Hoisann!
Noen gode år siden siste tripprapport nå.
Det betyr ikke at jeg har lagt eventyrene helt på hylla, selvom dette og er en historie som ikke er helt fersk.
Jeg har vært én eneste tur til USA, det er utrolig mye jeg kan si om landet men det får bli til en annen gang - bortsett fra at det som overrasket meg mest var hvordan det er akkuratt som på film!
Men, dette er ingen reiseblog - dette er en rusrapport, en rusrapport på en totalt uventet, uplanlagt og muligens uansvarlig tur i det store utland.
Min to ukers tur i Boston nærmet seg slutten, vi var i dag på siste kveld før hjemreise. Vi hadde hatt mang en anledning til å kylle i oss ymse ulumskheter - blandt annet en fantastisk hengekøyetur på ei øy med oversikt over Boston skyline. Den muligheten var det dog ingen som hverken tenkte på eller tok.
Siste kveld skal det klart festes litt - men selvfølgelig med måte - vi har tross alt en lang flytur hemmat, flyet går fra Logan International i tolv-tiden morgenen etter.
Klokken bikker midnatt og vi er nå på N'te margerita og stemningen er skyhøy. Helt ut av det blå spør en av vertene våre om jeg noen gang har prøvd candyflip...
"Nei, det har jeg ikke"
- "Har du lyst til å prøve?"
Vil ta et øyeblikk til å understreke situasjonen her, min reisekamerat og jeg er her på siste kvelden, rundt 12 timer før flyet går - og blir nå tilbudt en candyflip. Fy fader det høres moro ut, men det er jo selvfølgelig uaktuelt...-
"Fuck yes!" sier jeg
Jeg får en lapp, men etter litt prat rundt lappene kommer jeg fram til at jeg bør nok ha to - om jeg først skal.
To lapper går ned.
Min reisepartner er mer fornuftig enn meg, han holder seg til å dytte innpå med Adderall.
Det er nå én av vertene samt meg som har tatt LSD. Vi sitter i sofaen og skravler som man gjør mens "Flatland" durer i bakgrunnen. En film min vert på LSD var utrolig interessert i. For min del ble dette for sært, hvor jeg nå har nådd peak.
Etter litt stuking og forvirring rundt den utrolig spesielle filmen blir jeg nå rekt pillene som skal sparke i gang selve indrefileten av ruskombinasjoner jeg har lest så mye om.
Jeg spør verten jeg 'viber' mest med om han ikke skal være med å ta ei pille med meg, verten som på dette tidspunktet er edru.
Det skal han ikke - han har jobb å gjøre, men han vil gjerne være med meg på reisen i edru tilstand.
Her gjør jeg en massiv 'faux pas' og leser det som han vil være med - og nærmest 'doser' han ved å legge en pille i munnen hans.
Det skal sies at han i ettertid har sagt at han egentlig hadde veldig lyst og det jeg gjorde var den unnskyldningen han trengte ovenfor seg selv for å "bli med". Det gjør det ikke greit av den grunn - fra min side.
Det går rundt 30 minutter til med Flatland.
Min reisepartner på Adderal begynner å se alvorlig lei ut, og jeg merker selv at dette er for forvirrende for min del, og min nå ny-ruset vert begynner å peake.
"Do you want to grab a cig?"
Vi går ut for en røyk.
Klokken er nå skumring i en Boston suburb.
Vi trer ut i gaten og trekker inn luften. Tenner opp en sigarett, trekker inn og puster dypt ut. Ser på hverandre. Dette var noe annet enn å sitte inne i den klamme svette leiligheten med fuckings "Flatland".
Hva faen er Flatlands
Verten min spør om ikke vi skal labbe en liten tur og ta en røyk til når vi først er ute, strekke litt på beina.
Det skal vi.
Ingen av oss registrerer egentlig at vi går, det bare føles så riktig og naturlig å bevege oss i motsetning til å sitte i en sofa - sitte i en sofa og se på _fuckings Flatland_
Vi prater om løst og fast, vi går gjennom trange bakgater og nyter grafitti og annen gatekunst, bevisene på en levende by i en sovende tilstand.
Klokken er nå lyst og vi har på et eller annet vis forvillet oss inn i tjukkeste sentrum av Boston, en tirsdags morgen.
Vi må hvile litt så vi slenger oss ned i et veikryss lent mot en trestamme.
"EXCUSE ME MISS, CAN YOU TAKE OUR PICTURE?" roper verten min ut mot en tilfeldig forbipassende på vei til jobb.
Det blir tatt et bilde jeg kommer til å prise så lenge jeg lever.
Herregud, vi har vært på vandring i timesvis, tidlig en hverdag midt i en storby. Jeg er tørst, veldig tørst. Det er verten min og.
Vi har nå et oppdrag, vi er ikke lenger på en villkårlig vandretur, dette har plutselig blitt en overlevelsessituasjon.
