Jeg skrev her på forumet for en liten uke siden at jeg og samboer skulle på vår første MDMA tur. Vel, nå er den overstått og siden det ble en så stor suksess som det ble har jeg lyst å dele min opplevelse med dere. (Jeg kaller samboer for R)
Vi bestemte oss for å gjøre det på fredagskvelden, så etter vi hadde fått tak i MDMAen delte vi det opp i 10 drop, 2 på 0,05 mg og resten på 0,1 mg. Etter tips fra venner som hadde fortalt oss at smaken kunne være ganske fæl, pakket vi det inn i litt papir. Klokka 21 spiste vi vår første på 0,05, og etter en halvtime med spent venting spiste vi en til.
For å få den rette følelsen av historien velger jeg å skrive i presens. Dette er et langt innlegg, men føler det er nødvendig for å få med alt som er viktig.
Jeg merker relativt fort at noe er på gang, men jeg er ikke sikker på hva jeg skal føle på i og med at dette er noe helt nytt for meg. Jeg bestemmer meg for å slappe av, og heller la det som skal komme, få komme. Etter ca. 45 minutter ser jeg at øynene på R allerede er påvirket, med pupiller ganske store og markerte. Jeg føler et lite ubehag av blandede følelser, ikke redd, men heller litt tvilsom på hele opplegget. Jeg legger meg ned på sofaen og tar et par dype pust. Jeg forteller R at jeg er litt nervøs for jeg vet at det er noe heftig på gang. Plutselig får jeg en følelse av anger, så jeg spør han om det er greit at vi stopper om jeg vil stoppe. Han sitter ved siden av meg og sier at jeg bestemmer, og om jeg ikke vil fortsette så gjør vi ikke det. Allerede da føler jeg meg mer trygg, med fremdeles litt uvel. Jeg er nervøs for at dette er en plass jeg ikke kommer meg videre fra, men snart viser det seg at jeg skal mye lengre fra den plassen jeg befinner meg i.
Vi bestemmer oss for å gå på soverommet for å slappe av, men så, på veien fra stua til soverommet -BAM! Hele verden rundt raser i hodet på meg, og jeg kan ikke huske å ha hatt en slik følelse før. Det må være sånn her ren lykke kjennes, tenker jeg mens jeg fascinert ser over gulvet i stua. Det er jo helt annerledes enn det var for fem minutter siden, og det er forsåvidt resten av leiligheten også. Alle linjer og outlines er myke og glødende, som om alt har fått et slør over seg. "Woooow!" er det eneste ordet som kommer ut av munnen min, det er det eneste ordet jeg føler blir rett å si der og da. Så mens jeg sitter og "wower" midt på gulvet tror jeg R skjønner ganske fort at oppturen min er ferdig, for nå er jeg der jeg vil være. Nå er jeg over kneika, nå vet jeg at ting kun kan bli bedre.
Jeg føler meg på toppen av verden, så glad jeg er for at det er akkurat sånn her og ikke på noen andre måter. Jeg ser på R, og jeg sverger jeg har ikke sett noe vakrere før i mitt liv. Smilehullene hans, linjene i ansiktet, alt er gjennomført på en perfekt måte. Alt er perfekt, det fins ingen feil noen plasser. Lysene, sofaen, og alle tingene i leiligheten er plassert så bra, "det er jo sånn her det skal være" tenker jeg. R smiler, men jeg ser at han ikke er helt der han vil være. Han sier han skal ta et ny drop for å komme dit jeg er. Vi bestemmer oss for å pakke ut alle dropene. "Hvorfor følge så slavisk etter tiden? Vi pakker alt ut også spiser vi når vi har lyst på istedet. Mye bedre!" Som sagt så gjort.
Tiden er ikke relevant, vi flyter rundt i leiligheten og gjør det vi vil gjøre.
