Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  17 2810
Sitter her, gravid i tredje mnd og leter etter ærlige refleksjoner på hvordan barn har forandret livet til folk som i utgangspunktet ikke ønsket seg barn. Har lett litt på kvinneguiden og en del andre forum, men synes alle der er såååå lykkelige og lite reflekterte. Virker som mange har hatt det å få barn som den absolutte mening og lykke med livet.

Er det noen som har lyst til å fortelle om hvordan å få egne barn har forandret livet deres? Hva har vært fint og hva har vært utfordrende? Ville du ha valgt å ikke få barn om du kunne valgt igjen? Og hva var den største omveltningen du måtte gjøre?

Er livredd for barn, og er redd for at å beholde et barn er det dummeste valget jeg gjør i livet mitt, men nå er det for sent å ta abort uansett. Hører foreldre si at du aldri angrer på et barn du har fått, men er det virkelig sant?
Vel ønsket meg ikke barn der jeg var i livet når første kom. Som mann så blir det ikke virkelig før du holder babyen i hendene første gang.

For oss var ikke abort ett alternativ, ingen spes grunn til det, så vi var klar påat barnet skulle komme. Begge var studenter så livet besto av vin og sang med eksamen innimellom.

Forandring var det på flere plan når gutten kom. Plutselig har man jo ansvaret for ett levende vesen, lite søvn, mating og skifting. Bekymring om man gjør det rett spiser han nok. Bodde langt fra familien så lite hjelp og få. Men man finner ut av det.

Det ble mindre festing og mer tid hjemme, viktigere og henge sammen.

Vokste og personlig, tok mer ansvar for meg selv og andre. Brydde meg mer.

Men kan ikke si at de første årene var en dans på roser, ammetåke, og lite søvn, krangling og bekymring.

Men angrer jeg på det, nei, ville tatt samme valget igjen. Føler at barna, har tre nå, har gitt meg mye mer tilbake enn reiser, festing osv.

Men barn er en livslang ting, du kan ikke levere det tilbake. Følelsen av avmakt og mangel på kunnskap var stor. Selvsagt kommer det tider du skulle ønske at du ikke har fått barnet, de er noen jævler til tider. Og hvert steg har sine bekymringer og utfordringer. Får hen nok mat, har hen det bra i bhg, er de klar for skolen, mobbing, osv.

Men det sykeste jeg har opplevd er å få et barn i henda etter fødselenmagisk følelse. Ingen rus har slått den følelsen.
Jeg er alenefar og synes det er dritkult å være pappa!
Men, det har nok mye med innstillling å gjøre. Jeg kjenner foreldre som er rimelig leie av å ha barn, desverre.
Dog tror jeg de fleste synes det er helt ok. Man lærer seg å sette pris på de små tingene i hverdagen.
Jo yngre du er jo mer må du vel forandre livsstil også. Det blir mindre festing, stort sett mindre sosialt samvær, men med et ok nettverk går det fint.
I starten er alt nytt, men etter noen uker så blir du raskt vant med ungen, får innarbeidet gode rutiner og videre så vil dere vokse på hverandre og det tar ikke lang tid før du har glemt hvordan livet uten barn var.
Jeg forestilte meg aldri å være en forelder, det var helt utenkelig. Jeg klarer ikke å ta vare på et barn.

Så ble kjærsten gravid. Vi var begge studenter og visste ikke helt hva vi skulle gjøre. Vi endte med å beholde barnet. I 9 måneder gikk jeg å bekymret meg for alt mulig fra fødselsdefekter til økonomi og bosituasjon. Det var utmattende. Dette endret seg i det barnet kom ut og jeg fikk se det i levende live. Det var en svært emosjonell opplevelse.

Vi fikk ting til å fungere med barnet, og jeg kan vel si som @tearz83 at jeg vokste som person. Det var jævlig slitsomt den første tida, for vi hadde ingen anelse om hvordan dette her fungerte. Det fulgte jo ikke med noen manual.

2 år etterpå fikk vi nummer 2, det gikk mye lettere.

Jeg ville aldri byttet bort barna mine mot noe. Jeg er per dags dato deltidspappa 50%, og det er helt topp. Skulle ønske jeg kunne være med dem 100%, det hadde vært mye bedre.

