Hei.

Min mentale helse har fått kjørt seg det siste året. Oppsøkte for en stund siden fastlegen for å snakke litt om hva som plaget meg. Har vært hos denne legen flere ganger nå, og legen mener det kan være aktuelt å henvise meg videre, så jeg kan utredes for bipolar lidelse.

Jeg ønsker å være ærlig med helsevesenet, så jeg kan få best mulig hjelp og oppfølging. Men er litt redd for å snakke om rusbruken min mtp. førerkort, jobb osv. Har allerede nevnt til legen at det hender jeg ruser meg, men har aldri nevnt hvilke rusmidler det gjelder, og hvor ofte. Dette kommer nok til å bli et tema ... hvordan skal jeg gå frem? Personlig, så føler jeg at rusbruken min er såpass "kontrollert", at den ikke vil være så relevant mtp min evt. behandling fremover.

Regner med de vil legge litt press på akkurat dette, om jeg innrømmer at jeg ruser meg ukentlig +/-, vil dette automatisk føre til problemer for førerkort?

Åssen rusmidler bruker du? Stor forskjell mellom heroin og weed liksom.

Røyker hasj på kveldstid ca 4-5 dager i uka. Har vært perioder med mye amf, 2-3 dager i uka fra august og utover høsten en stund. Har vært helt clean fra amf i 3 uker nå, og har kuttet kontakten med de jeg kjøpte av. I helga er det fyll, og kanskje litt mdma om muligheten byr seg. ca max 1 gang i måneden med mdma.

Kan du stoppe på dagen og holde deg rein i et halvår? Da er sannsynligvis ikke rusen det største problemet. Men med et sånt tidligere bruksmønster vil nok behandling være poengløst om du skjuler det. Vær grei å ikke belast helsesystemet med løgner, det gagner verken deg selv, helsevesenet eller alle oss skattebetalere.

Hmm, om jeg MÅ stoppe, så hadde jeg klart det. Har flere helt rusfrie perioder ila. et år når jeg føler at jeg trenger det, men de varer som regel bare noen uker.

Ingenting er som å bli tatt på senga av sine egne ord. Trengte vel kun at noen påpekte det for meg ...

For at du skal kunne utredes for en personlighetsforstyrrelse så må du være "stabil". Det vil si at du ikke kan ruse deg, ikke kan ha rus-trang eller symptomlidelse som følge av rus.

hvis du ser her så står det forklart.
Punkt 6.13 er vell mest relevant for deg.

Hvis du virkelig vil ha hjelp. Virkelig virkelig vil det. Så må rusen legges på hylla

Mdma 1 gang i måneden er misbruk spør du meg. Samme dette med kveldsrøykinga di også.
De trenger og vite dette for å hjelpe deg mest mulig..

Under utredning blir rus et tema uten tvil. Mest sannsynlig må du bevise at du er rusfri ved å ta en urinprøve. Dette gjør de for å utelukke misbruk av rusmidler, fordi noen ganger kan misbruk gi psykiske symptomer som minner om en rekke psykiske lidelser/personlighetsforstyrrelser. I tillegg er du mindre mottakelig for behandling mens du fortsatt ruser deg.

Så om du skal på utredning, så må du være rusfri og pisse rent, ellers får du ikke en diagnose (annet enn rusmisbruk).

Meget fornuftige og oppklarende svar. Takk folkens. Skjønner nå at jeg kanskje har dradd dette litt langt. Skal ta på meg mer jobb fremover nå, så jeg får noe annet å tenke på enn hasjrøykinga, skal prøve meg på en pause på minst en måned, se an formen, og ta det derfra. Men helgefestinga får være som den er


Ikke at det betyr noe særlig for helheten, men det kom frem litt feil fra min side. 0-1 ganger i måneden er vel mer korrekt. Har tatt emma ca. 10 ganger de siste 18 månedene.

Dude. Ta deg en pause, hold deg rusfri lenge å observer helsen din. Fikk selv en BP1 diagnose i rehab, måtte være rusfri flere måneder for å være sikker på att det ikke var rusleratert. Legg alt på bordet hvis du føler deg komfortabel med det. Vær ærlig med deg selv, hvorfor ruser du deg? Stå på! KLem.

Den mentale helsa di har fått "kjørt seg det siste året"? Du røyker tjall og tar runder med amfetamin i tillegg?

