Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  47 13611
Hei freaks, jeg trenger råd og hjelp. Jeg har en far som i mange år har slitt med alkoholen. Greia er at han er ikke per definisjon en alkoholiker (), ettersom han ikke alltid drikker hver dag. Drikkingen blir verst i perioder som avtar etter alt ifra en uke til flere uker/måneder. Lengste periodene han har gått uten å drikke er nok bare på et par måneder de siste årene. Han blir ikke voldelig og han er delvis grei å ha med å gjøre når han drikker, men det hender at han drikker så mye at han ikke helt er i stand til å ta vare på seg selv og dette gjør han gjerne når han er langt borte fra familie og venner/kollegaer. Dermed blir det vanskelig for oss å være der og hjelpe han. Jeg er ofte redd for at noe skal skje med han og at han skal forulykke. Det går mye i brennevin men i perioder "vedlikeholder" han med øl. Er liksom det han drikker når han ikke skal bli dritings men bare eksistere. Og igjen, i perioder så er han edru og alt går fint. Tidligere kunne han ta seg en fest og la det være med det men jeg tror ikke det er slik lenger.

Drikkingen blir bare verre og verre for hvert år som går. Jeg er i midten av 20-årene og når jeg var liten var det ikke så mye drikking. Mamma skjermet meg og mine søsken. Da var det mest snakk om festing ofte og ikke lengre perioder med drikking slik det er i dag. Jeg vet at han drikker fordi han sliter, og jeg kan finne mange grunner til at han drikker, men jeg vet ikke med sikkerhet nøyaktig hvorfor han gjør det. Han er en ganske tøff mann som ikke prater om ting og de gangene jeg har prøvd å konfrontere han blir han nervøs og tør ikke prate. Det faller han nok ikke naturlig å prate om problemene sine med datteren sin, selv om jeg også har mine problemer, jeg har slitt psykisk i mange år og han er klar over det. Men det er ikke noe vi snakker om og jeg vet ikke om han er innforstått med det heller. Jeg har aldri brukt alkohol eller rusmidler for å takle mine problemer, i stedet for å bli påvirket av pappas mestringsstrategi så har jeg heller lært av det.

Det begynner å bli et problem fordi det i perioder går utover jobben hans og han har en viktig jobb. Det er levebrødet hans. Uten jobben vet jeg ikke hva han skulle gjort. Jeg tror det eneste han har å se frem til i livet sitt, er jobben. Jeg tror han er dypt ulykkelig og ikke helt skjønner at han kan løse dette selv. Han er forferdelig vanskelig å prate med fordi han ikke sier noe, og når han først sier noe så sier han det vi vil høre. Å konfrontere han mens han har drukket er håpløst, men da får vi det i det minste til en dialog hvor han svarer og "forstår", men når han er edru så er det helt stengt. Han lukker seg helt. Det er ikke lenge siden han opplevde noe ganske traumatisk og han nekter å prate om det selv om jeg flere ganger har pushet på at han kan ikke fortrenge og grave ned ting. Han sa faktisk til meg at han bare skulle fortrenge det, dette mens han var edru, så det sier sitt om hvordan han takler problemer. Jeg vet ikke så veldig mye om barndommen og ungdomsårene men jeg er ganske sikker på at han har opplevd en del traumer. Farmor og farfar var også hyppige drankere og farmor drakk hver dag sine siste leveår, farfar drakk vel hele sitt voksne liv tror jeg.

De siste årene har jeg egentlig bare latt det skure og gå, jeg bor ikke i nærheten så jeg ser ikke pappa hver dag og kontakten vi har er litt sporadisk, noen ganger kan vi snakke flere ganger i uka men plutselig kan det gå en uke eller to uten at vi hører fra hverandre. Han er en hardtarbeidende mann og var mye borte i min oppvekst, noe som så klart har preget relasjonen vår. Jeg prøver å stille opp og vise at jeg er her men han enser det ikke helt. Jeg er ikke så flink til å snakke om ting selv og jeg sliter med å konfrontere han selv om jeg har gjort det noen ganger, men han setter opp en mur som det er umulig å bryte gjennom. Jeg har på følelsen at han ikke tror vi er glad i han eller bryr oss om han. Jeg prøver å være flink til å si at vi gjør det, men følelser og snakking er vanskelig. Dette er ikke en følsom type.

Jeg er heller ikke kjent med behandlingstyper for alkoholproblemer. Han kan så klart gå til fastlegen, men finnes der private ordninger der man kontakter klinikken privat? Hvilke tilbud finnes og er det noen her inne som har erfaringer eller kjenner seg igjen i det jeg skriver? Jeg er redd for at om han ikke tar tak så går han samme skjebne som farmor i møte og jeg vil ikke miste han. Jeg tror ikke han selv forstår alvoret, samtidig vet jeg jo ikke hva han tenker siden han selv aldri sier noe. Akkurat nå er han på ei fyllekule og har vært det i noen dager og det tar nok en uke eller to før han er seg selv igjen. Han trenger en del dager på å bli frisk etter disse kulene fordi han får heftige abstinenser (skjelver som et aspeløv, kaster opp bare han lukter mat, rastløs og ja, tydelig at han ikke har det bra).

Jeg vet at man ikke kan tvinge noen til å få hjelp men det jeg i det minste kan gjøre er å motivere han og opplyse han om tilbudene som finnes. Få han til å forstå at han ikke er alene om dette og at der finnes andre mennesker som har vært i lignende situasjon og fått hjelp. At problemene forsvinner ikke bare fordi han drikker. Men det er så jævla vanskelig for jeg føler jeg ikke når inn og at jeg bare kan se på at han sakte men sikkert drikker seg i hjel, jeg er nervøs og redd ettersom det bare går nedover og disse periodene med drikking blir hyppigere og lengre. Og det plager meg at jeg vet han har det jævlig.
Først og fremst: Jo, faren din er faktisk alkoholiker. Man trenger ikke drikke hver dag for å være alkis. Det er egentlig fryktelig enkelt: Er han så avhengig av alkohol at det går ut over fysisk og psykisk helse? Hvis svaret er ja, så er han alkoholiker.
Det andre jeg vil påpeke er at siden faren din er alkoholiker er du også en pårørende. Og det finnes ganske mye ressurser for pårørende av rusmisbrukere. Her er noen av de samlet. Ta kontakt. De vil hjelpe deg med å sortere dine egne tanker, følelser og behov oppi alt dette. Du trenger ikke å gå alene med det, og du skal ikke gå alene med det. Du må først få styr på ditt eget tankekaos, finne ut hva som er status og hva du kan, bør og ønsker å gjøre med det.
Lykke til.
915 08 588 ← Rustelefonen kan være en lavterskel start.

Noen private klinikker jeg fant etter å google (og dette er BARE linker fra googling. Ikke noe jeg har erfaring med):

Forresten: Man skal være skeptisk til rusbehandling generelt sett, og ihvertfall fra private. Gjør research og vurder det før du/han binder dere til noe, hvis det blir aktuelt med privatklinikk.

Uansett, her er linkene:

https://vangseter.no/
https://alkoholproblemer.com/om-kildevangen/
https://terapivakten.no/terapi/rusbehandling/
http://www.alfabehandling.no/

Hvis dere har god nok råd så kan kanskje privatpraksis-psykolog i den tørreperioden være et tryggere alternativ:

Enda en random link

https://oslopsykologvirke.no/terapi-...og-behandling/

AA er jo også en etablert mulighet, men de (kvasi)religiøse delene av opplegget/opphavet er det mange som misliker.

Min erfaring som pårørende (og det nevnes også i den forskning.no artikkelen) er at å konfrontere ikke hjelper. Positivitet, støtte og distraksjoner er mer hjelpsomt, men det er ikke gitt at det er en kur.

Når du har et rusproblem er man ofte klar over hvordan det påvirker deg og andre, men man klarer bare ikke stoppe.

Dum sammenligning: men sett at du alltid hadde vondt i brystet og hodet, og så fant du en pille som tok det bort, men det var ikke "greit" å ta den. Da blir det vanskelig å velge den vekk, hvis du har det så vondt at du ikke orker å leve med smertene.
Da kan fort det hende at man heller velger ensomhet og forfall fremfor et levende, brennende helvete.
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 14:02. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Pruttnisse Vis innlegg
915 08 588 ← Rustelefonen kan være en lavterskel start.

Noen private klinikker jeg fant etter å google (og dette er BARE linker fra googling. Ikke noe jeg har erfaring med):

Forresten: Man skal være skeptisk til rusbehandling generelt sett, og ihvertfall fra private. Gjør research og vurder det før du/han binder dere til noe, hvis det blir aktuelt med privatklinikk.
Dum sammenligning: men sett at du alltid hadde vondt i brystet og hodet, og så fant du en pille som tok det bort, men det var ikke "greit" å ta den. Da blir det vanskelig å velge den vekk, hvis du har det så vondt at du ikke orker å leve med smertene.
Da kan fort det hende at man heller velger ensomhet og forfall fremfor et levende, brennende helvete.
Vis hele sitatet...
Det er vel ingen som betviler at avhengighet er drevet av sterke psykiske festepunkter (no pun intended). Men uansett så er svaret da å få hjelp utenfra da egne forsøk ikke har lyktes.
Ikke for enhver pris/hva som helst. Noe "behandling" er direkte skadelig: sjekk linken under "og ihvertfall fra private".