Av egen erfaring så glorifiserer mange foreldrerollen, og det er ikke måte på hvor fantastisk det er. Usikker på om det er for å opprettholde fasade, eller bare at de har hatt det helt unaturlig fantastisk. Det er mange positive ting, og det er mange negative ting. Noen sier at det er meningen med livet, og kanskje det er det for dem. For andre finnes det helt andre ting som gir livet mening. For min egen del så synes jeg det var jævlig å sitte våken fra kl 23 til 0300 hver bidige natt i 1 år og samtidig jobbe 100% 8-4.

Det positive er at jeg får ta stor del i 2 vakre skapningers liv, og muligheten til å kunne gjøre det så bra som mulig for dem. Ta dem med på opplevelser (store og små), være kreative sammen, spille spill, eller bare tøyse og lage grimaser. I tillegg hjelper det meg med å være mer sosial sammen med andre foreldre.

Fikk ikke editere.

Jeg ville valgt det samme om igjen basert på det jeg vet nå, uten tvil. Det jeg har gitt avkall på (gamingtid/tv/hobby) er noe jeg kan gjøre seinere. Det er ikke like viktig. Det var rart i begynnelsen, men mest på grunn av forandring.

Jeg har heller aldri angret på at jeg fikk barn. Noen ganger er det helt jævlig slitsomt, men har aldri tenkt den tanken. Det er den sterkeste relasjonen jeg har til noen.
Sist endret av atom; 16. november 2019 kl. 21:39. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av zoober Vis innlegg
Jeg er alenefar og synes det er dritkult å være pappa!
Men, det har nok mye med innstillling å gjøre. Jeg kjenner foreldre som er rimelig leie av å ha barn, desverre.
Dog tror jeg de fleste synes det er helt ok. Man lærer seg å sette pris på de små tingene i hverdagen.
Jo yngre du er jo mer må du vel forandre livsstil også. Det blir mindre festing, stort sett mindre sosialt samvær, men med et ok nettverk går det fint.
I starten er alt nytt, men etter noen uker så blir du raskt vant med ungen, får innarbeidet gode rutiner og videre så vil dere vokse på hverandre og det tar ikke lang tid før du har glemt hvordan livet uten barn var.
Vis hele sitatet...
Holy fuck kudos
Jeg er far til 3. Første 10 årene var det jeg hadde sett for meg når jeg tenkte på barn. Jeg tror mange tenker kun på det når man setter et menneske til verden.

Reaksjonen min kom ikke før eldstemann kom i tenårene. Bekymringene for hvordan overgangen mellom barn og voksen skulle bli, hvordan barnet kom til å klare seg sosialt og på skolen - var langt større bekymringer enn utvikling og sykdommer i småbarnsalderen.

Man savner fort tiden før man fikk barn. Man opplever apori og lurer på hvordan i helvete dette skal gå.

Men så er det utenkelig å leve et liv uten når man først har fått barn. Det er som en håpløs forelskelse som bare blir sterkere for hver dag.
Hei til deg trådstarter.
Da jeg fikk barn, for lenge siden, var det planlagt og egentlig ingen overraskelse. Jeg var 23 år , gift og hadde en Ok intekt etter den tidens standard.
Likevel ble heg helt satt ut da testen var positiv. Hele min verden falt i grus, men heldigvis bare for en liten stund.
Jeg lånte store stabler med bøker på biblioteket, dette var før internettet.
Jeg leste alt om barnets utvikling,omsorg, sykdommer , vansker, oppdragelse , ja, alt.
Da barnet endelig kom var jeg lykkelig.
Må skrive mer senere, søndagstur.
Klem fra Betty
Sitat av Snusmus Vis innlegg
Er livredd for barn, og er redd for at å beholde et barn er det dummeste valget jeg gjør i livet mitt, men nå er det for sent å ta abort uansett. Hører foreldre si at du aldri angrer på et barn du har fått, men er det virkelig sant?
Vis hele sitatet...
Jeg tror det er sant for de fleste, men det er opplagt unntak. De fleste opplever nok at de er glad i barna sine, men jeg mistenker at folk har ganske ulikt innhold i begrepet "være glad i". Det er uansett ikke noen automatikk i at foreldre som er glad i barna sine evner å ta seg tilstrekkelig av dem.