Vet du hva bipolar-lidelse egentlig er? For meg tok det 10 år med nedstemthet og til tider alvorlig depresjon før jeg fikk diagnosen. For all del; det kan hende at du faktisk er det. Men er du 25+ og har hatt et år som har vært kjipt og hvor du i tillegg har rusa deg så er det lite sannsynlig at bipolar lidelse er grunnen. Mental helse er utrolig komplekst og synes det er altfor mange som maser seg på diagnosen "bipolar" etter at de tror de har vært deprimert i et par år. De fleste har slike perioder. Bipolar lidelse er noe helt annet hvor ytre faktorer ikke spiller inn (som i ditt tilfelle kan være rus) og som gjerne blir oppdaget i ung alder.

Men for å svare på spørsmålet ditt; NEI. Aldri nevn rus til psykolog\lege. Dessverre. Oppfordrer deg uansett til å søke hjelp. Vær obs på om du blir satt på SSRI\antidepressive medisiner så har det helt motsatt effekt og kan være direkte farlig hvis du faktisk er bipolar.

Det er nada poeng for deg utredes for noe som helst, så lenge du er under aktiv rus.

Noe du definitvt er/har vært nå nylig. Sier seg selv

Kan fort ta noen mnd før du får utredning/behandling. Kan kanskje være den tiden du bruker på nyktre opp?

Rusmidler krøller bra med skallen. Men det er vel ikke noe nytt?

Har skjedd litt forskjellig den siste måneden. Skal inn til utredning på et sykehus ila vinteren. Nå har jeg begynte å tvile litt på om jeg egentlig ønsker det. Å ha fastlegen å snakke med har hjulpet meg mye, men er litt redd for å bli innkoblet i psyk-systemet.
Føler meg i mitt livs beste form, selv om jeg enda ruser meg mer enn det som kan forsvares som "sunt".

Har også tenkt tanken, om jeg faktisk har bipolar lidelse, så vil jeg verken bli mer eller mindre bipolar av å få hjelp av proffe folk som har vært borti sånt før. Kan noen som har fått diagnosen komme med noen innspill her? Hvordan var livssituasjonen deres før, og hvordan ble den etter diagnosen? Ble det enklere å få hjelp? Ble forholdet til venner og familie annerledes etter du fikk diagnosen? Grunnen til at jeg spør om dette er fordi jeg kan faktisk være en drittsekk mot mine nærmeste når jeg selv ikke føler meg frisk. Jeg stenger meg inne og unngår all form for kontakt. Har heldigvis tålmodige venner, men jeg føler at jeg må "lære meg" å kjenne dem igjen etter at jeg har gått igjennom en dårlig periode.

Valgte du å være åpen om det? Er det noen som angrer? Har det ført til noen problemer å være stemplet som bipolar i journalen?


Ang symptomene mine som kan knyttes til bipolar lidelse, så lurer jeg nesten på om jeg har overdrevet til fastlegen min over hvor ille de depressive periodene mine egt er. Tro meg! Tidvis kan jeg ha det riktig jævlig, i lengre perioder der jeg kan føle meg verdiløs, jeg sover nesten ikke, får jeg først sove kan jeg sove i 20+ timer, og du får faen ikke liv i meg. jeg får gråteanfall, tenker kun på hvordan og når jeg skal ta livet mitt. Jeg kommer ikke til å gjøre noe utav de suicidale tankene, men det er nesten blitt ... naturlig for meg å tenke sånn.

Når jeg har det slik som jeg skrev over, så hender det at jeg moter meg opp til å bestille en legetime. Når dagen for timen kommer så har jeg i 9/10 tilfeller blitt friskere, og jeg føler kun at jeg sitter å lyver og klager over hvordan jeg opplever depresjon.

Også har vi andre perioder, hvor jeg har det "gøy". Da er jeg en jovial og kul fyr som blir blir veldig spontan, jeg ruser meg, jeg drikker mere, havner i tidvis absurde situasjoner, kommer ofte i kontakt med nye folk, bruker mye penger på tøys og jeg tar større risikoer jeg ikke kjenner meg igjen i til vanlig.


Alt dette har jeg snakket med legen om, med unntak av rusen.


