Her kommer en tripprapport fra en sopptripp som tok sted sommeren 2013, og som var min andre og foreløpig siste sopptripp. Det er jo nesten to år siden, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noen rapport siden det ikke var så voldsomt mye nytt ved den, og det meste ved rapporten bare ville bli sammenligning med min første tripp. Men omsider tenker jeg at det kan være greit å ha laget en rapport for min egen del, og at jeg også vil skrive en rapport for hver eneste en av eventuelle fremtidige tripper også. Og når jeg først har skrevet en så kan jeg jo like godt dele den her med kjente og ukjente også.
Skrev den altså til meg selv så det er veldig langt og personlig, og som jeg tenkte på forhånd stort sett bare sammenligning med min første gang, men les den de som er interessert...
Åtte-ni måneder etter min fantastiske jomfrutripp var jeg klar for å benytte meg av det som var igjen av soppfangsten fra høsten året før. Igjen slo jeg meg sammen med tankbart og norseToon fra forumet her, og vi hadde valgt å gjøre det i et fjellområde en halvtimes tid unna hjembyen vår. T ville avstå fra soppen denne gangen og var bare med som trippsitter. Vi var griseheldige med været som viste seg fra sin fineste sommerside den dagen. Vi trasket oppover fjellet på utkikk etter en passende spot, mens vi ble hyppig angrepet av hardtbitende klegg. Smertefulle bitt skulle bli en gjenganger den dagen, selv om det etter hvert gikk fra å være veldig irriterende til å bare bli en bagatell. Etter en stund fant vi en plass som alle tre annså som godkjent, litt skjermet fra selve turområdet i fjellet men fortsatt med god utsikt utover den flotte naturen. Vi var klar for å sette i gang.
Jeg hadde på forhånd veid opp en tilsvarende dose som sist, rundt 1,3 - 1,4 gram, men fikk som sist ekstremt med nerver når jeg skjønte at det gikk mot tid for å innta soppen. Dette førte til at jeg holdt tilbake og dermed spiste noe som sikkert bare tilsvarte rundt 1 gram, om ikke litt mindre også. N tok også en mindre dose enn det jeg hadde målt opp til han..."Hva skal vi gjør med den soppen som er igjen?"...."Vi får gi den tilbake til naturen." Så kastet vi den utfor skråningen der vi satt. Et glimrende "økologisk" sjakktrekk der og da, trodde jeg.
Som sist så nullstilte jeg øyeblikkelig en vekkerklokke for å ha kontroll på tiden, og denne gangen så begynte jeg å kjenne virkningene allerede etter 20 min - denne oppbyggende følelsen av ekstrem cannabisrus. Jeg la meg tilbake i gresset i en behagelig stilling og bare lot trippen få renne langsomt over meg. Noe som også var litt annerlerledes denne gangen var at jeg hadde antydninger til kvalme, men det gikk over etter kort tid. Ellers var innledningen en smule ubehagelig nå også. Først fikk jeg litt av klausfølelsen jeg husker fra hytta første gangen, men den klarte jeg å fjerne da jeg tok av meg solbrillene og t-skjorta - det føltes på en måte som om jeg stengte ute litt av verden før det. Så begynte tankekjøret å melde seg, og da lærte jeg min første ordentlige lekse om meg selv og sopptripping. Akkurat som sist så følte jeg for å være alene på det stadiet hvor jeg for alvor gikk inn i trippen. N og T satt og pratet sammen akkurat som sist, og N er tydeligvis av typen som er mest komfortabel med å ha kontakt med noen andre når han tripper. Jeg derimot føler at jeg har nok med mine egne tanker på dette stadiet, og de minste innspill fra andre (som ikke engang behøver å være ord rettet mot meg personlig) skaper bare unødvendig med tankekaos.
Eksempel...
T spør: "N, kjøpte du sjokolade på butikken?" I mitt hode: "Kjøpte du sjokolade? Hvorfor spør han om det? Tror han at N kjøpte en sjokolade bare for at HAN skulle få spise den opp? Hvis han har så lyst på sjokolade, hvorfor kjøpte han ikke bare sjokolade selv når vi var på butikken?" Osv.
