Hva - Meskalin, ca 20 gram. Elysium med en halv Hoffmann syrebit.
Hvor - Sted nære sjøen i Norge.
Hvem - Elysium og moi.

Elysium og moi freste ut sent lørdag aften mot hytta oppe på det lille fjellet nære sjøen - med meg hadde jeg 25 gram Peruvian Torch, mens Elysium hadde en halv Hoffmann syrebit. Vi hadde begge lenge lengtet etter å komme oss litt unna byens tjas og mas, og det var nettopp den deilige stillheten vi oppdaget først da vi ankom hytta. Herlige lyder fra skogen, fuglesang og vindens varme sus. Trippen var planlagt til dagen etter.

Søndagen stod vi opp i elleve-tiden. Jeg hadde ikke sovet så godt pga en bråkete vifte på undersida av hytta, men vi hadde uansett noen timer på oss til å komme i formen - kl fire hadde vi bestemt oss for å begynne. Vi varmet opp med en tur ned til en deilig strand, som ligger i en slags bue omringet av et par småfjell og deilige svaberg - en bukt kalles det vel på fagsproget.
Vel oppe på hytta igjen tok jeg fram kaktusen, som hadde blitt most etter beste evne i en morter noen uker i forveien. Jeg satt og shottet i meg dette grønne grumset med appelsinjuice, og holdt på å brekke meg for hver slurk - smaken er så bitter at jeg ikke kommer på noen god sammenligning. Elysium satt og heiet, og etter vel førtifem minutter med selvpine hadde magen min fått nok - jeg ble redd jeg kom til å spy opp alt før det rakk å gi meg noen effekt, og måtte bare gi meg. Fikk vel i meg rundt 20 gram. Fra tidligere vet jeg at jeg er rimelig sensitiv for psykedelia, så trippen skulle nok komme, den.

Etter en halvtime måtte jeg på do, og det var der effekten begynte å kjennes. Jeg satt og spilte av en Mitch Hedberg-vits for meg selv oppe i hodet ('... so I was trying to force the trip, why is the floor as low as I can go? ...'), mens teppet på gulvet begynte å reflektere lyset fra vinduet på en spesiell måte. Det var som om enkelte deler av teppet lyste opp og viste meg disse komplekse og fine maya/azteker-mønsterne jeg har sett på meskalin-trip tidligere. Blokkevis og geometrisk tilpassede figurer av øgler, fugler, diverse hoder, gudeskikkelser, blader, greiener, symboler og andre ting. Jeg kunne tydelig se at gulvet og teppet fremdeles var det samme, men det var som om øynene mine filtrerte lyset annerledes, skyggene og uthevingen (highlighting fra og med nå) var bare annerledes. Inne i treplankene i veggen ble teksturen skjerpet, øyner begynte å vise seg, og inne i en slags skål som hang på veggen kunne jeg se ei fornøyd gammel tannløs kone med ei stor nese - hun så ut som ei man gjerne kunne blitt servert grøt av. Jeg forsøkte å tørke meg i røven flere ganger, og det kjentes merkelig ut hver gang, og jeg måtte gi opp gjentatte ganger. Jeg ble litt irritert av at jeg måtte sitte inn på do mens effekten begynte å ta fart, men tenkte meg fram til at det bare var en slags tålmodighetsprøve. En av gangene jeg forsøkte å tørke meg føltes det som om benet mitt var i ferd med å løsne fra kroppen. Det andre benet begynte å visne, og størknet nærmest fast i bakken.

På vei ut av do manøvrerte jeg meg med et glis igjennom stua, som bølget ganske happy fram og tilbake. Tingene jeg så var de samme jeg var vant til å se, de så bare litt gladere ut, litt mer levende ut. Jeg lo da jeg støtte på Elysium ute på verandaen, satte meg ned med han, og nøt den deilige følelsen i kroppen. Sola varmet mens vi diskuterte denne 'lyseffekten' jeg oppdaget inne på do. Det er som om øynene og hjernen rett og slett plukker opp andre bølger i ulike sinnstilstander - bølger vi nok omgis hele tiden, men rett og slett ikke plukker opp på samme måte. Jeg må ærlig innrømme at jeg siden mine første tripper (tilbake i 2005) har inkorporert denne måten å se på mer og mer i mitt hverdagsliv - jeg kan se ansikter og ulike konstellasjoner av ting overalt, så lenge jeg prøver å se de. Meskalin og psykedelia gjør en generelt mer bevisst på sine umiddelbare omgivelser og øyeblikket man er i. Man kan stirre på et gresstrå og virkelig nyte synet av det fordi man er så i nu'et, og fordi man virkelig ser etter hvor nydelig det er.

