Hei! Jeg sitter i en knipe akkurat nå. Faren min er schizofren og rusmisbruker. Dette har han vært hele livet mitt, og han har blitt innlagt på lukket avdeling flere ganger.
Mora mi har ikke tatt ansvar, og heller reist sin vei/latet som ingenting. På grunn av dette er det et helvete å bo hjemme, og jeg er nødt til å ringe psykiatrisk/lege/vaske opp spy/whatever hver gang noe skjer. Nå er han igjen inni en veldig dårlig periode, og mixer lithium, sprit, stilnoct, imovane, remeron (osv) uten hemninger. Med andre ord, viss han ikke har blackout går han rundt i huset som en zombie. (har foressten opplyst lege om dette. De tar han til en undersøkelse, og viss han overlever natta sender de han hjem igjen)

Har en eldre søster på 21, men er egentlig helt alene om ansvaret. Mamma er for tiden i utlandet, og bryr seg ikke med å hjelpe meg ut på noen måte. Bor litt i gokk og, så er avhengig av at folk kan kjøre meg til jobb/apotek/dagligvare osv.

Men tilbake til poenget mitt! Jeg lurer på om det finns en erstatning (jeg tviler...) eller en økonomisk støtte man kan få når boforholdene hjemme er temmelig dårlige? Jeg greier ikke bo hjemme lenger, men har dessverre ikke råd til å flytte ut heller. Et borteboerstipend blir helt umulig å leve på alene. Kan heller ikke jobbe mer enn jeg gjør, siden jeg går på skole.

Er foressten 16 år, så er dessverre en god stund til jeg er 18.
Tar i mot alle svar med takk!

Ta kontakt med barnevernet, de er faktisk veldig behjelpelige med slikt.
Kompis av meg får støtte av barnevernet og han klarer å forsørge seg selv helt fint. Han er også 16.

Det er det åpenbare å gjøre, men jeg vil aller helst unngå noe så drastisk. På tross av alt er jeg glad i faren min, og vil ikke såre han mer enn nødvendig. Det skal utrolig lite til for at han får et sammenbrudd.

Så lurer på om det er en litt mindre synlig måte å gjør det på? En omvei, på en måte.

Du kan vel spørre barnevernet om du kan få pengestøtte?

Vet du hvordan det vil gå utover foreldrene mine? Om de må gå gjennom undersøkelse osv?

Men tusen takk for forslagene! Jeg skal ringe barnevernet og hvertfall høre med de i morgen!

Skader aldri å ringe anonymt for eksempel

Hehe, ja det er det som er planen men det er nok liiitt vanskelig å få økonomisk støtte anonymt

Du kan spørre dem ut først, så sier du hvem du er osv. hvis du får høre at det ikke er noe undersøkelser og greier.

Får satse på det

Men jeg blir litt usikker på hva som er rett i denne situasjonen. Skal man tenke utelukkende på seg selv, eller skal man ta ansvar for personen? Skylder man foreldrene sine såpass? For helt ærlig ville jeg gjerne kutte kontakten med begge foreldrene mine, men man skal jo være lojal osv mot sine "nærmeste".

Hva er deres mening om det? (i en tilsvarende situasjon, siden det kommer utrolig an på)

Min mening er vel todelt, man må tenke på seg selv, men må også tenke på familien. Må være en balanse, tenker du kun på deg selv, vel da tenker du kun på deg selv, tenker du kun på familien, da er du ikke så lur(for å si det sånn).

Drit i gjøre det anonymt. Gitt at jeg skjønner det riktig, så har du mer enn nok papirer å vise fram for å underbygge saken din, og du framstår som moden når du skriver her. Gå til barnevernet og spør om hjelp. Gjør det skikkelig, ordentlig og ta med deg alt av papirer du har. Du har lyst til å framstå som et menneske som det er vits i å hjelpe.

Vitnemål (med lavt fravær og gode karakterer forhåpentligvis ), skolebevis og telefonnummeret til kontaktlæreren din (hvis du har et godt forhold til han) er en god start.


Jeg tror virkelig du burde skaffe deg en hybel, så du har et eget tilfuktsted hvor du kan gjøre hjemmelekser, slappe av og være deg selv. Jeg tror du også burde prøve å henge endel hjemme hos foreldra dine, spise middag sammen med dem og være der for dem når du har overskudd. Du kommer nok til å føle det jævlig om du ikke prøver, men du burde være helt klar på at du er viktigst.