Og statistisk sett så funker det ikke for alle, selvom det er godkjent og forsvarlig behandling.

EDIT: Å ja. Du reagerte på sammenligningen. Sorry. Den var lagt til fordi jeg kastet bort ekstremt mye av livet og forholdet til faren min med å ikke se det der.

I retrospekt hadde vært bedre å bare akseptere at han drakk og heller prøve å ha et godt forhold til han som han "var", fremfor å skulle endre på ham.

Men nå er han dø, så...
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 14:16. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Uenig Hork"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Man trenger ikke drikke hver dag for å være alkoholiker. Alkoholiker betyr at man har et alkohol problem og det har faren din. Jeg kunne skrevet langt og lenge om hvor frustrerende og vondt jeg vet du har det men konklusjonen er uansett at man ikke kan endre noen, få de til å endre seg, trygler de om å søke hjelp og det nytter ikke å stå på og ofre seg selv for at de skal ha det bedre. Jeg måtte kutte kontakt med faren min fordi det ble for belastende og nedbrytende for meg og jeg har vært sammen med en med alkohol og kokain avhengighet som også ødela meg helt så jeg ble utbredt og nedbrutt. Mange bagatelliseringer av problemet, mange løgner, uendelig med tomme løfter og endringen de gjør for å gjøre andre fornøyd holder aldri i lengden... De må ville det selv hvis ikke så faller de alltid tilbake og det skaper mer smerte, sorg, sinne, frustrasjon og håpløshet for deg så det beste for å beskytte deg selv er å bryte kontakten er det beste rådet jeg kan gi deg. Det er en prosess men livet mitt føles mange tonn lettere uten å hele tida bekymre meg for hva fattern gjør. Han har valgt sitt liv og jeg må ta vare på mitt.
Ble feil av meg å skrive at han ikke er alkoholiker, er vel jeg som fortsatt prøver å bagatellisere det og prøve å få det til å høres mindre ille ut enn det er, kanskje. Vet ikke. Jeg har dårlig samvittighet og er sint på meg selv fordi jeg ikke har brydd meg mer, men det er så vanskelig å gripe tak i det. Det har ofte vært søvnløse netter på grunn av bekymring, natt til i dag var jeg veldig bekymret fordi han plutselig ble utilgjengelig (og vanligvis er jo han alltid det) og da skjønte jeg at nå er det på'an igjen. Og jeg er som sagt redd for at han skal dø. Han tar ikke vare på seg selv og helsen hans er elendig.

Skal sjekke ut linkene og kanskje ta kontakt med familievernkontoret, eventuelt rustelefonen. Sjekke om det finnes et tilbud eller et sted jeg kan møte opp her i byen og snakke med noen. Jeg trenger råd angående hvordan jeg skal gå frem og hvordan snakke med han uten at han føler at det er et angrep eller en psykologtime der alle problemer i verden skal løses, for jeg tror han gjør det og at det skremmer han. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke påføre han skam eller få han til å føle seg jævlig for jeg vet han gjør det fra før. Og ja jeg vet som sagt at han må ville dette selv for at det skal fungere, og akkurat det vet jeg ikke om han vil. Jeg vet ikke hva som er sant eller hva som er løgn, følger som sagt veldig mange løgner med denne drikkingen.

Jeg kommer aldri i verden til å bryte kontakten med han. Jeg er glad i han og jeg bryr meg og selv om dette skaper bekymring og mye negative tanker og følelser hos meg så er han viktig for meg også. Det er ikke mitt liv som blir ødelagt, det er hans og jeg kan ikke sitte og se på at han ruinerer seg selv. Jeg har gått mange år i terapi selv og har mine strategier og måter å takle ting på og jeg fikser det her. Det er verre med han som har drukket bort problemene sine siden han var ungdom....
Sist endret av Medusa; 10. november 2020 kl. 14:45.
Går det å snakke rolig med han om det?

Kanskje legge det frem typ sånn:

"Du pappa... Du vet at jeg er så bekymret for deg. Og jeg er jo så glad i deg, så kunne du kanskje prøvd å gå til en psykolog eller noe sånn for å prøve å få bukt med denne drikkingen? Jeg blir så redd for deg, og du vet jo hvordan det blir med den skjelvingen og de abstinensene. Og jeg er redd for at dette skal gå skikkelig ille.

Jeg kan kjøre deg dit eller være med, hvis du vil det?
Jeg vil bare at du skal ha det bra, og føle deg bra, eller ihvertfall bedre.
Også vil jeg ha deg her så lenge som mulig"

Altså, bruk egne ord, liksom - men kanskje noe sånn?
Sist endret av Pruttnisse; 10. november 2020 kl. 15:04.
Anonym bruker
"Kvalm Nidhogg"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Du trenger ikke føle dårlig samvittighet for ikke å ha brydd deg mer, men jeg vet veldig godt hvordan det føles. Jeg har vært i en lignende situasjon med min far hvor det ikke gikk så bra, og vet hvor vanskelig det er å nå inn til noen som sliter med å prate om følelser. Det er ikke ditt ansvar, men veldig fint at du bryr deg. Det er ikke alle som orker det i lengden, så du kan heller gi deg selv en klapp på skuldra for det.

Først og fremst må han innse at han har et problem, og faktisk være villig til å motta behandling. Det skal ikke være umulig å få til, men vet selv hvor vanskelig det er. Faren min ble fly forbanna hvis noen insinuerte at han hadde et problem. Han likte jo bare å ta seg en drink i blant (som i et par liter sprit hver dag). Det viktigste er nok å fortsette å vise at du bryr deg, og at han er viktig for deg, så finner han forhåpentlig ut at han vil gi behandling en sjanse, hvis han får noen hint om det. Det hjelper nok også stort å vite at du er der for ham under og etter eventuell behandling. Ønsker deg masse lykke til!

Har dessverre ingen erfaring med behandlingssteder.
Anonym bruker
"Kvalm Nidhogg"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Anbefaler at dere lager en egen tråd der dere kan diskutere voksne barns ansvar overfor foreldre med rusproblemer. Dette hjelper ikke trådstarter.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Anbefaler at dere lager en egen tråd der dere kan diskutere voksne barns ansvar overfor foreldre med rusproblemer. Dette hjelper ikke trådstarter.
Vis hele sitatet...
Enig.
Barsnakk.no chattjeneste for barn av de med alkoholproblem.

Kompasset med Blå Kors gir terapi og rådgivning til unge mellom 14-35 år som er vokst opp med foreldre med alkohol-- eller andre rusproblemer.

Ikke slit deg ut på å prøve å styre skuta til noen som styrer sin egen skute, men det kan være godt å ha noen å snakke med.
Det går til en viss grad an å prate med han om det. Han blir ikke sint eller forbanna, og for noen år siden så kunne han bare blåse det bort mens nå er det mer sånn "ja jeg vet", han sier det ikke men ser på han at han skjønner hva jeg vil frem til. Nå er det en stund siden sist jeg prøvde å prate med han om det, vet ikke helt hvordan han ville reagert nå, men når han er full så kan han erkjenne at han har et problem og si ja til å søke hjelp. Men det skjer jo selvsagt ikke. Jeg snakker ikke lenger med han når han er full, jeg unngår det så langt det lar seg gjøre. Ønsker ikke oppmuntre til den typen atferd og jeg vil at han skal forstå at jeg liker han bedre når han er edru og seg selv.

Angående dette med ansvar... Jeg er fullstendig klar over at det ikke er mitt ansvar ene og alene å redde pappa fra dette. Men jeg kan prøve så godt jeg kan, strekke ut en hånd og hjelpe han til å få hjelp. Og det går ikke på helsa løs at jeg bryr meg, en ting hadde vært om det gikk utover jobben min og livet mitt i stor grad men det gjør det faktisk ikke. Ja, jeg er mye bekymra, ja, jeg er mye redd, men det ville vært likedan om jeg kutta kontakt med han eller aldri så han mer. Og den dårlige samvittigheten jeg ville fått da ville gnagd meg til evig tid. Jeg føler ikke at jeg MÅ hjelpe han, jeg føler at jeg VIL det, og da gjør jeg så klart det. Selvsagt har han ansvar for sitt eget liv men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre det jeg kan for å hjelpe?

