Hei, nå har jeg landet og er uthvilt så jeg tenkte å skrive litt om jomfruturen jeg hadde på LSD i går. Jeg har aldri skrevet en trip rapport før, så jeg håper den er nogenlunde forståelig og ikke for lang 
Jeg hadde tabben liggende en stund, og ventet egentlig bare på frihelg fra jobb og godt vær. Jeg tenkte først på hvordan humøret mitt var og om alt var bra, og fant ut at "I dag er dagen!" Jeg hadde playlist med musikk klar, samt et par filmer og artige nettsider jeg kunne se på. Det lå også i planene mine å, om jeg følte meg klar for det, dra ut i en bitteliten park i nærheten (som aldri blir brukt) og et lite sted ved vannet som også alltid er fritt for folk. Jeg skulle også notere litt underveis med timestamps slik at jeg i ettertid kunne få litt oversikt over hva som skjedde og når.
Jeg tok tabben klokka 14:45, og kjente at jeg var litt nervøs. Hva kom til å skje, hvordan kom det til å være? Jeg var på det tidspunktet litt nervøs for en dårlig opplevelse. Kjente jeg angret litt, men jeg tenkte positivt og tenkte at det kom til å bli bra. Jeg satt på IRC og så på en serie i bakgrunnen for å tenke på noe annet mens tabben skulle virke. Jeg hadde den under tunga en halvtime før jeg tygget og svelgte resten. En halvtime-tre kvarter senere følte jeg meg litt rar, det kriblet i armer og magen. Litt slapp, rar følelse i kroppen. Litt rastløs. De på IRC sa det var helt normalt, og sa det kom til å gå over. "It will be great, I promise!"
Deretter begynte jeg å bli kvalm, uggen i kroppen. Fargene i rommet virket litt sterkere. Litt kald i kroppen, en smule angst. Litt svimmel. Etterhvert ble jeg kvalmere, og vips, måtte jeg kaste opp. Jeg tenkte at "Faen heller, hvordan kommer det her til å gå.. Det her kan umulig gå bra", men jeg fant ut at det var en lettelse å kaste opp, jeg følte meg lettere og renset. Fortsatte å tenke positivt.
Etter et par minutter, var det som en bryter ble skrudd på. Taket var nydelig, bølget og danset etter musikken jeg satte på. Følelsen var fantastisk, jeg ble stående lenge å se på det fantastiske taket mitt, tok på det og det var nydelig.
[COLOR="Red"]15:49: Kastet opp. Bedre i kroppen
15:56: Taket
16:06: Mønstrene er nydelige!! [/COLOR]
Jeg la meg ned i sofaen og så i taket og på lampen. Det var setninger, mønsteret i ble fylt med mørkere farge. Alt danset. Lampen hadde en nydelig regnbue i seg. Det hele var så nydelig, jeg gråt en skvett av glede. "Det her var jo ingenting å grue seg for. Det er jo helt fantastisk! Åh, så heldig jeg er", var tanker som kom i hodet mitt. Jeg var så glad og så lettet, for jeg innså at denne turen kom til å bli helt fantastisk nydelig, og jeg hadde så mye i vente!
Jeg satte meg på kjøkkenet med utsikt over hagen, vannet og fjellene. Alt var så vakkert. Fargene på himmelen ble sterkere i ulike nyanser av blått og lilla. Skyene danset, så ut som hvaler som danset i sjøen, noen av figurene var helt like. Nede på gresset så jeg setninger som hele tiden flyttet seg. Alt ga mening. Jeg tenkte at trærne og alle bladene så ut som samme mønster copy-pastet over alt, alle trærne var ulike og like på samme tid. Trærne så litt ut som ents, de hadde smilende ansikt, og jeg smilte tilbake.
Jeg satte meg på pc'n for å notere litt.