Min mening er at du skal tenke på deg selv for bare slik kan du hjelpe dine foreldre til syvende og sist. For når du får det bra så har du mer ressurser til å være der for dem når de har det vanskelig inni mellom. Blir du bare brukt hele tiden uten å få ladet batteriene så vil du en dag møte veggen selv. Og jeg mistenker at din far kan få mer hjelp av diverse instanser når du eller dere unger er ute av bildet med behandling osv for da er "hjelpeapparatet" vekk og staten må gjøre mer.

Så jeg trur helt ærlig at du tjener mer på det, på alle vis egentlig.

Hei!

Jeg jobber selv innenfor barnevernet og kan si deg hva jeg tenker om situajsonen. Du bør HELT KLART ringe barnevernet! Barneverntjenesten er til for å verne barna og for å hjelpe foreldre til å fungere bedre i jobben sin. I den situasjonen du beskriver vil ikke faren din være i stand til å være noe omsorgsgiver. Dette betyr ikke at han ikke vil/er faren din og kommer alltid til å være det. Men nå har det seg slik at ikke alle er i stand til å ta vare på barnet sitt uten hjelp. Jeg tipper siden faren din er så syk vil det kanskje ikke hjelpe med veiledning engang. Det barnevernet kan hjelpe til med her er å få igang målrettet jobbing med faren din slik at han kanskje kan fungere bedre i foreldrerollen, men med de rusproblemene du beskriver samt de psykiske ser det ikke ut til at du kan bo med han alene slik det er nå.

Moren din kan også få hjelp og veiledning til å skjønne hvor viktig hun er i livet ditt og at hun må trå til hvis denne familien skal klare seg slik den er nå. Er hun ikke interessert i å komme hjem eller å hjelpe så er hun ikke mye til omsorgsperson hun heller desverre.

Jeg tipper du vil bli flyttet i noe som heter "beredskapshjem" hvis barnevernstjenesten ser at hjemmesituasjonen er uholdbar. Du kan foreksempel se om situasjonen oppfyller disse kravene:

"Dersom et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barneverntjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Slike tiltak kan ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje.

Er det fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten uten samtykke fra foreldrene umiddelbart treffe midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet."

Dette er akuttparagrafen i barnevernloven (4-6). Et slikt beredskapshjem er familier som føler de har mye å gi og vil være behjelpelige til å ta inn barn og ungdom i korte perioder, mens barneverntjenesten ser hva som kan/må gjøres. Siden du er så gammel vil jeg tro at du vil få hjelp(økonomisk) til å komme deg i egen hybel. En "vanlig" 16åring ville kanskje være nødt til å flytte inn i en hybel som var tilknytet et fosterhjem som kunne holde et øye med om alt gikk bra, men du er tydeligvis vant med å ta vare på deg selv så dette slipper du sikkert.

Du er også over 16 som er en magisk grense i dette tilfelle. Du bestemmer mer eller mindre over egen situasjone så lenge valgene dine ikke setter deg selv i fare eller i uholdbare situasjoner. Oppfører du deg voksent vil du bli behandlet deretter og mer eller mindre få bestemme mesteparten selv.

Du skal heller ikke føle at du må skjerme foreldrene dine! Jeg vet at det ikke er lett og at barn i din situasjon tar på seg foreldrerollen, men du er bare barnet! Du skal ikke være nødt til å bruke ungdomstiden din på å vaske opp spy etter en psykisk syk rusmisbruker. Hvis faren din ikke var ledsyltet i piller og sprit (samt schizofren) hadde han vært enig. Tror du han ville svart ja på spørsmålet: "Vil du at datteren din skal gi opp barndommen sin for å passe på deg når du er ruset, syk og ikke er i stand til å kommunisere klart engang?" når han holdt deg i armene på fødestuen? Klart ikke.

Om de finner ut at du har kontaktet barnevernet (det vil de) blir de kanskje såret eller sinte, men da skal du faen meg si: Jeg har brukt føkkings barndommen min på å rydde opp etter dere! Faren din med sitt rusproblem og schizofreni er mer eller mindre ikke tilregnelig i hva han holder på med, men moren din som bare stikker hodet i sanden burde.... jeg vet ikke. Blir forbannet av tanken.

