Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  18 3204
Hei. Jeg er en mann på 23 år som har slitt med depresjon i mangfoldige år etter en veldig tøff barndom og diverse hendelser som dødsfall og samlivsbrudd som har påvirket livet mitt.

Jeg er for øyeblikket student og aner ikke hva jeg skal gjøre med livet lengre. Jeg er deprimert hver dag å har alle disse negative tankene som bare tar helt over. Det jeg merker selv jeg sliter veldig mye med er usikkerhet. Alt i mitt eget hode er bare et rot å jeg er ikke sikker på en verdens ting, å slik at jeg vært siden jeg var liten. En usikker å redd person.


For 2 år siden ble jeg introdusert for marijuana og har røyket siden, har røyka hver dag i 1 år nå. Etter at jeg begynte å røyke så har det lettet litt på psyken, men det har på ingen måte kurrert depresjonen min. Det har ført til at jeg nå begynner å bli så møkklei av å gå dag inn og dag ut uten å fatte interesse for noe som helst. Sitter jeg å røyker en kveld med noen kompisser for eksempel så kjenner jeg at hele kroppen føler et ubehag, som at jeg ikke slapper av å ikke klarer å være en versjon av meg selv, jeg sitter der med et konstant tankekjør om alt slags unødvendig tull. (dette skjer også om vi ikke røyker) Dette har vært min hverdag i mange år nå, helt til jeg begynte å ruse meg på fest.


Det begynte med amfetamin (det kan vel også kalles speed? er ikke veldig kjent med de forskjellige stoffer) som jeg tok når jeg var ute med folk som drev med slik. Dette var noe jeg tok ca 2 ganger pr mnd, og det må sies at jeg aldri før har følt at jeg klarer å engasjere meg i ting, og jeg fikk en følelse av at jeg var fornøyd med den jeg var, altså alt av tankekjør forsvant, jeg følte på ting jeg faktisk fikk lyst til og gjøre, for eksempel bare å slå av noen samtaler med folk. (dette var mens jeg var ruset på stoffet). Dette er noe jeg ALDRI før i mitt liv har kjent på, det føltes rett å slett ut som en ufattelig stor befrielse fra mitt eget fengsel

Så nå har jeg begynt å ta ritalin i ny og ne, og det jeg merker når jeg tar det er at jeg klarer å kommunisere med folk, jeg kan sitte blant kompisser hvor tankekjøret forsvinner og jeg er mye mer komfortabel med meg selv, og på en måte tror jeg at jeg klarer å motivere meg bedre til og utføre ting generelt i det daglige.

Har gått til psykolog i 2 år, helt siden det gikk opp for meg at jeg faktisk slet med psyken. Jeg har gått på cipralex, som jeg enda går på, men jeg gikk også på queietapin. Jeg sluttet med queietapinen for 1 mnd siden, for jeg tror den fikk meg til å føle meg ufattelig tom på en måte. Psykologen min har vært sykemeldt i 4 uker og er enda sykemeldt så jeg får ikke noe hjelp der med det første.

Jeg er også veldig redd for meg selv med tanke på avhengighet, for jeg har ikke lyst til å rote meg bort i feil ting som kan føre til det ene eller det andre, men samtidig så er det på tide å komme seg videre i livet.

Nå i dag har jeg tatt 20 mg ritalin, og jeg kjenner at motivasjonen for å komme meg på trening er litt høyere, det å sitte med skolearbeid føles ikke ut som et ufattelig ork som det pleier å gjøre, alt har blir litt lettere for meg tror jeg. Kanskje selvtilliten får seg en boost når jeg tar den pilla, ikke vet jeg.

Må bare beklage dersom teksten virker rotete, er ikke en forfatter. Tenkte bare å si litt om hvordan mitt liv er, kanskje noen kan kjenne seg igjen eller komme med tips og innspill til hva jeg kan gjøre for å ikke havne på kjøret, men samtidig få meg et bedre liv en hva jeg har hatt tidligere.
Vil bare si at dette fikser du etter hvert
De fleste har et eller annet de sliter med, det er en prosess som man går gjennom og det er naturlig at det går opp og ned.

