Heisann. Dette blir min første trip rapport. Vettikke helt hvordan jeg skal fortelle alt sammen men skal prøve og forklare så godt Jeg kan. For dette gikk så ille som det kunne gå.
Personer : Jeg, Jhonny og endel helsepersonell.
Det hele begynnte med alt vi hadde lest på nFF, vi bestemte oss for å dra ut å plukke flein. Med godt humør å entusiasme klarte vi å plukke ca 100 flein. Store å fine var de å.
Vi kom hjem fra skolen dagen etterpå og begynnte og lese rundt hvordan vi skal tilberede dette for å lage te. Vi koker opp ca 4 kopper vann og hyver alle de 100 flein'a oppi gryta. Det står å trekker i ca 10 min. Så siler vi alt oppi et litermål tilsetter 2 teposer med solbær te for å døve smaken litt.
Vi kommer ned på Jhonnys rom å begynner å drikke med engang. De 2 koppene hver gikk fort unna. Jeg må bare nevne at dette var vårt første møte med psykadelika. Vi hadde ikke anelse om hva vi hadde i vente. Vi hadde hørt at om man bare glemte det helr og fant på noe annet så funka det fortere, Vi gjorde som så å satt på pcen og så på en wow pvp film (denne)
Dere kan jo tenke dere hvilket inntrykk bildene og musikken der gjorde på hodene våre ?. Etterhvert ble det bare litt for ubehagelig så vi slo av. La oss i sofaen og begynte og spille "SaintsRow 2" på PS3. Men helt plutselig begynner ting å skje. Spillet er helt forandret alt ligner på et dårlig gammeldags lego spill å vi begynner å prate om hva for et drittspill dette er og hvorfor folk kjøper det. Folkene på spillet står bare rolig eller står atmed hovedpersonen og gjør rare tinger som å spinne i sirkel. Vi slår av. Og jeg må intenst tisse jeg sier gjentatte ganger at jeg ikke vil tisse på do fordi jeg ikke vil se meg i speilet av en eller annen rar grunn.
Vi går utenfor igjenom garasjen. Når døra til oppkjørselen går opp er alt helt på trynet. INGENTING stemmer jeg kjenner meg ikke igjen, jeg har aldri vært der før. Selv om jeg egentlig har vært der mange ganger. Vi får litt smålig panikk å skynder oss inn igjen. På vei inn møter vi på en kasse med alle gammle lekene til Jhonny som han hadde når han var liten, disse ble svært intressange å vi begynnte å snakke om hvordan det var å være små. Plutselig føler jeg at Jhonny står altfor nær meg det begynner å bli ubehagelig. Jeg slepper den ene leka jeg har i hånda rett ned å bare løper inn forran han. Å slenger meg i sofaen. Han kommer inn å småler litt å slenger seg ned atmed meg. Vi prater endel.
Men plutselig klikker det får meg. Jeg får helt angst og begynner å hyperventilere helt uten grunn begynner det å renne tårer fra øynene mine å jeg sitter å siter gang på gang at jeg må vekk herifra. Han prøver å roe meg ned ved å si at jeg bader å må slappe av. Jeg greier ikke å løper ut av huset hans med, stormer ut inngangs døra alt er fortsatt ukjent som jeg aldri har vært der før. Jeg løper nedover gaten vettskremt. Uten å tenke røsker jeg opp mobilen å ringer 113. Jeg har bare en følelse av at det kommer til å gå galt med meg. Dama til telefonen spør masse spørsmål alt jeg greier å si er "KOM Å HJELP MEG ! KOM Å HENT MEG !"
Tilslutt får hun funnet ut hvor jeg er å greier å skvise ut av meg navn og fødselsdato. Jeg løper bort til ambulansen og snakker med ambulanse personellet kledd i røde dresser. Jeg legger merke til at bilen deres er utrolig fin å gul. I det de begynner å snakke til meg lener de seg mot meg. Det føles ut som om de er på vei inni meg. Som om de lener seg helt inn i annsiktet mitt. De plasserer meg inn i bilen å kobbler på meg masse rare greier. Alt som står i hodet mitt er "kommer det til å gå bra med meg ? kommer jeg til å dø nå ?"
