For noen måneder siden hadde jeg en veldig spesiell opplevelse, som jeg nå føler jeg har fått prosessert nok til at jeg vil prøve å dele den med dere; på tross av hvor umulig det er.
Hva? En sekspakning pils, 25mg 2c-b nasalt + 12 mg 2c-b nasalt litt etter første dose, samt uendelige mengder N2O (lystgass).
Når? En sen vinterkveld, rundt midnatt.
En lørdagskveld i Februar fikk vi; Kåre, Fruen og meg besøk av tre gode venner fra en annen by, Torgeir, Magnus og Lise. Kvelden går med øl, tullprat, god musikk og Guitar Hero.
Omsider finner Kåre og jeg ut av at vi skal grave litt i skuffen og finne fram litt 2c-b og sparke kvelden i høygir. Hvertfall jeg er allerede relativt påseila, men det øker bare entusiasmen. Magnus og Lise har ingen erfaring med noe annet enn cannabis, men de har vært med oss en gang før da vi var på syre, noe som gikk forholdsvis ryddig for seg.
Vi ender opp på 25mg nasalt, noe som på det tidspunktet ble den største dosen jeg hadde tatt. Vi gruer oss til hva som kommer, da vi vet hvordan det er å ta 2c-b nasalt; men forsikrer hverandre om at det alltid er verdt det.
Jeg kjører på, og gud bedre, det er ikke godt! Som vanlig får jeg en kraftig påminnelse om hvor jævlig dette greiene faktisk er å få opp i nesa, omtrent som å få sparka en rødglødende spiker dyppet i batterisyre med full kraft opp i nesa fra en fullvoksen hingst - en drøss med ganger på rappen. Fysj.
Straks knyter det seg i halsen på meg, en blanding av ren smerte; noe i samme gata som å bli "skullfucked" av gode gamle Satan selv, en god del øl som ligger og koker i magen på meg, samt at ting begynner å bli en smule funky gjør at jeg tyr til bøtta jeg selvfølgelig har gjort klar, og kaster opp av full hals. Har funnet ut av at å alltid ha en bøtte i nærheten er et veldig bra sikkerhetsnett når man driver med ymse ulumskheter, så den er alltid med på tur!
Jeg sitter på gulvet med bena i kryss, bøtta mellom bena, og hodet ned i bøtta - en ikke ukjent stilling å se meg i om man reiser på eventyr med meg. "Kåre, kan vi snyte oss snart?" Hikster jeg frem. "Nei, vi må vente, det har bare gått 5 minutter, du vet hvordan det er!" får jeg halvkvalt tilbake.
Tilbake til bøtta. Den uunngåelige angeren sniker seg innpå, og jeg lurer som alltid på hvorfor i alle dager vi utsetter oss for det svineriet her, mens jeg stirrer dypt ned i bøtta. Mønstre i forskjellige farger begynner å opptre i bøtta, og ting begynner virkelig å sparke inn her. Den velkjente energien, nesten som jeg har strøm gjennom skjelettet trer frem, og ting begynner å falle mer og mer på plass, mens jeg fremdeles sitter å puster tungt ned i den kjære bøtta mi, og skjelver som en 90-åring med Parkinsons. Slik er oppturen på en kraftig dose 2c-b i nesa, om noen lurer. Høres det jævlig ut? Det kan jeg skrive under på at det er, men du må få litt juling for å fortjene å bli vist hva 2c-b virkelig kan.
Omsider kikker jeg opp på Kåre og gliser, mens han bare nikker tilbake, nå er vi endelig 'flytta inn'.
Jeg ordner bøtta, finner litt vann så er festen i gang. Kåre og jeg holder selvfølgelig sammen, da vi er helt på samme bølgelengde, men vi syntes samtidig det er festlig å omgåes de andre, de rare, de fulle, de så normale men samtidig så fremmede vennene våre; de som ikke skjønner hva vi prater om når vi vil kjenne på auraen til de. Samtidig tror jeg det er litt underholdningsverdi for de sin del, i alt det rare vi sier, alle de rare ideene og tankene som detter ut støtt og stadig.
De finner veien nedover til Guitar Hero, mens Kåre og jeg benker oss i sofaen for å se på. Etter litt Guitar Hero kikking tar det ikke lang tid før vi bestemmer oss for å ta litt mer 2c-b. 12 mg opp i lukteredskapet, og selvom det ikke er direkte behagelig , så er det ikke i nærheten av like fælt nå, nå som vi allerede er litt rotete i knollen.
