Hei, folkens! Da er det på tide med en ny rapport. Stoffene jeg skal ta for meg denne gangen er 2C-B og MXE.

Alder: 22
Vekt: 38-40 kg (dette er relevant for historien)
Dose: 10mg 2C-B nasalt, 70mg MXE nasalt. Jeg er en sucker for snorting.

[COLOR="Purple"]Nexus - 2C-B[/COLOR]

Solen reflektertes av de solide glassvinduene og kastet myke strimer av lys i rommet. Jeg vendte ansiktet mot solen, og tenkte at det ikke kunne drøye lenger nå. For første gang skulle jeg prøvde 2C-B helt rent. Sammensetningen av møbler, lamper, veggtepper og innrammet kunst ga rommet et psykedelisk preg i seg selv. Dette kunne bli en intens tur. Utenfor gikk naturen sin gang. Det var midt i overgangen til vårsesongen. En heftig kamp mellom kulde og varme. En tripsitter var ikke å forakte, og vi inviterte Twisted Mushroom på besøk. Vi småpratet mens jeg vandret rundt i leiligheten og forberedte. Det psykedeliske fenetylaminet ble omhyggelig veid opp, og delt i flere tynne striper. For min del var det ikke snakk om å gjøre annet enn å kjøre det opp nasalt. Valget av dosering landet på 10mg. Noe jeg hadde lest skulle være en moderat dose. Det jeg ikke tenkte på var at gjennomsnittet av mennesker de baserer slike dose ikke er i samme vektklasse som en Schäferhund. Jeg dirret av forventing mens jeg satt krumbøyd over stueburdet. Omhyggelig førte jeg stoffet gjennom seddelen og opp gjennom neseborene. Jeg har sjeldent problemer med å sniffe substanser men dryppet av 2C-B var svært lite smakfullt. Nokki på sin side valgte å kjøre på med 35mg oralt. Jeg lente meg tilbake mot de mye sofaputene. Vi sitret begge av forventing. Jeg lukket øynene en sekund og trakk pusten dypt. Men noe var allerede i ferd med å skje. Den visuelle informasjonen hadde begynt å forandre hvordan jeg skulle oppfatte og tolke omgivelsene. Forskrekket oppdaget jeg at teksturen i overflatene rundt meg var i full modifisering.

Det kan hverken beskrives som skjørt eller minimalistisk. Mer voldsomt, grovt og kraftfullt. Twisted satt fornøyd og spilte Fable 2 på Xboxen min mens han småpratet ivrig. Det var på dette tidspunktet jeg kjente at noe presset seg vei opp gjennom halsen min. Kanskje jeg skulle fastet likevel? Jeg skjønte umiddelbart at det bare var en ting å gjøre. Run, Forrest. Run!. Da jeg hadde utført oppgaven gikk jeg straks tilbake til sofaen. Uten hell. Magen min var fremdeles ikke tilfredsstilt. Denne gangen var det ingen nåde. Til tross for at toalettet bare var tre trappetrinn og et par meter unna rakk jeg bare å komme til dørstokken med hendene presset for munnen i et desperat forsøk på å forhindre det som var i ferd med å skje. Hverken Nokki eller Twisted Mushroom lot til å ense dette, engang. Jeg regner med at dette er fordi de er vandt med slikt. Noe jeg også i grunnen er. Men heller ikke dette skulle vise seg å være særlig effektivt. Oppkastet sprutet ut av kjeften min i beste stil som en fyllesjuk sjømann. Ja, jeg vet at jeg er sexy. Resten havnet i toalettet, og jeg gjorde et tappert forsøk på å tørke vekk resten mens verden nærmest gikk i oppløsning rundt meg. På rundt denne tiden visste jeg at ettersom oppturen var så intens ville turen definitivt bli av det voldsomme slaget. Det var ikke annet å gjøre enn å bare flyte med, som vanlig. Forvrengte lyder ga en metallisk gjenlyd i rommet. Jeg kunne se lyden bre seg som bølger og energitransport gjennom luften. Det ble så mye at jeg rett og slett kollapset på gulvet mens sterke farger randt både opp og ned veggene. Jeg visste knapt hva som var opp eller ned. Det å bare eksistere var nok i seg selv. Ettersom tid ikke var et begrep jeg forsto meg særlig på der og da vet jeg ikke helt hvor lenge jeg lå der før Nokki kom for å hente meg. "Kom, da. Du kan jo ikke bare ligge der", sa han og smilte til meg. Den trygge, kjente skikkelsen hans fikk det til å strømme en bølge av lykkerus gjennom kroppen. Ikke fordi jeg var redd eller engstelig, men fordi jeg så gjerne ville ha noe. Dette noe fant jeg ut var et glass med vann og en bøtte til å eventuelt spy mer i. Noe jeg absolutt ikke var i stand til å finne frem selv. Jeg kunne ikke ha ønsket meg noe mer enn ham, et glass vann og en jævla spybøtte. Han geleidet meg forsiktig inn på det kjørlige, mørke soverommet slik at jeg kunne legge meg ned i sengen. Åh, den deilige, gigantiske runde sengen vår.