De prøver febrilsk å roe meg ned. Men jeg blir bare mer stressa av alle innstrumentene inni bilen og av at dama som sitter bak med meg sitter å roper hvor høy puls jeg har til sjåføren. Alle fargene i bilen er skikkelig messed up. Alt ser så skikkelig vintage ut om dere skjønner. det føles ut som at turen til sykehuset tar dødslang tid, selv om den tok bare 6 minuter. Jeg annkommer legevakta og blir ført inn til en lege. Han ber meg sette meg på senga å begynner å stille spørsmål. Jeg liker ikke legen han skremmer meg noe sinnsykt. Han ligner på en person jeg har sett i en eller annen tegneserie. Så jeg holde meg på god avstand når han prater til meg. Han gjør alt bare værre. Han sitter å spørr om jeg er 100% sikker på at det var flein jeg fikk i meg. For visst det var feil kunne jeg være død iløpet av noen timer. Jeg skjellver,svetter å griner. Føler at jeg bare har fucka opp alt sammen. Jeg sitter å spør legen : "Er jeg virkelig her ?! skjer dette sånn på orntlig ?" Han ringer gift sentralen og sitter lenge å skriver på pcen sin. Helt ut av ingenting sier han "Ja!, det blir 309 kroner det da" Jeg skjønner ingenting hva skal jeg betale for ? hvorfor betaler jeg for å ringe sykebilen ?. Han forteller at jeg skal innlegges og observeres i 6 timer. Blir ført inn på et rom med ei seng, en pc og masse lege stasj innpå. Jeg blir bedt om å legge meg i senga. Jeg legger meg ned. å fyren bare går. Jeg blir livredd. Jeg tenker at jeg blir sperret inne å føler jeg kommer til å være her og at hodet mitt kommer til å være slik for alltid. Så kommer ei søt ung sykepleierske inn for å snakke med meg. Hun spør om alt mulig rart. Virker som hun prøver å få meg på andre tanker. Jeg bryter ut å sier "Jeg er redd deg ! kan du gå ?! værsåsnill !" Men hun sier at jobben hennes er å bli.
Jeg blir mer og mer trygg på henne og vi snakker en god del. Midt i samtalen kommer en sær lege inn å skal gi meg moralpreken om hvor teit jeg er og at dette var noe som hippiene drev med på 70-tallet. Han går og tar med seg sykepleiersken mens jeg ligger igjen. Jeg ligger der i drøye 2-3 timer å bare stirrer på klokka å tenker over livet mitt. Jeg begynner å føle meg bedre igjen. Går en runde ut på do, å drikker et glass vann i tillegg. Etterhvert går det opp for meg hvor dum jeg har vært. Hvorfor i helvette ringte jeg sykebilen ? den ene tingen jeg ikke skulle gjøre !. Jeg blir skikkelig flau å tenker at jeg må komme meg ut herifra. Jeg tusler bort til skranken og sier "du, jeg føler meg bedre nå. tror jeg bare stikker jeg" Hun lar meg gå og idet jeg er på vei ut døra sier den sære legen til meg "da blir det vell ikke noe mer sopp i framtiden håper jeg ?" Jeg russler ned til busstoppet mens jeg forteller ivrig i telefonen til en kamerat hva jeg akkurat har opplevd. Han ler som bare juling når jeg forteller å jeg føler meg som den største idioten i værden. Etter dette dro jeg rett hjem å la meg.
Dette var kort fortalt. Det var vell mye mye mer oppe i hodet mitt som jeg ikke klarer å beskrive. Nå har jeg lært. det blir veeeldig lenge til neste gang jeg skal innta noe som helst form for psykadelika.