Det vil mest sannsynlig gå seg fint til, det gjør det for de fleste, men hvis du mistenker at dette er noe du ikke takler så vær så snill og skaff deg hjelp og oppfølging allerede nå. Helsestasjonen er stedet å henvende seg, der er det veldig lav terskel for å få hjelp. Nettopp fordi man ikke gambler med nyfødte babyers omsorg.
Sist endret av *pi; 17. november 2019 kl. 13:07.
Du forteller veldig lite om din situasjon utover at du er gravid. Hvordan er helsa, jobb, økonomi? Mange av mødrene på Kvinneguiden lurer seg selv, med god hjelp av hormoner, stigma, forventningspress og evolusjon. Det er ganske godt belyst at det er forholdet til venner som betyr noe for opplevd lykke ved enden av livet, selv om BARN konstant blir frontet som den optimale løsningen.

Ville unngått unger for enhver pris om jeg ikke var multimillionær og hadde tid og ressurser til å oppdra personen selv, i samarbeid med samboer eller en au pair med mastergrad. Altså ingen barnehage på fulltid eller en tilfeldig offentlig skole. Spør du meg krever barneoppdragelse minst like mye innsats som en full stilling.

Dagens samfunn er ikke tilrettelagt for barns beste. De fleste jeg kjenner med barn virker til å kaste bort 20-30-åra på unødvendige mengder rutiner og stress, og risikerer likevel å dø alene. Adopsjon er et godt alternativ om du er veldig i tvil med usikre fremtidsutsikter i tillegg. Har sett nok av alenemødre som tror barn "fikser alt", noe det gjerne gjør i starten om du har et nettverk, men så kommer tiden, snarveiene, kompromissene og vips, så har vi enda et unødvendig forsøplende, potensielt dumt, individ løpende rundt i verden.

Beklager hvis tonen min virker skarp, er misantrop og muligens yrkesskadd. Har selvfølgelig ikke barn selv, men jeg har sett mange nok gå regelrett i stykker pga. så lite som én enkel dum beslutning fra forelderen(e).
Sitat av funksjon Vis innlegg
Du forteller veldig lite om din situasjon utover at du er gravid. Hvordan er helsa, jobb, økonomi? Mange av mødrene på Kvinneguiden lurer seg selv, med god hjelp av hormoner, stigma, forventningspress og evolusjon. Det er ganske godt belyst at det er forholdet til venner som betyr noe for opplevd lykke ved enden av livet, selv om BARN konstant blir frontet som den optimale løsningen.

Ville unngått unger for enhver pris om jeg ikke var multimillionær og hadde tid og ressurser til å oppdra personen selv, i samarbeid med samboer eller en au pair med mastergrad. Altså ingen barnehage på fulltid eller en tilfeldig offentlig skole. Spør du meg krever barneoppdragelse minst like mye innsats som en full stilling.

Dagens samfunn er ikke tilrettelagt for barns beste. De fleste jeg kjenner med barn virker til å kaste bort 20-30-åra på unødvendige mengder rutiner og stress, og risikerer likevel å dø alene. Adopsjon er et godt alternativ om du er veldig i tvil med usikre fremtidsutsikter i tillegg. Har sett nok av alenemødre som tror barn "fikser alt", noe det gjerne gjør i starten om du har et nettverk, men så kommer tiden, snarveiene, kompromissene og vips, så har vi enda et unødvendig forsøplende, potensielt dumt, individ løpende rundt i verden.

Beklager hvis tonen min virker skarp, er misantrop og muligens yrkesskadd. Har selvfølgelig ikke barn selv, men jeg har sett mange nok gå regelrett i stykker pga. så lite som én enkel dum beslutning fra forelderen(e).
Vis hele sitatet...
*Host*, Exit(på NRK)...
Sitat av funksjon Vis innlegg
Du forteller veldig lite om din situasjon utover at du er gravid. Hvordan er helsa, jobb, økonomi? Mange av mødrene på Kvinneguiden lurer seg selv, med god hjelp av hormoner, stigma, forventningspress og evolusjon. Det er ganske godt belyst at det er forholdet til venner som betyr noe for opplevd lykke ved enden av livet, selv om BARN konstant blir frontet som den optimale løsningen.

