I Blue Velvet forteller David Lynch historien om den skjulte undergrunn som kan ligge under en fasade, noe han etablerer allerede i den første scenen hvor vi først får se en idylliserende sekvens med vennlige brannmenn, trivelige naboer bak stakittgjerder og tulipaner. I det en eldre mann faller om mens han holder seg for brystet går kameraet under bakken og vi får se heslige insekter som vaser rundt i gjørma.
Filmen starter med Jeffrey Beaumont (Kyle MacLachlan), som er hjemme fra college/universitetet etter at faren hans er innlagt på sykehus etter å ha fått et hjerneslag. En dag på vei hjem fra sykehuset, finner han et avskjært øre i en eng like ved der han bor. Han tar umiddelbart øret med til en lokal etterforsker, John Williams. Senere på kvelden drar han til Williams’ hus for å diskutere saken, og på vei hjem møter han datteren hans, Sandy (Laura Dern). Hun forteller Jeffrey det lille hun vet om øresaken etter å ha tyvlyttet på faren, bl.a. om en mistenkelig kvinne, Dorothy Vallens. Dorothy er en sangerinne som pleier å synge på en lokal nattklubb.
http://img106.imageshack.us/img106/8670/vlcsnap420575qp0dv4.png
Jeffrey blir veldig nysgjerrig etter det Sandy forteller, og med hennes hjelp skaffer han seg tilgang til Dorothys leilighet og oppdager at hun blir utpresset av Frank Booth (Dennis Hopper), en rusavhengig gangstertype med meget spesielle seksuelle avvik. Etter hvert som han fortsetter å snike rundt og spionere på Frank og gjengen hans, finner han ut mer og mer sjokkerende ting om det han trodde var den uskyldige hjembyen sin.
Stemningen i filmen settes allerede ved tittelkortet, hvor filmens tittel står foran svaiende, blå fløyelsgardiner. Blue Velvet er filmen hvor David Lynch introduserte flere virkemidler som senere har blitt kjent som hans varemerker. Blant annet bilder av en motorvei om natten i stor fart, røde gardiner, sterke bilder av hodeskalle/hjernemasse og den mørke undergrunnen i store byer bidrar til den svært mørke stemningen hele filmen gjennom. De fleste bildene i filmen er komponert svært minimalistisk og mørkt for å underbygge stemningen, og det fungerer veldig bra. Filmen er ikke så veldig kjapp i oppbyggingsfasen, men når Jeffrey begynner å etterforske øker pulsen proporsjonalt med hvor sjokkerende det han finner ut er.
Dette var også den første filmen hvor Lynch hentet inn Angelo Badalamenti for å komponere soundtrack i filmen, noe som bidrar sterkt til den tidligere nevnte stemningen. Alle som har sett Twin Peaks eller Mulholland Drive vet hva slags musikk det er snakk om – avslappende, jazzete og veldig dystre saker.
http://img253.imageshack.us/img253/7139/vlcsnap422117ki5vz0.png
«Heineken? FUCK THAT SHIT! Pabst Blue Ribbon!»
Gjennomgående bruk av vidvinkel i så godt som alle scenene i filmen gjør den veldig intens, klaustrofobisk og nesten litt distanserende siden alle kulissene fremstår svært skrudd, men det som virkelig setter prikken over i-en i denne filmen er karakteren Frank Booth, som er viden anerkjent som en av tidenes sprøeste, morsomste og ondeste filmskurker. En sadistisk sosiopat og seriemorder med stor sans for tortur og voldtekt med det som virker som morskomplekser. Han er lederskikkelsen i undergrunnsverdenen som Jeffrey oppdager etter å ha funnet øret.
De fleste skuespillerne var relativt ukjente før denne filmen, deriblant Laura Dern, Kyle MacLachlan og Isabella Rosellini. Spesielt Dern og Rosellini gjør strålende roller. Jeg klarer fremdeles ikke helt å se hva Lynch ser i Laura Dern, men i Blue Velvet passet hun strålende som uskyldig og naiv tenåring.
http://img254.imageshack.us/img254/9351/vlcsnap418672aw1xj1.png
Tematikken i Blue Velvet kan vel forenkles til at det finnes skjulte onder der du minst venter det, representert i filmen først og fremst av Frank og gjengen hans, som utnytter Dorothy på det groveste. Det er flere metaforer på dette i filmen, først og fremst insekter. De er med i åpningssekvensen som et symbol på hva filmen skal handle om, men det dukker også opp senere; for eksempel så får oksygenmasken som Frank bruker til å puste inn en gass, mest sannsynlig amylnitritt, han til å ligne på et insekt. Jeffrey kler seg også ut som en skadedyrutrydder for å snike seg inn i leiligheten til Dorothy Vallens. Øret som Jeffrey finner i begynnelsen er også et sterkt symbol: Det er det som drar han inn i mysteriet, og når han finner det kjøres kameraet inn mot øre og helt inn i ørekanalen, og det kommer ikke ut igjen før filmen slutter.
Jeg synes Blue Velvet er en herlig film, spesielt på grunn av karakterene. Frank er den mest herlig motbydelige, perverse og skrudde karakteren jeg noen sinne har sett i en film. Jeffrey Beaumont på den andre siden, minner meg om det som kunne vært en ung Agent Cooper: nysgjerrig og snartenkt, men også litt nervøs over hva som er bak neste dør. Filmen har mye røff dialog og en del rimelig grafiske scener, noe som bare er med på å underbygge tematikken. Det flotte visuelle uttrykket i tillegg gjør filmen til en storslått nytelse, og jeg tør påstå at dette er en øyeblikkelig klassiker!
