om omfanget, hun tror det er snakk om noen få enkelte episoder, når det i realiteten er mye mer omfattende. I de 3 årene det sto på som verst bodde jeg på andre siden av landet, vekk fra familien og venner. Når jeg var hjemme på besøk holdt jeg meg alltid rusfri.
Etter en hendelse hvor jeg endte opp på sykehuset, ringte jeg hjem og sa jeg hadde behov for hjelp. Jeg flyttet tilbake til barndomshjemmet og begynte å gå til psykolog. Etter ett par tilbakefall ringte jeg igjen til min mor å sa at jeg trenger hjelp til å få hjelp. Hun fikset time hos fastlegen og jeg ble sendt videre til en psykologspesialist innen rus, og her er jeg nå.. Med 1 til 2 samtaler i mnd. Venninnene mine vet ingenting om problemet, og jeg skammer meg for mye til å si noe som helst. Jeg hadde ikke taklet det om de hadde sett på meg på en annen måte. Ingen av mine venninner har prøvd noen form for narkotika før.
Men jeg føler jeg er på riktig sted, her hjemme på pikerommet med oppfølging +familie og venner rundt meg. Om jeg ikke klarer dette nå, så er det bare til å gi opp.

Igjen, takk for at du delte dine råd og erfaringer rundt dette. Tar med meg alt videre. Jeg beundrer deg som har klart å gå den lange veien, og ønsker deg all lykke fremover.

Sitat av LS7 Vis innlegg
Wellbutrin fikk jeg av fastlegen etter å ha snakket med ham om depresjon og en tomhet etter å ha brukt alkohol og div en lengre periode men sluttet. Det er ikke noe misbrukspotensiale (er/har også vært brukt for røykeslutt) og heller få bivirkninger vil jeg si. Dessuten er det enkelt å slutte når man ikke har behovet lengre, jeg har brukt dem i 2 perioder (3mnd og 7 mnd).

Her finner du mer om bupropion: https://en.wikipedia.org/wiki/Bupropion
Vis hele sitatet...
Takk for info, skal ta opp dette med legen ved neste time.
Sist endret av ShadyLady; 2. april 2021 kl. 17:58. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av ShadyLady Vis innlegg
Først og fremst tusen takk for at du tok deg tid til å skrive ett så detaljert svar! Misforstå meg rett, men det er godt (og motiverende) å høre at det er flere som har de samme tankene og opplevelsene som jeg selv har og klart å komme seg gjennom det. Grunnen til at jeg ikke er så åpen om dette med min mor er at jeg ikke har vært helt ærlig om omfanget, hun tror det er snakk om noen få enkelte episoder, når det i realiteten er mye mer omfattende. I de 3 årene det sto på som verst bodde jeg på andre siden av landet, vekk fra familien og venner. Når jeg var hjemme på besøk holdt jeg meg alltid rusfri.
Etter en hendelse hvor jeg endte opp på sykehuset, ringte jeg hjem og sa jeg hadde behov for hjelp. Jeg flyttet tilbake til barndomshjemmet og begynte å gå til psykolog. Etter ett par tilbakefall ringte jeg igjen til min mor å sa at jeg trenger hjelp til å få hjelp. Hun fikset time hos fastlegen og jeg ble sendt videre til en psykologspesialist innen rus, og her er jeg nå.. Med 1 til 2 samtaler i mnd. Venninnene mine vet ingenting om problemet, og jeg skammer meg for mye til å si noe som helst. Jeg hadde ikke taklet det om de hadde sett på meg på en annen måte. Ingen av mine venninner har prøvd noen form for narkotika før.
Men jeg føler jeg er på riktig sted, her hjemme på pikerommet med oppfølging +familie og venner rundt meg. Om jeg ikke klarer dette nå, så er det bare til å gi opp.

Igjen, takk for at du delte dine råd og erfaringer rundt dette. Tar med meg alt videre. Jeg beundrer deg som har klart å gå den lange veien, og ønsker deg all lykke fremover.



Takk for info, skal ta opp dette med legen ved neste time.
Vis hele sitatet...
Det er klart jeg deler litt tips og erfaringer, vi freaks må jo hjelpe hverandre Jeg kan love deg en ting; du er hverken den første eller siste som har tråkka i den her fella, det skal være bra sikkert! Det er fort gjort å drite seg litt ut med noe man tenkte bare var uskyldig moro, men som etterhvert fikk en litt større plass i livet enn det som var tenkt. Shit happens, hva gjør vi nå? Et innlegg på freak er jo en god idé, der finnes sikkert noen som har gjort det her før! Og her er jeg, så da skal jeg gi deg et par tips

Det du gjennomgår nå er en veldig stor og inngripende livsstilsendring. Som jeg sa, å slutte med rus er ingen spøk! Det krever at du aktivt jobber med deg selv. Ikke bare skal du legge et gammelt liv bak deg, du skal også bygge et nytt. Har inntrykk av at du lever i en nedstemt boble, har jeg rett? I så fall er ikke det noe som ordner seg selv. Denne kjipe tiden vil gå over, da må du være litt klar for neste steg.

