Hei. jeg er ny her på forumet jeg har leste her litt før og tenkte jeg skulle lage bruker. jeg er 22år gammel, driver litt med rus som hasj osv litt mdma og kokain på fest. men jeg har opplevd nå når jeg har vært rusfri 6mnd, at jeg kan være våken 2-3 døgn uten problem er ofte deprimert, mye angst. jeg runker minst 3 ganger om dagen. tørr så vidt å gå ut av huset pga angst. tørr ikke snakke om dette med legen osv. går hos psykolog men han vet ikke noe om dette han vet bare jeg har angst.

Høres mer ut som generell angst en bipolar, men jeg er langt ifra en ekspert. At du napper løken flere ganger i løpet av døgnet kommer vel sikkert av kjedsomhet. Har du noe mer du vil dele, som f.eks noen flere grunner til at du tror at du kan ha dette?
Hvorfor tør du ikke å dele dette med psykologen din?

Angst er noe dritt å slite med. Bra du har oppsøkt hjelp ihvertfall, et steg i riktig retning.

Nå går jeg bare utifra personlig erfaring om mine egne problemer og mine opplevelser rundt folk med diverse lidelser/problemer, men det høres fortsatt bare ut for meg som generell angst og dårlig selvbilde. Jeg er ikke kvalifisert helsepersonell, så du må jo seff ta det med en klype salt. Hvor lenge har du gått til psykolog?
Tror psykologen din hadde kunne kommet med bedre behandling/forslag til grep du kan ta for å få et bedre liv hvis du delte mer om deg og dine tanker.

men hvis du sliter mye med å sove, så anbefaler jeg at du beveger deg litt mer. Har hatt psykose pga manglende søvn selv, og det er langt ifra morsomt. Å gå i en 15 - 30min tid er en fin start. Legge seg til ca samme tid, og stå opp til ca samme tid i tillegg hjelper også veldig.

Selvfølgelig kan du holdes våken av bare angst. Angst påvirker mer enn hva man tror. Men igjen er det ikke så lett for folk på forum å gi deg en diagnose eller bekreftelse på mistanke på diagnose.

Du må nesten ta det opp med profesjonelle for å få et endelig svar.

Når man er manisk sover man jo lite og har mye angst. Samtidig har man ofte dårlig impulskontroll i disse periodene og økt sexlyst. Sex med fremmede, uvettig bruk av penger, rask usammenhengende tale og spontane dårlige idéer er klassikere under mani.

Har du suicidale tanker på de verste nedturene?

Vet ikke hvor ofte og hvor lenge du har gått til psykolog. Men tror det ville vært vanskelig å unngått å oppdage hvis du er manisk for en fagperson. Men det finnes jo forskjellige grader av mani også, så du kan jo gå under radaren hvis du evt ikke har den mest framtredende typen.

Men du må uansett utredes av en fagperson hvis du vil ha en diagnose og evt få hjelp.

Da må du nesten finne en måte å få kommunisert dette på til psykologen din på en ordentlig og fattet måte da, slik at det kan utredes skikkelig.
Hva du tror eller mener eller hva random freaks tror eller mener om dette er null værdt da ingen av oss er utdannet helsepersonell, det trengs profesjonell hjelp til å kunne fatte en diagnose.
Forøvrig så skal man ikke kjimse av Gennerell Angst Lidelse (GAD) å symptomene som kan utarte seg.
I perioder der jeg har mye angst bruker jeg mye tid på å grubble å analysere alt rundt meg, å tro du meg det er mer enn nok til at man kan bli søvnløs over lengre perioder

Blir det ikke gjort en utredning av de aller fleste som går til psykolog da?

har hatt sucidale tvangstanker,

Spørs vel hvor ærlig man tørr å være da, her kommer loven som sier psykologer å slikt skal varsle fra om bruk av rusmiddler til myndighetene å biter brukerne i rævva.

Seff er det mulig å holdes våken av “bare” angst, er en av grunnene til at jeg sliter med å sove. Angsten min gjør at hvis jeg tenker på visse situasjoner/opplevelser så knyter det seg i brystet og jeg sliter med å puste, har hatt så kraftige reaksjoner at jeg har dratt til legevakta flere ganger fordi jeg trodde jeg hadde hjerteinfarkt.