Mens vi vandrer på søken etter vann bryter verten min ut "MIT!"
"Hæ?" tenker jeg.
MIT? MIT som i Massachusetts Institute of Technology?
"YES"
Jøsses, jo, vi er jo forsåvidt i Massachusetts men jeg tok aldri stilling til MIT...spesielt ikke i den tilstanden her.
De har vann, forklarer verten min. Joda, det har de nok - men det har nok mange andre?
Men igjen
Faen heller
Vi setter nesa mot en inngang.
Vi går gjennom en frodig hage og følger med på dørene i bygget.
Der!
Han ser smart ut!
Han scanner kortet sitt og trer gjennom en dør, en selvlukkende dør...en selvlukkende dør som er treg nok til at vi smetter inn.
Vi finner en vask, en vannfontene, eller noe liknende og får gulpet i oss en god mengde vann før vi beiner ut derifra.
Jeg må si her at dette frontes som hakket mer dramatisk enn det egentlig er - dette er nok åpent for alle og hvermann, men for vår del føles det ut som et stort brekk.
Godt fornøyde med et vel utført oppdrag og en timesvislang bysleng som egentlig skulle være en liten røykepause innser vi at de andre nok begynner å lure på hvor vi har blitt av - vi skulle tross alt bare ta en røyk.
Vi dilter tilbake til leiligheten.
Det er nå 4 timer til flyet går.
Jeg begynner å bli sliten.
Jeg begynner å bli lettere fyllesyk.
Jeg kjenner den umiskjennelige følelsen av "du har tatt stoff" trykke i tinningen.
Det er kun én løsning.
Mer stoff.
Jeg drar en stor linje med Adderall før vi setter nesa mot en park for å slappe litt av i hengekøyer.
Etter hele denne bøtteballetten må vi nå desverre dra til flyplassen.
Jeg begynner å kjenne at jeg kan ha gjort noen tvilsomme valg.
En blanding av fyllesyke, nedtur fra MDMA, LSD og speed begynner å velte over meg på vei mot flyplassen.
Med skateboardet under armen og tvilsomt mot beveger jeg meg i vei gjennom sikkerhetskontrollen.
Plutselig stopper en tungt bevæpnet vakt meg
"Fuck"
"DO A TREFLIP"
"Hæ? Han bare fleiper?"
Gudsjelov
Jeg kom meg på flyet, hvor turen hjem gikk i timesvis med kaldsvetting, rykninger og ubehag. Men det gikk!
Verdt det.
Noen gode år siden siste tripprapport nå.
Det betyr ikke at jeg har lagt eventyrene helt på hylla, selvom dette og er en historie som ikke er helt fersk.
Jeg har vært én eneste tur til USA, det er utrolig mye jeg kan si om landet men det får bli til en annen gang - bortsett fra at det som overrasket meg mest var hvordan det er akkuratt som på film!
Men, dette er ingen reiseblog - dette er en rusrapport, en rusrapport på en totalt uventet, uplanlagt og muligens uansvarlig tur i det store utland.
Min to ukers tur i Boston nærmet seg slutten, vi var i dag på siste kveld før hjemreise. Vi hadde hatt mang en anledning til å kylle i oss ymse ulumskheter - blandt annet en fantastisk hengekøyetur på ei øy med oversikt over Boston skyline. Den muligheten var det dog ingen som hverken tenkte på eller tok.
Siste kveld skal det klart festes litt - men selvfølgelig med måte - vi har tross alt en lang flytur hemmat, flyet går fra Logan International i tolv-tiden morgenen etter.
Klokken bikker midnatt og vi er nå på N'te margerita og stemningen er skyhøy. Helt ut av det blå spør en av vertene våre om jeg noen gang har prøvd candyflip...
"Nei, det har jeg ikke"
- "Har du lyst til å prøve?"
Vil ta et øyeblikk til å understreke situasjonen her, min reisekamerat og jeg er her på siste kvelden, rundt 12 timer før flyet går - og blir nå tilbudt en candyflip. Fy fader det høres moro ut, men det er jo selvfølgelig uaktuelt...-
"Fuck yes!" sier jeg
Jeg får en lapp, men etter litt prat rundt lappene kommer jeg fram til at jeg bør nok ha to - om jeg først skal.
To lapper går ned.
Min reisepartner er mer fornuftig enn meg, han holder seg til å dytte innpå med Adderall.
Det er nå én av vertene samt meg som har tatt LSD. Vi sitter i sofaen og skravler som man gjør mens "Flatland" durer i bakgrunnen. En film min vert på LSD var utrolig interessert i. For min del ble dette for sært, hvor jeg nå har nådd peak.
Etter litt stuking og forvirring rundt den utrolig spesielle filmen blir jeg nå rekt pillene som skal sparke i gang selve indrefileten av ruskombinasjoner jeg har lest så mye om.
Jeg spør verten jeg 'viber' mest med om han ikke skal være med å ta ei pille med meg, verten som på dette tidspunktet er edru.
