Jeg er fullt klar over at jeg fortjener straff og at det kanskje ikke er på sin plass at jeg søker om å formilde dommen. Ja, jeg er avhengig av familien min, og omvendt. Noen må betale! Jeg er sammen med en fantastisk, rusfri og oppegående jente men som får ingen støtte av sin familie, så lenge hun er sammen med meg. Det gjør det vanskelig hjemme. Jeg går rundt og er misfornøyd omtrent hver dag, er svært irritabel og får mer og mer angst og paranoia. Etterhvert så blir det for mye trykk, og da får jeg "kvasi-psykotiske" episoder, noen psykotiske. Det er det jeg husker av papirene. Det er lenge siden jeg har vært innlagt. Jeg ble innlagt første gang da jeg var 15 pga rus relatert psykose. De andre gangen har det vært det samme, enten med eller uten rus. Da kan jeg sitte for meg selv å tenke i de mørkeste baner, og så mister jeg kontroll. Når jeg våkner opp neste morgen, så forstår jeg ikke hvordan det gikk så langt men trykket forsvinner. Men dette har pågått nå i 7 år, at jeg klikker, så forsvinner trykket, så bygger det seg langsomt opp igjen.
Problemet mitt begynte med at når jeg fylte 18, så kunne jeg ikke lenger bo på institusjon for ungdom med rus og kriminal problemer. Da forsvant støttespillerene mine. En dag når jeg skulle betale husleien, så fikk jeg ikke den økonomiske støtten jeg skulle fått av barnevernet. Jeg ringte å hørte hva problemet var, da fikk jeg tilbake at de hadde 'skrevet meg ut' av barnevernets systemer, uten å ha kontaktet meg eller noen ting. NAV kunne ikke dekke leien der jeg bodde, slik som barnevernet kunne, så jeg måtte flytte. I tillegg så forsvant den eneste personen jeg klarte å ha et tillitsfullt forhold til mtp psykiatri når jeg ble for gammel for ABUP. Tidligere har jeg hatt søvnproblemer hvor jeg ikke fikk sove i to døgn pga tankekjør, da gikk jeg til legevakten og knakk helt sammen og sa jeg trenger hjelp. De henviste meg til psykiatrisk behandling, og jeg gikk til det kontoret fire ganger, og tilbake til legen som henviste meg fire ganger. De fikk aldri hevisningen. Allerede suicidal og med et selvmordsforsøk i lommen for noen år siden, så ga jeg faen.
Da begynte jeg å forsvinne, for det gikk for langsomt med psykiatrien. Jeg hadde en person i ABUP som jeg stolte 110% og som hjalp meg virkelig. Det har vært mange instanser der det offentlige skulle gjort mer, og da hjalp hun meg. Men så ble jeg for gammel til at vi kunne ha kontakt, ettersom det er for ungdom. Jeg er forøvrig diagnosert med paranoid personlighetsforstyrrelse, emosjonel ustabilitet og schizotyp personlighetsforstyrrelse. Men det ble ikke noe mer enn det på det stedet, for jeg måtte flytte. Det var ikke tvangsflyttingen, det var mitt eget valg for å komme bort fra et belastet miljø. Første gang jeg stoppet innom ARA så sa de til meg at de var usikre på om disse diagnosene stemte, ettersom det ble diagnosert i en periode hvor det var omfattende rusbruk.
Det som plager meg mest er at jeg har utviklet en kraftig sosial angst. Når jeg var ungdom så var jeg på toppen av livet. Hadde mange venner, var godt likt og hadde flyt i samtaler. Nå skjelver jeg i ansiktet om jeg blir nervøs, jeg knekker hvis jeg får øyekontakt med noen, da ser jeg bort med en gang. Jeg stresser kronisk. Hvis jeg skal møte en gammel venn, så dropper jeg det med mindre jeg skamruser meg. Må ta 20mg diazepam for å oppføre meg normalt, men dette er ikke noe jeg driver på med siden jeg har sett hva det gjør med folk. Jeg vil så helvetes gjerne ha et stabilt og angstfri liv. Det er jævlig vanskelig når du har vokst opp hele livet med å være en 'tøffing' og når du treffer de gamle kameratene nå, så er du helt knekt. Når jeg gikk på barneskolen så tvang jeg 'vennene' mine til å røyke, jeg slo folk, tvang dem til å bære meg rundt i skolegården... Det høres jo helt fuckings sinnsykt ut, og det er det jo også. Det ble aldri gjort noe med, selv om foreldre ringte inn bekymringsmeldinger osv. Det var en vane for meg å drapstrue når jeg var 11 år gammel, og jeg brukte alltid vold for å få min vilje når jeg var liten. Forøvrig, jeg trenger ikke noen moralprekener! Jeg har fått hørt det så jævlig mye hele livet, og jeg prøver å styre meg. Men det er ikke så lett når man sitter å lurer på om man egentlig eksisterer, har konstant dødsangst, helseangst, paranoia, sosial angst... Faren min er en jævla taper, moren min hengte seg. Flyttet da til besta, og hun ble jævlig glad i å drikke, kjefte og klage. Så syntes hun det var en jævla god ide og ta meg med til Hellas i et år med en mann som drakk enda mer, og som jeg ikke kjente. Da ble jeg fjernet fra alle vennene mine, hadde ikke telefon, internett. Jeg hadde faen ikke en bok å lese en gang. Og slik var det i nesten et helt år. "Vi skal bare være der et år" sa bestemor. Jeg telte dagene. Når det nærmet seg, så maste jeg mer og mer og mer. Etterhvert fikk jeg beskjeden. "Vi skal ikke flytte hjem igjen, jeg vil bo her med <shithead>". Shithead, fyren som truer en elleve år gammel gutt med at han har våpen i båten sin, og at jeg bør være redd ham. Husker når jeg lå nede på rommet mitt og hørte bestemor skrek for han ikke lot henne sove. "Det er min dyne!". Han tok klærne hennes osv, og tvang henne til å sitte våken til hun ble edru, selv om han var dritings.