[COLOR="red"]16:33: Nettopp sett ute, fargene endrer seg hele tiden. grønt filter. rødt filter. [/COLOR]
Skjermen var så vakkert, nettsider var så nydelige. Jeg så på bilder på en ny måte, nesten som i 3D. Jeg forsto meningen bak bildene. Jeg hadde en artikkel om universet oppe i nettleseren, så på bildene og ble helt satt ut av hvor vakkert det var. Jeg så rundt i rommet, jeg så litt dobbelt, i forskjellige farger. På tapeten var det små regnbuer i mønsteret, alt bevegde seg på en harmonisk måte. Plakaten kom litt til live, skriften på den ble fylt med regnbuens farger. Jeg så lilla strømpartikler fra strømledningene på veggen gå ut i tapeten og gi mønsteret lys.
[COLOR="red"]16:36: Det er så vakkert. Regnbuer
16:39: <3 <3[/COLOR]
Tiden gikk litt i surr, jeg vet ikke hvor lenge jeg studerte ting. Jeg gikk rundt, lett som ei fjær, i leiligheten med musikk i bakgrunnen og så på gulvet. På tregulvet kom kvistene til live, det ble flere mørke kvister i mønsteret, det begynte å bli mange svarte hull/kvister, og det begynte å bli litt ubehagelig, så jeg gikk videre for å se på linoliumsggulvet i gangen. Det var helt fantastisk, det så ut som mønsteret til jupiter i 3D, linjene danset bortver i en strøm. Mønsteret hadde en fantastisk dybde, jeg tok lenge på det, før jeg tenkte at det helt sikkert så kjempedumt ut og gikk videre.
Jeg så ut vinduet igjen, helt forbløffet over himmelen. Tankene gikk så fort at jeg ikke vet hva jeg tenkte på. Hodet sto nok litt stille, jeg bare nøt alt. Jeg har til tider litt angst for fremmede mennesker, men jeg tenkte at vi alle er i samme situasjon, vi er av samme ull og det er ingenting der ute å være redd for. Vinden kilte meg lett i ansiktet, jeg var så glad.
Deretter satte jeg meg ved pc'n og bestemte meg for å skrive litt mer. Det var utrolig fantastisk og lett å skrive det man hadde i hodet. Men det var vanskelig å sortere alle tankene. Effektene i rommet var helt fantastisk, og ting skiftet plass før de gikk tilbake til normalene. Det var også mange lag med farger.
http://onlinehelp.avs4you.com/images/Effects/AnaglyphAfter.png
[COLOR="red"]17:11: Jeg er virkelig på tur... Det føles ut som jeg er der jeg skal. Alt flyter, går rytmisk etter dansen. så må vi bare danse med om vi vil. Men dansen går uansett, også om man ikke er med. Så det er best å slenge seg på!
17:12: Denne kjærligheten er best. Grønt og lilla.
17:41: Tiden er rar men jeg får det ikke frem. Føles ut som jeg er i hastverk, eller at tiden går fra meg. Eller at jeg ikke rekker tiden. Så mye tid det er i verden..
17:46: Det er så mange øyeblikkk i minuttet, man får ikke prosessert alt! Alt er borte i et øyeblikk!
Har det gått ett minutt eller ti minutter? Hvordan kan man vite
Keyboardet mitt er rosa..
17:47: Det føles ut som tiden går mye fortere. Noe med tiden, jeg vet ikke hva.
17:48: Ting er heftig nå, regnbuer går bortover skjermen. Setningene bølger seg, vinduer blåser seg opp og blir mindre.
18:00: Det er noe nytt hvert øyeblikk, jeg har ikke mange nok øyeblikk til å fange alt i ett blikk.
18:00: Jeg tar en tur ut tror jeg[/COLOR]
Så gikk jeg ut. Jeg tumlet litt med å finne jakken min, tenkte at det er dumt å ha så mange jakker på seg. Jeg gikk ned trappen i gangen, ble veldig fascinert over mønsteret. Lo litt for meg selv før jeg gikk ut utgangsdøren. Lyset var så skarpt, og jeg var så nær alle mønstrene.
