Jeg er bitt diagnostisert med Dystymi. Det kan nok forklare hvorfor jeg er mer nedfor enn glad. Jeg kan se på mange på min alder og eldre, at selv om ikke de heller sklir gjennom livet på en rosa sky så går de fort videre. Det bekymrer seg liksom ikke.xJeg er intillegg diagnostisert med Asperger og ADHD.


Jeg ser på hvor positiv energi mange har. Det er en glede å være rundt dem. De evner å se og bry seg om andre.xHvordan klarer de å se det fine i og bli interessert i nesten alle mennesker?
Jeg klarer virkelig ikke det der. Jeg er hun som går der som et spøkelse. Ikke blandt folk jeg kjenner veldig godt, ikke nødvendigvis hele tiden ellers heller. Men når vi blir mange og det kommer mange jeg ikke kjenner blir det slik.
Jeg har alltid tatt meg sammen for å ikke virke sur, for jeg vet hvor usexy det er når man snakker surt og ser sur ut.
Men likevel så kommer det frem. Mitt smil ser falsk ut og enkelte hører at ting bare er tilgjort.

Jeg blir ekskremt fort sint. Ser oftere det negative i ting og folk og tar ting veldig ille opp.

Jeg er noen ganger glad. Trener hver dag (intervall og styrke + meditasjon) men dette må holdes ved like. Men når jeg skal ut i verden igjen så blir det ille. Ikke fordi jeg vil være alene, men fordi jeg ikke føler jeg strekker til på noe som helst område. Jeg klarer ikke skolen og er nesten traumatisert. Jeg har bestått videregående. Jeg har hatt jobber. Jeg valgte en jobb jeg følte for men dette gikk også skeis og nå eier jeg ikke lenger motivasjon for noen ting. Jeg gruer meg rett og slett til koronatiden er over, for da starter presset igjen på å komme seg ut og i jobb eller starte på studier. Jeg er IKKE en «jeg skal ikke jobbe» person. Jeg jobbet på dager jeg skulle ha fri, stilte alltid opp når andre var syke så sjefen min sa at jeg ikke fikk lov å ta flere vakter på en stund (Arbeidsmiljøloven). Helt til jeg satset på en annen karriere, denne gikk heller ikke bra og det er pga utfordringene mine. Jeg er rett og slett BLIND på noe som andre ser.
Jeg bruker ikke noen rusmidler og hater alkohol så det er ikke noe rus her.

Jeg er straks 30 år, og har ikke hatt kjæreste eller sex. Mange menn har prøvd seg, og de gangene jeg forelsket meg så ignorerte jeg han/tok avstand. Fordi hjertebanket mitt ble for høyt så fort navnet hans var på skjermen. Hele tiden jeg kommer i nærheten av en mann jeg liker så får jeg skikkelig mindreverdighetsfølelse. Tenker alt stygt om meg selv. Jeg har tross alt en autismediagnose, noe som er veldig sett ned på. Forfulgt av tanken om han ville vært sammen med meg lenger om han fikk vite det var en grunn, det andre var at jeg var redd for vise den jeg egentlig er, altså, den med lite nettverk, ikke noen utdannelse utover videregående og få interesser. Lærevansker. Kanskje heller ikke så positivt at jeg er bare 2-1 år yngre enn han, pga jeg vil eldes fortere og ei yngre penere fort kan stå for tur...

Hadde jeg vært en vanlig 29 åring hadde jeg hatt barn, og vært på besøk hos mamma og søsteren min, slik det var i forgjengernes liv. Broren min er mye av det samme. Tok kurs etter å ha vært på nav (og fornøyd med det) men etter press så ble det jobb. Han liker jobben, men sitter eller BARE hjemme. Det er ALLTID jeg som må ta initiativ. Noe jeg ikke lenger gidder. Vi har samme foreldre og så fikk moren min 2 med en annen mann, som derimot følger alderen sin. Det har blitt en del spørsmål om jeg har tenkt å få barn snart, for det hadde vært så koselig. Jeg tror nok det blir opp til de to yngste for å være ærlig. For de mestrer skolen med glans, har stort sosialt nettverk. Jeg unner dem jo å ja det bra, men skal innrømme jeg føler meg veldig mindreverdig som har gått gjennom det jeg har, er som jeg er og at hel-broren min gjennomgikk akkurat det samme.
Er det noen andre med noen av disse diagnosene her? Adhd vet jeg er greit å leve med. Det er heller ikke sett ned på slik som Asperger. Dystymi er noe som bare forklarer at du har en «trist hjerne» Jeg har nemlig en evig lengsel. Jeg føler jeg skulle vært et annet sted.