"Hva er det du ser, da?", spurte jeg ham nysgjerrig. Han hadde jo tatt 35mg, så jeg forventet meg at det skulle være i rundt samme gate som meg. "Neei, jeg ser ikke så mye. Veggene ser litt ut som 3D på kino, da". Jeg stirret uforstående på ham. "Åh, tuller du! Ikke nå igjen!", utbrøt jeg. Det var akkurat som sist vi tok 2C-C derivatet 25nBome. Han oppførte seg som en guttunge på fem år i totalt eksase over den nye måten å se verden på. Vel, han kunne jo faktisk se noe. Jeg på min side hadde store problemer med å i det hele tatt se et ansikt i sin klare, tydelige form. Alle overflater var dekt av geometriske mønstre med grelle, skrikende farger. Bøtten han hadde plassert ved sengekanten kunne jeg i alle fall ikke se, da det brettet seg mayamønstre over den i hurtig tempo. Til tross for at jeg ikke visste om jeg var kald eller varm (ei heller hva jeg skulle gjøre med saken) føltes det ut som om kroppen var tyllet inn i et varmt pledd. "Skal du ikke bli med ut litt i stua da?", spurte Nokki ivrig. Jeg satt meg langsomt opp av sengen og betraktet rommet rundt meg. Ut av taklampen kravlet det bisarre, geometriske figurer. De strakte seg mer og mer ut mot meg jo mer jeg stirret på dem. Prosessen av synsinformasjon i hjernen ble overbelastet av stadig nye OEV's. Overflater og omgivelser gikk fra et tegneserieaktig preg til teksturen i et abstrakt vannmaleri. Da jeg endelig våget meg opp fra sengen, og ut i stuen ble alt så intenst at jeg hadde et ønske om å finne et par solbriller. Det var nettverk av forskjellige kulører rundt alle mennesker og objekter. Litt som ekstreme glorier av energi og livskraft.

Figurene som kravlet ut fra taklampen så ut som disse Shulgin holder:
http://i42.tinypic.com/334i7us.jpg

Jeg satt en stund på øverste trappetrinn mens jeg bare stirret rundt meg som en smått psykotisk pasient fra Dikemark. Til tross for alle disse intense, visuelle forandringene persepsjonen min måtte takle og organisere var hodet mitt så og si helt klart. Jeg hadde litt vondt i øynene etter å ha blitt bombardert med farger, geometriske mønstre og objekter men hverken angst eller panikk hadde tatt noen form i psyken min. Da ting endelig hadde begynt å roe seg ned fikk jeg en sigarett (elsker sigaretter på tur) av Twisted Mushroom som jeg delte med Nokki ute på trappen i nattens mørke. Han var nå oppe i 55mg, og merket fremdeles ikke stort til endringer. Bak skyene på den dypblå himmelen kunne vi skimte månen. Et svakt lys glitret et sted i det fjerne. Det raslet i trekronene på de solide trestammene som kastet lange, nifte skygger bortover gressplenen. "Tror du det finnes en vei inn til sjelen?".

Kvelden ble avsluttet med diskusjoner, småprat og en diger pizza levert på døren. Og Twisted Mushroom som spilte mer Fable, da.

Håper dette falt i smak! Neste innlegg i denne tråden vil handle om min opplevelse med Mexy, 70mg.

Cheers
Lucy

Digger deg Lucy, du skriver alltid godt. Og spennende å lese om dine små eventyr.

Sorry å melde, folkens. Men det ble enda en tur på 100mg MXE her om dagen ettersom vi tenkte at det ville bli annerledes å komme lenger. Det begynte som en koselig, liten sammenkomst. Vi var tre stykker og vi drakk sprit for å komme litt i form (ja, jeg vet). Personlig drakk jeg nok litt mer enn jeg burde med tanke på toleranse og vekt. Det som var planen var å bare begynne rolig med 50mg. Noe som så ut til å fungere aldeles ypperlig. Praten fløt som aldri før, og vi ville nesten være over alt på en gang. Vel, helt til vi ble så ivrige og kjørte neste stripe på 50mg opp i nesen. Tiden går jo ikke akkurat spesielt fort på MXE (tid er jo tross alt relativt), så vi visste ikke helt at det kanskje var litt vel tidlig for en ny liner. Dette gjorde at alt hørtes ut som en fantastisk plan. Løpe rundt i hele huset? Kjøre på med 2C-B? Ja! Vi ringte derfor en kompis av kameraten vår. La oss kalle ham Marius. Han skulle ta med absolutt all narkotikaen som var å oppdrive av lageret. Noe han også gjorde etter et par nesten uforståelige telefonsamtaler med oss. Han mente at det var litt som å kommunisere med noen fra en annen planet. Noe jeg i grunnen kan forstå. Hadde selv begynt å få problemer med å si ting eller fullføre setninger. Det hang seg opp, på en måte. Hakkete, skurrete. Egentlig litt som å bli en menneskelig robot.