Redoseringa slår inn og vi syntes det er en kjempe-ide å høgge inn på lystgassen vi hadde kjøpt en stund i forveien. Dette var en kombinasjon vi begge var veldig spente på å prøve ut, men ingen av oss hadde noen anelse om hva vi hadde i vente.
Jeg lader opp første ballong og hiver innpå. Kåre kikker spent på meg mens jeg blir tom i blikket og stirrer ut i luften, før jeg får frem "Wow! Du blir helt løk av det her! bak en pågående latterkule. Det visuelle eksploderer, nesten som fraktalene deler seg og blir mye mer intrikate og dekker over mye mer. Samtidig blir jeg helt lett i hode og alle tanker forsvinner mens jeg bare flyter rundt i rommet. Her har vi rett og slett funnet en knallkombo, det er helt konge!
Det er her ting begynner å bli bisart, etter enda litt flere ballonger begynner grafikken fra Guitar Hero på TV'n å "blø" ut på veggene, og alt får et preg av gammel pikslete 'år 2000-grafikk', samtidig som musikken høres utrolig cheesy ut. Ikke veldig vakkert, men greit nok - ikke noe som plager meg stort.
Det er ikke før jeg kjører på med to ballonger på rappen at ting virkelig rakner.
Jeg lader opp to ballonger, mens jeg kjenner den kalde crackern i hånda mi og ser at fingrene mine frossner til is, og ryker av kulde mens huden skrelles av - sært men rimelig fett.
Jeg gjør meg klar og hiver meg på ballongene. Med en gang kan jeg si at dobbel ballong er noe helt annet enn en enkel ballong. Det som skjer nå er konseptuelt sett så ubegripelig enkelt, det er så grunnleggende og simpelt; men samtidig så umulig å sette ord på. Det er fryktelig frustrerende, for jeg klarer liksom ikke formidle det samtidig som det er helt elementært. Anyways, jeg ser bort på Kåre, for å så snu meg, og da snur han seg mot meg, altså vi gjorde motsatte bevegelser på en måte. Jeg så så bort på han igjen, og da var det noe som smalt i hodet på meg, plutselig tilter hele synet 45 grader til siden, og jeg "zoomer" ut, ansiktet hans er blitt blurry, og han er meg. Jeg ser på meg selv, men jeg er han og han er meg. Veggene får linjer som raser mot hverandre og plutselig kræsjer i et geometrisk paradoks, visualsa mine er ustoppelige krefter, og nå har de kræsja rett på, i akkurat samme vinkel; som da vil si at det er ingen måte å slippe ut av det her. Tenk samme greia som "Når en ustoppelig kraft møter et urokkelig objekt". På grunn av dette var alt forhåndsbestemt, alle fulgte kun et mønster (visualsa som satt fast = virkeligheten satt fast i et mønster) - jeg også, jeg visste at nå kom noen til å gå ned trappa, og på grunn av det måtte den og den gjøre det; noe som sekunder senere viste seg å skje. Det var en desperat og håpløs følelse. Det var kun evigheten i denne tilstanden nå, jeg hadde oppdaget sannheten, dette var det psykedeliske "end-game", alle som driver med dette kommer til slutt hit og blir her, det er umulig å slippe ut. Jeg godtok min skjebne, det var ikke annet å gjøre. Ufattelig skremmende, men uhyre interessant.
Om litt, som jeg kom litt ned fra lystgassen tenkte jeg at jeg hvertfall kunne prøve å bryte ut, så jeg spurte Kåre om han kunne slutte å snu hodet (da dette var en del av det forhåndsbestemte mønsteret ting måtte skje i), noe han gjorde. Da snappa jeg ut av det og satt igjen med en ganske kraftig støkk, men samtidig en stor fascinasjon over hva som nettopp hadde skjedd. Det hele varte bare noen sekunder, men jeg var helt sikker på at det kom til å vare evig.
Bestemte meg for å holde meg til 1 ballong av gangen, og kvelden gikk på skinner derfra til sengetid.
Det er så vanskelig å beskrive at jeg vet egentlig ikke om det er noe vits at jeg her har prøvd, men det kan vel ikke skade.