Ville unngått unger for enhver pris om jeg ikke var multimillionær og hadde tid og ressurser til å oppdra personen selv, i samarbeid med samboer eller en au pair med mastergrad. Altså ingen barnehage på fulltid eller en tilfeldig offentlig skole. Spør du meg krever barneoppdragelse minst like mye innsats som en full stilling.

Dagens samfunn er ikke tilrettelagt for barns beste. De fleste jeg kjenner med barn virker til å kaste bort 20-30-åra på unødvendige mengder rutiner og stress, og risikerer likevel å dø alene. Adopsjon er et godt alternativ om du er veldig i tvil med usikre fremtidsutsikter i tillegg. Har sett nok av alenemødre som tror barn "fikser alt", noe det gjerne gjør i starten om du har et nettverk, men så kommer tiden, snarveiene, kompromissene og vips, så har vi enda et unødvendig forsøplende, potensielt dumt, individ løpende rundt i verden.

Beklager hvis tonen min virker skarp, er misantrop og muligens yrkesskadd. Har selvfølgelig ikke barn selv, men jeg har sett mange nok gå regelrett i stykker pga. så lite som én enkel dum beslutning fra forelderen(e).
Vis hele sitatet...
Jeg har fast jobb, eier en stor leilighet, er i veldig god helse og veldig stabil samboer. Økonomien er grei med to voksne som jobber fulltid og deler på utgiftene. Er også 100% rusfri og har vært det en god stund. Drikker heller ikke. Har også et godt nettverk med støttespillere som kan stille opp. Tror tankene jeg har er veldig vanlig å sitte med når man finner ut at man skal ha et uplanlagt barn. Veldig fint å lese refleksjonene fra folk som har barn her inne, på godt og vondt.
Sist endret av Snusmus; 18. november 2019 kl. 10:45.
Sitat av Snusmus Vis innlegg
Jeg har fast jobb, eier en stor leilighet, er i veldig god helse og veldig stabil samboer. Økonomien er grei med to voksne som jobber fulltid og deler på utgiftene. Er også 100% rusfri og har vært det en god stund. Drikker heller ikke. Har også et godt nettverk med støttespillere som kan stille opp. Tror tankene jeg har er veldig vanlig å sitte med når man finner ut at man skal ha et uplanlagt barn. Veldig fint å lese refleksjonene fra folk som har barn her inne, på godt og vondt.
Vis hele sitatet...
Det er jo helt tullete at du trenger å være multimillionær og ha aupair for å ta deg av et barn. Det er i seg selv en holdning som tyder på at det sikkert var et klokt valg av vedkommende å ikke få det. Svangerskapsdepresjon er derimot en reell ting, og hvis du ikke føler deg komfortabel med foreldrerollen så bør du få hjelp til å bli det.

Det krever absolutt ikke hverken mastergrad i pedagogikk eller veldig mye penger å være en god forelder, men det krever et visst overskudd og et noenlunde bevisst forhold til egen mentale bagasje. Det er ganske slitsomt. Det er ikke for å stresse deg, du har en relativt stor tabbekvote som forelder før ting går helt galt, det er greit å prøve seg litt frem. Men det er en ikke en oppgave man bør gå inn i uten å ta ansvar for egen mentalhygiene.

Og det med at barn ikke kommer med bruksanvisning... Jeg vet ikke jeg, det er vel få ting det finnes mer håndbøker, kurs og gratis oppfølging på enn barneoppdragelse.
På dplay har de en nyoppstartet serie med else kåss furuseth som heter else: om barn. Hvor hun tar for seg store spørsmål som om man kan finne lykken i livet uten barn også. Det ligger 2 episoder ute nå. Jeg syns det var intressant ihvertfall
Sist endret av Sondre; 18. november 2019 kl. 11:50.
Sitat av Sondre Vis innlegg
På dplay har de en nyoppstartet serie med else kåss furuseth som heter else: om barn. Hvor hun tar for seg store spørsmål som om man kan finne lykken i livet uten barn også. Det ligger 2 episoder ute nå. Jeg syns det var intressant ihvertfall
Vis hele sitatet...
Jeg tviler ikke i hele tatt at man kan finne lykken i livet uten barn. Jeg personlig tror ikke at barn er kun lykke. Folk uten barn lever like gode liv. Nå er det jo for sent å ta beslutningen OM jeg skal ha barn eller ikke, da jeg er kommet for langt i svangerskapet til å ta abort. Valget er allerede tatt og adopsjon er uaktuelt. Spørsmålet mitt er mer hvordan det faktisk ER å ha barn og hva jeg kan forvente av livet med barn. Trenger ikke mange uten barn som kommer å sier hvordan man kan være lykkelig uten barn. Sånn generelt, ikke ment til deg.
Hva kan du forvente, oppturer og nedturer. Et sinne uten grenser og en vannvittig lykke. Bekymringer og glede. Stolthet og fortvilelse. Sliten og kos. Ansvar og motløshet.