Jeg kan snakke med mine søsken om dette men kjenner at jeg trenger en nøytral person med kompetanse på dette området å snakke med. Skal sjekke ut noen av linkene i tråden her og se om jeg kan komme i kontakt med noen her i byen. Trenger veiledning og råd angående hvordan jeg skal gå frem. Nå er jo vi på det stadiet hvor pappa aldri har bedt om hjelp, MEN han nekter ikke på at han har et problem. Han kan som sagt erkjenne det når han drikker, men sier ikke noe mer enn det. Og jeg tenker at det er jo en god start, som sagt var saken en helt annen for en del år siden, da ble han sint om vi påpekte at drikkingen er i meste laget.
Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Angående dette med ansvar... Jeg er fullstendig klar over at det ikke er mitt ansvar ene og alene å redde pappa fra dette. Men jeg kan prøve så godt jeg kan, strekke ut en hånd og hjelpe han til å få hjelp. Og det går ikke på helsa løs at jeg bryr meg, en ting hadde vært om det gikk utover jobben min og livet mitt i stor grad men det gjør det faktisk ikke. Ja, jeg er mye bekymra, ja, jeg er mye redd, men det ville vært likedan om jeg kutta kontakt med han eller aldri så han mer. Og den dårlige samvittigheten jeg ville fått da ville gnagd meg til evig tid. Jeg føler ikke at jeg MÅ hjelpe han, jeg føler at jeg VIL det, og da gjør jeg så klart det. Selvsagt har han ansvar for sitt eget liv men det betyr ikke at jeg ikke kan gjøre det jeg kan for å hjelpe?
Vis hele sitatet...
Jeg mener absolutt ikke at du skal kutte kontakt. Det er fint at du vil tilby hjelp også, så lenge du ikke tar det på dine skuldre å få ham til å ta imot den hjelpen. Det er til syvende og sist hans valg. Ofte er det viktigste man gjør bare å støtte, og for å klare det må man parallelt sette noen grenser og ivareta egne behov også. Å snakke med en profesjonell om hva din rolle skal være i dette høres ut som en veldig god idé.

Lykke til, og ta vare på deg selv
Sist endret av *pi; 11. november 2020 kl. 00:32.
Anonym bruker
"Sprudlende Brosme"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Prøvde i 10+ år å få pappa til å slutte å drikke før jeg bestemte meg for å introdusere han for cannabis. Han var veldig skeptisk, men bestemte seg for å prøve. Det skjedde ganske umiddelbart at trangen til å drikke alkohol forsvant. Nå røyker han kanskje 0,5g om dagen og fungerer helt fint sosialt og på jobb. Det er helt sinnsykt at dette fungerte så bra der år med terapi ikke førte noe sted.

At cannabis ikke er et tilbud innenfor psykiatrien og rusbehandling begriper jeg ikke. Det finnes mange rapporter som beskriver gode erfaringer med cannabis som substitutt for alkohol.
Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg mener absolutt ikke at du skal kutte kontakt. Det er fint at du vil tilby hjelp også, så lenge du ikke tar det på dine skuldre å få ham til å ta imot den hjelpen. Det er til syvende og sist hans valg. Ofte er det viktigste man gjør bare å støtte, og for å klare det må man parallelt sette noen grenser og ivareta egne behov også. Å snakke med en profesjonell om hva din rolle skal være i dette høres ut som en veldig god idé.

Lykke til, og ta vare på deg selv
Vis hele sitatet...
Jeg vet så klart at det er hans valg men jeg ønsker å dytte han litt i riktig retning ettersom han er helt på villspor. Føler dette bare er håpløst og at jeg er maktesløs. Får ikke tak i han, ingen vet hvor han er. Har skjedd flere ganger de siste årene at han finner på slikt.

Tenkte kanskje å ringe familievernkontoret i morgen, men vet ikke helt hva jeg skal si eller gjøre. Har som sagt tidligere gått i terapi i mange år men føler ikke dette er grunnlag nok til å gå til legen for å få psykologhenvisning igjen. Har et behov for å snakke om dette med noen men tror mine søsken begynner å bli litt lei masinga og dessuten klarer jeg ikke si alt jeg føler eller tenker til de heller.

Jeg har bare en så ekkel magefølelse. Redd for at kroppen hans snart ikke takler mer.

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg kjenner meg godt igjen i det du skriver. Prøvde i 10+ år å få pappa til å slutte å drikke før jeg bestemte meg for å introdusere han for cannabis. Han var veldig skeptisk, men bestemte seg for å prøve. Det skjedde ganske umiddelbart at trangen til å drikke alkohol forsvant. Nå røyker han kanskje 0,5g om dagen og fungerer helt fint sosialt og på jobb. Det er helt sinnsykt at dette fungerte så bra der år med terapi ikke førte noe sted.

At cannabis ikke er et tilbud innenfor psykiatrien og rusbehandling begriper jeg ikke. Det finnes mange rapporter som beskriver gode erfaringer med cannabis som substitutt for alkohol.
Vis hele sitatet...
Det er håpløst, han vil knapt ta en paracet når han har hodeverk. Alkoholen er viktigste og beste i livet hans og han kommer aldri til å erstatte det med noe annet. Da er det større sjanse for at han vil delta på et religiøst AA-møte, og mannen er så lite religiøs som du får det....
Sist endret av Medusa; 11. november 2020 kl. 19:03. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Har som sagt tidligere gått i terapi i mange år men føler ikke dette er grunnlag nok til å gå til legen for å få psykologhenvisning igjen.
Vis hele sitatet...
Det er absolutt god nok grunn. Det er en stor belastning du står i. Dessuten trenger du jo ikke noen ytre grunn for å få hjelp, mange som sliter med depresjon, angst og liknende har ikke noen omstendigheter å vise til som forårsaker det. At du trenger å snakke med en profesjonell i den situasjonen du er i, er ikke rart i det hele tatt.
Er tørrlagt selv, så litt erfaring med dette...

Din far er alkoholiker, ut fra det du beskriver.

Handler ikke om antall dager, eller antall enheter. Handler rett og slett om måten man takler alkoholen på. Dette har antagelig fått konsekvenser for ham, det kan være seg alt fra skader til annet. Vært i behandling med mange med millioner på bok, hus, kone og unger. Men de er verken mer eller mindre alkoholiker enn han/ hun som kom fra gaten. Forskjellen er bare at vedkommende enda har fasden tilsynelatende i orden, men den rakner til slutt den og.

Du beskriver også et «vedlikehold» i form av øl, da blinker varsellampene om enda mer tydelig.

Kan bli henvist av fastlege, trolig anbefales antabus (piller som gjør det meget meget ubehagelig å drikke), men disse kan overstyres, antar han finner ut av det viss han vil.

Alle bedrifter skal ha en AKAN-kontakt, og har en plikt tilby hjelp/ behandling.

Private behandlingsstedet er Vangseter og Kildevangen. Intensivt og koster type 140K for 4 uker. Offentlig er gratis, men må regne alt fra 1-4 mnd ventetid. Akutt avrusning går gjennom legevakt i de større byene.

Anbefaler Vangseter, 12 trinnsmodell. Mange meninger om det. Ellers har helsevesenet også polikliniske tilbud, type psykolog. Er sikkert flere private klinikken, men disse to har vært i en årrekke. Terapeuter er miks av fagpersonell og tørrlagte med utdannelse.

Men bunner ut i om din far er mottakelig for hjelp, og selv syns han fyrer for mye...
Sist endret av tommen82; 12. november 2020 kl. 04:40. Grunn: Skrivefeil
Sitat av tommen82 Vis innlegg
Private behandlingsstedet er Vangseter og Kildevangen. Intensivt og koster type 140K for 4 uker. Offentlig er gratis, men må regne alt fra 1-4 mnd ventetid. Akutt avrusning går gjennom legevakt i de større byene.

Anbefaler Vangseter, 12 trinnsmodell. Mange meninger om det. Ellers har helsevesenet også polikliniske tilbud, type psykolog. Er sikkert flere private klinikken, men disse to har vært i en årrekke. Terapeuter er miks av fagpersonell og tørrlagte med utdannelse.

Men bunner ut i om din far er mottakelig for hjelp, og selv syns han fyrer for mye...
Vis hele sitatet...
Akkurat dette er de blitt mye rundere på de siste åra. Du kan nå søkes inn på en rekke behandlingssteder inkludert disse 12-trinns modellene gjennom det offentlige. Dette starter da gjennom fastlege og godkjennes av ARA, Avdeling for Rus og Avhengighet. Fordel at søkeren er aktiv, her kan du straffes for å gjøre noe selv.
Alfa,Trasopp og Mestringshuset er andre 12-trinns behandlingssteder.
Som sønn av en alkoholiker selv og som sliter noe jævlig i dag pga det: det finnes ingen enkel utvei her. Du er enten en pikk for å ta det opp eller en pikk mot fremtidige deg ved å ikke ta det opp.
Problemet i Norge er at så lenge han ikke er en fare for seg selv eller andre kan ingen hjelpe ham med mindre han selv sier han vil ha hjelp. Dette var mitt problem min mor er "ingen alkoholiker". Så start med å filme ham når han er på sitt mest staklarslige. Dokumenter det som skjer, og så konfronterer du ham når han er edru og oppegående. Ja det er pikk gjort, men om han selv ikke samtykker til at han trenger hjelp har du null sjangs. Hverken lege, fastlege sykehus eller psykolog kan gjøre en dritt med mindre han sier ja. Så der er ingen vei rundt at dere to må ha "the talk" ingen apparat rundt kan gjøre noe før da.
Sitat av tommen82 Vis innlegg
Er tørrlagt selv, så litt erfaring med dette...

Din far er alkoholiker, ut fra det du beskriver.