Det er veldig individuelt hva som er optimalt å gjøre og det må man nesten finne ut av selv, trial and error.
Personlig så er det positivt å bruke tiden på hobbyer og trening, jeg sliter med å holde meg til ting, så da hjelper det å vite nøyaktig hva jeg skal gjøre, hvor lenge og når, og legge det inn i kalenderen. Da har jeg oversikten og jeg kan skru hjernen av 100% hvis tankekjøret kommer.
Anonym bruker
"Forelsket Grindhval"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Du beskriver mye av det du sliter med ganske bra, og jeg kan kjenne meg litt igjen. Jeg er introvert som det heter, og er lite interessert i å være for mye med folk og snakke svada. Det vil si jeg bruker mye energi når jeg må være sosial, og kan bli sliten av det. Det høres ut som du er litt av samme typen. Jeg har også brukt rusmidler for å ha motivasjon til å være sosial prate og ha litt livsgnist. Men som du sikkert vet selv er dette bare midlertidig, og tankekjøret og livskvaliteten generelt blir dårligere med tiden med tiden når man misbruker rus på denne måten. Eneste rådene jeg kan gi er de klassiske som du sikkert vet selv. Det er rutine, som å ha en ukeplan og forholde seg til. God og helst rutine i søvn. Trening som du nevnte. Psykolog har du. Prøve å utfordre deg på ting du egentlig ikke føler interesse for nå, men som du tror du kan like å drive med i framtiden, f.eks en hobby. Kutte ned på rus, spesielt amfetamin og ritalin da dette ødelegger for rutinemessig søvn og mer tankeskjør. Jeg ønsker deg alt godt og håper du får det bedre etterhvert. Jeg har sluttet med alkohol, og føler meg bedre av den grunn. Jeg drakk imidlertid alt for mye.
Anonym bruker
"Klok Hvalross"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg fikk veldig god hjelp av å dra på ayahuasca retreat. Men jeg var veldig langt nede og så på det som siste utvei. Helt fantastisk medisin. Men som er vanskelig og anbefale vidre på grunn av at det er et «seriøst» skritt og ta. Noen blir kvitt deprisjon helt og noen får god hjelp. Noen får også problemer i ettertid, hvis man ikke takler «reisen».
Er det interessant så anbefaler jeg boken «how to change your mind» av Michael Pollan. Der får du et veldig godt bilde av historien til disse medisinene og hva det kan gjøre med deg. Men det er ikke en beslutning man tar lett på. Jeg «forberedte» meg et år før jeg tok steget. Hvis det er interessant så anbefaler jeg og dra og gjøre det på en retreat, ikke hjemme. Ihvertfall første gang.
Hva tenker du om å slutte ruse deg da?
Slutt med rus.
Hei! Takk for at du deler dette med oss!

Vet ikke om du kan relatere til dette, men dette er hvordan jeg har funnet hjelp og mening og retning.

Jeg har vokst opp med emosjonelt skadde foreldre (som har gjort sitt beste, og gitt masse godt og), og jeg har blitt emosjonelt skada av det. Har vært utrygg i alle relasjoner, selv om jeg har vært sosial.

Jeg kjente med helt tom sammen med andre før.
Andre problemer og, har brukt diverse for å takle livet: lesing, mat, shopping, rus.
Krasja til slutt, kronisk ikke-mestring.

Jeg har funnet et søster-program til AA som er for barn av alkoholiske og dysfunksjonelle familier. Jeg kjenner at jeg blir emosjonelt helbredet av å være der. ACA (adult children of alcoholic and dysfunctional parents)
Livet mitt består nå i å lære å gi meg selv omsorg, og det kjennes vidunderlig, fordi det er noe jeg har vært uten.

Ville dele det i tilfelle det kan være av interesse.
Selvfølgelig mange veier til frihet. Dette er en.

Jeg ønsker deg alt godt.