Nå vet vi at det er dette vi kommer til å gjøre de neste timene, alle hemninger og filter er borte, så nå skal vi bare nyte denne turen. Akkurat som Peter Griffin, (Family Guy referanse) sklir jeg ned fra sofaen i full begeistring over hvor mykt og deilig en gjenstand kan være. "Tenk at det går an å føle det sånn her, skulle ikke være mulig!" Det blir varmt, altfor varmt, men det går bra for vi kler bare av oss. Å være naken i en slik setting er det mest naturlige vi kan gjøre.
Vi går rundt omkring, på skattejakt i vår egen leilighet. Tingene våre har aldri sett sånn her ut før. Jeg tar frem et lite pynte-hjortehode i sølv som jeg har kjøpt tidligere på dagen. Vi ser på det, og vi er sikker på vi kan se den smile like bredt som oss. Vi døper henne Molly, det er den eneste riktige tingen å gjøre. Vi flyter videre i leiligheten, bort til lampa som aldri har gitt et finere lys før. Igjen så er "wooow" det eneste ordet jeg klarer å bruke.
Jeg kjenner meg som et lite barn, alt er interessant og ingenting er skummelt eller farlig. Ingen negativ tanke når frem til tankerekka mi, kun positive. Jeg beundrer R, og han beundrer meg. Vi får den beste idèen for hele kvelden; vi MÅ gå til speilet på badet. Ivrig og lekne løper vi på badet, og når jeg ikke trodde det var mulig å bli mer fascinert, så får jeg øye på meg selv. Jeg har ikke sett meg selv på den måten. Det er jo ren perfeksjon jeg observerer. "Wooow!" Håret mitt er silkemykt, krøllene ligger perfekt nedover ryggen min. Øynene mine er som to sorte mystiske hull, og jeg er sikker på dette er første gangen jeg opplever en ladycrush på meg selv. "Wow R, er det sånn her jeg ser ut? Jeg har jo ingenting å bekymre meg for!"
Vi komplimenterer hverandre, alt fra håret til fingertuppene. Jeg føler meg nyforelska og glad, og hver gang vi har kontakt er det som om jeg får strøm i meg. "woow, sex må jo være amazing nå!" Done.
Dette er paradis. Vi går rundt, er på soverommet, synger litt, spiser litt. Alt gjør vi i vårt tempo. Vi prater og kommuniserer lett, og vi har en enorm empati for hverandre. Vi befinner oss på akkurat samme nivå og vi skjønner akkurat hva den andre mener. Bestevenner og sjelevenner.
Vi fyrer opp en J, og den smaker helt fantastisk. Det gjør også den andre, og den tredje og den fjerde. Røyken er som silke. Jeg kjenner den ikke i halsen, jeg ser den bare komme ut av munnen min.
Timene går, og etter pratinga å bedømme kan vi vel si at morgenen har meldt sin ankomst. Vi begynner begge å bli ganske "loka" i hodet, R begynner på en setning og avslutter den med noe helt annet. Vi ler av det meste, for nå vet vi at hjernen begynner å bli ganske greit stekt. Det siste droppet tar vi rundt 06:00, og jeg føler enda en sterk rus, både kroppslig og følelsesmessig. Jeg kjenner meg ganske trøtt, men fremdeles like glad og ivrig.
Når klokka nærmer seg 11 er jeg ganske trøtt. Vi legger oss under den kalde dyna, og jeg ligger der med en følelse av takknemlighet. Takknemlig over at jeg får være sammen med et så bra menneske, over at alt har gått så bra og over livet generelt. Vi sovner tett inntil hverandre den morgenen,halvveis bedøvd i kroppen og med en kjeve like sliten som en gruvearbeider, fornøyd og glad over at vi fikk oppleve dette sammen.
Denne turen kunne ikke ha gått bedre, og jeg føler absolutt jeg fikk maks ut av den. Resten av helga brukte vi på å slappe av og på å prate om opplevelsen. Jeg var kjempesliten hele helga, men psykisk sett har det gått veldig greit. Alt i alt er jeg bare veldig glad for at vi gjorde dette, angrer ikke et sekund!