Var helt rusfri i 2-3 uker etter jeg opprettet denne tråden, før jeg gikk på en heftig 3-dagers med sprit, tjall, pepper og piller. De 3 dagene var som en stor "boble", og jeg skjønte fint lite når jeg begynte å komme til meg selv igjen. Det var den trippen som fikk meg til å innse at det er altfor dumt å holde på sånn. Hvorfor gjør jeg dette? Jeg er 20 år, og har ført på meg alt dette på egen hånd. Jeg skal komme meg ut av dette på egenhånd og.

Det verste stoffet, nemlig amfen måtte jeg kvitte meg med først, og det går uten problemer. Ved studiestart i år brukte jeg det kun for å "klare" vanlige gjøremål, skolearbeid og jobboppgaver. Nå har jeg tatt 4-5 linere siden starten av november. Savner det ikke heller, sliter faktisk mer med å kvitte meg med hasjen. Sitter mye i hodet der, det er jo "bare" hasj. Har klart å trappe ned fra 4-5 dager i uken, til 1-2 dager. Og når jeg først røyker bruker jeg en brøkdel av det jeg gjorde for en måned siden.

Tanken på at jeg har et rusproblem har aldri slått meg tidligere. Ringte en hjelpetelefon her om dagen (i edru tilstand) bare for å fortelle noen at jeg nå innså at jeg har et rusproblem. Psykisk syk eller ikke, rusen må vekk. Helt vekk, i en lengre periode. Er på emma nedtur for øyeblikket, og med unntak av litt vin og øl er huset er tomt for rusmidler.

Jobber som bare det for tida, overtid nesten hver dag. Får tida til å gå og det hjelper veldig. Denne gangen skal jeg ikke bare være clean i noen uker, for så å bekrefte for meg selv at jeg er helt frisk og pigg, for så å begynne på med stuk igjen. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å kutte ut rusen helt, men det ønsker jeg heller ikke. Men holdningen min til rus, og hva jeg blir av rusen må helbredes. Jeg ønsker et sunt forbruk, slik som det var før i tida... men det er en fjern realitet akkurat nå. En ting om gangen.

Takk for oppdatering!

Kompis, nå er jeg litt streng, men jeg tror det kan hjelpe deg. Beklager for at jeg ikke svarer på de spørsmålene du egentlig stiller, men de har jeg dessverre ikke erfaringene til å kunne svare på.

Det du beskriver som perioder med å være nede er ikke å bare være litt nedfor. Gråteanfall og sove i 20 timer er ganske så heavy symptomer på depresjon. Jeg finner det nesten litt komisk at du kan fortelle om disse periodene, at du nå føler at du er i ditt livs beste form, og at du dermed konkluderer med at du ikke er bipolar. Hele diagnosen går jo ut på at du skifter mellom de to polene du har beskrevet.

Jeg skal ikke drive med noe fjerndiagnostisering basert på et par forumposter, men det høres ut for meg som om det kunne vært greit å få undersøkt litt hva som foregår.

Det finnes ingen kur mot bipolar lidelse, men du får medisiner, og tilbud om støtte. Skulle du gå inn i en skikkelig manisk episode er det en betydelig fordel at de vet om diagnosen på forhånd, kanskje informere nære venner og familie. Det kan bety forskjellen mellom glattcelle og batong og litt legehjelp hvis ting skulle utarte seg.


Godt jobba med å kutte ut amfen! Det er faen ikke lett, og det er definitivt det verste for din psykiske helse, bipolar eller ei. Hvis man trenger å få litt orden på eget hue så er ruskutt uten tvil det første stedet å starte, og som du selv har sagt så betyr ikke det noen uker, men mange måneder. Bra du har fått trappet ned hasjen også, du greier helt sikkert å kutte det helt med tiden. Når ting er på rett kjøl så kan det hende at det blir realistisk med «av og til», men det får komme senere.

Og en annen ting: det er ingen vits i å gå i behandling hvis du skal lyve om egen rusbruk. Er du redd for konsekvenser får du bli helt edru før du begynner der og heller fortelle om det som fortid. Det er alltid et par nisser her inne som tror at de har lurt psykologen sin til å behandle dem uten å røre ved rusbruken deres. Den eneste de har lurt er seg selv. Det er bortkastet tid å gå i samtaleterapi hvis du har bestemt deg for at du ikke skal snakke om en så betydelig del av livet. Blir litt som å gå inn og si at man ikke vil prate om fortiden, eller relasjonene til de rundt deg.