Handler ikke om antall dager, eller antall enheter. Handler rett og slett om måten man takler alkoholen på. Dette har antagelig fått konsekvenser for ham, det kan være seg alt fra skader til annet. Vært i behandling med mange med millioner på bok, hus, kone og unger. Men de er verken mer eller mindre alkoholiker enn han/ hun som kom fra gaten. Forskjellen er bare at vedkommende enda har fasden tilsynelatende i orden, men den rakner til slutt den og.

Du beskriver også et «vedlikehold» i form av øl, da blinker varsellampene om enda mer tydelig.

Kan bli henvist av fastlege, trolig anbefales antabus (piller som gjør det meget meget ubehagelig å drikke), men disse kan overstyres, antar han finner ut av det viss han vil.

Alle bedrifter skal ha en AKAN-kontakt, og har en plikt tilby hjelp/ behandling.

Private behandlingsstedet er Vangseter og Kildevangen. Intensivt og koster type 140K for 4 uker. Offentlig er gratis, men må regne alt fra 1-4 mnd ventetid. Akutt avrusning går gjennom legevakt i de større byene.

Anbefaler Vangseter, 12 trinnsmodell. Mange meninger om det. Ellers har helsevesenet også polikliniske tilbud, type psykolog. Er sikkert flere private klinikken, men disse to har vært i en årrekke. Terapeuter er miks av fagpersonell og tørrlagte med utdannelse.

Men bunner ut i om din far er mottakelig for hjelp, og selv syns han fyrer for mye...
Vis hele sitatet...
Takk for et godt svar. Siden du anbefaler Vangseter, har du vært der og hva var dine erfaringer? Hva fungerte for deg? Hvordan håndterte pårørende din situasjon og hvordan opplevde du det?
Bare hyggelig å bidra.

Det med Vangseter i alle fall er at de har eget opplegg for pårørende. Det er ikke for å redde skinnet til den som drikker, men for at dere pårørende skal få en bedre forståelse av hva foregår i toppen på din far. Altså kunnskapsløft om du vil.

Jeg ser nå, etter noen år edru, at summen av ulike behandlingsformer har gjort at jeg kom dit jeg er i dag. Fikk også 3 unger på 2,5 år, umen det er en annen historie.

Økt kunnskap er også viktig for den som drikker, bli bevisst på handlingsmønstre. Virker kanskje teit, men forholdsvis lett å unngå potensielle triggere viss man er bevisst.

De fleste må gå en del runder før man blir edru over tid, så jo fortere man kommer seg inn, jo bedre.

Men alt i bunner i om man vil slutte selv.

Mange ser det ikke før konen, ungene og banken ikke orker mer, dessverre.
Sitat av tommen82 Vis innlegg
Bare hyggelig å bidra.

Det med Vangseter i alle fall er at de har eget opplegg for pårørende. Det er ikke for å redde skinnet til den som drikker, men for at dere pårørende skal få en bedre forståelse av hva foregår i toppen på din far. Altså kunnskapsløft om du vil.

Jeg ser nå, etter noen år edru, at summen av ulike behandlingsformer har gjort at jeg kom dit jeg er i dag. Fikk også 3 unger på 2,5 år, umen det er en annen historie.

Økt kunnskap er også viktig for den som drikker, bli bevisst på handlingsmønstre. Virker kanskje teit, men forholdsvis lett å unngå potensielle triggere viss man er bevisst.

De fleste må gå en del runder før man blir edru over tid, så jo fortere man kommer seg inn, jo bedre.

Men alt i bunner i om man vil slutte selv.

Mange ser det ikke før konen, ungene og banken ikke orker mer, dessverre.
Vis hele sitatet...
Tenker at dette er en lang prosess og pappa har jo knapt begynt, så det vil nok ta sin tid før han blir tørrlagt. Om han blir det. Jeg fikk endelig kontakt med han i dag men han løy meg opp i trynet som vanlig og lovde at han skulle ringe meg senere, men det har så klart ikke skjedd. Han lever i det minste. Er redd for at han skal dø.

Igjen takk for at du tok deg tid til å svare. Jeg håper han vil slutte selv. Han har sagt noen ganger at han vil det, men så er det spørs om han bare sier det han vet vi vil høre.
Så en viktig ting. Ikke jatt med ham viss det blir et tema, altså drikkingen. Da gjør du ham en bjørnetjeneste. Mener ikke at du skal spikre ham oppetter veggen, men vær heller nøytral, og si hva du tenker viss det faller seg slik.

Det er ALLTID en grunn til å drikke liksom, så du og andre skal aldri føle ansvar for den biten, det er hans valg alene og alene.

Les litt om «medavhengighet», så ser du hva jeg mener ��
Anbefalingene fra div pårørende hjelpeaperat er å konfrontere han med problemet og si at så lenge han drikker så må dere kutte kontakt.

Dette er jæævlig vanskelig, det vet jeg alt om. Spesielt når det går i perioder. For i de nyktre periodene så blir jo alt glemt.

Men her er det snakk om å bryte fullstendig helt til han har tatt grep og har kuttet helt.

Han MÅ få konsekvenser for å klare å motivere seg. Han MÅ hele veien ned i kjelleren.

Å bryte kontakten letter også ett enormt trykk for pårørende. Det er ett hellvette første tiden og tankene om hva som skjer nå, ligger han død, sovner han med røyken i sofaen osv osv, raser i noen uker før det legger seg og man kan starte å leve igjen.

Det å være pårørende går oftes kun i en retning. Nemlig depresjon, angst og tilogmed egne rusproblem.

Å kutte kontakt strider mot alle følelser, men ikke mot logikken.

Jeg personlig klarer ikke å følge anbefalingene, men har klart å funnet en plass midt i mellom når det gjelder min alkoholiserte far.

Snakk med fastlegen din om hvilke tilbud som finnes for pårørende. Sett deg selv først her.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Medusa's Avatar
Trådstarter
Da er han på flaska igjen gitt. Han har vært tørr helt siden sist jeg skrev her. Nå har han akkurat begynt å drikke og basert på drikkemønsteret han har hatt tidligere så vil det nok vare i noen uker nå.

Har prøvd å prate med han, men han hører ikke etter. Jeg strekker dessverre ikke til. Det verste er at jeg skjønner hvorfor han drikker. Jeg har full forståelse for det, og jeg har også full forståelse for at det er vanskelig/umulig å la være. Men jeg vil ikke at dette skal ta livet av han, selv om det er det som sannsynligvis blir resultatet. Helsen hans er elendig, men jeg skjønner at han kanskje ikke har motivasjon til å gjøre noe med det. Kjenner at jeg føler meg fryktelig hjelpeløs, samtidig syns jeg så jævla synd i han. Jeg skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre. Hadde forholdet vårt vært bedre enn det er så kunne jeg sikkert nådd litt inn om ikke annet, men helt ærlig tror jeg han driter fullstendig i meg og hva jeg måtte mene og tenke, og jeg tror at han tror jeg ikke er glad i han. Men det stemmer ikke i det hele tatt...
Anonym bruker
"Uenig Hork"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Dette handler ikke om at du ikke strekker til! Dette handler om han og ikke deg. Hans prioriteringer, hans avhengighet, hans vaner, hans svakheter, hans bakgrunn og hans aktive valg hver gang han kjøper seg alkohol for å drikke.
Det er ikke noe du kan gjøre når han ikke vil gjøre noe drastisk selv.. Han vet at du er glad i han og du hadde ikke kunnet redde han uansett hvor nært og bra forhold dere hadde..

Det er vondt å gi slipp på et familiemedlem som forfaller og ødelegger seg sånn men kampen er forgjeves for deg. Gi slipp og aksepter at det er livet han velger å leve, og fokuser på deg selv og det livet du velger å leve.
Hilsen en med narkoman foresatt og alkoholiker-eks
Er litt over ett år siden jeg mistet et svært nært familiemedlem til alkoholen. Det endte opp med at organene sa takk og farvel etter å ha vært inn og ut av sykehus en periode.

Så når det først har startet å gå nedover, så går det beklageligvis kun en vei. Om det ennå ikke har begynt å bli ille innvendig i kroppen, så er det fremdeles håp.

I likhet med alle andre med rusproblemer, så må viljen til å slutte komme innenifra og fra personen selv. Men det er en jobb som er fysisk umulig å klare alene. Han trenger hjelp på alle tenkelige måter. Beklageligvis så er hjelp i Norge en frivillig ting. Og når rusen tar over, så er det egentlig ikke noe annet i livet som er viktig nok til å ville ta ansvar for eget liv.


Så for å være litt pessimistisk, så er det egentlig bare å starte å forberede deg på det værste. Og at det fort kan bli noen år med et helvete før det går til faens.


Så det finnes egentlig ingen fasit på hva som er løsningen. Men behandling i form av f.eks catosenteret, psykolog og generell støtte fra familien er nok de tingene det bør være fokus på og retningen dere bør gå for å komme ut av dette. Men som sagt: Det krever vilje fra han selv.
Medusa's Avatar
Trådstarter
Ja, det er sant, det krever vilje fra han selv. Jeg vet at alt dette ikke er min feil men jeg føler skyldfølelse likevel. Prøver å riste det av meg. Fant ut for ikke så lenge siden at han har vært med lege og fått Antabus, så han har jo gjort en innsats selv, men denne gangen har han visst bestemt seg for å ikke bruke disse tablettene.
Absolutt ikke din feil nei. Dette sitter normalt vesentlig dypere i han og hans liv, enn det du noengang kan ha vært medvirkende til.

