Sitat av
dafog
Nå har det gått 1 år, og 1 dag siden hendelsen. Jeg tenkte i den forbindelse å fortelle om hvordan dette hadde påvirket meg.
Når det gjelder bilkjøring er dette selvsagt noe jeg har lagt på hylla permanent frem til jeg en dag om lenge har førerkort igjen. Bilen er solgt, og jeg sitter for det meste på med venner når det er noe. Selv den perioden jeg hadde tilgang bil, og var langt utpå landet med et svært dårlig busstilbud unngikk jeg å kjøre. Har nå en sperre som sier ”ikke kjør!” dessverre kom den for sent.
Den største forandringen derimot er med holdningen min! Før hendelsen hadde jeg en holdning som gikk ut på ”kjør etter forhold, drit i loven”, og ”kom raskest mulig frem!”. Jeg var heller overhode ikke rett for å krasje. Denne holdningen førte til mer enn 1 farlig situasjon i trafikken. Var ofte jeg kjørte alt for fort, og alt for risikabelt. Dere vet, sånn som noen unge dessverre gjør.
Nå derimot merker jeg selv at dette er forandret. Når jeg sitter på med personer nå tenker jeg ”hvorfor kjøre så fort?”, og ”loven er der av en grunn”. Jeg ser virkelig ikke poenget i å risikere liv for å komme seg raskere frem! Det er mye bedre å ta det med ro, og ikke stresse så går ting mye bedre med en gang. Dersom fartsgrensen er 70 på en meget øde vei, og jeg synes dette er for lavt ser jeg ikke lenger noe grunn til å kjøre fortere. Det er personer med mer kunnskap en meg som har bestemt dette, og fartsgrensen settes jo ikke for å hindre folk i å komme frem men for personers sikkerhet! Jeg har fått en utrolig mye større respekt for trafikklover. Dessverre var det veldig mye som skulle til før jeg fikk det.
Jeg er egentlig glad jeg fikk en oppvåkning! Hadde det ikke vært for det er det meget sannsynlig jeg hadde vært ansvarlig for en alvorlig ulykke!
Så en oppdatering når det gjelder saken. Dommen fra tingretten har enda pga sommel i politiet ikke blitt gjort rettskraftig. Så har ikke fått noe soningsinkallese enda. Med andre ord, der har det ikke skjedd mye.
Veldig bra!
Da jeg fikk øvelseskjøringsbeviset for noen år siden, dro jeg på sommerferie rett etterpå. Et annet familiemedlem av meg kjørte bilen og vi havnet i en ulykke hvor alle vi ble alvorlig skadet. Per idag sliter vi fortsatt med denne ulykken, men jeg kan love deg at alle våre holdninger i forhold til bilkjøring endret seg VELDIG mye etter ulykka. Jeg er pr. dags dato veldig redd for å sitte i bil, og holder meg fast i setebeltet eller andre personer eller lignede når det skjer noe som
KAN bli en kollisjon (Bilen foran oss bråbremser i 40 sone, likevel er jeg redd)
Det er normalt at det tar lang tid før man blir kalt inn til soning.