Vi bestemte oss for å gjøre det på fredagskvelden, så etter vi hadde fått tak i MDMAen delte vi det opp i 10 drop, 2 på 0,05 mg og resten på 0,1 mg. Etter tips fra venner som hadde fortalt oss at smaken kunne være ganske fæl, pakket vi det inn i litt papir. Klokka 21 spiste vi vår første på 0,05, og etter en halvtime med spent venting spiste vi en til.
For å få den rette følelsen av historien velger jeg å skrive i presens. Dette er et langt innlegg, men føler det er nødvendig for å få med alt som er viktig.
Jeg merker relativt fort at noe er på gang, men jeg er ikke sikker på hva jeg skal føle på i og med at dette er noe helt nytt for meg. Jeg bestemmer meg for å slappe av, og heller la det som skal komme, få komme. Etter ca. 45 minutter ser jeg at øynene på R allerede er påvirket, med pupiller ganske store og markerte. Jeg føler et lite ubehag av blandede følelser, ikke redd, men heller litt tvilsom på hele opplegget. Jeg legger meg ned på sofaen og tar et par dype pust. Jeg forteller R at jeg er litt nervøs for jeg vet at det er noe heftig på gang. Plutselig får jeg en følelse av anger, så jeg spør han om det er greit at vi stopper om jeg vil stoppe. Han sitter ved siden av meg og sier at jeg bestemmer, og om jeg ikke vil fortsette så gjør vi ikke det. Allerede da føler jeg meg mer trygg, med fremdeles litt uvel. Jeg er nervøs for at dette er en plass jeg ikke kommer meg videre fra, men snart viser det seg at jeg skal mye lengre fra den plassen jeg befinner meg i.
Vi bestemmer oss for å gå på soverommet for å slappe av, men så, på veien fra stua til soverommet -BAM! Hele verden rundt raser i hodet på meg, og jeg kan ikke huske å ha hatt en slik følelse før. Det må være sånn her ren lykke kjennes, tenker jeg mens jeg fascinert ser over gulvet i stua. Det er jo helt annerledes enn det var for fem minutter siden, og det er forsåvidt resten av leiligheten også. Alle linjer og outlines er myke og glødende, som om alt har fått et slør over seg. "Woooow!" er det eneste ordet som kommer ut av munnen min, det er det eneste ordet jeg føler blir rett å si der og da. Så mens jeg sitter og "wower" midt på gulvet tror jeg R skjønner ganske fort at oppturen min er ferdig, for nå er jeg der jeg vil være. Nå er jeg over kneika, nå vet jeg at ting kun kan bli bedre.
Jeg føler meg på toppen av verden, så glad jeg er for at det er akkurat sånn her og ikke på noen andre måter. Jeg ser på R, og jeg sverger jeg har ikke sett noe vakrere før i mitt liv. Smilehullene hans, linjene i ansiktet, alt er gjennomført på en perfekt måte. Alt er perfekt, det fins ingen feil noen plasser. Lysene, sofaen, og alle tingene i leiligheten er plassert så bra, "det er jo sånn her det skal være" tenker jeg. R smiler, men jeg ser at han ikke er helt der han vil være. Han sier han skal ta et ny drop for å komme dit jeg er. Vi bestemmer oss for å pakke ut alle dropene. "Hvorfor følge så slavisk etter tiden? Vi pakker alt ut også spiser vi når vi har lyst på istedet. Mye bedre!" Som sagt så gjort.
Tiden er ikke relevant, vi flyter rundt i leiligheten og gjør det vi vil gjøre.
