Om du liker heavy metal eller ikke vet jeg ikke…. MEN
Iron Maiden - Somewhere in time, er verdt å nevne. Fy flate for ei skive. Jeg lar meg aldri slutte å fascinere av dette albumet. Alt på denne skiva er bra. Finnes ikke ei dårlig låt men noe stikker seg allikevel ut.
Dette er en av de mer eksprimentelle skivene som bandet har laget. Etter megasuksessen og forgjengeren "Powerslave" (utgitt i 1984) la bandet ut på en meget lang turnee (World Slavery Tour) som varte i over ett år med over 189 spilte konserter. Dette medførte at bandet var utslitte. En lengre pause fikk de inn på det mer eksprimentelle sporet hvor de kjørte på med suksessoppskriften fra Poweslave, men med mye bruk av gitarsynthesizere for å lage ett mer futuristisk lydbilde samtidig som tempoet økte. Det er tydelig at bruken av gitarsynthesizere ga de en kreativ boost. I tillegg til synth har de brukt MYE djup romklang på gitarene som bidrar til ekstra spacet futuristisk følelse. Albumcoveret laget av Derek Riggs er det kuleste albumcoveret etter min mening noen gang laget. Det som er fett er at jeg legger merke til nye referanser hver eneste gang jeg studerer det. Skjekk det ut mens du koser deg med å lytte på skiva
Caught somewhere in time (Harris) sparker skiva i gang med galloperende rytmer og mer klare lyriske referanser til den britiske tv serien "Doctor Who".
Ett knallbra åpningsspor i beste Maiden stil.
Wasted Years, som er låt nr 2 er en av bandets store klassikere og spilles jevnlig på konserter fremdeles. Denne låta er skrevet i samarbeid mellom gitarist Adrian Smith og vokalist Bruce Dickinson. Instrumentalt er låta en av de kortere og mer fengende, etter typisk Adrian Smith oppskrift. Når man tenker over ordene brukt på låta så er det klare referanser til blodslitet som de gjennomgikk under World Slavery Tour, og med en moral om at man ikke skal se tilbake men leve i nuet.
Tredje sporet,
Sea of madness, en ganske utypisk maiden låt med ett herlig agressivt åpningsriff men som etterhvert glir over i ett storslått mellomparti som vil gi de fleste 80 talls rockere ståkuk eller våt truse (alt ettersom)
Heaven Can Wait - bassist og bandsjef Steve Harris sin komposisjon som kjennetegnes av raske rytmer både instrumentelt og vokalmessig. Steve Harris må ha mye på hjertet, fordi det er nok ingen bassist som klarer å få så mange ord inn i hvert vers som denne karen (kanskje med unntak av Carnivore sin låt «Brooklyn Ground Zero»). Uansett, dette er en av mine all time favorittes. En ordentlig live favoritt og en låt som får de aller fleste til å synge med under både refreng og mellomparti. Når bandet spiller denne låte live så får de alltid med en gjeng ifra landets fanklubb til å synge med på mellompartiet.
The Loneliness of the long distance runner.
Harris komposisjon med morsom låttittel som virkelig kler låta. Selv om i øyeblikket denne låta starter virker den kanskje noe typisk Maiden, med en intro som starter rolig. Plutselig bryter låta ut i full gallopp. Låta er beintøff, men overaskelsen kommer mot slutten da samme melodilinje som i introen er speeda opp no inn i granskauen med blastbeats, noe som er ganske utypisk til Maiden og være og som sannsynligvis er brukt på kun 3 Maidenlåter totalt, Denne låte samt DejaVu (som også er på denne skiva) samt Iron Maiden (Låt på første skive).
Stranger in a strange land
Nok en Smith komposisjon. Denne låta er er en av albumets aller største. Lydbildet er futuristisk og majestetisk og med heftig bruk av gitarsynthesizere over en seig og beinsolid bassgallopp. Selv etter sikkert et par hundretalls gjennomlytninger opp igjennom åra gir atomosfæren i denne låta meg fremdeles gåsehud.
Deja Vu
Harris og Murray komposisjon og Maidens blastbeat låt nr én. Blastbeatene i start og slutt akkopagnert med 2 stemte gitarer gjør dette til en av de raskeste på låtene på skiva.
Alexander the great
Harris komposisjon på sitt aller mest kreative (kanskje med unntak av tidl Phantom of the opera og Rhyme of the ancient mariner). Progressiv låt med mye synth. mange ulike partier og atmosfærer. Dette er en av Iron Maidens beste låter noensinne og den har virkelig fått meg som lytter til å bli en del av låte. Like jævla episk hver eneste gang.
Jeg elsker Iron Maiden, men dette er etter min mening det beste som noen gang har blitt laget, ikke bare av bandet selv men også det beste innenfor hele sjangeren!!
Sist endret av dödskadaver; 26. mai 2021 kl. 23:55.