Jeg bortover til stedet ved vannet. Jeg tenkte tusen tanker. "Om biler kjører forbi, ser jeg normal ut? Hvor fort går jeg? Går jeg bortover, eller går asfalten forbi meg?" Litt angst dukket opp, men jeg fortsatte. Bakken møtte meg, blåste seg opp rett foran føttene mine. Etter en stund var jeg fremme. Jeg fant et sted å sitte, og satt der og så utover vannet en stund, fremdeles med musikk på øret. Vannet beveget seg i takt med musikken, det vaiet i trærne og jeg kjente den friske brisen i hele kroppen.
Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt der og hørte på musikk, det føltes ut som en evighet som jeg nøt hvert sekund av. Jeg tok opp mobilen for å ta bilde av hva jeg så, men jeg kom på at det ikke kom til å gå. Deretter føltes det ut som jeg tok bilde av meg selv som tok bilde. Det føltes som jeg var utenfor meg selv. Jeg ble litt usikker på om jeg hadde tatt bildet, eller om jeg bare tenkte på å gjøre det. Et sekund glemte jeg alt, det føltes ut som tiden stoppet. På det tidspunktet begynte jeg å bli litt forvirret. Jeg bestemte meg for å gå til en bro som gikk over en liten elv.
http://i.imgur.com/OtakQ.jpg
Jeg gikk bortover mens jeg noterte litt på mobilen. Det føltes ut som jeg var i en loop, jeg gikk og gikk men jeg kom aldri frem. Asfalten rett foran meg og sidesynet så helt likt som etter jeg hadde gått mange skritt.
[COLOR="red"]18:49:
Hvor fort går jeg
Hvor rask går tiden min
Hvor langt har jeg gått
Hvordan skriver man
Tiden er helt merkelig. Hva man har gjort, skal gjøre, og jeg glemte hva jeg skulle skrive[/COLOR]
Da jeg kom frem til broen, møtte jeg to på sykkel som skulle over den mot meg. Jeg prøvde å være normal, men jeg tenkte at jeg så sikkert bare rarere ut når jeg prøvde å være normal. De smilte, jeg smilte tilbake.
Jeg sto der en stund, jeg ble helt hypnotisert av de to strømmene som kom fra under broen. De møttes, holdt hender, og gikk fra hverandre igjen, og noen av strømmene fant sammen igjen. Det symboliserte vennskap, og det var helt naturlig. Musikken gikk fremdeles, litt rolig pianomusikk. Tankene begynte å gå igjen, jeg var usikker på hvor lenge jeg hadde stått der. Jeg så meg selv utenfra. Jeg ble delt i tre, en som gjør, en som opplever, og den delen som stemmer med virkeligheten. Jeg kjente litt angst, litt uro, men ikke for mye av det. Det var en ubehagelig følelse, men jeg hadde kontroll. På dette tidspunktet skjønte jeg at hodet mitt var fucka, og jeg skjønte hvorfor bad trips kan skje.
[COLOR="red"]Notat:
Jeg ser meg selv gjøre alt
Jeg har sett meg selv to ganger nå. Hvordan vet man hvilken som stemmer og hvilken som opplever?
Det gir ingen mening[/COLOR]
Jeg gikk mot en liten park med en benk. Gresset var helt fantastisk. Setningene i gresset dukket opp igjen, og på de mer bare stedene med kvister så jeg hver eneste piksel og en evighet med mønstre som zoomet inn. Jeg la meg ned på benken for å se på skyene, jeg lå der i hva som føltes ut som en evighet. Himmelen var så vakker. Jeg så alle detaljene, alt var sylskarpt. Kontrastene ble sterkere, og skyene danset over meg. Skyene var tynne lag med matpapir som jeg så på fra under vann, og resten av skyene var refleksjon. Det fløy fugler og insekter over meg, de var i 3d og hadde regnbue spor etter seg. Jeg kjente vibrering i ansiktet fra fuglene og den friske sommerluften. I skyene var det også setninger.
[COLOR="red"]
Notat:
Alt er setninger. Med mindre setninger i, og ord som flyter. Derfor er noen ting ubeskrivelig, for alle bokstavene flytter på seg hele tiden. Det gjør at det er vanskelig å gripe ordene for å beskrive det ubeskrivelige.