10/10
Blue Velvet settes opp på kinoer landet rundt til høsten i forbindelse med 20-årsjubileet (gikk også i går på Øyakino i Oslo), og jeg vil anbefale filminterresserte å gi den en sjangse. En forstyrrende, spennende og meget underholdenede film
Filmen starter med Jeffrey Beaumont (Kyle MacLachlan), som er hjemme fra college/universitetet etter at faren hans er innlagt på sykehus etter å ha fått et hjerneslag. En dag på vei hjem fra sykehuset, finner han et avskjært øre i en eng like ved der han bor. Han tar umiddelbart øret med til en lokal etterforsker, John Williams. Senere på kvelden drar han til Williams’ hus for å diskutere saken, og på vei hjem møter han datteren hans, Sandy (Laura Dern). Hun forteller Jeffrey det lille hun vet om øresaken etter å ha tyvlyttet på faren, bl.a. om en mistenkelig kvinne, Dorothy Vallens. Dorothy er en sangerinne som pleier å synge på en lokal nattklubb.
http://img106.imageshack.us/img106/8670/vlcsnap420575qp0dv4.png
Jeffrey blir veldig nysgjerrig etter det Sandy forteller, og med hennes hjelp skaffer han seg tilgang til Dorothys leilighet og oppdager at hun blir utpresset av Frank Booth (Dennis Hopper), en rusavhengig gangstertype med meget spesielle seksuelle avvik. Etter hvert som han fortsetter å snike rundt og spionere på Frank og gjengen hans, finner han ut mer og mer sjokkerende ting om det han trodde var den uskyldige hjembyen sin.
Stemningen i filmen settes allerede ved tittelkortet, hvor filmens tittel står foran svaiende, blå fløyelsgardiner. Blue Velvet er filmen hvor David Lynch introduserte flere virkemidler som senere har blitt kjent som hans varemerker. Blant annet bilder av en motorvei om natten i stor fart, røde gardiner, sterke bilder av hodeskalle/hjernemasse og den mørke undergrunnen i store byer bidrar til den svært mørke stemningen hele filmen gjennom. De fleste bildene i filmen er komponert svært minimalistisk og mørkt for å underbygge stemningen, og det fungerer veldig bra. Filmen er ikke så veldig kjapp i oppbyggingsfasen, men når Jeffrey begynner å etterforske øker pulsen proporsjonalt med hvor sjokkerende det han finner ut er.
Dette var også den første filmen hvor Lynch hentet inn Angelo Badalamenti for å komponere soundtrack i filmen, noe som bidrar sterkt til den tidligere nevnte stemningen. Alle som har sett Twin Peaks eller Mulholland Drive vet hva slags musikk det er snakk om – avslappende, jazzete og veldig dystre saker.
http://img253.imageshack.us/img253/7139/vlcsnap422117ki5vz0.png
«Heineken? FUCK THAT SHIT! Pabst Blue Ribbon!»
Gjennomgående bruk av vidvinkel i så godt som alle scenene i filmen gjør den veldig intens, klaustrofobisk og nesten litt distanserende siden alle kulissene fremstår svært skrudd, men det som virkelig setter prikken over i-en i denne filmen er karakteren Frank Booth, som er viden anerkjent som en av tidenes sprøeste, morsomste og ondeste filmskurker. En sadistisk sosiopat og seriemorder med stor sans for tortur og voldtekt med det som virker som morskomplekser. Han er lederskikkelsen i undergrunnsverdenen som Jeffrey oppdager etter å ha funnet øret.
De fleste skuespillerne var relativt ukjente før denne filmen, deriblant Laura Dern, Kyle MacLachlan og Isabella Rosellini. Spesielt Dern og Rosellini gjør strålende roller. Jeg klarer fremdeles ikke helt å se hva Lynch ser i Laura Dern, men i Blue Velvet passet hun strålende som uskyldig og naiv tenåring.
http://img254.imageshack.us/img254/9351/vlcsnap418672aw1xj1.png
Tematikken i Blue Velvet kan vel forenkles til at det finnes skjulte onder der du minst venter det, representert i filmen først og fremst av Frank og gjengen hans, som utnytter Dorothy på det groveste. Det er flere metaforer på dette i filmen, først og fremst insekter. De er med i åpningssekvensen som et symbol på hva filmen skal handle om, men det dukker også opp senere; for eksempel så får oksygenmasken som Frank bruker til å puste inn en gass, mest sannsynlig amylnitritt, han til å ligne på et insekt. Jeffrey kler seg også ut som en skadedyrutrydder for å snike seg inn i leiligheten til Dorothy Vallens. Øret som Jeffrey finner i begynnelsen er også et sterkt symbol: Det er det som drar han inn i mysteriet, og når han finner det kjøres kameraet inn mot øre og helt inn i ørekanalen, og det kommer ikke ut igjen før filmen slutter.
Jeg synes Blue Velvet er en herlig film, spesielt på grunn av karakterene. Frank er den mest herlig motbydelige, perverse og skrudde karakteren jeg noen sinne har sett i en film. Jeffrey Beaumont på den andre siden, minner meg om det som kunne vært en ung Agent Cooper: nysgjerrig og snartenkt, men også litt nervøs over hva som er bak neste dør. Filmen har mye røff dialog og en del rimelig grafiske scener, noe som bare er med på å underbygge tematikken. Det flotte visuelle uttrykket i tillegg gjør filmen til en storslått nytelse, og jeg tør påstå at dette er en øyeblikkelig klassiker!
10/10
Blue Velvet settes opp på kinoer landet rundt til høsten i forbindelse med 20-årsjubileet (gikk også i går på Øyakino i Oslo), og jeg vil anbefale filminterresserte å gi den en sjangse. En forstyrrende, spennende og meget underholdenede film