Uansett, da ringte jeg bestefaren min, en kjernekar som fikk kreft og døde samme året han fikk diagnosen. Han var den eneste som brydde seg ordentlig og var stabil. Han ringte bestemoren min, og jeg forstod at det ble en ganske brutal diskusjon. Hun gråt og sa til meg "Jeg skal bestille flybillett imorgen, så reiser vi hjem." Du kan tro jeg ble glad da! Fy faen, jeg ble så jævlig glad. Jeg skulle få treffe de gamle vennene mine, få være på det gamle rommet mitt, jeg kunne kommunisere med folk rundt meg å gå på en skole der de snakket norsk. Så våknet jeg opp da, neste morgen. "Jeg har sagt opp jobben og har bestemt meg for å bo her." Tror det var det ordentlige vendepunktet i livet, er ikke sikker. Det har vært så mange stunder der jeg har bare "Fuck fuck fuck fuck fuck, hva kan jeg gjøre?".
Det resulterte i at jeg begynte å kjøpe røyk og vodka som 12 åring, for nede der i den forlatte landsbyen så solgte de sprit til spedbarn. Skolen jeg gikk på snakket de ikke engelsk, så det var jo helt bortkastet. I tillegg så tok de meg opp et klassetrinn, siden jeg var fra Norge og vi har god utdanning her? Det hjalp jo ikke mye siden jeg hadde såvidt karakterer på barneskolen. Etterhvert da så ble det temmelig åpenbart for bestemoren min at nå hatet jeg henne virkelig. Hun hadde snakket med søsteren sin, og ordnet jeg skulle få flytte tilbake til Norge. Ironisk nok, så var hun (tante kaller jeg henne) ansatt i barnevernet, på en institusjon. Da var jeg 13. Det innebærte at jeg var for meg selv mesteparten av dagen. Jeg gikk på skolen for å være en klovn, sosialisere og å være stygg mot de som ikke fortjente det for å heve meg selv frem. Jeg hater sånt den dag idag. Det ble hasj, drikking og røyking, og jeg klarte å inspirere mine venner til å gjøre det samme. Alle er knekt på en eller annen måte den dag idag. Min anarkistiske tilværelse i min kjære hjemby tok en brå slutt da jeg gjorde den dumme, dumme avgjørelsen om å kaste noen foran en bil, i god tid før bilen hadde truffet personen. Dette var pga han hadde gått til sin mor og fortalt om hva vennegjengen vår gjorde, som da fortalte det til politiet.
Det ble jo selvsagt sett på som en svært dramatisk situasjon. Da flyttet jeg til beredskapshjem, hvor jeg skulle være i max 3 måneder. Det ble ett år. Hele tiden jeg var der fortalte saksbehandleren min at "Gjør du det bra på skolen og ikke skulker samt oppfører deg, så får du flytte hjem igjen." Visst faen gjorde jeg det! Jeg hadde SÅ gode karakterer, jeg var tilstede hele tiden, jeg ruste meg ikke og jeg ble en god person. Så fløy jo månedene forbi, og jeg maste og maste. "Når kan jeg flytte hjem?" Samme situasjon som før.. Det gikk oppimot et halvt år før jeg fikk beskjeden at jeg ikke kom til å flytte hjem igjen. Jeg fikk ikke vite hvorfor, men har fått vite i ettertid at tanta ville ikke ha meg tilbake for hun var for mye på jobb. Når jeg fikk den beskjeden da, så begynte jeg å google hvordan jeg skulle ta livet mitt. Jeg fant ut at det var ikke over veien, men nedover gaten. Så jeg har ganske dype og lange arr på underarmen. Jeg satt og hørte på Elliott Smith, "Needle in the Hay" på repeat, repeat, repeat, repeat, mens jeg satt der med barberbladet jeg skrudde ut av en blyantspisser. Så begynte det.
Jeg var litt pingle og begynte forsiktig, men etterhvert gikk det så langt at jeg ikke kjente noe for jeg kuttet over nerver, eller så var det ikke nerver der. Jeg kunne se skjelettet mitt på høyre underarm. Jeg holdt armene mine under varmt vann så blodet ikke skulle koagulere. Klokken var 1 på natten og jeg var i beredskapshjemmet. Etterhvert måtte jeg sette meg ned på gulvet, for jeg ble svimmel, svak og kortpustet. Så begynte jeg å angre. Jeg tok telefonen og ringte 'fostermor', og sa hun måtte komme ned med en gang. Hun ble jo helt forskrekket, så da var det bort til legevakten med en gang hvor jeg fikk blod og måtte sy. Var ikke før jeg ble 18 ish at jeg turte gå ut uten genser som dekket armene.
Ble da flyttet til en barnevernsinstitusjon og da ble jeg introdusert til speed og så videre, da begynte psykosene. Er vel ikke så mer å tilføye nå. Føler jeg er en idiot som skriver dette.
Tusen takk Jonta! Tror jeg oppdaterer når det er noe verdt å oppdatere. Dette her ble en usammenhengende post men det får bare være. Jeg er trøtt og sliten. Men det er godt å høre at folk sier ifra her på Freak.no. For det gjør ikke folk i virkeligheten. Jeg trenger å få hørt hvor jævlig dum i hodet jeg kan være.