Kan avslutte med å si at mottoet til barnevernet er å bruke minst mulig inngripende tiltak, men jo mer alvorlig situasjonen er jo mer tiltak må til. Og det "alvorligste" blir å flytte deg ut av hjemmet en periode eller inn på en hybel.

Bare å spørre om det er noe mer du lurer på her eller på PM.

Vil bare legge til at familie og andre i ditt umiddelbare nettverk vil bli vurdert som "beredskapshjem" før noen ukjente, men disse er altså folk som sitter å venter på å få sjangsen til å gi omsorg til barn som trenger det

Til TS: DU skal ikke ha noe skyldfoolelse ovenfor foreldrene dine, det var ikke ditt valg at du har havnet i denne uheldige situasjonen og paa tidet at du som 16 aaring har innsett problemet og vil gjoore noe med dette, kudos til deg! Hvis du har jobb, hvorfor ikke bare spare mest penger og leie deg en bolig i en studenthybel? Husk, at du kan ta utdannelsen din naar du vil (alle har krav paa aa fullfoore VGS), hvis jeg hadde veert deg ville jeg ha proovd alle muligheter foor du vurderer eventuelt aa "roome" fra foreldrene og skaffe bolig paa egenhaand. Og jeg er sikker paa at du fyller kriteriene for laanekasse borteboerstipend (ca. 60 tusen i aaret).

Lykke til, alt fikser seg tilslutt

Rett eller ikke, saa kjenner tradstarter faren sin veldig godt, og hvis han tror det vil skape mere problemer aa gi han en skylleboette om missbrukt barndom saa kan det hende det er bedre aa ikke si de paa den maaten.

Takk for alle råd!
Jeg tror jeg må tenke grundig gjennom hva jeg skal gjøre. Av alle i familien er jeg tross alt "sterkest" psykisk, så vil ikke lage mer bråk enn nødvendig.

Og har jobb, men tjener dessverre ganske dårlig, så jeg vil nok ikke få det til å gå rundt.
Men jeg satser på å få byttet linje/skole, sånn at jeg kan få borteboerstipend (foreldrene mine tjener ganske godt, så vil nok bare få minimum).

til info: er ei jente, ikke gutt hehe

For din egen del så kontakt barnevernet. Det er ikke du som er foreldre her! Kjenner jeg har lyst å filleriste alle unger som tenker sann, men det hadde vel hjulpet lite Det er ikke snakk om å straffe familien din, men å hjelpe barna i den. Tenk på det sann: hadde du vært faren din (syk, dårlig fungering, rusmisbruker) vill du da at din datter skulle ha brukt hele oppveksten sin på å passe på deg? Eller ville du ha lagt til rette for at datteren din kunne få utvikle seg til det voksne mennesket hun er ment å være? Selv om rusmisbrukere er mestere på å sykeliggjøre seg selv og legger alle sine problemer over på andre så skjønner de på et eller annet plan, i et opplyst øyeblikk, at situasjonen ikke er holdbar. For disse menneskene blir det lettere å stupe ned i flaska og esken med piller da de ikke har andre metoder å mestre motgang på, men ingen far, ingen GOD far, vil at datteren sin skal ofre seg selv for å være vernepleier og oppvaskhjelp.

Skal ringe inntakskontoret i morgen og spørre, og kanskje høre om jeg kan skifte linje av sosiale (?) grunner (Dog, tror "sosiale grunner" er siktet til dårlig miljø på skolen...).
Og lar det seg gjøre å skifte linje/skole så sent, skal jeg heller komme hjem hver helg for å ta skifta mine og hjelpe familien. Har, som jeg kanskje har nevnt, unngått å søke på en skole langt borte på grunn av dårlig samvittighet og følelsen av at jeg driter i problemene hjemme.
Men igjen, setter stor pris på rådene deres! Har hjulpet meg å innse at jeg må begynne å ta ansvar for min egen framtid óg. Tror dette er den beste løsningen, siden det ikke blir så fælt for familien min. De har jo sitt å stri med.

Men tråden kan vel bare stå. Det er dessverre en god del som lever med rusmisbrukere eller alvorlig psyke foreldre, så er kanskje andre som lurer på det samme.