Det skal han ikke - han har jobb å gjøre, men han vil gjerne være med meg på reisen i edru tilstand.
Her gjør jeg en massiv 'faux pas' og leser det som han vil være med - og nærmest 'doser' han ved å legge en pille i munnen hans.
Det skal sies at han i ettertid har sagt at han egentlig hadde veldig lyst og det jeg gjorde var den unnskyldningen han trengte ovenfor seg selv for å "bli med". Det gjør det ikke greit av den grunn - fra min side.
Det går rundt 30 minutter til med Flatland.
Min reisepartner på Adderal begynner å se alvorlig lei ut, og jeg merker selv at dette er for forvirrende for min del, og min nå ny-ruset vert begynner å peake.
"Do you want to grab a cig?"
Vi går ut for en røyk.
Klokken er nå skumring i en Boston suburb.
Vi trer ut i gaten og trekker inn luften. Tenner opp en sigarett, trekker inn og puster dypt ut. Ser på hverandre. Dette var noe annet enn å sitte inne i den klamme svette leiligheten med fuckings "Flatland".
Hva faen er Flatlands
Verten min spør om ikke vi skal labbe en liten tur og ta en røyk til når vi først er ute, strekke litt på beina.
Det skal vi.
Ingen av oss registrerer egentlig at vi går, det bare føles så riktig og naturlig å bevege oss i motsetning til å sitte i en sofa - sitte i en sofa og se på _fuckings Flatland_
Vi prater om løst og fast, vi går gjennom trange bakgater og nyter grafitti og annen gatekunst, bevisene på en levende by i en sovende tilstand.
Klokken er nå lyst og vi har på et eller annet vis forvillet oss inn i tjukkeste sentrum av Boston, en tirsdags morgen.
Vi må hvile litt så vi slenger oss ned i et veikryss lent mot en trestamme.
"EXCUSE ME MISS, CAN YOU TAKE OUR PICTURE?" roper verten min ut mot en tilfeldig forbipassende på vei til jobb.
Det blir tatt et bilde jeg kommer til å prise så lenge jeg lever.
Herregud, vi har vært på vandring i timesvis, tidlig en hverdag midt i en storby. Jeg er tørst, veldig tørst. Det er verten min og.
Vi har nå et oppdrag, vi er ikke lenger på en villkårlig vandretur, dette har plutselig blitt en overlevelsessituasjon.
Mens vi vandrer på søken etter vann bryter verten min ut "MIT!"
"Hæ?" tenker jeg.
MIT? MIT som i Massachusetts Institute of Technology?
"YES"
Jøsses, jo, vi er jo forsåvidt i Massachusetts men jeg tok aldri stilling til MIT...spesielt ikke i den tilstanden her.
De har vann, forklarer verten min. Joda, det har de nok - men det har nok mange andre?
Men igjen
Faen heller
Vi setter nesa mot en inngang.
Vi går gjennom en frodig hage og følger med på dørene i bygget.
Der!
Han ser smart ut!
Han scanner kortet sitt og trer gjennom en dør, en selvlukkende dør...en selvlukkende dør som er treg nok til at vi smetter inn.
Vi finner en vask, en vannfontene, eller noe liknende og får gulpet i oss en god mengde vann før vi beiner ut derifra.
Jeg må si her at dette frontes som hakket mer dramatisk enn det egentlig er - dette er nok åpent for alle og hvermann, men for vår del føles det ut som et stort brekk.
Godt fornøyde med et vel utført oppdrag og en timesvislang bysleng som egentlig skulle være en liten røykepause innser vi at de andre nok begynner å lure på hvor vi har blitt av - vi skulle tross alt bare ta en røyk.
Vi dilter tilbake til leiligheten.
Det er nå 4 timer til flyet går.
Jeg begynner å bli sliten.
Jeg begynner å bli lettere fyllesyk.
Jeg kjenner den umiskjennelige følelsen av "du har tatt stoff" trykke i tinningen.
Det er kun én løsning.
Mer stoff.
Jeg drar en stor linje med Adderall før vi setter nesa mot en park for å slappe litt av i hengekøyer.
Etter hele denne bøtteballetten må vi nå desverre dra til flyplassen.
Jeg begynner å kjenne at jeg kan ha gjort noen tvilsomme valg.
En blanding av fyllesyke, nedtur fra MDMA, LSD og speed begynner å velte over meg på vei mot flyplassen.
Med skateboardet under armen og tvilsomt mot beveger jeg meg i vei gjennom sikkerhetskontrollen.
Plutselig stopper en tungt bevæpnet vakt meg
"Fuck"
"DO A TREFLIP"
"Hæ? Han bare fleiper?"
Gudsjelov
Jeg kom meg på flyet, hvor turen hjem gikk i timesvis med kaldsvetting, rykninger og ubehag. Men det gikk!
Verdt det.