Bare det at du har tatt de grepa som du har sier jo at du er ei med noe mellom ørene - du velger å gi deg mens leken er god og tar grep. Det var sikkert ikke så jævla kult å komme hjem til jenterommet igjen under de omstendighetene, og det er sånne tøffe valg og avgjørelser som definerer oss på en måte, tenker jeg.

Men, om det er ett råd jeg vil gi deg så er det å være mer åpen om det til noen få kjernepersoner. Hvert fall din mor, kanskje en venninde eller to. Den berg- og dalbanen du er i nå er jævla lang, ubehagelig og ensom. Det å ha en liten heiagjeng som sjekker at du har det bra og som klapper deg til neste mål har en enorm effekt. Jeg er en selvstendig, voksen mann som er stor gutt og pisser sjæl. Men akkurat i den perioden her er Mamma jævla god å ha. Skjønner at du kvier deg for å si det, men kan nærmest garantere at det: 1. vil føles sinnsykt deilig etterpå, og 2. veien blir mye lettere å gå.

Vi lever i 2021, en tid hvor det er lov å drite seg ut, vi kaller det en sykdom. Og det er nettopp det avhengighet er, det kan ramme hvem som helst som enten er for glad i en lang fest eller som trenger noe varmt og godt i en ellers kald verden. Jeg tenker at det bare er tilfeldigheter at det er du som er i denne situasjonen og ikke vennindene dine. Les deg opp og ned på studier og fakta. Hent brosjyrer som gis til pårørende til rusmisbrukere. Det er så bevist og synliggjort at rusmisbrukere er ikke bare dumme i hodet - de er syke. Jeg er sikker på at de vil se det på denne måten også, og ikke se ned på deg eller tenke dårlige ting om deg som menneske. Mødre spesielt er rare vesener; muttern blir bare stoltere og gladere i meg for hver idiotiske tabbe og feiltråkk jeg foretar - fordi jeg er åpen og ærlig om det, og jeg tar ansvar og kjemper for å gjøre noe med det.

Om det er noe spesifikt du lurer på må du bare spørre. Dette blir hvertfall det viktigste rådet jeg vil gi deg; du har langt å gå enda, du er bare i startfasen av et maraton, ikke en sprint. Her er det step by step, og den veien er tung og hard å gå alene samtidig som du må holde fasaden og late som ting er bra foran folk som elsker deg, og ønsker deg alt godt. Som sannsynligvis hadde gått til Sahara og tilbake for deg. Skjønner du hvilken ressurs du har i disse menneskene? Hvor stor en forskjell de kan gjøre, bare du slipper de inn..

Du tenker at jeg har gått den lange veien. Jeg har bare vært rusfri i ca. 11 måneder, det er ingenting i den store sammenhengen. Jeg møter fortsatt på utfordringer opptil daglig hvor jeg må ta beslutninger som kommer til å prege resten av livet mitt. Jeg jobber aktivt med å bygge en bedre tilværelse og en fremtid. Dette gjør jeg samtidig som jeg bekjemper psykiske problemer, rus-sug og ikke minst den kjærlighetssorgen som du nevner. Nei, selv etter 11 måneder er det jammen ikke en dans på roser og jeg er så enormt takknemlig og lykkelig for å kunne drøfte dette med noen, fortelle hvor kjipt det er og få velmente råd, støtte og ros fra mine kjære. Jeg hadde ikke klart det uten, og jeg tror du vil merke med tiden at det blir bare tøffere og tøffere. Jeg tror du vil merke at «nå hadde det jævla digg å hatt Mamma her» mens du sitter alene og har det så tøft. Og jeg tipper hun som Mamma hadde satt enormt pris på at du har tillit nok til å dele med henne, gi henne en sjanse til å være der for deg.

For alt jeg vet kan jo mora di være ei skikkelig heks (humor), how would I know? I så fall bare glem det. Men om hun er en brøkdel sånn som min vet jeg at hun hadde verdsatt høyt!! å få lov å være der for deg i det kjipe, fremfor å kanskje i ettertid få vite at du hadde det så tøft, men ikke våget å si noe særlig om det og derfor gikk gjennom det alene.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Trådstarter
Izeeyou, jeg må få takke deg igjen og beklage at jeg ikke har kommet tilbake til denne tråden. Jeg leste svaret ditt samme dag som det ble postet, og har kommet tilbake flere ganger for å lese det på nytt og på nytt. Men det har bare vært ett stort ork/tiltak å skulle skrive noe her igjen.
Jeg har klart å åpne meg opp for veilederen og fått meg en fastlege som lytter.
Holdt meg helt unna «ulovlig rus». Og livet er fortsatt like fargeløst.

Men jeg tror at jeg har troen på en bedre fremtid, det er iallfall noe.
Anonym bruker
"Farlig Nebbhval"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Gratulerer med å fortsatt være rusfri! Vendepunktet psykisk begynte å komme for meg etter et år, fem år senere er jeg som en ny person psykisk.
Finn ting som gir deg mening i hverdagen eller uka, og innimellom kan du gjøre ting som virkelig gir deg liv enten det er klatring på ikke vegg, fjelltur eller dykking på ferie. Finn dine greier og fortsett å ha trua!