Denne nærheten til naturen er vanlig å føle på psykedelia, og vi kjente den selvsagt sterkt i og med skogen og fjellene rundt oss. Et grantre rett foran hytta stod og smilte mot oss med en lang nese og en krokete hånd. Jeg gikk for å tisse, og nøt igjen skuet av mitt eget kjønnsorgan i denne tilstanden. Så organisk og herlig skrukkete den er - jeg kunne ha mista den på bakken, og den ville ha glidd rett inn i omgivelsene. Tisset som landet på bakken lagde bobler i mosen, et slags kunstverk fra mitt synspunkt - som noe vokslignende som kom voksende ut av mosen og stivnet i en slags fontenelignende skulptur. Herlig!

Jeg hadde lenge sittet på verandaen og ventet på at 'noe mer' skulle skje, som om det var et sirkus av opplevelser som ventet meg - men ble litt skuffet da det ikke skjedde det helt store. Ikke før jeg klarte å legge fra meg denne tanken begynte jeg virkelig å nyte effekten av rusen i meg selv og i tingene rundt meg. Et fint bilde, syns jeg, på hvordan man ofte kan oppleve hverdagen og diverse sosialt konstruerte abstraksjoner rundt oss. Ta en ting som forelskelse og kjærlighet, konsepter fylt av forventninger, alle har en oppfatning av hva en forelskelse er og hva kjærlighet er, kanskje spesielt gjennom inntrykk man får av medier (filmer og sanger). Selv gikk jeg nylig på en smell knyttet til disse forventningene, man går inn i et forhold med noen i forhåpning om at denne personen skal fylle tomrommet i en selv, men når dette blir en forventning, og man glemmer helt hvorfor man er sammen i utgangspunktet (det fine sosiale samværet og den seksuelle tiltrekkelsen), kan man fortape seg i tanker om hvordan man selv kan være ute av stand til å elske eller å gi eller motta kjærlighet, eller forkludre situasjonen ytterligere ved å tro at man bare ikke har "truffet den rette". Heldigvis har jeg oppdaget og blitt bevisst på disse problemene knyttet til kjærlighetsforhold, og funnet ut at det er først når man virkelig klarer å slippe seg fri fra disse forventningene og dette 'fengselet' av gitte elementer en forelskelse eller et forhold skal ha, ja da kan man leve fritt og herlig sammen, og virkelig oppleve kjærlighet. En fantastisk åpenbaring, som bare ble forsterket med denne opplevelsen på trippen.

Elysium og jeg snakket mye om dette og om den generelle konseptforståelsen vi har av ting rundt oss på dette punktet i trippen. En vis eldre herremann jeg jobber sammen med fortalte meg klokt her for noen uker siden, 'livet handler om å bryte illusjoner', og tidligere har vi snakket om hvordan vår opplevelse av samfunnet vi lever i ofte kan sees på som en slags kollektiv psykose. Vi bruker alle slags abstraksjoner på å forklare ting rundt oss - og jeg tror nok vi i første omgang brukte disse abstraksjonene for å forenkle livene våre, for å forstå lettere, men det blir problematisk når abstraksjonene tar overhånd over deg og man føler seg mindre forstått. En institusjon skaper for eksempel et mentalt bilde av en papirmølle eller lignende bestående av en rekke mennesker som alle gjør sin bit av maskineriet, mens det jo i all enkelhet egentlig består av alle disse små bruddstykkene, alle disse menneskene, som jo rent konseptuelt utgjør en helhet, men som alle hver for seg er enkeltindivider, akkurat som deg og meg. Det finnes ingen konkret blokk eller bygning eller noe som helst slik som f.eks. heter 'NAV'. Det finnes egentlig heller ikke ukedager eller uker, eller noe sånt som 'en karriere' - de er alle abstraksjoner, som nok lett kan stresse oss, men de var der nok i utgangspunktet for å hjelpe oss. Om de stresser deg, så kan det være lurt å tenke på at de egentlig ikke eksisterer. Alt som reelt sett eksisterer er din bevissthet om nu'et.