Ellers, generelt:
På min lange vei til å få det bedre, så opplever jeg at enhver liten god ting jeg kan gjøre, er bra.
Jeg bygger sakte opp en god tilværelse for meg selv.
Sitat av Kjelldriver Vis innlegg
Slutt med rus.
Vis hele sitatet...
Da blir han automatisk 100 prosent frisk eller hva?
Sitat av eraser Vis innlegg
Da blir han automatisk 100 prosent frisk eller hva?
Vis hele sitatet...
Vel, visst det er noe man mister motivasjonen av så er det weed. Gjelder dagene etter også. Blir man giddalaus så får man ikke gjort så mye. Får man ikke gjort så mye så kommer depresjonen snikende. At man ikke har ork og har noe angst er ett fellestrekk blant så og si alle jeg kjenner som røyker fast. Meg selv inkludert. Det hjelper muligens på psyken hos noen. Men utifra hva jeg har sett selv, erfart selv og lest på forumet så er det veldig sjeldent tilfelle. Det har som regel en negativ virkning. Det kjennes kanskje godt og befriende der og da. Men er du sikker på at hjelper deg i det store og det hele?
Sitat av zuluani Vis innlegg
Jeg har vokst opp med emosjonelt skadde foreldre (som har gjort sitt beste, og gitt masse godt og), og jeg har blitt emosjonelt skada av det. Har vært utrygg i alle relasjoner, selv om jeg har vært sosial.
Vis hele sitatet...
Jeg synes det var en fin post du skrev der.

Dette kan kanskje høres ut som et flåsete spørsmål, men det er ikke ment sånn. Kan du utdype mer om hva du egentlig mener med det du skriver over her. Hva tenker du at en emosjonell skade er?

Jeg synes dette er et interessant tema og forsøker å forstå dette bedre.
Så lenge du holder deg til ritalin går det nok bra! Ikke eskalert til meth
Kanskje fokusere mer på jobb og ��
Sitat av pompilomp Vis innlegg
Hei. Jeg er en mann på 23 år som har slitt med depresjon i mangfoldige år etter en veldig tøff barndom og diverse hendelser som dødsfall og samlivsbrudd som har påvirket livet mitt.

Jeg er for øyeblikket student og aner ikke hva jeg skal gjøre med livet lengre. Jeg er deprimert hver dag å har alle disse negative tankene som bare tar helt over. Det jeg merker selv jeg sliter veldig mye med er usikkerhet. Alt i mitt eget hode er bare et rot å jeg er ikke sikker på en verdens ting, å slik at jeg vært siden jeg var liten. En usikker å redd person.


For 2 år siden ble jeg introdusert for marijuana og har røyket siden, har røyka hver dag i 1 år nå. Etter at jeg begynte å røyke så har det lettet litt på psyken, men det har på ingen måte kurrert depresjonen min. Det har ført til at jeg nå begynner å bli så møkklei av å gå dag inn og dag ut uten å fatte interesse for noe som helst. Sitter jeg å røyker en kveld med noen kompisser for eksempel så kjenner jeg at hele kroppen føler et ubehag, som at jeg ikke slapper av å ikke klarer å være en versjon av meg selv, jeg sitter der med et konstant tankekjør om alt slags unødvendig tull. (dette skjer også om vi ikke røyker) Dette har vært min hverdag i mange år nå, helt til jeg begynte å ruse meg på fest.


Det begynte med amfetamin (det kan vel også kalles speed? er ikke veldig kjent med de forskjellige stoffer) som jeg tok når jeg var ute med folk som drev med slik. Dette var noe jeg tok ca 2 ganger pr mnd, og det må sies at jeg aldri før har følt at jeg klarer å engasjere meg i ting, og jeg fikk en følelse av at jeg var fornøyd med den jeg var, altså alt av tankekjør forsvant, jeg følte på ting jeg faktisk fikk lyst til og gjøre, for eksempel bare å slå av noen samtaler med folk. (dette var mens jeg var ruset på stoffet). Dette er noe jeg ALDRI før i mitt liv har kjent på, det føltes rett å slett ut som en ufattelig stor befrielse fra mitt eget fengsel

Så nå har jeg begynt å ta ritalin i ny og ne, og det jeg merker når jeg tar det er at jeg klarer å kommunisere med folk, jeg kan sitte blant kompisser hvor tankekjøret forsvinner og jeg er mye mer komfortabel med meg selv, og på en måte tror jeg at jeg klarer å motivere meg bedre til og utføre ting generelt i det daglige.

Har gått til psykolog i 2 år, helt siden det gikk opp for meg at jeg faktisk slet med psyken. Jeg har gått på cipralex, som jeg enda går på, men jeg gikk også på queietapin. Jeg sluttet med queietapinen for 1 mnd siden, for jeg tror den fikk meg til å føle meg ufattelig tom på en måte. Psykologen min har vært sykemeldt i 4 uker og er enda sykemeldt så jeg får ikke noe hjelp der med det første.