Jeg måtte bort fra de to andre, til en plass hvor jeg ikke kunne høre stemmene deres like klart. Reiste meg opp og begynte å gå litt unna, overveldet over hvor glødende og vakker mosen, gresset, blomstene og buskene rundt oss var blitt. Satt meg ned ved et lite tre et stykke bortenfor som jeg følte kalte på meg og tenkte over ting og tang en liten stund. Deretter ble jeg vandrende litt rundt omkring med en følelse av rastløshet, tilbake til de to andre, tilbake til treet. "Musikk...jeg må høre musikk." Gikk og fant frem mp3-spilleren og høretelefonene i sekken min, og sjekket samtidig klokken som jeg tror viste at det nærmet seg en time etter inntak.
Det var en nøye planlagt spilleliste denne gangen også, første låt ut: "Pi's Lullaby" fra filmmusikken til Life of Pi. Og i det de forførende rytmene og den vakre tamil-syngende kvinnestemmen eksploderte innover ørekanalene, var alt ubehag borte på ett sekund. Igjen var jeg nyforelsket i tilværelsen på jorda og det var ingenting annet enn dette øyeblikket på denne plassen som betydde noe. To tomler i været til de to andre som jeg tror hadde lagt merke til at jeg slet litt, før jeg bestemte meg for å nok en gang gå på en utforskingsreise i naturområdet, styrt av impulsene fra de forskjellige låtene fra playlisten. Jeg skulle snart lære lekse nummer to, for i det jeg følte at jeg begynte å nærme meg peak så fikk jeg også en følelse av at jeg burde ha spist mer sopp. Jeg burde gå tilbake å spise det som var igjen. MEN...den hadde jeg jo pelmet utfor skråningen, håpløst å prøve å finne den igjen. Resultatet ble at på det tidspunktet hvor jeg sist nådde et peak med varighet på rundt en halvtime hvor jeg mistet egoet mitt fullstendig og derfor bl.a. ga blanke i at jeg ikke kom til å være i stand til å prate ordentlig dersom jeg møtte på noen folk, så lå jeg bare å kontinuerlig bikket såvidt innom denne tilstanden denne gangen. Samtidig som om soppen på en måte sa fra om at "Du må ikke la nervøsiteten hindre deg i å spise en skikkelig dose. At du er nervøs viser bare at du har respekt for meg og naturkreftene, men for at jeg skal kunne gi deg den beste opplevelsen så må du stole på meg - for det kommer til å gå bra!"
Men det ble jo en nydelig opplevelse like vel, i det strålende været og den frodige sommernaturen. Under den første trippen så likte jeg ikke så godt de hallusinerende effektene, mens denne gangen var det både artig og fascinerende når jeg gikk ganske langt opp i høyden på fjelltoppen og bare stod og betraktet hvordan landskapet rundt meg pustet og skapte små bølger her og der. Og igjen så var det flere øyeblikk hvor det var helt utrolig hvordan det jeg så og opplevde connectet med spesifikke låter. Et eksempel var når jeg lyttet til The Tallest Man On Earth's "Bright Lanterns", hvor han bl.a. synger tekstlinjene "Damn! You always treat me like a mountain, stranger .... I'm just a rock, that you'll be picking up through out your ages.." Og mens jeg hørte dette var det som om noen bak meg ville ha oppmerksomheten min, og da jeg snudde meg så jeg en stor stein som lå ensomt i gresset et stykke unna meg. Jeg løpte øyeblikkelig bort til den, satte meg på den og trøstet den. Jeg mener at blant de aller fleste av oss vestlige byfolk så skal det godt gjøres å virkelig forstå uttrykket "å være i ett med naturen", med mindre man har prøvd å spise fleinsopp i dens selskap. Som sist så fikk jeg en ærefryktfremkallende innsikt i hvordan absolutt alt og alle har en personlighet og rolle i naturens sjel, og vi mennesker er bare en liten del av dens fantastiske og komplekse system. Et system som vi, som eneste art på jorden, av egoistiske grunner bare ødelegger mer og mer hver dag.