Elysium kikket ut mot horisonten med kikkerten og lyste helt opp over noe han så - 'shit, jeg kan se celler som formerer seg!'. Cellene viste seg å være støvkorn på kikkertlinsen, men i vår tilstand så de rent faktisk ut som celler som fløt rundt i en slags væske (andre ganger som store nett av hodeskaller). Lyder fra andre mennesker rundt oss hørtes mer ville og primale ut en de vanligvis gjør. De hadde en slags ekkoeffekt over seg i tillegg, og ping ponget rundt inne i hodet mitt. Tidvis la jeg merke til hvordan alle levende ting rundt meg pustet i takt med meg. Jeg så til stadighet ansikter og små vesner og dyr inne i det mest av planter rundt meg. Spesielt så jeg ofte en grønn katt inne i noen busker. Tidvis kom en slags angst snikende på, jeg fikk mye tenkiser rundt dette med angst, hvorpå det var som om jeg fikk en slags beskjed fra naturen selv. 'Ikke vær redd, ha respekt for meg, men du behøver ikke være redd'. Jeg følte en enorm takknemlighet for å leve, en tilknytning til ting rundt meg, og jeg var nære på å gråte da jeg tenkte på hvor glad jeg var i henne der hjemme. Mennesker er på mange måter det viktigste i livet vårt - Elysium og jeg diskuterte hvorfor, og kom vel fram til at vi nok enklere overlever i grupper, og har gjort dette siden tidenes morgen.
En tanke jeg låste meg lenge fast i var dette med galskap. I løpet av en tripp blir man bombardert med så mye informasjon og tanker, at det er vanskelig å sortere riktig og få alt kanalisert gjennom de riktige rørene. Enkelte ganger oppstår det knuter på koblingene, og et lite viff av et blad med en spesiell lyd og noen skumle tanker kan plutselig få en til å tro at noe er galt. Skepsisen til alt rundt en kan eskalere fullstendig, og det er som om man tror at det neste som kommer til å skje er at man faller om på gulvet med en slags psykose med svarte ledninger og marker krypende ut av hodet sitt, hvor man skal forbli liggende i fosterstilling, hakkende opp og ned i den samme repetitive bevegelsen og tanken. Heldigvis har jeg opplevd lignende på tripp tidligere, og i det virkelige liv, og jeg vet at jeg alltid kommer meg ut av det. Det er bare redselen for at man denne gangen ikke skal gjøre det som gjør angsten for at man er i ferd med å bli gal større. Angst har en tendens til å snike seg på deg og trykke på dine mest sårbare knapper. Fikk en tenkis rundt dette, om at det kanskje kan være bra, for da får man bevist for seg selv at man selv da klarer å takle selv sin verste frykt, og at det man i grunnen frykter mest, jeg vet det høres banalt ut, men det er faktisk frykten selv.

Etter noen runder med galskap i hodet mitt gikk jeg inn med Elysium for å henge litt ut der og høre på litt musikk. Vi satte på Matthew David, en herlig musiker fra LA, som lager så leken musikk at jeg sjelden klarer å høre mer en et par sanger før jeg selv får lyst til å lage musikk. Herlige greier. Elysium trommet i takt på undersiden av en stol, og det tok meg et par minutter før jeg fant ut hvor trommen kom fra - den vibrerte så kraftig gjennom gulvet og inn til mitt øre liggende på sofaen. Inne i et bilde på veggen (et maleri av en hane) kunne jeg tydelig se bildets 'ånd', en hvit dame, skjellettlignende, med gule øyne, som var tilstedeværende overalt i bildet, men hennes kraft lyste opp bildet helt fantastisk. Jeg tok fram mine egne tegnesaker og begynte å tegne.

Mens jeg tegner kommer Elsyium inn etter å ha vært ute å tisset. 'Bestemoren min var her', sa han. Hæ? 'Jeg stod og pissa, også kjentes det ut som om noen stod bak meg og så på meg, og i det jeg snudde meg kjente jeg vinden gå gjennom meg, og fikk plutselig alle de følelsen jeg kan huske å ha fått tidligere da jeg møtte bestemor'. Det er jo helt rått, svarte jeg. 'Ja, og hun døde for 15 år siden, og jeg har aldri vært her sammen med henne, men hun likte dette stedet veldig godt'. Sprøtt. Men fint. Det var visst en god følelse. Med frysninger i hele kroppen snakket vi om dette med å være besatt, hva slags kraft er det egentlig vi har i oss, og kan det tenkes at vi i enkelte, f.eks. kreative prosesser (hvor ting enkelte ganger kan virke å gå helt av seg selv) rent faktisk er besatt? I det vi snakket om det kjente jeg hånden min begynte å vibrere helt sinnsykt, tegningen rushet av gårde i sin egen fart, og det var faktisk helt som om hånden beveget seg av seg selv. Jeg ble litt freaket ut av det, og måtte legge fra meg pennen en stund. Vi snakket mer om folk vi var glade i, om vår felles redsel for å miste kontakt med venner.