Jeg er også veldig redd for meg selv med tanke på avhengighet, for jeg har ikke lyst til å rote meg bort i feil ting som kan føre til det ene eller det andre, men samtidig så er det på tide å komme seg videre i livet.

Nå i dag har jeg tatt 20 mg ritalin, og jeg kjenner at motivasjonen for å komme meg på trening er litt høyere, det å sitte med skolearbeid føles ikke ut som et ufattelig ork som det pleier å gjøre, alt har blir litt lettere for meg tror jeg. Kanskje selvtilliten får seg en boost når jeg tar den pilla, ikke vet jeg.

Må bare beklage dersom teksten virker rotete, er ikke en forfatter. Tenkte bare å si litt om hvordan mitt liv er, kanskje noen kan kjenne seg igjen eller komme med tips og innspill til hva jeg kan gjøre for å ikke havne på kjøret, men samtidig få meg et bedre liv en hva jeg har hatt tidligere.
Vis hele sitatet...
Jeg har dessverre ingen spesifikke råd å komme med, kan bare fortelle at jeg har vært i lignende situasjon. Har aldri forstått hva jeg skulle gjøre her i livet og alltid vært usikker på meg selv. En tøff oppvekst fylt med rus og sinne blant de nærmeste rundt meg (alle jeg egentlig hadde kontakt med) bygger vel ikke akkurat opp selvtilliten og livsgnisten til en ung gutt..

Over til det som var poenget mitt. Jeg skjønner det så utrolig godt. Når jeg skal si det helt ærlig så sliter jeg veldig med angst, og har alltid gjort det. Som deg testet jeg amfetamin, og du verden.. Aldri følt det slik, hverken før eller senere. Alle mine bekymringer/tanker var ikke til stedet lenger, kroppen føltes mange kilo lettere og hadde ingen problemer med å føre samtaler. Merket med en gang at det der ikke var sunt for meg. Det var ubeskrivelig farlig, passet meg 1000%. Det skremte meg så mye at jeg valgte å holde meg unna.

Så nå sitter jeg her, 20 år senere. Lever jeg livet bedre? Kan vel ikke skryte av det, men jeg lever livet slik jeg makter. Jeg sliter fortsatt, men vil si jeg har ett ålreit liv, med samboer, barn, hus, bil og alt det der.

Tidligere var jeg utrolig flink til å legge ett enormt press og ha høye mål/forventninger til meg selv. Dette dro meg enda lenger ned. Ble på en måte at jeg straffet meg selv, ved å sammenligne meg med alle de andre "normale" rundt meg, hvorfor klarer ikke jeg å studere? Gå ut på by'n? Hvorfor har ikke jeg godt betalt jobb, bil, dame ++++ som alle andre har? På toppen av det hele gikk jeg nesten konstant å tenkte på hva andre tenkte om meg. Det er jo rett og slett ett helvete å ha det slik. Å fokusere på alt det negative.

Det var ikke før jeg godtok meg selv at tankene/kravene forsvant. Innså/godtok vel at alle er forskjellige. Ikke alle blir jagerpiloter så hvorfor sammenligne seg med en? Ikke alle går på helsestudio å trener, så hvorfor straffe seg selv med negative tanker hvis en ikke går dit? Ikke alle er så snakksalige heller, noen prater mer enn andre og noen prater nesten ikke i det hele tatt. Er det ikke slik det er da? Alt er ikke for alle?

Jeg er en som ikke klarte å gjøre noe med det, men forsøkte så godt jeg kunne. Det er mye jeg har gitt opp her i livet, som utdannelse, å komme meg ut i arbeid f.eks. Lever fortsatt med angst, usikkerhet og depresjon, tiltaksløshet til tider. Det er vanskelig å tungt til tider, skal ikke skyve det innunder en stol, men det går.

