Hei kjære medfreaks!
I denne teksten skal jeg ta for meg hvordan min holdning til rus har endret seg etter å ha vært på avrusning og ta for meg problemstillingen "foreldre og cannabis". Hvordan mann kan være ærlig med sine foreldre ang. cannabis. Og da mener jeg foreldre som har sterke meninger og holdninger rundt tema. For at dere skal forstå rushistorikken min har jeg laget et kort sammendrag av min historie som cannabisbruker.
Jeg er nå 17år gammel snart 18, når jeg var 13-14år prøvde jeg cannabis for første gang. Altfor tidlig. Siden den har jeg røyket jevnt og mye. Dette er noe jeg ikke er særlig stolt av og noe jeg anser som en av de største feilene i mitt liv, da jeg begynte med cannabis altfor tidlig og misbrukte det til de grader. Bruken min førte til en rekke dårlige avgjørelser, relasjonsbrudd i familien og et dårlig utgangspunkt for vennekrets.
Da jeg var 15år gammel ble jeg sendt på intitusjon pga. rus, vold, kriminalitet, adferdsproblemer osv. Relasjonen mellom meg og foreldre var helt på tryne, noe jeg ikke brydde meg stort om, da det viktigste var "den andre siden". Når jeg kom under barnevernet ble ting bare værre, jeg ruset meg mer og ble mer kriminell. Dette gikk på en periode over 2år.
Så ble jeg flyttet hjem igjen, relasjonen mellom meg og foreldre var bedret, men gikk til helvette i det jeg begynte å ruse meg som igjen. Jeg fikk ikke bo hjemme mer enn 3 måneder før jeg ble sendt på et avrusningskollektiv.
Jeg bor der enda, har kun bodd der i 6-7mnd, men veldig mye har forandret seg. Jeg går på skolen og har nettopp fullført 2.året med glans, jeg og mine foreldre har bygd opp tilliten og en god relasjon og jeg har et endret syn på cannabis. Livet mitt er så si normalt og jeg føler meg som en hvilken som helst annen kar der ute.
Mamma og pappa har alltid hatet cannabis, de har veldig sterke mening ang. dette. De får tårer i øynene bare å snakke om det og er utrolig sårbare rundt temaet da de føler at det var det som kom mellom oss på en periode over 4år. For dem er cannabis narkotika på lik linje med herion. Jeg vil også meddele at jeg mamma og pappa er de personene i verden jeg er mest glad i og respekterer mest.
For 3 uker siden røykte jeg hasj for første gang siden desember. Jeg fikk pes av kollektivet og mor og far. Jeg valgte å gjøre det for å se om jeg kom til å oppleve det på samme måte som jeg opplevde det før og om jeg hadde endret mening rundt det. Jeg skal også innrømme at jeg ble påvirket av medmboere som ruset seg, men gjorde det ikke av dette grunnlag.
For å si det rett ut, jeg er glad i planten. Men ikke lenger på dagligbasis, ikke lenger på den måten jeg gjorde før.
Slik ser jeg for meg et liv med cannabis:
Jeg jobber og lever et vanlig liv her i Norge året rundt, har de rette verdiene (familie, venner, jobb, skole, trening osv). En gang i året drar jeg på en ukestur til Amsterdam, koser meg og opplever byen. Når jeg kommer hjem igjen til Norge så fortsetter jeg å leve et vanlig liv.
Tanken bak det hele er at cannabis ikke skal styre meg, det skal ikke være en viktig verdi i livet, jeg vil at det skal bli sett på som mann ser på mannfolk som drar en uke ut til utlandet for å spille golf eller padle. Skjønner dere tanken?
Jeg vil påstå at dette er en sund og voksen holdning til cannabis, hva er deres mening?
For ca. 1 time siden diskuterte jeg og foreldrene mine tema rus. Jeg konfronterte dem med "planen min"(Vanlig liv - en uke i amster) om vi skal kalle det det, og det ble møtt med skuffelse og forakt. Er det riktig av meg å være ærlig ang. dette? Hva tenker dere?
Vil dere si at det er mulig å ha et sunt forhold til cannabis selvom en tidligere har ruset hue av seg? Er det mulig å ha kontroll over forbruket sitt selvom en tidligere ikke har hatt det? Ønsker svar fra folk som snakker av erfaring!
Jeg setter pris på alle som tar seg tid til og lese gjennom og tar denne tråden seriøst og alvorlig, jeg vil helst ikke se at folk troller rundt i tråden, men gir seriøse og gjennomtenkte svar. Takk!