Håer jeg ikke skreiv alt for ufårståelig
Personer : Jeg, Jhonny og endel helsepersonell.
Det hele begynnte med alt vi hadde lest på nFF, vi bestemte oss for å dra ut å plukke flein. Med godt humør å entusiasme klarte vi å plukke ca 100 flein. Store å fine var de å.
Vi kom hjem fra skolen dagen etterpå og begynnte og lese rundt hvordan vi skal tilberede dette for å lage te. Vi koker opp ca 4 kopper vann og hyver alle de 100 flein'a oppi gryta. Det står å trekker i ca 10 min. Så siler vi alt oppi et litermål tilsetter 2 teposer med solbær te for å døve smaken litt.
Vi kommer ned på Jhonnys rom å begynner å drikke med engang. De 2 koppene hver gikk fort unna. Jeg må bare nevne at dette var vårt første møte med psykadelika. Vi hadde ikke anelse om hva vi hadde i vente. Vi hadde hørt at om man bare glemte det helr og fant på noe annet så funka det fortere, Vi gjorde som så å satt på pcen og så på en wow pvp film (denne)
Dere kan jo tenke dere hvilket inntrykk bildene og musikken der gjorde på hodene våre ?. Etterhvert ble det bare litt for ubehagelig så vi slo av. La oss i sofaen og begynte og spille "SaintsRow 2" på PS3. Men helt plutselig begynner ting å skje. Spillet er helt forandret alt ligner på et dårlig gammeldags lego spill å vi begynner å prate om hva for et drittspill dette er og hvorfor folk kjøper det. Folkene på spillet står bare rolig eller står atmed hovedpersonen og gjør rare tinger som å spinne i sirkel. Vi slår av. Og jeg må intenst tisse jeg sier gjentatte ganger at jeg ikke vil tisse på do fordi jeg ikke vil se meg i speilet av en eller annen rar grunn.
Vi går utenfor igjenom garasjen. Når døra til oppkjørselen går opp er alt helt på trynet. INGENTING stemmer jeg kjenner meg ikke igjen, jeg har aldri vært der før. Selv om jeg egentlig har vært der mange ganger. Vi får litt smålig panikk å skynder oss inn igjen. På vei inn møter vi på en kasse med alle gammle lekene til Jhonny som han hadde når han var liten, disse ble svært intressange å vi begynnte å snakke om hvordan det var å være små. Plutselig føler jeg at Jhonny står altfor nær meg det begynner å bli ubehagelig. Jeg slepper den ene leka jeg har i hånda rett ned å bare løper inn forran han. Å slenger meg i sofaen. Han kommer inn å småler litt å slenger seg ned atmed meg. Vi prater endel.
Men plutselig klikker det får meg. Jeg får helt angst og begynner å hyperventilere helt uten grunn begynner det å renne tårer fra øynene mine å jeg sitter å siter gang på gang at jeg må vekk herifra. Han prøver å roe meg ned ved å si at jeg bader å må slappe av. Jeg greier ikke å løper ut av huset hans med, stormer ut inngangs døra alt er fortsatt ukjent som jeg aldri har vært der før. Jeg løper nedover gaten vettskremt. Uten å tenke røsker jeg opp mobilen å ringer 113. Jeg har bare en følelse av at det kommer til å gå galt med meg. Dama til telefonen spør masse spørsmål alt jeg greier å si er "KOM Å HJELP MEG ! KOM Å HENT MEG !"
Tilslutt får hun funnet ut hvor jeg er å greier å skvise ut av meg navn og fødselsdato. Jeg løper bort til ambulansen og snakker med ambulanse personellet kledd i røde dresser. Jeg legger merke til at bilen deres er utrolig fin å gul. I det de begynner å snakke til meg lener de seg mot meg. Det føles ut som om de er på vei inni meg. Som om de lener seg helt inn i annsiktet mitt. De plasserer meg inn i bilen å kobbler på meg masse rare greier. Alt som står i hodet mitt er "kommer det til å gå bra med meg ? kommer jeg til å dø nå ?"