Ser det fort kan være litt rotete her, vanskelig å formulere seg på sånne ting - samtidig som at minnet er litt svakt på mange områder.
Takk for nå!
Hva? En sekspakning pils, 25mg 2c-b nasalt + 12 mg 2c-b nasalt litt etter første dose, samt uendelige mengder N2O (lystgass).
Når? En sen vinterkveld, rundt midnatt.
En lørdagskveld i Februar fikk vi; Kåre, Fruen og meg besøk av tre gode venner fra en annen by, Torgeir, Magnus og Lise. Kvelden går med øl, tullprat, god musikk og Guitar Hero.
Omsider finner Kåre og jeg ut av at vi skal grave litt i skuffen og finne fram litt 2c-b og sparke kvelden i høygir. Hvertfall jeg er allerede relativt påseila, men det øker bare entusiasmen. Magnus og Lise har ingen erfaring med noe annet enn cannabis, men de har vært med oss en gang før da vi var på syre, noe som gikk forholdsvis ryddig for seg.
Vi ender opp på 25mg nasalt, noe som på det tidspunktet ble den største dosen jeg hadde tatt. Vi gruer oss til hva som kommer, da vi vet hvordan det er å ta 2c-b nasalt; men forsikrer hverandre om at det alltid er verdt det.
Jeg kjører på, og gud bedre, det er ikke godt! Som vanlig får jeg en kraftig påminnelse om hvor jævlig dette greiene faktisk er å få opp i nesa, omtrent som å få sparka en rødglødende spiker dyppet i batterisyre med full kraft opp i nesa fra en fullvoksen hingst - en drøss med ganger på rappen. Fysj.
Straks knyter det seg i halsen på meg, en blanding av ren smerte; noe i samme gata som å bli "skullfucked" av gode gamle Satan selv, en god del øl som ligger og koker i magen på meg, samt at ting begynner å bli en smule funky gjør at jeg tyr til bøtta jeg selvfølgelig har gjort klar, og kaster opp av full hals. Har funnet ut av at å alltid ha en bøtte i nærheten er et veldig bra sikkerhetsnett når man driver med ymse ulumskheter, så den er alltid med på tur!
Jeg sitter på gulvet med bena i kryss, bøtta mellom bena, og hodet ned i bøtta - en ikke ukjent stilling å se meg i om man reiser på eventyr med meg. "Kåre, kan vi snyte oss snart?" Hikster jeg frem. "Nei, vi må vente, det har bare gått 5 minutter, du vet hvordan det er!" får jeg halvkvalt tilbake.
Tilbake til bøtta. Den uunngåelige angeren sniker seg innpå, og jeg lurer som alltid på hvorfor i alle dager vi utsetter oss for det svineriet her, mens jeg stirrer dypt ned i bøtta. Mønstre i forskjellige farger begynner å opptre i bøtta, og ting begynner virkelig å sparke inn her. Den velkjente energien, nesten som jeg har strøm gjennom skjelettet trer frem, og ting begynner å falle mer og mer på plass, mens jeg fremdeles sitter å puster tungt ned i den kjære bøtta mi, og skjelver som en 90-åring med Parkinsons. Slik er oppturen på en kraftig dose 2c-b i nesa, om noen lurer. Høres det jævlig ut? Det kan jeg skrive under på at det er, men du må få litt juling for å fortjene å bli vist hva 2c-b virkelig kan.
Omsider kikker jeg opp på Kåre og gliser, mens han bare nikker tilbake, nå er vi endelig 'flytta inn'.
Jeg ordner bøtta, finner litt vann så er festen i gang. Kåre og jeg holder selvfølgelig sammen, da vi er helt på samme bølgelengde, men vi syntes samtidig det er festlig å omgåes de andre, de rare, de fulle, de så normale men samtidig så fremmede vennene våre; de som ikke skjønner hva vi prater om når vi vil kjenne på auraen til de. Samtidig tror jeg det er litt underholdningsverdi for de sin del, i alt det rare vi sier, alle de rare ideene og tankene som detter ut støtt og stadig.
De finner veien nedover til Guitar Hero, mens Kåre og jeg benker oss i sofaen for å se på. Etter litt Guitar Hero kikking tar det ikke lang tid før vi bestemmer oss for å ta litt mer 2c-b. 12 mg opp i lukteredskapet, og selvom det ikke er direkte behagelig , så er det ikke i nærheten av like fælt nå, nå som vi allerede er litt rotete i knollen.