Antabus er beklageligvis kun en falsk trygghet. Og som du sier: Avhengig av hans egen vilje. Og jo lengre han er edru, værre blir hans tanker som er årsaken til drikkingen i utgangspunktet. Noe som gjør det svært enkelt å slutte på antabus.

Å få tømt hodet er eneste veien ut, da må det noe mer enn tabletter til...
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Medusa's Avatar
Trådstarter
Sitat av Blackkoz Vis innlegg
Absolutt ikke din feil nei. Dette sitter normalt vesentlig dypere i han og hans liv, enn det du noengang kan ha vært medvirkende til.

Antabus er beklageligvis kun en falsk trygghet. Og som du sier: Avhengig av hans egen vilje. Og jo lengre han er edru, værre blir hans tanker som er årsaken til drikkingen i utgangspunktet. Noe som gjør det svært enkelt å slutte på antabus.

Å få tømt hodet er eneste veien ut, da må det noe mer enn tabletter til...
Vis hele sitatet...
Jeg prøver å slå meg til ro med det første du skriver her, men noen ganger klarer jeg ikke la være å tenke at jeg kanskje er en av grunnene til at han drikker. I kveld kjenner jeg på mye skyldfølelse og jeg gråter og gråter. Jeg er så bekymret for han og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror ikke han vet at jeg bryr meg om han eller er glad i han, det virker ikke som han skjønner det. Og jeg vet at det er vanskelig å tro på det andre sier når man selv er overbevist om noe helt annet. Kanskje han syns det er vanskelig å stole på andre. Det kan jeg også relatere til, for jeg stoler ikke på noen. Etter å ha snakket med han i dag fikk jeg følelsen av at han ikke skjønner at jeg er glad i han. Men så har jeg alltid tenkt at han ikke er glad i meg heller.

Antabusen var/er en falsk trygghet. Han tar ikke tablettene uansett. En del av meg lurer på om han kanskje har det bedre når han drikker. Kanskje han føler seg friere, gladere, mer bekymringsløs. Jeg vet ikke hva han tenker eller føler, om det er et rop om hjelp, men i så tilfelle lurer jeg på hvorfor han ikke tar imot hjelpen. Gang på gang prøver jeg å få frem at det ikke er skamfullt å søke hjelp. Det hjelper lite at vi er en familie hvor man ikke snakker om vanskelige ting. Det ligger ikke til rette for åpen, trygg kommunikasjon. Men det kan han oppleve om han får hjelp av enten psykolog eller et behandlingssted. Jeg er jo den som sier til han at han MÅ prate om vanskelige ting, men så prater jeg ikke om vanskelige ting selv.

Faen så sårt og jævlig dette er. Jeg er lei meg fordi jeg er redd dette skal ta livet av han, jeg er lei meg fordi jeg ikke klarer å hjelpe han, jeg er lei meg fordi han ikke forstår at jeg er glad i han, jeg er lei meg fordi han ikke skjønner at det er mange som bryr seg om han. I dag sa han til meg kanskje 15 ganger at han var glad i meg. Han sier han er glad i meg kun når han er full, han har aldri sagt det edru.

Måtte bare ha en liten utblåsning et eller annet sted. Har begynt å gå til psykolog igjen selv, men skal ikke dit før neste uke.
Først og fremst, veldig glad for å høre at du bestemte deg for å gå til psykolog. Håper det er en bra en!

Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Jeg prøver å slå meg til ro med det første du skriver her, men noen ganger klarer jeg ikke la være å tenke at jeg kanskje er en av grunnene til at han drikker. I kveld kjenner jeg på mye skyldfølelse og jeg gråter og gråter.
Vis hele sitatet...
Jeg kan si med sikkerhet at det ikke er din skyld. Han har hatt dette problemet i mange år, siden du var liten, og det er ingen ting et barn kan gjøre eller ikke gjøre for å forårsake noe sånt. Hvis dere har en familiekultur der man ikke snakker sammen så er det de voksne i familien som har ansvar for den kulturen. Det er trist at du aldri har følt at han er glad i deg, og det bygger nok opp under den skyldfølelsen. Barn er veldig raske til å ta på seg skyld for familieproblemer, det er på en måte skumlere for et barn å tro at omsorgspersonene dets er dysfunksjonelle enn at de selv er det. Det er altså helt naturlig at du som datter føler skyld, men det betyr ikke at du er skyldig.
Takk for denne tråden, Donaukinder.
( danke schon .. )
Har utløst mange tanker hos mange, også hos meg.
Alkohol har en særstilling i mange kulturer også i Norge.
Blant rusmidler/medisin har den stor aksept sosialt og
vid utbredelse og tilgjengelighet i samfunnet vårt.
-
Min historie er knyttet til min mor, som i mange år var
god venn av rødvinen, og gjerne hadde noen liter stående
når Polet begynte med kartong-service. og flere sårbare
situasjoner der man (jeg) måtte bære henne i seng eller
vekke henne opp sittende på toalettet sovende ...
Etter hun døde for ca 15 år siden har jeg utforsket den
alkoholrusen nærmere, og i en periode tok over hennes
rolle i familiebesøk, som den som drikker litt mye og
må luftes, elller geleides i seng :- )
Lang og kompleks historie der ellers, som involverer
en noe autoritær og delvis fraværende far/mann.

Alt vel og lykke til
Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Jeg prøver å slå meg til ro med det første du skriver her, men noen ganger klarer jeg ikke la være å tenke at jeg kanskje er en av grunnene til at han drikker. I kveld kjenner jeg på mye skyldfølelse og jeg gråter og gråter. Jeg er så bekymret for han og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror ikke han vet at jeg bryr meg om han eller er glad i han, det virker ikke som han skjønner det. Og jeg vet at det er vanskelig å tro på det andre sier når man selv er overbevist om noe helt annet. Kanskje han syns det er vanskelig å stole på andre. Det kan jeg også relatere til, for jeg stoler ikke på noen. Etter å ha snakket med han i dag fikk jeg følelsen av at han ikke skjønner at jeg er glad i han. Men så har jeg alltid tenkt at han ikke er glad i meg heller.

Antabusen var/er en falsk trygghet. Han tar ikke tablettene uansett. En del av meg lurer på om han kanskje har det bedre når han drikker. Kanskje han føler seg friere, gladere, mer bekymringsløs. Jeg vet ikke hva han tenker eller føler, om det er et rop om hjelp, men i så tilfelle lurer jeg på hvorfor han ikke tar imot hjelpen. Gang på gang prøver jeg å få frem at det ikke er skamfullt å søke hjelp. Det hjelper lite at vi er en familie hvor man ikke snakker om vanskelige ting. Det ligger ikke til rette for åpen, trygg kommunikasjon. Men det kan han oppleve om han får hjelp av enten psykolog eller et behandlingssted. Jeg er jo den som sier til han at han MÅ prate om vanskelige ting, men så prater jeg ikke om vanskelige ting selv.

Faen så sårt og jævlig dette er. Jeg er lei meg fordi jeg er redd dette skal ta livet av han, jeg er lei meg fordi jeg ikke klarer å hjelpe han, jeg er lei meg fordi han ikke forstår at jeg er glad i han, jeg er lei meg fordi han ikke skjønner at det er mange som bryr seg om han. I dag sa han til meg kanskje 15 ganger at han var glad i meg. Han sier han er glad i meg kun når han er full, han har aldri sagt det edru.

Måtte bare ha en liten utblåsning et eller annet sted. Har begynt å gå til psykolog igjen selv, men skal ikke dit før neste uke.
Vis hele sitatet...

Mistet selv et veldig nært familiemedlem (Som en far for meg) til alkoholen for 1 1/2 år siden, så det du beskriver er absolutt noe jeg tror alle i din situasjon har tenkt og følt på.
Det kommer til et punkt der man er usikker på om personen er edru eller ikke, fordi personen er så "normal" når beruselsen er til stedet og så "unormal" når personen er (nær) edru. På grensen til mannevond når alkoholen er fraværende, og så omsorgsfull og inkluderende når promillen er på plass.

Som jeg skrev så er ikke dette din feil. Ei heller noe du egentlig kan påvirke spesielt mye. Fordi det sitter så ekstremt dypt i sinnet til din far, dypere enn det du noen gang vil komme.
Selv det å miste det kjæreste han har vil ikke være god nok grunn til å slutte å drikke alkohol.

Alkohol er kanskje det værste som finnes av rusmiddel, fordi veien ut av det er minst like lang som veien inn. Og veien inn har vart over temmelig mange år. I tillegg er ofte slike personer svært vanskelig å kommunisere godt nok med, da alkoholen nærmest har visket ut det som er igjen av minner, men den vonde følelsen er fremdelen igjen i kroppen.

Har beklageligvis ingen gode råd å komme med for hvordan situasjonen skal bli bedre, siden absolutt alt vi prøvde på (ink. innleggelse) ikke fungerte, før kroppen sa takk og farvel.
Det viktigste jeg vil komme med er nok at du må tenke på deg selv først og fremst. Og det er fantastisk at du har valgt å ta i mot hjelp! For det vil gjøre overgangen i livet mye enklere, når det etterhvert blir ennå tøffere!