De prøver febrilsk å roe meg ned. Men jeg blir bare mer stressa av alle innstrumentene inni bilen og av at dama som sitter bak med meg sitter å roper hvor høy puls jeg har til sjåføren. Alle fargene i bilen er skikkelig messed up. Alt ser så skikkelig vintage ut om dere skjønner. det føles ut som at turen til sykehuset tar dødslang tid, selv om den tok bare 6 minuter. Jeg annkommer legevakta og blir ført inn til en lege. Han ber meg sette meg på senga å begynner å stille spørsmål. Jeg liker ikke legen han skremmer meg noe sinnsykt. Han ligner på en person jeg har sett i en eller annen tegneserie. Så jeg holde meg på god avstand når han prater til meg. Han gjør alt bare værre. Han sitter å spørr om jeg er 100% sikker på at det var flein jeg fikk i meg. For visst det var feil kunne jeg være død iløpet av noen timer. Jeg skjellver,svetter å griner. Føler at jeg bare har fucka opp alt sammen. Jeg sitter å spør legen : "Er jeg virkelig her ?! skjer dette sånn på orntlig ?" Han ringer gift sentralen og sitter lenge å skriver på pcen sin. Helt ut av ingenting sier han "Ja!, det blir 309 kroner det da" Jeg skjønner ingenting hva skal jeg betale for ? hvorfor betaler jeg for å ringe sykebilen ?. Han forteller at jeg skal innlegges og observeres i 6 timer. Blir ført inn på et rom med ei seng, en pc og masse lege stasj innpå. Jeg blir bedt om å legge meg i senga. Jeg legger meg ned. å fyren bare går. Jeg blir livredd. Jeg tenker at jeg blir sperret inne å føler jeg kommer til å være her og at hodet mitt kommer til å være slik for alltid. Så kommer ei søt ung sykepleierske inn for å snakke med meg. Hun spør om alt mulig rart. Virker som hun prøver å få meg på andre tanker. Jeg bryter ut å sier "Jeg er redd deg ! kan du gå ?! værsåsnill !" Men hun sier at jobben hennes er å bli.
Jeg blir mer og mer trygg på henne og vi snakker en god del. Midt i samtalen kommer en sær lege inn å skal gi meg moralpreken om hvor teit jeg er og at dette var noe som hippiene drev med på 70-tallet. Han går og tar med seg sykepleiersken mens jeg ligger igjen. Jeg ligger der i drøye 2-3 timer å bare stirrer på klokka å tenker over livet mitt. Jeg begynner å føle meg bedre igjen. Går en runde ut på do, å drikker et glass vann i tillegg. Etterhvert går det opp for meg hvor dum jeg har vært. Hvorfor i helvette ringte jeg sykebilen ? den ene tingen jeg ikke skulle gjøre !. Jeg blir skikkelig flau å tenker at jeg må komme meg ut herifra. Jeg tusler bort til skranken og sier "du, jeg føler meg bedre nå. tror jeg bare stikker jeg" Hun lar meg gå og idet jeg er på vei ut døra sier den sære legen til meg "da blir det vell ikke noe mer sopp i framtiden håper jeg ?" Jeg russler ned til busstoppet mens jeg forteller ivrig i telefonen til en kamerat hva jeg akkurat har opplevd. Han ler som bare juling når jeg forteller å jeg føler meg som den største idioten i værden. Etter dette dro jeg rett hjem å la meg.
Dette var kort fortalt. Det var vell mye mye mer oppe i hodet mitt som jeg ikke klarer å beskrive. Nå har jeg lært. det blir veeeldig lenge til neste gang jeg skal innta noe som helst form for psykadelika.
Håer jeg ikke skreiv alt for ufårståelig
Sist endret av elodin; 16. september 2010 kl. 15:01.