Nå vet vi at det er dette vi kommer til å gjøre de neste timene, alle hemninger og filter er borte, så nå skal vi bare nyte denne turen. Akkurat som Peter Griffin, (Family Guy referanse) sklir jeg ned fra sofaen i full begeistring over hvor mykt og deilig en gjenstand kan være. "Tenk at det går an å føle det sånn her, skulle ikke være mulig!" Det blir varmt, altfor varmt, men det går bra for vi kler bare av oss. Å være naken i en slik setting er det mest naturlige vi kan gjøre.
Vi går rundt omkring, på skattejakt i vår egen leilighet. Tingene våre har aldri sett sånn her ut før. Jeg tar frem et lite pynte-hjortehode i sølv som jeg har kjøpt tidligere på dagen. Vi ser på det, og vi er sikker på vi kan se den smile like bredt som oss. Vi døper henne Molly, det er den eneste riktige tingen å gjøre. Vi flyter videre i leiligheten, bort til lampa som aldri har gitt et finere lys før. Igjen så er "wooow" det eneste ordet jeg klarer å bruke.
Jeg kjenner meg som et lite barn, alt er interessant og ingenting er skummelt eller farlig. Ingen negativ tanke når frem til tankerekka mi, kun positive. Jeg beundrer R, og han beundrer meg. Vi får den beste idèen for hele kvelden; vi MÅ gå til speilet på badet. Ivrig og lekne løper vi på badet, og når jeg ikke trodde det var mulig å bli mer fascinert, så får jeg øye på meg selv. Jeg har ikke sett meg selv på den måten. Det er jo ren perfeksjon jeg observerer. "Wooow!" Håret mitt er silkemykt, krøllene ligger perfekt nedover ryggen min. Øynene mine er som to sorte mystiske hull, og jeg er sikker på dette er første gangen jeg opplever en ladycrush på meg selv. "Wow R, er det sånn her jeg ser ut? Jeg har jo ingenting å bekymre meg for!"
Vi komplimenterer hverandre, alt fra håret til fingertuppene. Jeg føler meg nyforelska og glad, og hver gang vi har kontakt er det som om jeg får strøm i meg. "woow, sex må jo være amazing nå!" Done.
Dette er paradis. Vi går rundt, er på soverommet, synger litt, spiser litt. Alt gjør vi i vårt tempo. Vi prater og kommuniserer lett, og vi har en enorm empati for hverandre. Vi befinner oss på akkurat samme nivå og vi skjønner akkurat hva den andre mener. Bestevenner og sjelevenner.
Vi fyrer opp en J, og den smaker helt fantastisk. Det gjør også den andre, og den tredje og den fjerde. Røyken er som silke. Jeg kjenner den ikke i halsen, jeg ser den bare komme ut av munnen min.
Timene går, og etter pratinga å bedømme kan vi vel si at morgenen har meldt sin ankomst. Vi begynner begge å bli ganske "loka" i hodet, R begynner på en setning og avslutter den med noe helt annet. Vi ler av det meste, for nå vet vi at hjernen begynner å bli ganske greit stekt. Det siste droppet tar vi rundt 06:00, og jeg føler enda en sterk rus, både kroppslig og følelsesmessig. Jeg kjenner meg ganske trøtt, men fremdeles like glad og ivrig.
Når klokka nærmer seg 11 er jeg ganske trøtt. Vi legger oss under den kalde dyna, og jeg ligger der med en følelse av takknemlighet. Takknemlig over at jeg får være sammen med et så bra menneske, over at alt har gått så bra og over livet generelt. Vi sovner tett inntil hverandre den morgenen,halvveis bedøvd i kroppen og med en kjeve like sliten som en gruvearbeider, fornøyd og glad over at vi fikk oppleve dette sammen.
Denne turen kunne ikke ha gått bedre, og jeg føler absolutt jeg fikk maks ut av den. Resten av helga brukte vi på å slappe av og på å prate om opplevelsen. Jeg var kjempesliten hele helga, men psykisk sett har det gått veldig greit. Alt i alt er jeg bare veldig glad for at vi gjorde dette, angrer ikke et sekund!