Synes du burde lese litt om angst/angstlidelser og spørre psykologen din om hvilke symptomer sterk angst kan gi, for det har du tydeligvis ikke blitt informert om.

Det du har beskrevet hittil høres for meg ut som angst og muligens litt mani.
Men jeg er ikke helsepersonell, og dette vil en hos dps kunne hjelpe deg med bedre enn noen nisser som sitter på et forum noensinne kan.

Det at du kjenner deg speeda og kvalm/svimmel er helt vanlig når man har vært våken i flere dager i strekk. Det Var i mitt tilfelle pga angsten som trigga flykt eller kjemp responsen som kroppen setter seg fast i hvis hjernen føler seg trua på noen måte. At man ikke opplever seg direkte trua har faktisk ikke en dritt å si, hjernen din kan faktisk bare bestemme seg for at du er det uten at du merker det.

Hvis du begynner å føle deg værre på noen måte så burde du kanskje vurdere innleggelse, psykose er ikke noe fett akkurat. Er ikke så ille, man får det man kunne trenge av medisiner, mat og aktiviteter i noen dager fram til man er stabil igjen.

det var en gang jeg ble rusfri gikk bra i 1 år så plutselig tok jeg benzo for livet var så jævlig, så våkner jeg på sykehuset av overdose på morfin. husket ikke noe av det. sånne ting skjer det er en av grunnene til at jeg tror jeg er manisk.

Tenker at første prioritet må være å ha et åpent ærlig og gjennomsiktig forhold til psykologen, uten all nødvendig informasjon blir det kanskje litt vanskelig for vedkommende å gi deg all hjelpen du trenger.
Å hvis du ikke føler deg komfortabel nok til full disclouser ovenfor behandleren din så har du full rett til og bytte h*nn ut, er ikke alltid det klaffer mellom bruker og psykolog, kjemien må stemme å man bør iværtfall føle seg trygg nok til å våge å snakke åpent å ærlig, alt dette gagner til syvende og sist deg

Utredning er løsningen her. Ta kontakt med fastlege og forklar. Om fastlege ser det slik blir du henvist til en psykolog.

Sånt skjer når man misbruker rusmidler. Sist jeg tok benzo. Endte opp med politi, legevakt og selvfølgelig medfølgende angst.
Mulig de kaller det forskjellig rundt om. Jeg går på DPS, rusmiddel-poliklinisk. Det er DPS men med det faktum i bunn at man er misbruker/avhengig. Å unngå dette er bare bortkastet.

Riktig.

Jeg var feildiagnotisert bipolar, tro meg det er ikke noe du ønsker. Du får bare en masse kjipe medisiner som ikke hjelper deg med noe annet enn bivirkninger. Så jeg vet litt om å få diagnosen og ikke minst å bli friskmeldt fra den. Du er ganske langt fra en diagnose med der du skriver her. Desverre så er det jo litt sånn at man kan kjenne seg igjen i mange diagnoser. Og det er lett å svare manipulerende/uvitende på mye i en utredning som kan gi deg feildiagnose. Det er jo og sånn at de gjerne ønsker å gi deg en diagnose for å kunne hjelpe deg. Da er det viktig at den blir riktig og ikke er et resultat av rus men deg som som person.

Finnes mange typer bipolar og det kan jo være slik at du faller i en av de kategoriene, men det kan også være mye annet. Det tok mange år med utredning og mange blindspor før jeg til slutt fikk diagnosen. Ville startet med å fortelle til fastlegen, så henviser han deg videre. Om du ønsker raskest mulig hjelp og utredning bør du si at du har klare selvmordstanker når du er deprimert.

Angst er ikke et kritere for bipolar lidelse, depresjon er det. Er du våken pga mye energi, rastløshet eller pga angst som gjør at du ikke får sove? Har du perioder der du sover mer, føler deg nedsetemt\deprimert fort så å ha lengre perioder hvor du føler deg vanlig? Ut ifra det du sier høres det ut som en angstlidelse. For angst finnes det flere medisiner som hjelper, men ulike varianter av ekspneringsterapi\kognitiv terapi har best effekt. Ved bipolar lidelse har mange god effekt av stemningstabiliserende alene (ofte lamictal) eller kombinert med SSRI\SNRI\SDRI i tillegg til psykoedukasjon som bipolarskole etc hvor man f.eks lærer mer om hvordan man kan forebygge oppturer og nedturer.