[/COLOR]
Hver pixel i skyene var så nydelig, jeg kunne se alt i detaljer. I hver piksel var det et lite solsystem som smeltet i hverandre. Skyene i sin helhet var en eneste stort univers.
Jeg lå der i en evighet, det var hardt å ligge der så jeg bestemte meg for å gå inn igjen.
[COLOR="red"]19:25: Kommet inn igjen, det var helt fantastisk. Det føltes lenge ut, jeg nøt hvert øyeblikk. Generelt har tiden gått ganske sakte? Eller jeg har gjort lite, opplevd mye på lang tid[/COLOR]
Jeg så på noen bilder, og litt film, men ingenting fristet. Kikket på skjermen, på nettsider med alle de fine fargene og mønstrene. Jeg prøvde å åpne mapper på pc'n, men jeg fant aldri det jeg lette etter. Et sekund etter hadde jeg glemt hva jeg skulle gjøre, så alt tok veldig lang tid.
Tankene begynte å gå over til meningen med livet, eksistensen og det hele.
[COLOR="red"]20:07: nei, sitte og slappe av
jeg må la ting komme og ikke analysere
er det virkelig så lenge siden jeg kom inn... hæ
hæ hæ hæ hæ hæ
Hæ
i ene sekundet er jeg i kontroll og skal noe
så glemmer jeg det hva det var
og jeg
loop
jeg vet ikke[/COLOR]
Jeg studerte utsikten igjen, og senere så senga veldig fristende ut så jeg lå der lenge og mediterte. Jeg tenkte ikke en eneste tanke, lå bare å nøt musikken og tilværelsen. Det kjentes ut som en 200 år lang god søvn, og jeg følte meg så bra etterpå. Alt var så nydelig, og mer rolig nå enn det var før. Jeg bestemte meg for å kikke litt på filmene og websidene jeg hadde klart, men det var ganske kjedelig. Det mest spennende var alt som var i rommet og hodet mitt.
Alt virket som en evighet. Tiden hadde gått forbi meg, jeg visste ikke helt hva jeg hadde gjort og hva jeg ikke hadde rukket. En sang virket som tre evigheter, samtidig som jeg fikk inntrykk av at tiden gikk fort.
"Jeg vil ikke tilbake til virkeligheten!"
Utover kvelden ble ting roligere, jeg lå på sofaen og jeg prøvde å tyde setningene som fortsatt kom frem i taket. På dette tidspunktet var alt rolig og jeg tenkte ikke så mye, jeg bare var i øyeblikket og opplevde. Jeg tolket det som at jeg tenker og analysere for mye til vanlig, det må jeg slutte med for å nyte øyeblikkene mer. Det var som en liten, deilig ferie fra hodet.
Jeg fikk satt på en serie og så litt på den, og humøret var så utrolig godt Utover kvelden forsvant naturligvis de heftigste effektene, og det var helt greit siden jeg hadde sett så mye rart. Jeg satt igjen med en god følelse, kroppen var så avslappet, pulsen min var lav og jeg følte meg våken, avslappet og i øyeblikket.
Tankene ble sortert, jeg tenkte på hele turen og tiden den tok. Jeg ble ikke helt enig med meg selv om tiden virket lang eller kort, men jeg skjønte hvorfor det kalles en "tur". Det var opplevelsesrikt og unikt noe annet jeg har opplevd. Jeg la meg sent på natten med en god følelse, glad for at jeg prøvde dette.
Jeg har sett og lært mye, og respekterer stoffet. Hodet ble mer fucked up enn jeg var forberedt på, jeg ble ganske sensitiv og jeg ble lett påvirket av alt rundt meg. Om feil sang var på så ble jeg lett irritert og følte uro, og alt endret seg etter tankene mine og musikken. Det føles ut som en lærerik tur, jeg fikk mye innsikt i hodet mitt, uten av at det ble for mye. Jeg har lært at jeg ikke må analysere og tenke så mye, jeg må slappe av mer, prøve å meditere litt av og til for å hente meg selv inn i en slitsom hverdag. Dosen var også absolutt riktig, hadde jeg tatt mer så tror jeg det lett kunne blitt litt for mye.