Hva gjelder det med å føle seg bedre når man går til legen: jeg har fått hjelp for nedstemthet flere ganger, og hver gang så er det sånn at når jeg endelig kommer meg til behandler så føler jeg meg mye bedre i starten. Personlig tenker jeg at det er litt av motstanden, denne motviljen til å pirke borti det som er vanskelig som vi alle har sittende inne i hodet. Og hver gang så har det tatt noen timer så sprekker bobla, og det virkelige arbeidet kan begynne. Skriv ned hvordan du har det når du er deprimert, så slipper du kanskje at motstanden lurer deg til at du har det bra. Dette er ikke noe som bare skjer med deg, og du kan godt fortelle behandler om det.


Også helt til slutt:

Det her er sånn jævla machodrittfaens idiotisk stolt holdning. Hvorfor i helvete skal du «komme meg ut av dette på egenhånd». Jeg er enig at du har tatt noen skritt i riktig retning, men dude dette er livet ditt vi snakker om. Det er den holdningen der som sørger for at det er flere menn som begår selvmord og det er den holdningen der som er grunnen til at menn blir rusmisbrukere før de kommer seg til behandling for psykiske plager. De skulle alle fikse det selv, helt til problemene ble for store til å håndtere.
Det er hjelp å få! Ta den i mot! Det er ikke fett å innrømme overfor seg selv og de rundt en at man trenger hjelp (tro meg har vært der selv), men alternativet er så veldig mye verre.

Hvis du forteller helsevesnet at du røyker hasj 4-5 ganger i uken kan jeg garantere deg at førerkortet ditt ryker. Vil du beholde førerkort, bli nyktern før du går i behandling og ikke nevn en dritt om rus. Snakker av erfaring.

Hyggelig med tilbakemeldinger på oppdateringen min. Regner med jeg kommer med noen til ila vinteren når jeg har kommet meg litt lengre i løypa. Jeg verken bekrefter eller avkrefter min potensielle diagnose. Den jobben får helsevesenet ta seg av når den tid kommer.


Har innsett dette nå, etter å ha lest svarene deres i denne tråden. Når jeg skal inn, så skal jeg ha vært nykter en god stund. Å møte opp under aktiv/ukentlig rus tillater jeg ikke meg. Det er ikke et alternativ, og jeg kommer ikke til å fucke opp dette.

Ja, jeg trenger hjelp. Jeg trenger noen å snakke med, jeg trenger å få ordna opp i generelt mye usikkerhet ang. min egen helse. Men før denne behandlingen begynner så skal JEG kutte ut rusen. Alene.


Har faktisk ikke tenkt så mye på hvorfor. Til å begynne med var det jo kun for rekreasjonen. Er tydelig at dette ikke lengre er faktum. I tillegg sitter jeg en del alene, kanskje ikke det sunneste Takk for oppmuntringen.





Creds til deg for å male et oversiktlig bilde. Vet ikke selv hva jeg selv ønsker eller ikke akkurat nå. Har mye å tenke på. Har ikke sett på det som et veivalg før nå. En vei kan føre til at jeg får den hjelpen jeg trenger, og det eneste som kreves av meg er at jeg er ærlig og nykter underveis.
Den andre veien ... hvem vet.

Å gå tilbake til rusen ja... stygt å tenke på det som et alternativ egentlig. Uansett hva jeg ender opp med, så vil 2020 bli et meget viktig år, og dette året blir meget avgjørende for hvem, og hvor jeg er om noen år.

I ærlighetens navn, bør jeg ha førerkort? Nei, ikke faen, det sier seg selv.

Den ene faktoren som har holdt meg noenlunde oppegående og frisk er at jeg har en god jobb jeg trives i. Er avhengig av lappen i denne jobben. Mister jeg jobben/lappen har jeg ikke lengre så mye å leve for, og veien fra arbeidsledighet til elendighet er kort for meg. Tør ikke tenke på det engang. Satte det litt på spissen nå, men for min del så bruker jeg dette som en motivasjon fremover. Bli nykter, søk hjelp. Blir litt som å gjøre seg fortjent til å førerkortet på nytt.

Bli rusfri FØR du sier noe til helsevesen angående rusbruken din. Hvis ikke ryker førerkortet. Gå 2-3mnd uten noe hasjrøyking. Så kan du si det til helsevesenet. De kan ikke ta fra deg lappen for noe du har gjort. Å hvis du kan pisse reint er det null stress.