Jeg hørte ikke ferdig spillelisten (som varte i litt over en time) denne gangen. Enkelte av låtene ga meg en uventet kjip sinnsstemning, mens andre bare skippet jeg fordi det ikke føltes ut som om det var meningen at jeg skulle høre dem akkurat nå. Det jeg virkelig følte var meningen nå, var å gå tilbake til N og T. Sist gang så gikk jeg ikke tilbake til de to andre før trippen hadde begynt å avta, denne gangen så fikk jeg delt bortimot halvparten av trippen min sammen med dem. En mer sosial opplevelse denne gangen kan man derfor si. Vi ble sittende og prate om alt og ingenting, fjase og tulle med alt mulig rart, og dele et par spliffer mens det gikk mot ettermiddag. Når vi etter hvert bevegde oss ned igjen fra fjellet, og underveis dodget både huggorm og en illsint kleggsverm som tydeligvis hadde bestemt seg for å sette inn nådestøtet, så føltes det ut som om de fem-seks timene vi hadde tilbragt ved spoten (spoten som fant OSS, og ikke omvendt) hadde vart i minst en uke.
Det viktigste jeg fikk ut av mine andre sopptripp var de to lærdommene jeg nevnte, spesielt den med dosering - plutselig ga Terence McKenna sin filosofi om at "det farligste er ikke å ta en for stor dose psykedelia, men å ta en for liten en" fullstendig mening, i alle fall når man har fått litt erfaring og perspektiv på hva dette går ut på. Også fikk jeg jo oppleve hvordan det var å spise sopp i settingen med norsk natur på sitt mest sommerlige. Men siden jeg første gangen tok en større dose og det i tillegg var mitt første møte med denne magiske soppen, så annser jeg nok den som en hakket mer minneverdig opplevelse. Når min neste tripp kommer til å finne sted vet jeg ikke nå, mest sannsynlig lenge til siden jeg i dag bor på et sted hvor det virker omtrent umulig å finne noe å plukke om høsten. Men det jeg vet er at jeg da kommer til å spise minst 1,5 gram...i tillegg, etter å gjort dette både i vissen (men i samspill med sopp, like vel enormt livlig) høstnatur og i grønn sommernatur, så tror jeg neste steg vil være å prøve dette i vinternatur. Om ikke den globale oppvarmingen innen den tid har gjort vinteren enda mer fri for snø enn den har blitt nå.
Skrev den altså til meg selv så det er veldig langt og personlig, og som jeg tenkte på forhånd stort sett bare sammenligning med min første gang, men les den de som er interessert...
Åtte-ni måneder etter min fantastiske jomfrutripp var jeg klar for å benytte meg av det som var igjen av soppfangsten fra høsten året før. Igjen slo jeg meg sammen med tankbart og norseToon fra forumet her, og vi hadde valgt å gjøre det i et fjellområde en halvtimes tid unna hjembyen vår. T ville avstå fra soppen denne gangen og var bare med som trippsitter. Vi var griseheldige med været som viste seg fra sin fineste sommerside den dagen. Vi trasket oppover fjellet på utkikk etter en passende spot, mens vi ble hyppig angrepet av hardtbitende klegg. Smertefulle bitt skulle bli en gjenganger den dagen, selv om det etter hvert gikk fra å være veldig irriterende til å bare bli en bagatell. Etter en stund fant vi en plass som alle tre annså som godkjent, litt skjermet fra selve turområdet i fjellet men fortsatt med god utsikt utover den flotte naturen. Vi var klar for å sette i gang.
Jeg hadde på forhånd veid opp en tilsvarende dose som sist, rundt 1,3 - 1,4 gram, men fikk som sist ekstremt med nerver når jeg skjønte at det gikk mot tid for å innta soppen. Dette førte til at jeg holdt tilbake og dermed spiste noe som sikkert bare tilsvarte rundt 1 gram, om ikke litt mindre også. N tok også en mindre dose enn det jeg hadde målt opp til han..."Hva skal vi gjør med den soppen som er igjen?"...."Vi får gi den tilbake til naturen." Så kastet vi den utfor skråningen der vi satt. Et glimrende "økologisk" sjakktrekk der og da, trodde jeg.