Det er ikke siste gangen jeg drar på en slik tur tur!
Jeg hadde tabben liggende en stund, og ventet egentlig bare på frihelg fra jobb og godt vær. Jeg tenkte først på hvordan humøret mitt var og om alt var bra, og fant ut at "I dag er dagen!" Jeg hadde playlist med musikk klar, samt et par filmer og artige nettsider jeg kunne se på. Det lå også i planene mine å, om jeg følte meg klar for det, dra ut i en bitteliten park i nærheten (som aldri blir brukt) og et lite sted ved vannet som også alltid er fritt for folk. Jeg skulle også notere litt underveis med timestamps slik at jeg i ettertid kunne få litt oversikt over hva som skjedde og når.
Jeg tok tabben klokka 14:45, og kjente at jeg var litt nervøs. Hva kom til å skje, hvordan kom det til å være? Jeg var på det tidspunktet litt nervøs for en dårlig opplevelse. Kjente jeg angret litt, men jeg tenkte positivt og tenkte at det kom til å bli bra. Jeg satt på IRC og så på en serie i bakgrunnen for å tenke på noe annet mens tabben skulle virke. Jeg hadde den under tunga en halvtime før jeg tygget og svelgte resten. En halvtime-tre kvarter senere følte jeg meg litt rar, det kriblet i armer og magen. Litt slapp, rar følelse i kroppen. Litt rastløs. De på IRC sa det var helt normalt, og sa det kom til å gå over. "It will be great, I promise!
"Deretter begynte jeg å bli kvalm, uggen i kroppen. Fargene i rommet virket litt sterkere. Litt kald i kroppen, en smule angst. Litt svimmel. Etterhvert ble jeg kvalmere, og vips, måtte jeg kaste opp. Jeg tenkte at "Faen heller, hvordan kommer det her til å gå.. Det her kan umulig gå bra", men jeg fant ut at det var en lettelse å kaste opp, jeg følte meg lettere og renset. Fortsatte å tenke positivt.
Etter et par minutter, var det som en bryter ble skrudd på. Taket var nydelig, bølget og danset etter musikken jeg satte på. Følelsen var fantastisk, jeg ble stående lenge å se på det fantastiske taket mitt, tok på det og det var nydelig.
[COLOR="Red"]15:49: Kastet opp. Bedre i kroppen
15:56: Taket
16:06: Mønstrene er nydelige!! [/COLOR]
Jeg la meg ned i sofaen og så i taket og på lampen. Det var setninger, mønsteret i ble fylt med mørkere farge. Alt danset. Lampen hadde en nydelig regnbue i seg. Det hele var så nydelig, jeg gråt en skvett av glede. "Det her var jo ingenting å grue seg for. Det er jo helt fantastisk! Åh, så heldig jeg er", var tanker som kom i hodet mitt. Jeg var så glad og så lettet, for jeg innså at denne turen kom til å bli helt fantastisk nydelig, og jeg hadde så mye i vente!
Jeg satte meg på kjøkkenet med utsikt over hagen, vannet og fjellene. Alt var så vakkert. Fargene på himmelen ble sterkere i ulike nyanser av blått og lilla. Skyene danset, så ut som hvaler som danset i sjøen, noen av figurene var helt like. Nede på gresset så jeg setninger som hele tiden flyttet seg. Alt ga mening. Jeg tenkte at trærne og alle bladene så ut som samme mønster copy-pastet over alt, alle trærne var ulike og like på samme tid. Trærne så litt ut som ents, de hadde smilende ansikt, og jeg smilte tilbake.
Jeg satte meg på pc'n for å notere litt.
[COLOR="red"]16:33: Nettopp sett ute, fargene endrer seg hele tiden. grønt filter. rødt filter. [/COLOR]
Skjermen var så vakkert, nettsider var så nydelige. Jeg så på bilder på en ny måte, nesten som i 3D. Jeg forsto meningen bak bildene. Jeg hadde en artikkel om universet oppe i nettleseren, så på bildene og ble helt satt ut av hvor vakkert det var. Jeg så rundt i rommet, jeg så litt dobbelt, i forskjellige farger. På tapeten var det små regnbuer i mønsteret, alt bevegde seg på en harmonisk måte. Plakaten kom litt til live, skriften på den ble fylt med regnbuens farger. Jeg så lilla strømpartikler fra strømledningene på veggen gå ut i tapeten og gi mønsteret lys.