Hvis det blir et problem, burde du ikke ha lappen.

Spesielt viktig å være rusfri under utredning av bipolar lidelse, da jevnlig rusbruk veldig ofte kan gi deg de samme symptomene som bipolarhet gjør.

Rus er vanlig for bipolare og det er kjempe viktig at du er helt åpen om det. Det er høyst relevant for behandlinga og behandlinga er utrolig viktig for fremtiden din. Skjer ikke noe med førerkortet

Har ikke rørt tunge stoffer på over en måned nå Det er en begynnelse.

Bra. Så nå er du ikke bipolar lengre. Eller?

Førerkortet ble tatt fra meg da jeg innrømmet hasjrøyking overfor fastlege en til to ganger i måneden, selv om jeg insisterte på at jeg aldri kjørte i rusa tilstand og ikke har noe til overs for personer som gjør det.

Ble også nektet utredning på DPS uten et halvt år med rene urinprøver.

Første gang jeg tok kontakt med fastlegen angående mine psykiske utfordringer, før rus hadde vært noe tema, grein som ei lita jente og hadde det helt jævlig og sa jeg tror kanskje jeg trenger å gå til en psykolog, fikk jeg beskjeden "Men Stranger, psykolog det er jo for de med psykose".

Har mistet all tillit til hjelpeapparatet.

Høres helt hinsidig ut. Har erfaring med mild til moderat inkompetanse i både psykiatri og helse for øvrig, men ikke så ille. "Kun for de med psykose" høres for dumt ut til å være sant!

For en som er veldig glad i rus føler ikke jeg dette er kontrollert heller. Mdma skal man ikke ta ca 1 gang i mnd. Som en fast greie er dette for mye, at det går ann å vente en mnd før man får funk fungerer helt greit enkelte ganger men ikke fast.

Dette var leit å høre. Vurdert å bytte fastlege? Dette hørtes ikke ut som en fastlege man bør ha om man sliter med rus eller psykiatri. Utredning krever vanligvis 3mnd rusfrihet, ikke 6mnd. Etter 3mnd regner man evt effekter av rus på psyken som borte, har man et lavere forbruk kan man ofte komme igang tidligere.

Denne legen burde jo nesten meldes et sted. Jeg hadde i alle fall skrevet en anmeldelse på legelisten.no. Håper du har byttet.

Har gått til en psykiatrisk sykepleier i ett år nå, men føler ikke det har hjulpet. Men hun behandler meg hvertfall med respekt og som sin likemann og ønsker virkelig å hjelpe så det er jo positivt.
Skal også begynne på utredning om ikke altfor lenge, men personlig har jeg ikke høye forventninger. Tror det er veldig individuelt hvem som har utbytte av å gå og snakke med fagpersoner. Jeg vet hva som har skjedd og hva som plager meg, og behandlingsformer/ICD-manual/DSM-manual kan man i dag finne på nett så jeg vet ikke.. Har lest og lett _mye_ opp igjennom for å forsøke å finne svar/løsninger på meg selv, men dessverre uten hell så langt. Dvs, jeg tror jeg vet sånn noenlunde hva som har gitt meg dise problemene, men en god løsning har jeg enda ikke kommet over. Kognitiv atferdsterapi er nok det nærmeste jeg har kommet.
En psykolog kan anbefale det og det og si sånn og sånn, men det endrer jo ikke historien og de faktiske forhold.
Men, for all del; noen har absolutt utbytte av det og ingenting er jo bedre enn det! Men jeg er liksom ikke typen som bebreider meg selv for ting som ikke var i mine hender, og har nok et ganske pragmatisk forhold til egen psyke.

Hadde veldig mye tics da jeg gikk på barneskolen, og til dels også på ungdomsskolen, så vet det var snakk om å sende meg til psykolog da, men foreldrene mine og klasseforstander (kontaktlærer som det heter i dag) ville ikke. Høres kanskje rart ut, men jeg har en del forståelse for dette - da jeg var barn var ADHD en slags paraplydiagnose for all utagerende eller unormal atferd virket det som, og jeg skjønner at man kan være skeptisk til å sette syv, åtte, niåringen sin på sterke sentralstimulerende stoffer. Vet jo ikke, men selv mistenker jeg disse ticsene var et resultat av altfor høyt stressnivå hos et barn. I min verden blir det litt vel lettvint å gi barnet, si, amfetaminer fordi "jammen MBD (ADHD)"

Håper du blir like overrasket som jeg ble. Jeg trodde også det bare var noen å prate med, sortere tanker osv. Det var det ikke. Selv om jeg har gått der lenge nå og burde forstå hvordan det funker, så har jeg ikke sjans til å gjøre de samme greiene hjemme på egenhånd. Psyk. sykepleier er ikke det samme i det hele tatt. Håper du finner noe som funker for deg!