Inne i huset kunne jeg stadig se diverse fine og obskure ting. Ansikter og vesner var så vanlig å se at jeg ikke en gang vil prøve å forklare alt jeg så. På vinduene kunne jeg se et krystallisert og fint nett av støv. Ulike objekter inne i stua dannet sammen nye forståelser av hvordan de fungerer sammen. En stol og et bord er ikke nødvendigvis to forskjellige ting sett fra akkurat der hvor jeg sitter og ser på de. De kan henge sammen. Og da ser de litt annerledes ut, spesielt om de er limt fast i teppet til gulvet. Jeg kjente meg igjen i ett med alt rundt meg, som om alt bare var lag på lag, jeg var det samme som sofaen og sokkene mine, som vinduene og det utenfor. Jeg klarte på et tidspunkt ikke å se forskjellen, uten det ene kunne ikke det andre eksistere. Uten en fot kunne f.eks. ikke sokken min være på den. Og merkelig nok, akkurat det jeg skal til å si dette til Elsyium, utbryter han; 'shit, det så akkurat ut som om du hadde masse ting oppå deg, som om du hang fast i noe, men det var jo bare genseren din', eller noe lignende.

Fortsetter under.

Trippen roet seg ned veldig, og hadde i utgangspunktet aldri vært så alt for heftig. De heftigste øyeblikkene hadde jeg i mine tanker om galskap, hvor jeg filosoferte over hvor lite som skal til før det bikker over. Trolig skal det en hel del til, trolig en kontinuerlig feiltolking av signaler fra 'virkeligheten', og ikke minst en slags genetisk disposisjon. Vi snakket mye om språket. Jeg syns det var merkelig at en fyr som Richard Dawkins kan gå ut og benekte Guds eksistens bare ved å kunne kommunisere en slags form for forståelse av evolusjonsteori gjennom en kode vi selv har laget (språket vårt). Denne kommunikasjonskoden vi bruker, bruker vi først og fremst for å forstå hverandre, og akkurat det fungerer den sånn halvveis greit til, men når det kommer til å forklare fenomener i naturen kan den bli noe mangelfull, synes jeg. Vi vet for lite, vi systematiserer nok for mye, forenkler for mye og er nok litt for arrogante i forhold til hvor mye vi tror vi vet. Selv tok jeg i samme slengen et oppgjør med min egen arroganse. Ofte mens jeg sitter i pausen på jobb kan jeg f.eks. irritere meg over at noen gidder å bruke så lang tid på å diskutere været eller klesvask, barnehagen eller lignende - men hvem er jeg til å dømme disse menneskene? Er jeg så forbannet mye mer interessant eller bedre fordi jeg liker å snakke om ting jeg liker å snakke om? Det hele blir litt for dumt. Folk snakker jo om ting de liker å snakke om, eller ting de føler de må snakke om. Da jeg forsøkte å diskutere Harald Eias 'Hjernevask' på jobb ble det dårlig stemning, og det er det da ikke verdt. jeg syns nå man skal kunne klare å diskutere kontroversielle ting og ha ulike meninger uten å bli opphisset overfor hverandre, men det er vel en naturlig sak å kunne bli det, og kanskje disse menneskene faktisk er smartere enn meg, som holder seg unna slike vepsebol i jobbsammenheng. Arroganse er uansett en uting. Så lite jeg vet, akk så lite jeg vet.

I det solen gikk ned bestemte vi oss for å gå ut. Det var fryktelig deilig å rundt ute blant alle trærne, som alle hadde ansikter og spesielle særtrekk ved seg. En enorm trygghet og ro senket seg over meg i det jeg tuslet sammen med Elysium gjennom skogen. Vi snakket om en kompis som eksperimenterer med krystaller og diverse objekter og ladninger, som har fått ting til å fly over gulvet - målet hans er å lage en flyvende tallerken. Jeg kom på et prinsipp forklart av Anastasia (fra boka med samme navn), om energiutvinnelse ved hjelp av implosjon. Man kan visst og lage en flyvende tallerken på denne måten - det finnes en sopp som kan spise opp og reprodusere seg selv, og på den måte skape et slags energivakuum man kan utnytte. Det forklares mye bedre i boka. Anastasia forklare forøvrig også at mye av menneskets savn og sårhet ligger i vår avstand fra naturen. Vi omgir oss for mye med 'falske' (eller 'artificial') ting, livløse menneskeskapte ting, som kutter av et slags iboende bånd vi har med naturen.

