Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  6 3254
Trippen som skulle ende alle tripper
1. mai 2012

Dette skjedde et godt stykke nord for Trondheim, og ikke så langt sør for Bodø, på et sånt lite sted som kaller junki-street opp etter en fugl. Gikk siste året på almen, hadde mislyktes så til de grader sosialt, knulla ting til og flytta til en liten hybel fordi jeg ikke klarte å få ting til å fungere hjemme. Begynte med hasj når jeg flytta til den hybelen og før året var over spiste jeg en dolcontin 200mg og var fornøyd med det, så og si et mirakel at jeg besto og krøp opp vårt høyere utdanningssystem. Trippenovellen her handler om syntetisk hasj, eller rettere sagt «trippen som skulle ende alle tripper» og selv om jeg ikke skjønte det da, var det høydepunktet i hele opplevelsen.

Første Mai hadde jeg enda ikke sunket helt inn og hadde ambisjoner om et normalt liv med streite venner og øl, så da russedåpen endte i en tragikomisk antiklimaks og jeg sendt meg selv videre til missbruks venner i ovennevnte gate, der satte de en liten pilleboks med svart lokk og hvitt pulver foran meg. «Dette er syntetisk hasj, jævlig effektivt, jævlig sterkt» De hadde røkt hele dagen og hadde pimpa dosene skyhøyt, mer pulver enn mekk på bøttetrekene, de trakk opp et heftig trekk på bøtta til meg, kjente den gulne syntetiske smaken blandet med tobakk svi seg ned lungene. Gikk inn i stua og satte meg ned, pustet inn og ut, så meg til begge sidene, lukket øynene og åpnet dem. Veggen foran meg begynte å trekk seg fra meg, gulvet firte seg lengre og lengre, kjente det i hele kroppen, elektriske impulser, kjente hele kroppen min. Så dabbet det av, slapp mer og mer og sakte ga den voldsomme følelsen seg, det normaliserte seg, trykket utlignet seg i begge kamrene og det ble snakk om et nytt trekk. Var med på det, og når det ble min tur fyrte de opp bøtta med en saftig mengde, toppa mekk med hvitt pulver. Det lille badet bøtta sto i gassa over med syntetisk kjemikalie dunst. Pressa flasken ned i vannet pusta inn, holdte pusten, gikk inn i stua og satte meg ned. Pusta ut og kjente pusten samle seg med musikken, trengte ikke kjenne etter for å forstå at noe skjedde, veggene løste seg opp og boblet rundt meg. Kroppen min løste seg opp og boblet inn i de elektriske boblene, grep hardt i sidene av stolen jeg satt og vred meg rundt, «Går det bra?» når orden hadde boblet og snoket seg inn i min voksende virkelighet, og jeg med telepatiske knistrende slag av egen vilje sendte beskjeden «alt bra», var det patetisk åpenbart at svaret var «Nei, he he det går ikke bra ha ha ha», og det var noe av det siste som lyste opp min bale rivende sofagnistende hjernemasse og uhåndterlige ordstrøm, før virkeligheten imploderte.
Sekvensen der jeg lærte at Donald er en løgner, bak virkelighetens teppe var intens, visuell og fullstendig altoppslukende, glemt var alt, verden var ikke lenger, den var sugd inn en malstrøm av min egen kreasjon, alt bruktes opp i dette siste intense øyeblikket før døden. Tidsbegrepet hadde ingen relevans, dette kunne vart tre år og førti dager eller førti minutter. Sakte forandret det indre landskapet seg og jeg ble slukt opp i en loop, ble helt sikker på at denne loopen var alt som var igjen av eksistensen, før den gradvis gled inn i en selvforståelse om at den gjaldt meg. Klarte ikke å komme ut av den og forsto enda ikke hvem jeg var, før det slo meg som et lyn, hvem og hva og hvor. Visste seg når jeg kom til meg selv at jeg hadde gått så og si berserk ødelagt en gardin, velta en pce, grisa nå cola, hele pakken. Uken etter brukte jeg så og si utelukket til å skremme vannet av folk med manisk stemme, religiøse undertoner og setninger som begynner med «Jeg har mye å fortelle!» før det helle roet seg ned og jeg til slutt befant meg på samme plass uredd og dum, klar for «trippen vi ikke snakker om».

Følelsen av å dø, at alt looper og bevisstheten, jeget forsvinner var vannvittig skremmende. Selv om jeg så og si stammet i de to tre dagene etter føler jeg selv at jeg har fått en bedre flytt på ord etter «trippen». Er muligens å ta litt hardt i å kalle det en tripp, mistet helt ideen om jeget og forestillinger om omverden, men fortsatt varte det toppen førtifem minutter. Kan ikke si at jeg har lært så mye, et mer intenst skremmende perspektiv på døden enn jeg allerede har, muligens, er en sånn heldig jævel som stort sett overlever det meste til det går fullstendig på tryne og ingen gråter i begravelsen. Lærte sikkert mer under morfin episoden, men bråkjekke folk som får et rasp over ansiktet har en tendens til å holde kjeft etter det. Trengs nesten ikke å si, men finne så utrolig mye mer fornuftig å røyke eller putte ned kjeften en et tilfeldig syntetisk cannabinoid, er absolutt ikke trygt, eller fornuftig på noen som helst måte.

Har noen tegninger tegnet før og etter, kan hende jeg laster dem opp i morgen.
Sist endret av AM_Donald; 28. november 2012 kl. 01:47.
Grei nok story, men den var veldig vanskelig å lese! :P Da mener jeg som i at den kanskje skulle vært renskrevet litt?
skjønte så å si ingenting av det du skreiv.
Flere avsnitt hadde gjort seg, tror ikke jeg fikk med meg halvparten av det jeg leste.
Litt vanskelig å skjønne hva som skjedde når egentlig.
Virka hvertfall som om det var en drøy opplevelse.

Kom du i en slags psykose etter dette, med tanke på stamming, religiøse ting og at du tegna? :P
▼ ... noen uker senere ... ▼
Tunglest, del det opp litt neste gang. Flere avsnitt, og få med hvilket rusmiddel det er snakk om litt tidligere i posten, helst i tittelen.
Da er det litt enklere for folk å vite hva det er snakk om, før man er dypt inne i en wall of text.
Sist endret av Juliaan; 19. desember 2012 kl. 15:41.