Jeg skal ikke si noe om symptomene dine eller hva du eventuelt sliter med. Du kan ikke belage deg på å få en diagnose her inne.

Det jeg kan dele er en erfaring jeg selv har hatt, som kanskje kan hjelpe deg. Jeg gikk mange mange år uten å dele noe med noen som helst, med en ubegrynnet frykt for å dele noe med noen som helst. Jeg stengte bare alt inne. Det ble selvsagt bare værre og værre. Til slutt innså jeg at nå måtte jeg ta kontakt med noen, før dette gikk feil vei. Når jeg først tok kontakt med noen endte jeg, i likhet med deg, opp med å ikke dele den fulle sannheten, også på grunn av en eller annen ubegrunnet frykt. Det blir kanskje for ekte når man sier noen ting høyt? Eller kanskje det bare føles for rart å dele sine innerste, mest hemmelige tanker, med en totalt fremmed?

Uansett, siden jeg holdt tilbake ganske vesentlige ting, og ikke turte å være åpen og ærlig, fikk jeg ikke tilstrekkelig hjelp. Opplegget ble rett og slett avsluttet ganske fort, fordi de følte at de ikke kunne gjøre så mye for meg. Jeg mente at rådene de gav meg ikke var til hjelp, og de skjønte ikke hvorfor. Hadde jeg vært åpen og ærlig tror jeg de hadde sett at det ikke var den rette fremgangsmåten.

Jeg var nå forlatt til meg selv igjen, lenger nede enn på lenge. Dette holdt i et par mnder, før omstendigheter og uheldige situasjoner førte til at jeg knakk totalt. Heldigvis hadde jeg da en venn som visste ganske mye, og kanskje skjønte mer enn hva jeg hadde delt selv, som overtalte meg til å oppsøke akutt hjelp. Jeg tror nesten ikke jeg trengte å si så mye i den samtalen før de skjønte at dette var alvorlig, men da klarte jeg rett og slett ikke å holde tilbake ting heller, og sa alt som det var. Dette var første gang jeg følte at jeg ble hørt og forstått. Du må rett og slett være åpen hvis du skal få hjelp. Det nytter ikke å holde tilbake. Hvordan skal en lege hjelpe deg med et brukket bein, hvis du ringer til legen og sier du føler deg litt pjusk? Hvordan skal psykologen din hjelpe deg med alt du sliter med, hvis du bare forteller om én ting? Du må bare være ærlig, og la de vite alt de trenger å vite.

Hadde det ikke vært for den telefonen jeg endte opp med å ta så vet jeg ikke om jeg hadde overlevd, og da hadde jeg hatt meg selv å skylde for at jeg ikke brukte den første sjansen for å få hjelp, fordi jeg ikke ville innrømme hvor mye jeg faktisk sliter. Nå vet jeg ikke om dette gjelder for deg, men for min del klarte jeg bare ikke å si at jeg hadde vært suicidal. Men det er jo helt idiotisk å si nei til et slikt spørsmål, når du faktisk har vært suicidal flere ganger før. Sier du nei så går behandleren ut i fra at du ikke har vært det. Da vil de jo faktisk ikke hjelpe deg med det, for du sier du ikke har vært det. Sånn er det med alt du sliter med, som du av en eller annen grunn ikke vil si noe om. Du får ikke hjelp hvis behandleren ikke vet om det.

Det var en liten rant fra meg, men jeg håper du kanskje kan lære noe fra mine erfaringer. Om det blir spørsmål om rus, og du er redd for at det kan slå ut feil å dele om det, så kan du eventuelt bare bytte ut alle ulovlige rusmidler med alkohol? Sikkert andre her som har gode tips på det feltet også. Du bør selvsagt også prøve å la vær å ruse deg hvis du sliter så mye som du sier. Det gjør nok ikke ting bedre.

Kan godt tenkes du feiler både det ene og det andre, men det vet du jo ikke før du snakker med fagfolk. Du får starte hos fastlegen. Si hvordan du har det og be om utredning. Så blir du henvist til feks psykolog som vil utrede deg. Det er vanskelig å være sin egen lege, og det er ennå vanskeligere å være andres lege over internett når en ikke engang er lege eller helsepersonell. Dette er definitivt en jobb for fagfolk.

Det er en ‘’underkategori’’ av bipolar som er de som blir manisk av antidepressiva men ikke ellers.