Ingen vet. Men det er utrolig hvor normalt ting blir. Ingen bok kan forberede deg på dette livet, men for meg så ble alt veldig naturlig fort.

Nå vet jo ikke jeg om barnefar er inne i bildet, men de to første ukene er det veldig greit og ha noen med seg, mor, bestemor, tante, barnefar, far, bestefar, venn eller venninne. Noen til å hjelpe deg igjennom de første stundene med amming, skift og lite søvn. Vet min kjære satte pris på det. Men nå var jo både min mor og hennes omtrent på døra før ungen var ute da.

Ellers så vil jeg si at du ikke skal være redd for å spørre helsesøster eller jordmor om hjelp og råd.

Men den friheten du hadde blir jo mindre, ikke så lett å være spontan med en baby på armen og å komme seg avgårde til tiden blir ofte vanskelig.

Våkenetter med feber og spy. Fravær fra jobb år du minst trenger det, fordi barnet har feber og må være feber fri i to dager før du kan sende det i bhg igjen.

Å få barn er en livstidsdom.

Men igjen, de første årene er kjærligheten fra barnet betingelseløs, de elsker deg over alt på jord. Du er alt.
Hei igjen.
Å få barn er ingen dans på roser, men en livslang opplevelse av de mest utrolige opp og nedturer.
Å engasjere seg i barnet ett hundre prosent ga meg vegen til å forstå det lille menneske.
Mange jeg kjenner nå, "folk" på tretti pluss som får barn, har barnet mer eller mindre som en rekvisitt i sitt perfekte liv. Først en bachelor , så en master og så et barn.
For meg blir det i alle fal feil.
Tror jeg var en god mamma fordi jeg satte barna først i den perioden da de var små og trengte meg aller mest.
Det er naturlig for oss mennesker å få barn og ta vare på de, litt kunnskap kan en tilegne seg, men faktisk er vi godt utrustet fra naturens side.
Lykke til, det kommer til å gå fint.
Klem fra Betty
Ikke bare et dyr
Dyret's Avatar
Donor
Du har fått med deg mange gode tips allerede, men det er en viktig ting å huske på: Det du ser, hører og leser av "mamma-nyheter" i sosiale medier er en glorifisert versjon av sannheten. Det er ingen som har kapasitet til å kjøre en smilende photoshoot når de er på tredje måneden med kolikk, for eksempel. De aller fleste holder seg til å rapportere de store gledene innimellom, men lar pent være å belyse alle de tingene som betyr noe. Så husk å ta alle slike inntrykk med en GOD dose salt. Det samme gjelder "tips og triks" fra forrige generasjon og kjerringråd generelt. Barn er sykt forskjellige, og det er ekstremt frustrerende å høre "Ja, men vi gjorde bare sånn så ble alt bra!", for det er langt i fra alt som fungerer fra alle.

Så, vær skeptisk til informasjon du får. De godkjente artiklene hos Ammehjelpen, og tingene som helsepersonell forteller deg, kan du vanligvis ta for god fisk, men selv de er ikke helt oppdaterte på nyeste forskningen. Man kan fortsatt få råd om å la barnet gråte seg i søvn for å lære det å sove på egenhånd (Ferbers metode), eller at man bør unngå en drøss med matvarer for å redusere sjansen for kolikk, og unngå en haug allergener - noe som bare gjør vondt verre. Det mangler ikke på tilbud om hjelp og oppfølging av barn, men du må være bevisst på hva du går til.