Trenger du noen å prate med, så er innboksen alltid åpen.
Medusa's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Først og fremst, veldig glad for å høre at du bestemte deg for å gå til psykolog. Håper det er en bra en!


Jeg kan si med sikkerhet at det ikke er din skyld. Han har hatt dette problemet i mange år, siden du var liten, og det er ingen ting et barn kan gjøre eller ikke gjøre for å forårsake noe sånt. Hvis dere har en familiekultur der man ikke snakker sammen så er det de voksne i familien som har ansvar for den kulturen. Det er trist at du aldri har følt at han er glad i deg, og det bygger nok opp under den skyldfølelsen. Barn er veldig raske til å ta på seg skyld for familieproblemer, det er på en måte skumlere for et barn å tro at omsorgspersonene dets er dysfunksjonelle enn at de selv er det. Det er altså helt naturlig at du som datter føler skyld, men det betyr ikke at du er skyldig.
Vis hele sitatet...
Takk for innlegget ditt. <3 Jeg klarer å forstå at jeg ikke er grunnen til hans drikkeproblemer når noen forklarer meg logikken bak misbruk og avhengighet, men noen ganger kjenner jeg på så enorm skyldfølelse at det gjør vondt. At jeg burde gjort mer, sagt mer. Men dette er nok naturlige følelser og tanker i en slik situasjon.

Sitat av radion Vis innlegg
Takk for denne tråden, Donaukinder.
( danke schon .. )
Har utløst mange tanker hos mange, også hos meg.
Alkohol har en særstilling i mange kulturer også i Norge.
Blant rusmidler/medisin har den stor aksept sosialt og
vid utbredelse og tilgjengelighet i samfunnet vårt.
-
Min historie er knyttet til min mor, som i mange år var
god venn av rødvinen, og gjerne hadde noen liter stående
når Polet begynte med kartong-service. og flere sårbare
situasjoner der man (jeg) måtte bære henne i seng eller
vekke henne opp sittende på toalettet sovende ...
Etter hun døde for ca 15 år siden har jeg utforsket den
alkoholrusen nærmere, og i en periode tok over hennes
rolle i familiebesøk, som den som drikker litt mye og
må luftes, elller geleides i seng :- )
Lang og kompleks historie der ellers, som involverer
en noe autoritær og delvis fraværende far/mann.

Alt vel og lykke til
Vis hele sitatet...
Takk for innlegget ditt. <3 Trist å høre om din mor.

Sitat av Blackkoz Vis innlegg
Mistet selv et veldig nært familiemedlem (Som en far for meg) til alkoholen for 1 1/2 år siden, så det du beskriver er absolutt noe jeg tror alle i din situasjon har tenkt og følt på.
Det kommer til et punkt der man er usikker på om personen er edru eller ikke, fordi personen er så "normal" når beruselsen er til stedet og så "unormal" når personen er (nær) edru. På grensen til mannevond når alkoholen er fraværende, og så omsorgsfull og inkluderende når promillen er på plass.

Som jeg skrev så er ikke dette din feil. Ei heller noe du egentlig kan påvirke spesielt mye. Fordi det sitter så ekstremt dypt i sinnet til din far, dypere enn det du noen gang vil komme.
Selv det å miste det kjæreste han har vil ikke være god nok grunn til å slutte å drikke alkohol.

Alkohol er kanskje det værste som finnes av rusmiddel, fordi veien ut av det er minst like lang som veien inn. Og veien inn har vart over temmelig mange år. I tillegg er ofte slike personer svært vanskelig å kommunisere godt nok med, da alkoholen nærmest har visket ut det som er igjen av minner, men den vonde følelsen er fremdelen igjen i kroppen.

Har beklageligvis ingen gode råd å komme med for hvordan situasjonen skal bli bedre, siden absolutt alt vi prøvde på (ink. innleggelse) ikke fungerte, før kroppen sa takk og farvel.
Det viktigste jeg vil komme med er nok at du må tenke på deg selv først og fremst. Og det er fantastisk at du har valgt å ta i mot hjelp! For det vil gjøre overgangen i livet mye enklere, når det etterhvert blir ennå tøffere!

Trenger du noen å prate med, så er innboksen alltid åpen.
Vis hele sitatet...
Takk for innlegget ditt. <3 Jeg tror veien ut for han er kjempe vanskelig, spesielt siden alkohol er så vanlig i dagens samfunn. Man inntar det til alles lags middager når man går ut for å spise, det er ofte en del av forretningsmiddager som han deltar en del på. Noe man pleier å gi i gave. Men de som kjenner pappa vet om problemene hans, og ingen har gitt han alkohol i gaver på flere år. Og takk for at innboksen er åpen, kanskje jeg skriver til deg en dag når jeg bare må få ut vonde tanker. Jeg har ikke så mange å snakke om dette med, bare mine søsken og psykologen. Jeg tør ikke prate med andre om det, for jeg syns det er vanskelig. Jeg skammer meg ikke over pappa, det har jeg aldri gjort, men jeg syns det er... Hva skal jeg si, ømfintlig?

Setter veldig pris på svarene deres. Tusen takk, igjen. I dag har jeg prøvd å ringe han mange ganger og nå har han begynt å avvise anropet. Er vel ikke lenge til han skrur av telefonen. Heldigvis er det kjentfolk i nærheten som kan sjekke hvordan han har det, men om han plutselig skulle fordufte slik han har gjort før, så blir det vanskelig å finne han.
Sist endret av Medusa; 2. juli 2021 kl. 21:10.
Sitat av Donaukinder Vis innlegg
Takk for innlegget ditt. <3 Jeg klarer å forstå at jeg ikke er grunnen til hans drikkeproblemer når noen forklarer meg logikken bak misbruk og avhengighet, men noen ganger kjenner jeg på så enorm skyldfølelse at det gjør vondt. At jeg burde gjort mer, sagt mer. Men dette er nok naturlige følelser og tanker i en slik situasjon.
Vis hele sitatet...
Jeg tror det du gjør betyr mer enn du kanskje gir deg selv cred for. Vi har lett for å tenke at å stille opp for noen betyr å fjerne problemet eller smerten deres. Det er ofte et helt urealistisk krav å legge på seg selv. Husk at et liv med tragedie og rusmisbruk også har nyanser. Det betyr noe at man har noen der. Selv om det ikke fjerner problemet. Og selv om man kanskje ikke greier å gi så godt uttrykk for hva det betyr. Jeg tror du gjør mer for ham enn noen kan forvente av deg. Ikke minst bryter du den onde sirkelen som har vart i generasjoner i familien, ved å ikke ruse vekk problemene dine, snakke åpent, og ta ansvar for din egen mentale helse ved å gå til psykolog. Det er noe å være stolt av!
Medusa's Avatar
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Jeg tror det du gjør betyr mer enn du kanskje gir deg selv cred for. Vi har lett for å tenke at å stille opp for noen betyr å fjerne problemet eller smerten deres. Det er ofte et helt urealistisk krav å legge på seg selv. Husk at et liv med tragedie og rusmisbruk også har nyanser. Det betyr noe at man har noen der. Selv om det ikke fjerner problemet. Og selv om man kanskje ikke greier å gi så godt uttrykk for hva det betyr. Jeg tror du gjør mer for ham enn noen kan forvente av deg. Ikke minst bryter du den onde sirkelen som har vart i generasjoner i familien, ved å ikke ruse vekk problemene dine, snakke åpent, og ta ansvar for din egen mentale helse ved å gå til psykolog. Det er noe å være stolt av!
Vis hele sitatet...
Takk. Dessverre er det bare jeg som bryter sirkelen. Verre for mine søsken. Jeg føler ikke på så mye stolthet men kjenner jeg er glad for at rus ikke er min greie. Jeg har tatt de riktige valgene tror jeg, og heldigvis er jeg en som lærer litt av andres feil også.
▼ ... over et år senere ... ▼
Jeg tror jeg gir opp. Jeg må bare slutte å bry meg. Omtanken min betyr ingenting, i hans verden kunne jeg ikke brydd meg mindre og for meg er han bare ei lommebok. I kveld er jeg sint, skikkelig sint fordi relasjonen vår er som det er, fordi han tar sin helse og sitt alkoholproblem så lite alvorlig som han gjør, og hadde det ikke vært fordi han er rusa på beroligende nå etter kraftig alkoholabstinens så hadde jeg ringt han og kjeftet han huden full. Eller nei, jeg tør egentlig ikke gjøre det. Når abstinensene har roet seg for denne gang vet jeg ikke hva jeg skal si, men jeg vet allerede at det kommer ei ny fyllekule snart, han kommer aldri til å dra på behandling og han gir regelrett faen i sitt liv og sine nærmeste sine liv. Vi mister han til det her, han kommer aldri til å begynne å ta vare på seg selv. Ja, jeg har mista troa, og jeg hater det.