[COLOR="red"]16:36: Det er så vakkert. Regnbuer
16:39: <3 <3[/COLOR]
Tiden gikk litt i surr, jeg vet ikke hvor lenge jeg studerte ting. Jeg gikk rundt, lett som ei fjær, i leiligheten med musikk i bakgrunnen og så på gulvet. På tregulvet kom kvistene til live, det ble flere mørke kvister i mønsteret, det begynte å bli mange svarte hull/kvister, og det begynte å bli litt ubehagelig, så jeg gikk videre for å se på linoliumsggulvet i gangen. Det var helt fantastisk, det så ut som mønsteret til jupiter i 3D, linjene danset bortver i en strøm. Mønsteret hadde en fantastisk dybde, jeg tok lenge på det, før jeg tenkte at det helt sikkert så kjempedumt ut og gikk videre.
Jeg så ut vinduet igjen, helt forbløffet over himmelen. Tankene gikk så fort at jeg ikke vet hva jeg tenkte på. Hodet sto nok litt stille, jeg bare nøt alt. Jeg har til tider litt angst for fremmede mennesker, men jeg tenkte at vi alle er i samme situasjon, vi er av samme ull og det er ingenting der ute å være redd for. Vinden kilte meg lett i ansiktet, jeg var så glad.
Deretter satte jeg meg ved pc'n og bestemte meg for å skrive litt mer. Det var utrolig fantastisk og lett å skrive det man hadde i hodet. Men det var vanskelig å sortere alle tankene. Effektene i rommet var helt fantastisk, og ting skiftet plass før de gikk tilbake til normalene. Det var også mange lag med farger.
http://onlinehelp.avs4you.com/images/Effects/AnaglyphAfter.png
[COLOR="red"]17:11: Jeg er virkelig på tur... Det føles ut som jeg er der jeg skal. Alt flyter, går rytmisk etter dansen. så må vi bare danse med om vi vil. Men dansen går uansett, også om man ikke er med. Så det er best å slenge seg på!
17:12: Denne kjærligheten er best. Grønt og lilla.
17:41: Tiden er rar men jeg får det ikke frem. Føles ut som jeg er i hastverk, eller at tiden går fra meg. Eller at jeg ikke rekker tiden. Så mye tid det er i verden..
17:46: Det er så mange øyeblikkk i minuttet, man får ikke prosessert alt! Alt er borte i et øyeblikk!
Har det gått ett minutt eller ti minutter? Hvordan kan man vite
Keyboardet mitt er rosa..
17:47: Det føles ut som tiden går mye fortere. Noe med tiden, jeg vet ikke hva.
17:48: Ting er heftig nå, regnbuer går bortover skjermen. Setningene bølger seg, vinduer blåser seg opp og blir mindre.
18:00: Det er noe nytt hvert øyeblikk, jeg har ikke mange nok øyeblikk til å fange alt i ett blikk.
18:00: Jeg tar en tur ut tror jeg[/COLOR]
Så gikk jeg ut. Jeg tumlet litt med å finne jakken min, tenkte at det er dumt å ha så mange jakker på seg. Jeg gikk ned trappen i gangen, ble veldig fascinert over mønsteret. Lo litt for meg selv før jeg gikk ut utgangsdøren. Lyset var så skarpt, og jeg var så nær alle mønstrene.
Jeg bortover til stedet ved vannet. Jeg tenkte tusen tanker. "Om biler kjører forbi, ser jeg normal ut? Hvor fort går jeg? Går jeg bortover, eller går asfalten forbi meg?" Litt angst dukket opp, men jeg fortsatte. Bakken møtte meg, blåste seg opp rett foran føttene mine. Etter en stund var jeg fremme. Jeg fant et sted å sitte, og satt der og så utover vannet en stund, fremdeles med musikk på øret. Vannet beveget seg i takt med musikken, det vaiet i trærne og jeg kjente den friske brisen i hele kroppen.
Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt der og hørte på musikk, det føltes ut som en evighet som jeg nøt hvert sekund av. Jeg tok opp mobilen for å ta bilde av hva jeg så, men jeg kom på at det ikke kom til å gå. Deretter føltes det ut som jeg tok bilde av meg selv som tok bilde. Det føltes som jeg var utenfor meg selv. Jeg ble litt usikker på om jeg hadde tatt bildet, eller om jeg bare tenkte på å gjøre det. Et sekund glemte jeg alt, det føltes ut som tiden stoppet. På det tidspunktet begynte jeg å bli litt forvirret. Jeg bestemte meg for å gå til en bro som gikk over en liten elv.
http://i.imgur.com/OtakQ.jpg
Jeg gikk bortover mens jeg noterte litt på mobilen. Det føltes ut som jeg var i en loop, jeg gikk og gikk men jeg kom aldri frem. Asfalten rett foran meg og sidesynet så helt likt som etter jeg hadde gått mange skritt.
[COLOR="red"]18:49:
Hvor fort går jeg
Hvor rask går tiden min
Hvor langt har jeg gått
Hvordan skriver man
Tiden er helt merkelig. Hva man har gjort, skal gjøre, og jeg glemte hva jeg skulle skrive[/COLOR]
Da jeg kom frem til broen, møtte jeg to på sykkel som skulle over den mot meg. Jeg prøvde å være normal, men jeg tenkte at jeg så sikkert bare rarere ut når jeg prøvde å være normal. De smilte, jeg smilte tilbake.
Jeg sto der en stund, jeg ble helt hypnotisert av de to strømmene som kom fra under broen. De møttes, holdt hender, og gikk fra hverandre igjen, og noen av strømmene fant sammen igjen. Det symboliserte vennskap, og det var helt naturlig. Musikken gikk fremdeles, litt rolig pianomusikk. Tankene begynte å gå igjen, jeg var usikker på hvor lenge jeg hadde stått der. Jeg så meg selv utenfra. Jeg ble delt i tre, en som gjør, en som opplever, og den delen som stemmer med virkeligheten. Jeg kjente litt angst, litt uro, men ikke for mye av det. Det var en ubehagelig følelse, men jeg hadde kontroll. På dette tidspunktet skjønte jeg at hodet mitt var fucka, og jeg skjønte hvorfor bad trips kan skje.
[COLOR="red"]Notat:
Jeg ser meg selv gjøre alt
Jeg har sett meg selv to ganger nå. Hvordan vet man hvilken som stemmer og hvilken som opplever?
Det gir ingen mening[/COLOR]
Jeg gikk mot en liten park med en benk. Gresset var helt fantastisk. Setningene i gresset dukket opp igjen, og på de mer bare stedene med kvister så jeg hver eneste piksel og en evighet med mønstre som zoomet inn. Jeg la meg ned på benken for å se på skyene, jeg lå der i hva som føltes ut som en evighet. Himmelen var så vakker. Jeg så alle detaljene, alt var sylskarpt. Kontrastene ble sterkere, og skyene danset over meg. Skyene var tynne lag med matpapir som jeg så på fra under vann, og resten av skyene var refleksjon. Det fløy fugler og insekter over meg, de var i 3d og hadde regnbue spor etter seg. Jeg kjente vibrering i ansiktet fra fuglene og den friske sommerluften. I skyene var det også setninger.
[COLOR="red"]
Notat:
Alt er setninger. Med mindre setninger i, og ord som flyter. Derfor er noen ting ubeskrivelig, for alle bokstavene flytter på seg hele tiden. Det gjør at det er vanskelig å gripe ordene for å beskrive det ubeskrivelige.
[/COLOR]
Hver pixel i skyene var så nydelig, jeg kunne se alt i detaljer. I hver piksel var det et lite solsystem som smeltet i hverandre. Skyene i sin helhet var en eneste stort univers.