[COLOR="Purple"]Down the rabbit hole[/COLOR]
Lyder var så langt borte. Vel, alt føltes så langt unna. Noe var stort, noe var lite. Forstrekt, bøyd og tøyd. Alice in Wonderland. Det tok ikke lange stunden før jeg faktisk ikke klarte å se noe. På dette tidspunktet dukket Marius opp med alle stoffene, og jeg var den som til min overraskelse åpnet døren. Det var rart å se et annet menneske dukke opp utenfor døra. Det kunne vært en rosa elefant, og jeg ville likevel hatt den samme følelsen. Det spilte ingen rolle. Jeg skjønte absolutt ingenting, uansett. Det eneste jeg så var omrisset hans, og det at han hadde kommet måtte bety at han var Marius. Med den store jakken og capsen lignet han mer på en skikkelig hard gangster enn seg selv. Han la alle posene (sikkert noe over tyve) på bordet til kameraten vår mens han selv lagde seg en joint.
På en eller annen måte fikk jeg ikke med meg noe av dette. Men jeg fant meg selv ute i bakhagen pattende på en joint uten å faktisk skjønne hva jeg holdt på med. En pinne. Som lagde røyk. Det var rett og slett blitt et sirkus i huset vårt, og vi var freaks på utstilling. Godt vi hadde en til å passe på oss. Hvis denne karen ikke hadde kommet ville kameraten vår ha bestemt seg for å dra hjem men endt opp i en eller annen oppkjørsel. Det tok en evighet å få ham med også, ettersom han måtte forsikre seg hundre og femti ganger på at han hadde med seg alt.
Der sto han, i trappen. Jeg husket så vidt tilbake til det klokkeslettet... eller, nei. Det øyeblikket jeg innså at nå er alt bare fucka. Ja, rett og slett bare helt fucked up. Bisarre positurer, merkelige ord og setninger. Jeg var en tanketom zombie som ikke lenger hadde begrep om virkeligheten, tid eller hvorfor noe var som det var. "Lucy, tror du at jeg er en del av deg?", sa Nokki. Jeg sa at jeg ikke skjønte noe men en ørliten tanke spiret inni hodet mitt. Kanskje vi var en og samme person? For alt jeg visste kunne dette være den ultimate sannhet ettersom ingenting annet ga mening.

[COLOR="DarkOrchid"]~~~~~~~~~~[/COLOR]

Da vi endelig fikk lagt oss følte jeg hvordan kroppen og sinnet mitt brutalt ble separert. Jeg kunne ikke kjenne beina mine. Det var som å flyte under vann. Jeg mener, langt nede i atlanterhavet. Slik som dette føltes ga det mening at vi var i en ubåt på vei bortover i det store farevannet. Nokki på sin side mente at han ble til en togskinne. Ja, for all del. Det kunne jo sikkert være sant det også. Jeg hadde jo tidligere trodd at jeg faktisk var en robot. "Er det nå vi ikke bør ha sex?". Definitivt. Vi sovnet sikkert. Jeg kan ikke være for sikker. Plutselig lå jeg i sengen og kavet. Dobbeltsyn og ettereffekter av MXE. Kombinert av kvalmen fra alkoholen. Jakten på piller hadde begynt. Halvnaken løp jeg febrilsk rundt i alle rom.
La meg på kne, så under hver eneste krik og krok. Men det eneste jeg fant var den tjukkeste stripen med MXE jeg har sett. "Hva i alle dager skjedde faktisk i går?". Jeg fikk svaret flere timer senere. Det var slik at kameraten vår ville ha oss til å passe på sakene hans ettersom han skulle på ferie til utlandet dagen etter. Noe som selvfølgelig ikke var virkelig. Han var på facebook dagen etter. Turen hans hjem var neppe behagelig, stakkar.

Nei, jeg orker ikke mer av disse dissosiativene. Det blir full fest, for all del. Men ga det meg noe? Nei, det ga nok Marius mer underholdning enn vi hadde det gøy.

Lucy over og ut

Jeg tror jeg vet hva du mener!
Alt som skjedde rundt meg var virkelig, og kunne være svaret på livet, døden og meningen med alt selv om det bare var at kameraten min som hadde sagt at virkeligheten er et nøkkelhull som mangler nøkkelen. Det kunne virkelig gi mening, og jeg ville trodd på det selv om jeg ikke hadde noe begrep om hva virkeligheten egentlig var. Et totalt endret perspektiv.