Livet mitt ble til en alternativ livsstil kan en gjerne si. Når en ikke går på helsestudio for at en føler at alle andre glaner på en, tok jeg heller sykkelen å syklet meg en tur. "De andre" gikk på byen å sjekket opp jenter, som er noe jeg aldri kunne funnet på. Men jeg opplevde ting jeg å. Selv om jeg ikke dro på by'n for å sjekke damer, betyr ikke det at jeg ikke var der. Sjekkingen for meg startet på chat på internett. Var på mange treff. De rundt meg sa: det hadde ikke jeg tatt sjansen på. Her hørtes det ut som det var de som var full av angst og engstelse. Men dette var noe jeg klarte, uten å føle på det store ubehaget. Joa, selvfølgelig, det kunne jo være en del forskjellig der å. Husker ene gangen jeg ble lenket fast i baren (var en stang langs baren) med håndjern mens jenta danset fremfor meg på dansegulvet. Stod der som ett spørsmålstegn, men opplevelsen var uforglemmelig

Det jeg skal litt frem til her er at det finnes håp for alle. Er en overhodet ikke i stand til å gjøre en ting så er vel muligheten til å gjøre en annen ting til stedet? Så lenge en gjør det beste en kan (kjenner etter på kroppen hva en klarer å presse seg til) så mener jeg en burde være fornøyd med seg selv.

Når det kommer til røykings så er jeg litt av den oppfatningen at hvis en sliter litt med tanker og psyken fra før så er det sjeldent det hjelper på å fyre seg en. Hvis en føler ubehag så er det vel kanskje ingen snill ting en gjør mot seg selv hvis en fortsetter? Dette er jo nesten noe en må ta en vurdering på selv. Den følelsen jeg hadde når jeg tok amfetamin har jeg innsett at jeg aldri kommer til å oppleve igjen. På en annen side så har alle de jeg kjente som drev med dette gått bort, i tidlig alder. Er da prisen verdt å betale?

Det jeg tror du vil komme langt med er å ikke prøve så hardt å være en annen person enn det du egentlig er. Godta heller den du er og jobb ut i fra det. Hvis du setter deg unormale høye mål du skal nå på kort tid, som du vet med deg selv du ikke klarer å nå med det første, er du nesten dømt til å mislykkes. Sett mål du vet er innenfor rekkevidde. Det som også er gull å ha er en god psykolog som hører på hva du sier, kan forklare deg saker å ting og som forstår deg. Som ikke bare sitter og stirrer ned på noen papirer. Rett og slett en som er villig til å hjelpe deg. Etter min erfaring vokser ikke disse på snor, og opplever en ikke en god kontakt der så vil jeg anbefale å forsøke en annen.

Mitt eneste råd er å si akkurat hvordan du har det til psykologen, så får dere nesten ta det videre derifra. Vil nesten tro h*n (i samarbeid med deg selvfølgelig) kan ha en bedre løsning på hvordan du kan få ett bedre liv enn hva du har i dag, enn både vi på forumet her, eller at du skal begynne å selvmedisinere deg selv.

Det er lov å være usikker, det er lov å være redd, det er lov å snakke mye, det er lov å snakke lite, det er lov å være utlending, det er lov å være norsk, det er lov å være den du er. Skulle en også miste ett år studie pga depresjon så er jammen det også lov.

Skulle bare dele litt her men det ble sabla langt. Det det endte opp med her egentlig er at jeg har trua på deg uansett, og ønsker deg lykke til videre
Sitat av Paleofriendly Vis innlegg
Kan du utdype mer om hva du egentlig mener med det du skriver over her. Hva tenker du at en emosjonell skade er?
Vis hele sitatet...
Utdyper gjerne!

Og ville gjerne utdypet mer, men det er litt på kanten være så personlig online, selv om jeg virkelig elsker dette nettstedet for ærligheten og nedpåheten som finnes her.

Jeg skal holde meg til å snakke om meg selv, men kan si at begge foreldrene mine har opplevd alvorlige traumer som barn, delvis overlevert fra generasjonen før dem. Og jeg har gitt det videre til neste generasjon, selv om jeg var bevisst på det, og ikke ville.

Fra min far har jeg lært frykt for nærhet.
Fra min mor har jeg lært å sette andre sine behov foran mine, ikke bare avogtil, - som jo er bra, men alltid, pluss en tro på at jeg må redde andre. Så mangel på grenser både for meg selv og for andre.
Lite trygt fotfeste i dette.

Tror nok at forskjellig misbruk har fjernet meg enda mer fra å kjenne meg trygg i tilværelsen, og dette er jo en virkelig grunnleggende trygghet som mangler. Å hele tiden søke trygghet utenfor meg selv har ført til konstant craving, og å aldri komme i mål.

Men jeg er altså i en prosess der jeg lærer tillit til livet.