Vet ikke hvorfor jeg skriver her, måtte bare blåse ut litt. Relasjonen vår har alltid vært relativt dårlig, han har sjeldent vært til stede, vi kjenner hverandre lite, og relasjonen blir bare dårligere. Jeg føler meg så uendelig lite verdt og jeg føler meg egentlig ikke som en datter, bare et plagsomt individ som er til forstyrrelse og belastning for han når jeg i blant prøver å vise at jeg bryr meg og at jeg vil at han skal ha det bra. Dette er noe han kunne ha fiksa, men nå er det egentlig for sent, for han har med handling vist hele veien hvor minimalt jeg betyr for han.

Gidder ikke streve mer for å ha et godt forhold til han. Jeg får ikke lov. Det er vel ikke ment at vi skal være nærme. I hans øyne er jeg en utgiftspost og det er vel slik det skal forbli. For meg skal han være en minibank. Jeg vil at han skal være mer, men jeg får vel bare akseptere at det aldri blir noe mer. Alt dette er et stort sår som ikke vil gro, men tror det er på tide at jeg lar det lege og bare trekker meg pent tilbake. Fikser det ikke lenger, jeg blir gal i hodet, og jeg helt ærlig ønske at jeg kunne flykte fra virkeligheten med alkohol jeg også - men blir kvalm bare jeg kjenner lukta, og liker egentlig ikke være full. Flaks for han, det... Lurer på om han hadde bekymra seg om jeg gikk i hans sko. Hadde han sikkert ikke.
Sist endret av Medusa; 26. oktober 2022 kl. 23:55.
Sitat av Medusa Vis innlegg
Jeg tror jeg gir opp. Jeg må bare slutte å bry meg. Omtanken min betyr ingenting, i hans verden kunne jeg ikke brydd meg mindre og for meg er han bare ei lommebok. I kveld er jeg sint, skikkelig sint fordi relasjonen vår er som det er, fordi han tar sin helse og sitt alkoholproblem så lite alvorlig som han gjør, og hadde det ikke vært fordi han er rusa på beroligende nå etter kraftig alkoholabstinens så hadde jeg ringt han og kjeftet han huden full. Eller nei, jeg tør egentlig ikke gjøre det. Når abstinensene har roet seg for denne gang vet jeg ikke hva jeg skal si, men jeg vet allerede at det kommer ei ny fyllekule snart, han kommer aldri til å dra på behandling og han gir regelrett faen i sitt liv og sine nærmeste sine liv. Vi mister han til det her, han kommer aldri til å begynne å ta vare på seg selv. Ja, jeg har mista troa, og jeg hater det.

Vet ikke hvorfor jeg skriver her, måtte bare blåse ut litt. Relasjonen vår har alltid vært relativt dårlig, han har sjeldent vært til stede, vi kjenner hverandre lite, og relasjonen blir bare dårligere. Jeg føler meg så uendelig lite verdt og jeg føler meg egentlig ikke som en datter, bare et plagsomt individ som er til forstyrrelse og belastning for han når jeg i blant prøver å vise at jeg bryr meg og at jeg vil at han skal ha det bra. Dette er noe han kunne ha fiksa, men nå er det egentlig for sent, for han har med handling vist hele veien hvor minimalt jeg betyr for han.

Gidder ikke streve mer for å ha et godt forhold til han. Jeg får ikke lov. Det er vel ikke ment at vi skal være nærme. I hans øyne er jeg en utgiftspost og det er vel slik det skal forbli. For meg skal han være en minibank. Jeg vil at han skal være mer, men jeg får vel bare akseptere at det aldri blir noe mer. Alt dette er et stort sår som ikke vil gro, men tror det er på tide at jeg lar det lege og bare trekker meg pent tilbake. Fikser det ikke lenger, jeg blir gal i hodet, og jeg helt ærlig ønske at jeg kunne flykte fra virkeligheten med alkohol jeg også - men blir kvalm bare jeg kjenner lukta, og liker egentlig ikke være full. Flaks for han, det... Lurer på om han hadde bekymra seg om jeg gikk i hans sko. Hadde han sikkert ikke.
Vis hele sitatet...
Jeg kjenner dessverre flere som har opplevd dette og det de konkluderer med til slutt er at blod ikke er tykkere enn vann. Et sted må du sette grensen og leve ditt liv, uten å bruke alle kreftene dine på en som ikke vil bli reddet eller ikke er klar for det.

Det er hardt å bryte forholdet med foreldre, men et sted må du faktisk vurdere om det er det som skal til for å få et bedre liv.
Sitat av Medusa Vis innlegg
Jeg tror jeg gir opp. Jeg må bare slutte å bry meg. Omtanken min betyr ingenting, i hans verden kunne jeg ikke brydd meg mindre og for meg er han bare ei lommebok. I kveld er jeg sint, skikkelig sint fordi relasjonen vår er som det er, fordi han tar sin helse og sitt alkoholproblem så lite alvorlig som han gjør, og hadde det ikke vært fordi han er rusa på beroligende nå etter kraftig alkoholabstinens så hadde jeg ringt han og kjeftet han huden full. Eller nei, jeg tør egentlig ikke gjøre det. Når abstinensene har roet seg for denne gang vet jeg ikke hva jeg skal si, men jeg vet allerede at det kommer ei ny fyllekule snart, han kommer aldri til å dra på behandling og han gir regelrett faen i sitt liv og sine nærmeste sine liv. Vi mister han til det her, han kommer aldri til å begynne å ta vare på seg selv. Ja, jeg har mista troa, og jeg hater det.

Vet ikke hvorfor jeg skriver her, måtte bare blåse ut litt. Relasjonen vår har alltid vært relativt dårlig, han har sjeldent vært til stede, vi kjenner hverandre lite, og relasjonen blir bare dårligere. Jeg føler meg så uendelig lite verdt og jeg føler meg egentlig ikke som en datter, bare et plagsomt individ som er til forstyrrelse og belastning for han når jeg i blant prøver å vise at jeg bryr meg og at jeg vil at han skal ha det bra. Dette er noe han kunne ha fiksa, men nå er det egentlig for sent, for han har med handling vist hele veien hvor minimalt jeg betyr for han.

Gidder ikke streve mer for å ha et godt forhold til han. Jeg får ikke lov. Det er vel ikke ment at vi skal være nærme. I hans øyne er jeg en utgiftspost og det er vel slik det skal forbli. For meg skal han være en minibank. Jeg vil at han skal være mer, men jeg får vel bare akseptere at det aldri blir noe mer. Alt dette er et stort sår som ikke vil gro, men tror det er på tide at jeg lar det lege og bare trekker meg pent tilbake. Fikser det ikke lenger, jeg blir gal i hodet, og jeg helt ærlig ønske at jeg kunne flykte fra virkeligheten med alkohol jeg også - men blir kvalm bare jeg kjenner lukta, og liker egentlig ikke være full. Flaks for han, det... Lurer på om han hadde bekymra seg om jeg gikk i hans sko. Hadde han sikkert ikke.
Vis hele sitatet...
Jævlig kjipt at det er sånn. Har selv vokst opp med alkoholisert mor og det var et helvete.

Jeg endte på å kutte relasjonen fordi jeg orket ikke mer. Det er 12år siden og jeg har ikke sett meg tilbake og det har ikke vært noe savn. Heller en mer positiv og rolig retning.

Det er viktig at du tenker på deg selv og hva som må til for at du skal ha det bra. Ødelegger relasjonen helsa di er det ikke verdt det.
Sitat av atom Vis innlegg
Jævlig kjipt at det er sånn. Har selv vokst opp med alkoholisert mor og det var et helvete.

Jeg endte på å kutte relasjonen fordi jeg orket ikke mer. Det er 12år siden og jeg har ikke sett meg tilbake og det har ikke vært noe savn. Heller en mer positiv og rolig retning.

Det er viktig at du tenker på deg selv og hva som må til for at du skal ha det bra. Ødelegger relasjonen helsa di er det ikke verdt det.
Vis hele sitatet...
Trist å høre. Nå skal det sies at pappa drikker av og på, han drikker ikke 24/7 og har slike fyllekuler et par ganger i året som strekker seg over flere uker. Problemet er jo at det stadig skjer igjen, og abstinensene etter å ha sluttet brått har blitt sterkere. Denne gangen endte det med sykehusinnleggelse.
Hvordan går det med faren din nå?

Har han venner å støtte seg på?

Periodedranker ja. Jeg har en slektning som selv forsvant i ukesvis på hardfylla i hovedstaden uten at noen visste hvor han ble av.

Rolig ellers da. Rare greier
Sitat av Jerna Vis innlegg
Hvordan går det med faren din nå?

Har han venner å støtte seg på?

Periodedranker ja. Jeg har en slektning som selv forsvant i ukesvis på hardfylla i hovedstaden uten at noen visste hvor han ble av.

Rolig ellers da. Rare greier
Vis hele sitatet...
Det går ikke så bra med han. Han har blitt edru, men denne runden har satt sine spor kan man si.

Jeg vet ikke. Han har venner. Problemet er at han snakker bare med de når han er full. Jeg tror han sier lite når han er edru. Han takler konfrontasjon dårlig. For en del år siden kunne han bli sint, nå blir han bare passiv og sier det vi vil høre.