Som sist så nullstilte jeg øyeblikkelig en vekkerklokke for å ha kontroll på tiden, og denne gangen så begynte jeg å kjenne virkningene allerede etter 20 min - denne oppbyggende følelsen av ekstrem cannabisrus. Jeg la meg tilbake i gresset i en behagelig stilling og bare lot trippen få renne langsomt over meg. Noe som også var litt annerlerledes denne gangen var at jeg hadde antydninger til kvalme, men det gikk over etter kort tid. Ellers var innledningen en smule ubehagelig nå også. Først fikk jeg litt av klausfølelsen jeg husker fra hytta første gangen, men den klarte jeg å fjerne da jeg tok av meg solbrillene og t-skjorta - det føltes på en måte som om jeg stengte ute litt av verden før det. Så begynte tankekjøret å melde seg, og da lærte jeg min første ordentlige lekse om meg selv og sopptripping. Akkurat som sist så følte jeg for å være alene på det stadiet hvor jeg for alvor gikk inn i trippen. N og T satt og pratet sammen akkurat som sist, og N er tydeligvis av typen som er mest komfortabel med å ha kontakt med noen andre når han tripper. Jeg derimot føler at jeg har nok med mine egne tanker på dette stadiet, og de minste innspill fra andre (som ikke engang behøver å være ord rettet mot meg personlig) skaper bare unødvendig med tankekaos.
Eksempel...
T spør: "N, kjøpte du sjokolade på butikken?" I mitt hode: "Kjøpte du sjokolade? Hvorfor spør han om det? Tror han at N kjøpte en sjokolade bare for at HAN skulle få spise den opp? Hvis han har så lyst på sjokolade, hvorfor kjøpte han ikke bare sjokolade selv når vi var på butikken?" Osv.
Jeg måtte bort fra de to andre, til en plass hvor jeg ikke kunne høre stemmene deres like klart. Reiste meg opp og begynte å gå litt unna, overveldet over hvor glødende og vakker mosen, gresset, blomstene og buskene rundt oss var blitt. Satt meg ned ved et lite tre et stykke bortenfor som jeg følte kalte på meg og tenkte over ting og tang en liten stund. Deretter ble jeg vandrende litt rundt omkring med en følelse av rastløshet, tilbake til de to andre, tilbake til treet. "Musikk...jeg må høre musikk." Gikk og fant frem mp3-spilleren og høretelefonene i sekken min, og sjekket samtidig klokken som jeg tror viste at det nærmet seg en time etter inntak.
Det var en nøye planlagt spilleliste denne gangen også, første låt ut: "Pi's Lullaby" fra filmmusikken til Life of Pi. Og i det de forførende rytmene og den vakre tamil-syngende kvinnestemmen eksploderte innover ørekanalene, var alt ubehag borte på ett sekund. Igjen var jeg nyforelsket i tilværelsen på jorda og det var ingenting annet enn dette øyeblikket på denne plassen som betydde noe. To tomler i været til de to andre som jeg tror hadde lagt merke til at jeg slet litt, før jeg bestemte meg for å nok en gang gå på en utforskingsreise i naturområdet, styrt av impulsene fra de forskjellige låtene fra playlisten. Jeg skulle snart lære lekse nummer to, for i det jeg følte at jeg begynte å nærme meg peak så fikk jeg også en følelse av at jeg burde ha spist mer sopp. Jeg burde gå tilbake å spise det som var igjen. MEN...den hadde jeg jo pelmet utfor skråningen, håpløst å prøve å finne den igjen. Resultatet ble at på det tidspunktet hvor jeg sist nådde et peak med varighet på rundt en halvtime hvor jeg mistet egoet mitt fullstendig og derfor bl.a. ga blanke i at jeg ikke kom til å være i stand til å prate ordentlig dersom jeg møtte på noen folk, så lå jeg bare å kontinuerlig bikket såvidt innom denne tilstanden denne gangen. Samtidig som om soppen på en måte sa fra om at "Du må ikke la nervøsiteten hindre deg i å spise en skikkelig dose. At du er nervøs viser bare at du har respekt for meg og naturkreftene, men for at jeg skal kunne gi deg den beste opplevelsen så må du stole på meg - for det kommer til å gå bra!"