Jeg lå der i en evighet, det var hardt å ligge der så jeg bestemte meg for å gå inn igjen.
[COLOR="red"]19:25: Kommet inn igjen, det var helt fantastisk. Det føltes lenge ut, jeg nøt hvert øyeblikk. Generelt har tiden gått ganske sakte? Eller jeg har gjort lite, opplevd mye på lang tid[/COLOR]
Jeg så på noen bilder, og litt film, men ingenting fristet. Kikket på skjermen, på nettsider med alle de fine fargene og mønstrene. Jeg prøvde å åpne mapper på pc'n, men jeg fant aldri det jeg lette etter. Et sekund etter hadde jeg glemt hva jeg skulle gjøre, så alt tok veldig lang tid.
Tankene begynte å gå over til meningen med livet, eksistensen og det hele.
[COLOR="red"]20:07: nei, sitte og slappe av
jeg må la ting komme og ikke analysere
er det virkelig så lenge siden jeg kom inn... hæ
hæ hæ hæ hæ hæ
Hæ
i ene sekundet er jeg i kontroll og skal noe
så glemmer jeg det hva det var
og jeg
loop
jeg vet ikke[/COLOR]
Jeg studerte utsikten igjen, og senere så senga veldig fristende ut så jeg lå der lenge og mediterte. Jeg tenkte ikke en eneste tanke, lå bare å nøt musikken og tilværelsen. Det kjentes ut som en 200 år lang god søvn, og jeg følte meg så bra etterpå. Alt var så nydelig, og mer rolig nå enn det var før. Jeg bestemte meg for å kikke litt på filmene og websidene jeg hadde klart, men det var ganske kjedelig. Det mest spennende var alt som var i rommet og hodet mitt.
Alt virket som en evighet. Tiden hadde gått forbi meg, jeg visste ikke helt hva jeg hadde gjort og hva jeg ikke hadde rukket. En sang virket som tre evigheter, samtidig som jeg fikk inntrykk av at tiden gikk fort.
"Jeg vil ikke tilbake til virkeligheten!"
Utover kvelden ble ting roligere, jeg lå på sofaen og jeg prøvde å tyde setningene som fortsatt kom frem i taket. På dette tidspunktet var alt rolig og jeg tenkte ikke så mye, jeg bare var i øyeblikket og opplevde. Jeg tolket det som at jeg tenker og analysere for mye til vanlig, det må jeg slutte med for å nyte øyeblikkene mer. Det var som en liten, deilig ferie fra hodet.
Jeg fikk satt på en serie og så litt på den, og humøret var så utrolig godt Utover kvelden forsvant naturligvis de heftigste effektene, og det var helt greit siden jeg hadde sett så mye rart. Jeg satt igjen med en god følelse, kroppen var så avslappet, pulsen min var lav og jeg følte meg våken, avslappet og i øyeblikket.
Tankene ble sortert, jeg tenkte på hele turen og tiden den tok. Jeg ble ikke helt enig med meg selv om tiden virket lang eller kort, men jeg skjønte hvorfor det kalles en "tur". Det var opplevelsesrikt og unikt noe annet jeg har opplevd. Jeg la meg sent på natten med en god følelse, glad for at jeg prøvde dette.
Jeg har sett og lært mye, og respekterer stoffet. Hodet ble mer fucked up enn jeg var forberedt på, jeg ble ganske sensitiv og jeg ble lett påvirket av alt rundt meg. Om feil sang var på så ble jeg lett irritert og følte uro, og alt endret seg etter tankene mine og musikken. Det føles ut som en lærerik tur, jeg fikk mye innsikt i hodet mitt, uten av at det ble for mye. Jeg har lært at jeg ikke må analysere og tenke så mye, jeg må slappe av mer, prøve å meditere litt av og til for å hente meg selv inn i en slitsom hverdag. Dosen var også absolutt riktig, hadde jeg tatt mer så tror jeg det lett kunne blitt litt for mye.
Det er ikke siste gangen jeg drar på en slik tur tur!
![[protus]'s Avatar](/forum/customavatars/avatar8668_5.gif){kind=avatar}