Ja, periodedranker. Bedre enn drikking 24/7, men disse periodene skjer stadig igjen, og abstinensene hans blir verre for hver gang.
Takk for oppdatering. Har desverre ikke så mye nyttig å tilføre tråden. Kanskje ett opphold på en tilfriskningsplass med aktiviteter og samtaler kunne hjulpet? Truffet flere i samme situasjon
Sitat av ronniba Vis innlegg
Jeg kjenner dessverre flere som har opplevd dette og det de konkluderer med til slutt er at blod ikke er tykkere enn vann. Et sted må du sette grensen og leve ditt liv, uten å bruke alle kreftene dine på en som ikke vil bli reddet eller ikke er klar for det.

Det er hardt å bryte forholdet med foreldre, men et sted må du faktisk vurdere om det er det som skal til for å få et bedre liv.
Vis hele sitatet...
Du har rett i det. Jeg har allerede tatt ganske stor avstand, men kontakten er ikke fullstendig brutt. Jeg merker at for hver gang så trekker jeg meg egentlig mer og mer tilbake.

Sitat av Jerna Vis innlegg
Takk for oppdatering. Har desverre ikke så mye nyttig å tilføre tråden. Kanskje ett opphold på en tilfriskningsplass med aktiviteter og samtaler kunne hjulpet? Truffet flere i samme situasjon
Vis hele sitatet...
Vi alle mener at han burde få et opphold på et behandlingssenter av et slag der han kan snakke med helsepersonell og andre personer som har vært/er i samme situasjon. Jeg skal snakke med han om det og nevne det for han. Han har definitivt ikke troa på det og vil nok motsette seg det, men tenker jeg bare må sette hardt mot hardt. Skal ikke komme med noen trusler for vet jo at det er lite effektivt, men han MÅ prøve det, gi det en sjanse, gi seg selv og oss en sjanse. Om han ikke gjør det for seg selv, kan han jo i første omgang gjøre det for oss, og kanskje han da innser hvor godt det gjør han selv? Aner ikke..
Sist endret av Medusa; 27. oktober 2022 kl. 18:23. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Medusa Vis innlegg
Jeg tror jeg gir opp. Jeg må bare slutte å bry meg. Omtanken min betyr ingenting, i hans verden kunne jeg ikke brydd meg mindre og for meg er han bare ei lommebok. I kveld er jeg sint, skikkelig sint fordi relasjonen vår er som det er, fordi han tar sin helse og sitt alkoholproblem så lite alvorlig som han gjør, og hadde det ikke vært fordi han er rusa på beroligende nå etter kraftig alkoholabstinens så hadde jeg ringt han og kjeftet han huden full. Eller nei, jeg tør egentlig ikke gjøre det. Når abstinensene har roet seg for denne gang vet jeg ikke hva jeg skal si, men jeg vet allerede at det kommer ei ny fyllekule snart, han kommer aldri til å dra på behandling og han gir regelrett faen i sitt liv og sine nærmeste sine liv. Vi mister han til det her, han kommer aldri til å begynne å ta vare på seg selv. Ja, jeg har mista troa, og jeg hater det.

Vet ikke hvorfor jeg skriver her, måtte bare blåse ut litt. Relasjonen vår har alltid vært relativt dårlig, han har sjeldent vært til stede, vi kjenner hverandre lite, og relasjonen blir bare dårligere. Jeg føler meg så uendelig lite verdt og jeg føler meg egentlig ikke som en datter, bare et plagsomt individ som er til forstyrrelse og belastning for han når jeg i blant prøver å vise at jeg bryr meg og at jeg vil at han skal ha det bra. Dette er noe han kunne ha fiksa, men nå er det egentlig for sent, for han har med handling vist hele veien hvor minimalt jeg betyr for han.

Gidder ikke streve mer for å ha et godt forhold til han. Jeg får ikke lov. Det er vel ikke ment at vi skal være nærme. I hans øyne er jeg en utgiftspost og det er vel slik det skal forbli. For meg skal han være en minibank. Jeg vil at han skal være mer, men jeg får vel bare akseptere at det aldri blir noe mer. Alt dette er et stort sår som ikke vil gro, men tror det er på tide at jeg lar det lege og bare trekker meg pent tilbake. Fikser det ikke lenger, jeg blir gal i hodet, og jeg helt ærlig ønske at jeg kunne flykte fra virkeligheten med alkohol jeg også - men blir kvalm bare jeg kjenner lukta, og liker egentlig ikke være full. Flaks for han, det... Lurer på om han hadde bekymra seg om jeg gikk i hans sko. Hadde han sikkert ikke.
Vis hele sitatet...
Høres både naturlig og sunt ut at du er sint. Det virker som om du setter mer grenser for den emosjonelle involveringen din nå. Å miste håpet høres jo vondt ut, men det er av og til et nødvendig skritt mot å slutte å prøve å få noe du aldri kommer til å få. Lettelsen etterpå er ganske formidabel. Det er trist og leit og jævlig, men du kan ikke og har aldri kunnet gjøre noe med det.

Hvordan gikk det med psykologbehandlingen din, forresten? Kom det noe ut av det?
Særeste av de sære
shallabajs's Avatar
Jeg kjenner meg noe så ufattelig igjen i alt du skriver. Spesielt denne maktesløsheten rundt at du så gjerne vil hjelpe han, men han vil ikke ha hjelp. Akkurat slik var det med faren min også, jeg sa til og med til han når jeg var ute å syklet at "jeg legger meg inn hvis du legger deg inn", ikke på tale. Han hadde ikke noe problem, han hadde tross alt hus, jobb og var gjeldfri.

Det endte opp med at jeg så hvor utslitt og tømt emosjonelt jeg ble av hele situasjonen, hvor giftig han var i mitt liv og at han egentlig ikke gjorde noe positivt for meg i det heletatt. At jeg bare kuttet han ut til slutt. Og har ikke sett tilbake siden. Det er noe dritt å være pårørende til en som sliter med misbruk, og det er derfor flere behandlingssentere tar for seg problemstillingen å være medavhengig. Noe jeg ser sterke tegn til hos deg.

Jeg håper virkelig du finner styrke til å gi slipp, da det var nøkkelen for meg. Det nytter liksom ikke hvis noen ikke er mottakelig for å motta hjelp. Jeg har slått meg til ro med at faren min valgte alkoholen foran relasjonen vår. Og det er fordi han lider av sykdommen avhengighet, som jeg var såpass heldig å komme meg ut av. Det er dessverre ikke slik for alle.
Sitat av *pi Vis innlegg
Høres både naturlig og sunt ut at du er sint. Det virker som om du setter mer grenser for den emosjonelle involveringen din nå. Å miste håpet høres jo vondt ut, men det er av og til et nødvendig skritt mot å slutte å prøve å få noe du aldri kommer til å få. Lettelsen etterpå er ganske formidabel. Det er trist og leit og jævlig, men du kan ikke og har aldri kunnet gjøre noe med det.

Hvordan gikk det med psykologbehandlingen din, forresten? Kom det noe ut av det?
Vis hele sitatet...
Absolutt. Jeg liker ikke å skrinlegge hele problemet som håpløst, men det er jo faktisk det. Han vil ikke ta imot hjelp og han nekter å høre etter. Det kan så klart hende det er en mulighet for at han går med på behandling denne gangen, eller at neste gang han havner på ei slik fyllekule går med på avrusning, men det får tiden vise.

Joa, jeg er aktiv i behandling og det går greit. Ikke så mye fremgang foreløpig, men det går sakte oppover. Takk som spør.

Sitat av shallabajs Vis innlegg
Jeg kjenner meg noe så ufattelig igjen i alt du skriver. Spesielt denne maktesløsheten rundt at du så gjerne vil hjelpe han, men han vil ikke ha hjelp. Akkurat slik var det med faren min også, jeg sa til og med til han når jeg var ute å syklet at "jeg legger meg inn hvis du legger deg inn", ikke på tale. Han hadde ikke noe problem, han hadde tross alt hus, jobb og var gjeldfri.

Det endte opp med at jeg så hvor utslitt og tømt emosjonelt jeg ble av hele situasjonen, hvor giftig han var i mitt liv og at han egentlig ikke gjorde noe positivt for meg i det heletatt. At jeg bare kuttet han ut til slutt. Og har ikke sett tilbake siden. Det er noe dritt å være pårørende til en som sliter med misbruk, og det er derfor flere behandlingssentere tar for seg problemstillingen å være medavhengig. Noe jeg ser sterke tegn til hos deg.

Jeg håper virkelig du finner styrke til å gi slipp, da det var nøkkelen for meg. Det nytter liksom ikke hvis noen ikke er mottakelig for å motta hjelp. Jeg har slått meg til ro med at faren min valgte alkoholen foran relasjonen vår. Og det er fordi han lider av sykdommen avhengighet, som jeg var såpass heldig å komme meg ut av. Det er dessverre ikke slik for alle.
Vis hele sitatet...
Huff. Føler med deg. Spesielt det du skriver om at du har slått deg til ro med at han valgte alkoholen foran relasjonen deres. Det er så trist at det er slik. Godt at du kom deg ut av det og klarer å ta vare på deg selv.
Sist endret av Medusa; 27. oktober 2022 kl. 22:27.