Redoseringa slår inn og vi syntes det er en kjempe-ide å høgge inn på lystgassen vi hadde kjøpt en stund i forveien. Dette var en kombinasjon vi begge var veldig spente på å prøve ut, men ingen av oss hadde noen anelse om hva vi hadde i vente.
Jeg lader opp første ballong og hiver innpå. Kåre kikker spent på meg mens jeg blir tom i blikket og stirrer ut i luften, før jeg får frem "Wow! Du blir helt løk av det her! bak en pågående latterkule. Det visuelle eksploderer, nesten som fraktalene deler seg og blir mye mer intrikate og dekker over mye mer. Samtidig blir jeg helt lett i hode og alle tanker forsvinner mens jeg bare flyter rundt i rommet. Her har vi rett og slett funnet en knallkombo, det er helt konge!
Det er her ting begynner å bli bisart, etter enda litt flere ballonger begynner grafikken fra Guitar Hero på TV'n å "blø" ut på veggene, og alt får et preg av gammel pikslete 'år 2000-grafikk', samtidig som musikken høres utrolig cheesy ut. Ikke veldig vakkert, men greit nok - ikke noe som plager meg stort.
Det er ikke før jeg kjører på med to ballonger på rappen at ting virkelig rakner.
Jeg lader opp to ballonger, mens jeg kjenner den kalde crackern i hånda mi og ser at fingrene mine frossner til is, og ryker av kulde mens huden skrelles av - sært men rimelig fett.
Jeg gjør meg klar og hiver meg på ballongene. Med en gang kan jeg si at dobbel ballong er noe helt annet enn en enkel ballong. Det som skjer nå er konseptuelt sett så ubegripelig enkelt, det er så grunnleggende og simpelt; men samtidig så umulig å sette ord på. Det er fryktelig frustrerende, for jeg klarer liksom ikke formidle det samtidig som det er helt elementært. Anyways, jeg ser bort på Kåre, for å så snu meg, og da snur han seg mot meg, altså vi gjorde motsatte bevegelser på en måte. Jeg så så bort på han igjen, og da var det noe som smalt i hodet på meg, plutselig tilter hele synet 45 grader til siden, og jeg "zoomer" ut, ansiktet hans er blitt blurry, og han er meg. Jeg ser på meg selv, men jeg er han og han er meg. Veggene får linjer som raser mot hverandre og plutselig kræsjer i et geometrisk paradoks, visualsa mine er ustoppelige krefter, og nå har de kræsja rett på, i akkurat samme vinkel; som da vil si at det er ingen måte å slippe ut av det her. Tenk samme greia som "Når en ustoppelig kraft møter et urokkelig objekt". På grunn av dette var alt forhåndsbestemt, alle fulgte kun et mønster (visualsa som satt fast = virkeligheten satt fast i et mønster) - jeg også, jeg visste at nå kom noen til å gå ned trappa, og på grunn av det måtte den og den gjøre det; noe som sekunder senere viste seg å skje. Det var en desperat og håpløs følelse. Det var kun evigheten i denne tilstanden nå, jeg hadde oppdaget sannheten, dette var det psykedeliske "end-game", alle som driver med dette kommer til slutt hit og blir her, det er umulig å slippe ut. Jeg godtok min skjebne, det var ikke annet å gjøre. Ufattelig skremmende, men uhyre interessant.
Om litt, som jeg kom litt ned fra lystgassen tenkte jeg at jeg hvertfall kunne prøve å bryte ut, så jeg spurte Kåre om han kunne slutte å snu hodet (da dette var en del av det forhåndsbestemte mønsteret ting måtte skje i), noe han gjorde. Da snappa jeg ut av det og satt igjen med en ganske kraftig støkk, men samtidig en stor fascinasjon over hva som nettopp hadde skjedd. Det hele varte bare noen sekunder, men jeg var helt sikker på at det kom til å vare evig.
Bestemte meg for å holde meg til 1 ballong av gangen, og kvelden gikk på skinner derfra til sengetid.
Det er så vanskelig å beskrive at jeg vet egentlig ikke om det er noe vits at jeg her har prøvd, men det kan vel ikke skade.
Ser det fort kan være litt rotete her, vanskelig å formulere seg på sånne ting - samtidig som at minnet er litt svakt på mange områder.
Takk for nå!