Du må straks bytte fastlege; din fastlege er jo en tulling. Må ha store intellektuelle brister, være ignorant og direkte skjødesløs i jobben sin. Anbefaler at du straks bytter fastlege og også at du rapporter inn legen. Det der er faktisk tjenesteforsømmelse slik jeg ser det. Og en slik lege er det ingen som er tjent med.

Bytte av fastlege ordnes raskt og enkelt på nett; https://helsenorge.no/behandlere/bytte-av-fastlege

Klage på fastlege; https://helsenorge.no/rettigheter/klageordninger

Du kan sende klage til fylkeslegen med kopi til kommunelegen.

Ts her.

Vært fint lite aktiv på freak på lang tid, noe jeg tror er sunt for meg egentlig

For å gi en oppdatering på saken min, så var jeg så vidt innom helsevesenet før jeg snudde i døra. Var ærlig og greier. Resulterte såklart i at jeg måtte ta noen prøver for å beholde førerkortet, ingen problem. Var jo helt nykter på den tia, dog meget kokt i skallen.

Flytta vekk fra dårlige venner, fikk ny jobb, en rusfri a4-samboer og greier hjalp som faen. Ny start og greier. Arti så lenge det varte.

Jeg fant ut selv at å begynne å røyke cannabis i slutten av tenårene var noe jeg ikke tålte. Og jeg ble enda mere kokt i tiden etter jeg slutta helt med røykinga en par år etter.

Jeg er ikke syk, jeg er ikke narkoman, jeg er bare litt… ja vettfaen. Har et tomrom oppe i skallen som lengter etter å bli fylt med noe.

Drikker fremdeles mengder med alkohol i helgene, og tar ennå amf med venner som tåler den slags. Noen som husker den Family Guy episoden der Stewie får ADD-medisin?
«yeah they help me to…… think»

Sånn føles det når jeg tar amf den dag i dag.

Men har tatt tak i meg selv. Er på et bedre sted, og har masse streite venner som støtter meg når livet lugger. Nå lugger det heldigvis bare, tenker ikke suicidale tanker, me against the world osv.

Det var min rant, der jeg fikk rydda opp i det som jeg spurte om i starten av tråden.

Kanskje sjekker jeg eventuelle svar om en uke eller to, kanskje ikke


See yall on the dark side of the moon

Jeg har selv bipolar type 1, der mani oftest står sterkest enn for eksempel type 2. Jeg stusser noe over at dette bare hargitt seg mer eller mindre. Rusbruk ved denne type diagnose er ikke uvanlig, når du er i en manisk(ikke hypomanisk) fase går det sjelden under radaren og man finner på det merkeligste. Bipolar kan behandles og det varierer stort hvilket preparat man bruker mot dette. Alvorlighetsgraden har veldig mye å si, og også hvordan du lever generelt. Stimulant-stoffer er kanskje det minst fremmende å benytte seg av i en slik diagnose. Spesielt hvis det er snakk om type 1 der mani står sterkere, så ligger det i kortene å bruke et stoff som holder deg våken ytterligere enn 3-4 dager - det er liten tvil i om at det kan fremprovosere symptomer i langt høyere grad.

Høres ut som du er delvis på rett spor men jeg ville likevel vært ytterst forsiktig med stimulant som kokain, amfetamin, mda, mdma og enkelte preparater for din del. Skulle ting snu til det verre så er kanskje Lithium verdt å diskutere med enten lege eller psykiater. Finnes dog ganske mange legemidler som vil ha en effekt om ting skulle vende, meg bekjent så går ikke bipolar over av seg selv uten videre.

Kankje Adhd er greia? Tror du ville fått langt større konsekvenser av brukem din i form av mani og psykoser om du jevnlig ruser deg på amfetamin og er Bipolar.