Dette ble veldig personlig, men jeg synes samtalen her er veldig meningsfull!
Jeg må si du virkelig formulerer deg godt er zuluani. Du treffer godt, og jeg tror mange kan kjenne seg mer eller mindre igjen i det du skriver der. Hadde vært interessant å prata mer med deg om dette. Jeg gjør til dels et arbeid som er inne på det du snakker om. Hvor jeg forsøker å forstå denne problematikken både individuelt, relasjonelt, sosialt (forøvrig), og kulturelt. Det er sammensatt, og som du sier ofte kan sees på generasjonelt (historie). Og det du sier om at du lærer tillit i livet, lære seg å stole på livet, og tro at det finnes godhet, det er noe i det.
Takker for svar og andre synspunkter! Synes det var mye bra folk kom med her,

Dette med psyken og mentalitet er noe jeg ikke blir klok på. Jeg vet at livet ikke er en dans på roser, men en skal ikke gå rundt å føle seg fullstendig død innvendig, det nekter jeg å tro at er en normal standard. Har vært ulykkelig i lang lang tid og det eneste jeg har hørt gjennom de 2 siste åra er: Kom deg ut, begynn å tren, tenk positivt, slutt med rus, gjør ditt gjør datt.... Det er ikke før jeg har begynt å utforske meg selv med å ta ting på fest, røyke, eller de få gangene jeg tar noe annet, at jeg føler ting har begynt å gå oppover. (Humøret har ihvertfall blitt bedre) Er det rart en begynner å lure da på hva jeg egentlig skal gjøre for å få mer glede her i livet ? jeg vill anta at nå når folk leser dette kommer det helt sikkert å dette inn kommentarer som: Slutt å rus deg, slutt å røyk, slutt med alt som er helsefarlig osv.(Målet mitt er ikke å begynne å ruse meg, men å få et lykkeligere liv).. jaja jeg kan slutte med det, men det ender med at humøret stuper og ting blir helt meningsløst igjen, og det har jeg bestemt meg for at slik skal jeg rett og slett ikke ha det, jeg vil føle at jeg lever, ikke at jeg går rundt uten en sjel fordi alt er meningsløst og håpløst.
Sitat av pompilomp Vis innlegg
og det har jeg bestemt meg for at slik skal jeg rett og slett ikke ha det, jeg vil føle at jeg lever, ikke at jeg går rundt uten en sjel fordi alt er meningsløst og håpløst.
Vis hele sitatet...
Jeg hadde tilsvarende tanker da jeg var yngre, og jeg har kommet en lang vei med dette. Det har krevd arbeid, besluttsomhet, og nærmest en "krigermentalitet" for å komme til greps med en del av de tingene som var tema for meg.

Jeg sier ikke at dette gjeder deg. Men det kan være underliggende skam og redsler som "undertrykker" mennesker fra å leve fullverdige liv, og disse tror jeg mange må jobbe seg ut av for å leve rikere og mer meningsfulle liv. Jeg tenker det at istedenfor å flykte fra smerten sin, må man ta ansvar for den, og komme til greps med de tema som er aktuelle. Sier ikke at dette er enkelt, men det funker. Og man bygger opp selvverd og selvrespekt/tillit gjennom å ta ansvar for de tingene man sliter med. Det er jo en ganske badass ting å gjøre spør du meg.
Vanskelig akkurat det der gitt. Har ei venninne som sliter, hun har flere diagnoser og livet hennes går ikke på skinner. Samtidig er hun en fantastisk person, med så utrolig mange gode kvaliteter. Alltid engasjerende og hun bryr seg virkelig om de hun er glad i. Om hun hadde hatt mer motivasjon er jeg sikker på hun kunne levd greit av kunsten sin. Hun maler og tegner. Og har dybdekunnskap om de merkeligste ting fordi hun alltid har lest enormt mye. Men et av hennes største problemer som hun ikke klarer å løse er dårlig selvtillit. I hennes øyne har hun svært lav til ingen verdi. Hun ser ikke egne kvaliteter og er alltid streng mot seg selv. Og det farger livet hennes og mange av valgene hun tar. Mange av hennes venner har forsøkt å snakke til henne og dette, for hun er åpen om det hun sliter med. Psykologen har forsøkt. Men det selvbildet må være så skjørt eller kanskje fullstendig knust, for det synker ikke inn. Og hun er jo ikke dum eller lite begavet, man skulle tro hun skulle klare å ta til seg ting. Men ikke dette med selvtillit.