I denne teksten skal jeg ta for meg hvordan min holdning til rus har endret seg etter å ha vært på avrusning og ta for meg problemstillingen "foreldre og cannabis". Hvordan mann kan være ærlig med sine foreldre ang. cannabis. Og da mener jeg foreldre som har sterke meninger og holdninger rundt tema. For at dere skal forstå rushistorikken min har jeg laget et kort sammendrag av min historie som cannabisbruker.
Jeg er nå 17år gammel snart 18, når jeg var 13-14år prøvde jeg cannabis for første gang. Altfor tidlig. Siden den har jeg røyket jevnt og mye. Dette er noe jeg ikke er særlig stolt av og noe jeg anser som en av de største feilene i mitt liv, da jeg begynte med cannabis altfor tidlig og misbrukte det til de grader. Bruken min førte til en rekke dårlige avgjørelser, relasjonsbrudd i familien og et dårlig utgangspunkt for vennekrets.
Da jeg var 15år gammel ble jeg sendt på intitusjon pga. rus, vold, kriminalitet, adferdsproblemer osv. Relasjonen mellom meg og foreldre var helt på tryne, noe jeg ikke brydde meg stort om, da det viktigste var "den andre siden". Når jeg kom under barnevernet ble ting bare værre, jeg ruset meg mer og ble mer kriminell. Dette gikk på en periode over 2år.
Så ble jeg flyttet hjem igjen, relasjonen mellom meg og foreldre var bedret, men gikk til helvette i det jeg begynte å ruse meg som igjen. Jeg fikk ikke bo hjemme mer enn 3 måneder før jeg ble sendt på et avrusningskollektiv.
Jeg bor der enda, har kun bodd der i 6-7mnd, men veldig mye har forandret seg. Jeg går på skolen og har nettopp fullført 2.året med glans, jeg og mine foreldre har bygd opp tilliten og en god relasjon og jeg har et endret syn på cannabis. Livet mitt er så si normalt og jeg føler meg som en hvilken som helst annen kar der ute.
Mamma og pappa har alltid hatet cannabis, de har veldig sterke mening ang. dette. De får tårer i øynene bare å snakke om det og er utrolig sårbare rundt temaet da de føler at det var det som kom mellom oss på en periode over 4år. For dem er cannabis narkotika på lik linje med herion. Jeg vil også meddele at jeg mamma og pappa er de personene i verden jeg er mest glad i og respekterer mest.
For 3 uker siden røykte jeg hasj for første gang siden desember. Jeg fikk pes av kollektivet og mor og far. Jeg valgte å gjøre det for å se om jeg kom til å oppleve det på samme måte som jeg opplevde det før og om jeg hadde endret mening rundt det. Jeg skal også innrømme at jeg ble påvirket av medmboere som ruset seg, men gjorde det ikke av dette grunnlag.
For å si det rett ut, jeg er glad i planten. Men ikke lenger på dagligbasis, ikke lenger på den måten jeg gjorde før.
Slik ser jeg for meg et liv med cannabis:
Jeg jobber og lever et vanlig liv her i Norge året rundt, har de rette verdiene (familie, venner, jobb, skole, trening osv). En gang i året drar jeg på en ukestur til Amsterdam, koser meg og opplever byen. Når jeg kommer hjem igjen til Norge så fortsetter jeg å leve et vanlig liv.
Tanken bak det hele er at cannabis ikke skal styre meg, det skal ikke være en viktig verdi i livet, jeg vil at det skal bli sett på som mann ser på mannfolk som drar en uke ut til utlandet for å spille golf eller padle. Skjønner dere tanken?
Jeg vil påstå at dette er en sund og voksen holdning til cannabis, hva er deres mening?
For ca. 1 time siden diskuterte jeg og foreldrene mine tema rus. Jeg konfronterte dem med "planen min"(Vanlig liv - en uke i amster) om vi skal kalle det det, og det ble møtt med skuffelse og forakt. Er det riktig av meg å være ærlig ang. dette? Hva tenker dere?
Vil dere si at det er mulig å ha et sunt forhold til cannabis selvom en tidligere har ruset hue av seg? Er det mulig å ha kontroll over forbruket sitt selvom en tidligere ikke har hatt det? Ønsker svar fra folk som snakker av erfaring!
Jeg setter pris på alle som tar seg tid til og lese gjennom og tar denne tråden seriøst og alvorlig, jeg vil helst ikke se at folk troller rundt i tråden, men gir seriøse og gjennomtenkte svar. Takk!