Men det ble jo en nydelig opplevelse like vel, i det strålende været og den frodige sommernaturen. Under den første trippen så likte jeg ikke så godt de hallusinerende effektene, mens denne gangen var det både artig og fascinerende når jeg gikk ganske langt opp i høyden på fjelltoppen og bare stod og betraktet hvordan landskapet rundt meg pustet og skapte små bølger her og der. Og igjen så var det flere øyeblikk hvor det var helt utrolig hvordan det jeg så og opplevde connectet med spesifikke låter. Et eksempel var når jeg lyttet til The Tallest Man On Earth's "Bright Lanterns", hvor han bl.a. synger tekstlinjene "Damn! You always treat me like a mountain, stranger .... I'm just a rock, that you'll be picking up through out your ages.." Og mens jeg hørte dette var det som om noen bak meg ville ha oppmerksomheten min, og da jeg snudde meg så jeg en stor stein som lå ensomt i gresset et stykke unna meg. Jeg løpte øyeblikkelig bort til den, satte meg på den og trøstet den. Jeg mener at blant de aller fleste av oss vestlige byfolk så skal det godt gjøres å virkelig forstå uttrykket "å være i ett med naturen", med mindre man har prøvd å spise fleinsopp i dens selskap. Som sist så fikk jeg en ærefryktfremkallende innsikt i hvordan absolutt alt og alle har en personlighet og rolle i naturens sjel, og vi mennesker er bare en liten del av dens fantastiske og komplekse system. Et system som vi, som eneste art på jorden, av egoistiske grunner bare ødelegger mer og mer hver dag.
Jeg hørte ikke ferdig spillelisten (som varte i litt over en time) denne gangen. Enkelte av låtene ga meg en uventet kjip sinnsstemning, mens andre bare skippet jeg fordi det ikke føltes ut som om det var meningen at jeg skulle høre dem akkurat nå. Det jeg virkelig følte var meningen nå, var å gå tilbake til N og T. Sist gang så gikk jeg ikke tilbake til de to andre før trippen hadde begynt å avta, denne gangen så fikk jeg delt bortimot halvparten av trippen min sammen med dem. En mer sosial opplevelse denne gangen kan man derfor si. Vi ble sittende og prate om alt og ingenting, fjase og tulle med alt mulig rart, og dele et par spliffer mens det gikk mot ettermiddag. Når vi etter hvert bevegde oss ned igjen fra fjellet, og underveis dodget både huggorm og en illsint kleggsverm som tydeligvis hadde bestemt seg for å sette inn nådestøtet, så føltes det ut som om de fem-seks timene vi hadde tilbragt ved spoten (spoten som fant OSS, og ikke omvendt) hadde vart i minst en uke.
Det viktigste jeg fikk ut av mine andre sopptripp var de to lærdommene jeg nevnte, spesielt den med dosering - plutselig ga Terence McKenna sin filosofi om at "det farligste er ikke å ta en for stor dose psykedelia, men å ta en for liten en" fullstendig mening, i alle fall når man har fått litt erfaring og perspektiv på hva dette går ut på. Også fikk jeg jo oppleve hvordan det var å spise sopp i settingen med norsk natur på sitt mest sommerlige. Men siden jeg første gangen tok en større dose og det i tillegg var mitt første møte med denne magiske soppen, så annser jeg nok den som en hakket mer minneverdig opplevelse. Når min neste tripp kommer til å finne sted vet jeg ikke nå, mest sannsynlig lenge til siden jeg i dag bor på et sted hvor det virker omtrent umulig å finne noe å plukke om høsten. Men det jeg vet er at jeg da kommer til å spise minst 1,5 gram...i tillegg, etter å gjort dette både i vissen (men i samspill med sopp, like vel enormt livlig) høstnatur og i grønn sommernatur, så tror jeg neste steg vil være å prøve dette i vinternatur. Om ikke den globale oppvarmingen innen den tid har gjort vinteren enda mer fri for snø enn den har blitt nå.
