Først av alt, spar meg for moralprekener! Spesielt av dere superstreitinger som av en eller annen grunn havner her inne allikevel... når det er sagt...
Har holdt meg borte fra kjemikalier er i et par år nå, både fysisk og psykisk (dvs, det vanskelige er ofte å få rus ut av tankegangen) kunne gå ukesvis, kanskje mnd uten å tenke på en eneste strek.. men her før jul kjente jeg noe begynne å bygge seg opp i brystet, men skjønte ikke helt hva det var med det samme... suget bare økte utover våren i takt med arbeidsmengden, og for et par mnd siden sprakk det. Siden den tid har jeg sovet 2-3 ganger i uka eller no...
Anyway, en av tinga jeg ville frem til er at nå har jeg begynt å prate med meg selv, både nøktern og rusa. Ikke høyt, men i tankene har jeg begynt å kommentere mye av det jeg gjør. Krediterer meg selv når jeg gjør noe lurt ("lurt") f.ex. hvis eg kommer inn fra bilen og planter meg i sofaen og faktisk finner mobilen i lomma. "jajja Olsen, der sparte du deg jaggu for en tur ut i bilen igjen! hehe"
Eller hvis jeg gjør noe surrete som å gå inn og ut av et rom 5 ganger på 2 min fordi jeg ikke husker hva jeg skulle "faen mann, du innser at du er blitt hjerneskada? hihi"
Men det er bare koseprating.. går og humrer og flirer av de lure og de litt mindre lure tingene jeg gjør..
Noe som igjen leder til neste raritet (som bare er et problem nøktern).
Når jeg møter på kjennsfolk i butikken eller no, blir jeg en slags manisk oppglødd som en unge på julaften. Det sitrer litt i kroppen og jeg blir stående der og prate med et teit glis rundt kjeften. Det verste er at mens jeg står der og gliser innser jeg hvor jævlig TEIT det må se ut, og da blir det bare verre...
Ble mye rot detta, har sikkert skrevet alt om igjen 5-6 ganger, noe som leder meg til neste symtom... jeg havner fort litt off topic.. trekker fort paraleller i samtaler, og det som i utgangspunktet føltes som et naturlig lite sidespor i samtalen ender ofte i et kjempesprang inn i en blindgate.. og hvis jeg samtidig står der med et fårete flir om kjeften fremstår jeg nok ikke som skarpeste kniven nei...
Dette innlegget ble selvfølgelig noe heeelt annet enn det begynte som... har diskutert litt frem og tilbake med meg selv her nå om det i det hele tatt er poeng i å poste det? Hva er det jeg lurer på da? Hvor vil jeg egentlig med dette? Men så fikk jeg en ide og forandra tittelen og sier til meg selv "hehe, der hadde du nesten skrevet hele greia, 5-6 ganger til og med, for ingenting...men gikk greit med en annen tittel gitt.. hehe"
For å i det hele tatt bli ferdig med å skrive her nå må jeg bare sette strek, så...
bottomn line.. noen som kjenner seg igjen i de litt sære symptomene her?
Har holdt meg borte fra kjemikalier er i et par år nå, både fysisk og psykisk (dvs, det vanskelige er ofte å få rus ut av tankegangen) kunne gå ukesvis, kanskje mnd uten å tenke på en eneste strek.. men her før jul kjente jeg noe begynne å bygge seg opp i brystet, men skjønte ikke helt hva det var med det samme... suget bare økte utover våren i takt med arbeidsmengden, og for et par mnd siden sprakk det. Siden den tid har jeg sovet 2-3 ganger i uka eller no...
Anyway, en av tinga jeg ville frem til er at nå har jeg begynt å prate med meg selv, både nøktern og rusa. Ikke høyt, men i tankene har jeg begynt å kommentere mye av det jeg gjør. Krediterer meg selv når jeg gjør noe lurt ("lurt") f.ex. hvis eg kommer inn fra bilen og planter meg i sofaen og faktisk finner mobilen i lomma. "jajja Olsen, der sparte du deg jaggu for en tur ut i bilen igjen! hehe"
Eller hvis jeg gjør noe surrete som å gå inn og ut av et rom 5 ganger på 2 min fordi jeg ikke husker hva jeg skulle "faen mann, du innser at du er blitt hjerneskada? hihi"
Men det er bare koseprating.. går og humrer og flirer av de lure og de litt mindre lure tingene jeg gjør..
Noe som igjen leder til neste raritet (som bare er et problem nøktern).
Når jeg møter på kjennsfolk i butikken eller no, blir jeg en slags manisk oppglødd som en unge på julaften. Det sitrer litt i kroppen og jeg blir stående der og prate med et teit glis rundt kjeften. Det verste er at mens jeg står der og gliser innser jeg hvor jævlig TEIT det må se ut, og da blir det bare verre...
Ble mye rot detta, har sikkert skrevet alt om igjen 5-6 ganger, noe som leder meg til neste symtom... jeg havner fort litt off topic.. trekker fort paraleller i samtaler, og det som i utgangspunktet føltes som et naturlig lite sidespor i samtalen ender ofte i et kjempesprang inn i en blindgate.. og hvis jeg samtidig står der med et fårete flir om kjeften fremstår jeg nok ikke som skarpeste kniven nei...
Dette innlegget ble selvfølgelig noe heeelt annet enn det begynte som... har diskutert litt frem og tilbake med meg selv her nå om det i det hele tatt er poeng i å poste det? Hva er det jeg lurer på da? Hvor vil jeg egentlig med dette? Men så fikk jeg en ide og forandra tittelen og sier til meg selv "hehe, der hadde du nesten skrevet hele greia, 5-6 ganger til og med, for ingenting...men gikk greit med en annen tittel gitt.. hehe"
For å i det hele tatt bli ferdig med å skrive her nå må jeg bare sette strek, så...
bottomn line.. noen som kjenner seg igjen i de litt sære symptomene her?