Veien ned til stranden virket mye lenger enn jeg kunne huske at den var. Jeg la merke til småveier og stier jeg ikke hadde lagt merke til tidligere. Tiden strekkes ofte ut litt på trip, alle øyeblikk blir så fulle av informasjon, og man legger rett og slett merke til mer. Nede på stranden kunne vi skimte en haug med ungdommer sitte på svaberget til høyre for oss. De ble med ett bevisste på at vi kom. Vi snakket litt om denne gruppementaliteten, denne konstante radaren som scanner for potensielle farer, kanskje spesielt i mørket. Vi lekte med tanken på å nærme oss mer, men bestemte oss for å bare sitte rolig å se ut over havet. Deilig stillhet og ro. Havet rislet inn over stranda og ga fra seg et deilig etterklang. Det hele hadde roet seg veldig for meg nå. Jeg så stadig ansikter overalt.

På vei tilbake bjeffet en hund noe voldsomt på oss. Den merket vår tilstedeværelse på langt hold. To aliens på tur i natten. Månen lyste fint ned på oss fra den ene siden, og solnedgangen fra den andre. Vi kom oss tilbake til hytta igjen akkurat i det det begynte å bli mørkt og kaldt.
Vel tilbake i hytta lagde vi oss mat, så en film på TV (en dyster en, med han ene badguyen fra Trainspotting), spiste sjokolade og filosoferte mer. Vi snakket mye om kjærestene våre, om hvor glade vi er i de, hvor redde vi er for å miste de, men også at det på en måte er naturen til kjærlighetsforhold. Man må tørre å ta risken på å bli glad i noen man en gang kan miste. Det er slik man lever livet. Jeg begynte å få vondt i hodet, og var veldig sliten. Midt under noe veldig dramatisk i filmen prompa Elysium så det braket i stolen, og latteren datt ut av oss. Den summerte egentlig opp trippen og livene vi lever rimelig fint, syns jeg. Det dramatiske og det komiske, hånd i hånd. Ying og yang. Du kan ikke ha det ene uten det andre. Det virker som om de lader hverandre opp som to ulikt ladede gjenstander, men de holder energien i gang.

Sånn i halv tre tiden la vi oss inne på samme rom, snakket mer sammen, og forsøkte å sove. Elektrisiteten var stadig i hodet. Trippen kom ikke med noen store åpenbaringer, men mer bekreftelser på ting man har tenkt tidligere. Ta det gode med det onde. Aksepter. Ikke forvent. Fint var det i alle fall å være ute i villmarken for en stakket stund med en god og kjær kamerat. Hovedbudskapet forblir det samme; 'det er greit'.

Jeg vil forøvrig ikke med dette anbefale noen å ta dette stoffet sånn helt uten videre. Ha respekt for det. Du kommer nok til å måtte møte dine største frykter i døra, og virkelig måtte kjenne på det. Det kan høres lett nok ut, men det kan være tungt og vanskelig når man er i det. Alle kommer levende ut igjen på den andre siden, men jeg tror det er viktig å kunne klare å integrere det man opplever i livet sitt i ettertid, og ikke se det man opplever kun som en slags isolert psykose.

Det er nok som Dodecha sier, jeg ville ikke prøvet det om jeg ikke følte meg i en slags form for god/håndterbar mental balanse.

Ellers, takk for fin respons.

Godt sagt. Det er begrepenes – språkets – funksjon, og det er gjennom slike konseptualiseringer verden fremtrer, ikke lenger den rene bevissthet om nu'et, som du utrykker det, men en verden av kategorier som rum, tid, kausalitet, subjekt, objekt – en virkelighet.

Kun den sansede, fysiske verden er i egentlig forstand, og forestillinger om hva som eventuelt skulle være "bak" – som vår tids dualistiske skille mellom den sansede ting og tingen i seg selv – blir i siste ende kun fruktesløs spekulasjon, ettersom vi aldri kan komme lengre enn våre sansninger, erfaringer og målinger. Vi kan kun forholde oss til begrepene.

Disse begrepers "eksistensielle status" kan eksemplifiseres ved begrepet rundhet. Kuler er runde, det er noe uadskillelig fra en kule å være rund. Men rundhet er noe annet enn en kule. Kulen er fysisk, det er rundhet ikke. Så rundhet både eksisterer og eksisterer ikke.
Men det betyr ikke at språket er et "psykologisk" fenomen (motsatt noe fysisk), ettersom denne dualistiske forestillingen om subjekt og objekt også er en talemåte, som rundhet.

Som du sier er disse begrepene og kategoriene essensielle og nødvendige for vår omgang med verden, men at disse konseptualisasjonene etterhvert "stivner" eller blir for rigide og dermed blir celler vi er fanget i, fremfor verktøy – jeg protesterer ikke mot anvendelsen av Platons bilde i denne sammenheng.