Hva gjorde du paleofriendly for å få økt selvtillit og selvverd? Kanskje kan din praktiske erfaring fra dette hjelpe andre som sliter med det samme? For det må være en knallhard jobb over lang tid for å snu noe så grunnleggende som selvtillit? Samtidig så må det vel kanskje være noe av det aller mest matnyttige folk som sliter kan gjøre for snu det negative? Om det støtt taes dårlige valg fordi det ligger en følelse av lav verdi i bunn, så blir det jo vanskelig om ikke umulig å endre adferd og mønstre før selvbildet er bedre og selvverdien reflekterer det faktiske mennesket og ikke bare an haug av gamle vonde følelser som har satt seg fast og som resultat gir et skjevt selvbilde og en lav egenverdi?
Sitat av random67489 Vis innlegg
Hva gjorde du paleofriendly for å få økt selvtillit og selvverd? Kanskje kan din praktiske erfaring fra dette hjelpe andre som sliter med det samme? For det må være en knallhard jobb over lang tid for å snu noe så grunnleggende som selvtillit? Samtidig så må det vel kanskje være noe av det aller mest matnyttige folk som sliter kan gjøre for snu det negative? Om det støtt taes dårlige valg fordi det ligger en følelse av lav verdi i bunn, så blir det jo vanskelig om ikke umulig å endre adferd og mønstre før selvbildet er bedre og selvverdien reflekterer det faktiske mennesket og ikke bare an haug av gamle vonde følelser som har satt seg fast og som resultat gir et skjevt selvbilde og en lav egenverdi?
Vis hele sitatet...
Nå kan jo jeg selvsagt ikke snakke for alle. Folk er jo veldig forskjellige, og det finnes mye forskjellige problematikk.

Med for mitt vedkommende så har det vært å virkelig gå i dybden på problematikken, selv når mange folk rundt meg har bedt meg om å gå videre, og å bare la det være. Jeg har måttet tro på meg selv, egne følelser, behov osv. og ikke "nøye" meg med en eller annen lettvint løsning. Og se etter løsninger, veien til et bedre liv og en bedre måte å leve på. En måte å leve på som jeg ikke "nøyer" meg med, men som jeg faktisk virkelig er fornøyd med, og som oppriktig er interessant, engasjerende og gir mening for meg.

Angående praktiske erfaringer når det kommer til selvverd, selvtillit og selvrespekt, tror jeg man på en eller annen måte må eksponere "sårbarheten" sin, ha mot til å vise svakhet / de tingene man ikke er stolt over, eller skammer seg over (selvsagt i en setting hvor dette er fornuftig å gjøre), og på en eller annen måte bygge opp selvverd/tillit/respekt derifra. Rett og slett ha mot til å vise sårbarhet.

Feks. Hva er jeg redd for å gjøre, men som ville gjort at jeg hadde følt stolthet hvis jeg hadde gjort det. (?) Sånn kan man gradvis forbedre selvbilde, selvverd osv. Man gjør seg selv til en person man respekterer og er stolt av.

Greie med dette er at det ofte er de tingene vi skammer oss mest over/er mest redd for som har størst potensiale for å frigjøre oss, men det er også det vanskeligste. Rent praktisk er det nok lurt å gjøre det gradvis, begynne med ting som er overkommelige osv.

Sier ikke at dette er enkelt, og det er krevende arbeid, men det er mulig.

NB: Dette er noen av mine erfaringer og synspunkter. Sier ikke at de passer for alle.
Passer helt sikkert ikke for alle som du sier, men kanskje kan en praktisk tilnærming likevel sette folk på sporet av hva de må gjøre for å få bedre selvtillit og økt egenverdi? For hva hjelper det når en behandler av avdekt at mye av dine dårlige valg kommer fra lav selvtillit, og behandler ber deg jobbe med selvtilliten? Jaha liksom? Hvordan gjør man det? Det du har erfart kan være verdifullt for andre selv om de kanskje må gjøre endringer i forhold til sine problemer. Dette skal jeg ta videre, så krysser jeg fingrene for at hun får noe ut av det. Takk for at du delte. Respekt.