Mer direkte angående spørsmålet ditt, så er det mange som i sitter i din situasjon. Det er ingen automatikk i at man er låst til å bli glad i barnet sitt fra første sekund. Det kan godt hende det utvikler seg et slags Stockholm-syndrom blandet med det man investerer så mye tid med barnet at man til slutt føler at "jeg gjør dette fordi jeg er glad i det". Men barn gir så mye tilbake igjen i forhold til hvor mye du investerer i de, og selv om det er litt skeivfordelt i starten, så føles det verdt det etterhvert.

Mange i din situasjon er folk som har fått barn etter en fuktig natt på byen, og om det barnet bæres frem så blir det nok en ekstremt stor omveltning for de. Forskjellen med deg er at du allerede er i et stabilt forhold, og da blir det mindre å endre på. Det blir nok noen nye søvnrutiner, du blir borte fra jobb en stund, og kroppen din kommer til å være ugrei en stund etter fødselen. Det blir vanskelig å finne tid til seg selv oppi det hele, og det er utrolig viktig at begge foreldrene er klar over dette, og kompenserer for hverandre. Man må gi hverandre en pust i bakken, f.eks. la en få sove ut en morgen mot at man får sove ut en annen gang. Og så må man huske å pleie forholdet også, og ikke bare erstatte kjærestetiden med barnetid. Mange forhold går i oppløsning i løpet av det første året. Jeg mistenker at hovedgrunnen til dette er nettopp det at man ikke husker på å være et par av og til også. Hormonene, lite søvn og det å leve oppå hverandre under samme tak i et år hjelper også dårlig på. Tid blir en svært viktig ressurs fremover, og du må være flink å disponere den.
Sist endret av Dyret; 19. november 2019 kl. 11:29.
Jeg hadde ikke tenkt å få barn, men så er jeg visst ikke så flink å planlegge og plutselig ble det barn likevel. Fine unger da, jeg har hatt minimalt med våkenetter og andre typer problemer, men man kan jo ikke legge skjul på at de snur oppned på livet ditt likevel.

Da jeg ble gravid første gangen satte det punktum for en 10-15 år lang fest. Hadde mange venner jeg festet med eller gikk ut og tok en pils med og det jeg husker best av den perioden er at jeg plutselig følte meg veldig ensom. Jeg skjønner jo at man ikke ringer den gravide for å spørre om å ta en pils, men altså.. telefonen ble veldig plutselig helt stille. Men ungen ble født etterhvert og jeg fikk nye venner i noen lunde samme livsituasjon, så etter en litt trang start gikk det seg til med det sosiale livet også. Jeg prøvde å ha litt kontakt med noen av partyfolka også og jeg prøvde å henge med på noe av det de gjorde, men det ble aldri stor suksess å kombinere livet som småbarnsmor og partyløve, til det var jeg for sliten. Jeg var ikke mer moden enn at jeg syntes det var skikkelig leit med alt jeg mistet da, selv om jeg fikk noe annet som var enda finere egentlig.

Baby og permisjon og sånt var en fin tid for meg mens jeg syntes barnehageårene var ganske ille. Sølete utedresser som måtte vaskes og tørkes fra den ene dagen til den neste, votter som forsvinner hele tiden, henting og bringing i barnehagen, følelsen av å aldri ha nok å gi verken hjemme eller på jobben, helger og ferier på barnevennlige steder man aldri ellers ville satt sin fot osv. Og ikke minst er det ganske slitsomt at småbarn må følges med på konstant fordi de gærningene pinadø kan finne på hva som helst i en viss periode! Men det er mye morsomt også for de er jo søte og rare og elsker deg ubetinget, og da jeg klarte å gi opp tankene om at jeg liksom skulle klare å være akkurat som før selv om jeg hadde barn, og jeg klarte å slå meg litt mer til ro med tingenes tilstand, så ble det ganske så bra alt sammen.

Engasjementet i barna er opphavet til de lykkeligste øyeblikkene, for livet ellers må nok være preget av rutiner og plikter en god stund. Det gjelder bare å legge lista lavt nok mht hva man skal prestere og ikke høre altfor mye på mammapolitiet på nybaktmamma.no, slik at man har overskudd til å oppdage og oppleve den lykken også.

Skal ikke nekte for at jeg nyter at barna mine er store og at jeg har fått friheten tilbake, men det var da noen fine år mens det sto på også.
Sist endret av Susa; 19. november 2019 kl. 12:17.