Dystymi, asperger og adhd er alle kulturrelative diagnoser, så det er godt mulig du hadde passet ypperlig inn i en annen kultur. Hvis ingenting fungerer, kan det hende du rett og slett på "om-programmere" deg selv på egenhånd. Det vil si å forkaste alle fordommer, forkast alt du har blitt fortalt, les bøker fra tidligere tidsaldrer og så om du finner deg selv igjen i en annen tidsånd og kultur.

Kort fortalt, hvis en ikke finner seg selv i den tidsalderen og kulturen en er vokst opp i så må en selv skape seg selv.

Husk at dagens kuktur er veldig syk, selv om de ikke vil innrømme det! Den er overfladisk, avsjelet, ødeleggende. Det er godt mulig at du er den friske.

Ble diagnostisert med autisme, asperger og adhd når jeg var yngre selv og etter mange år med egen innsats så er jeg ikke helt blind for hva andre kan tenke og føle. Sliter jo selvfølgelig til tider, men det går lengre og lengre mellom hver gang. Så helt umulig er det ikke, men man må jo ut av komfortsonen for å lære stort sett. Måtte på en måte "reprogrammere" meg som nevnt over.
Jeg hadde voldsomme sinneproblemer når jeg var i tenåra men etter å ha tilbrakt nesten hver helg på glattcelle når jeg var 13 så skjønte jeg at noe måtte jeg gjøre, jeg ble så sint at jeg kunne ha funnet på å ta livet av noen. Rolig pusting og å fjerne meg selv fra situasjonen og heller løse problemer når jeg er rolig og ikke så emosjonell, pluss å jobbe med tolmodigheten har hjulpet noe voldsomt og har i dag ikke sinneproblemer lenger. Har i de senere år fått andre problemer, men har etter 6 år LANGT nede har jeg endelig begynt å se lyset i tunnelen.
Kjenner meg også igjen i å ha lav selvtillit og at jeg har følt meg helt verdiløs egentlig.
Så nei, du er langt ifra alene selv om det virker slik, og jeg kan fortelle at det vil bli bedre men da må man legge ned litt arbeid også. Er ikke noe "free lunch" her i livet.

Har ikke diagnosene men vil bare si at det er helt vanlig å reagere som du gjør når noen prøver seg på deg, og det er langt fra alle 29 åringer som har mann og barn. På akuratt disse tingene virker det som at du forestiller deg at din situasjon er veldig unik men det er den ikke, det er helt normalt.

Å akseptere at "kjernen i seg er deprimert" er ikke noe du skal ta lett på og bruke som en unnskyldning til sånn du har det. Depresjon kan man komme seg ut av så du må gå på medisiner og begynne på en aktivitetsplan/daghus å fighte mot nedstemtheten, et daghus eller en aktivitetsplan (eksempelvis Aktiv på Dagtid, Fontenehuset, Gnisten osv) vil også kunne hjelpe deg med det sosiale mtp aspergeren. Skjønner at det er vanskelig med en sånn diagnose men du er ikke diagnosene dine, du er et bra menneske som KAN, men som også har disse diagnosene. Ikke gi opp, gjør innsats for å få hjelpeapparat og oppfølging, og involver deg i noen ukentlige aktiviteter og rutine som foreslått over.

Synes de fleste virker å prøve seg på den namn liker jeg. Jeg lurer på hvordan det er å kapre den man liker og ha sex med vedkomnende.

Han jeg sist likte er fra Tyrkia (storby). Jeg kan ikke si at jeg lenger er FORELSKET. Men at jeg ikke stod opp for meg selv og gikk for han. I det minste hadde sex.
For det andre var han langt fra hjemdistriktet mitt. Jeg er livredd for at det er folka fra hjemdistriktet osv, er de som liksom er de jeg ender opp med. Jeg kjente ei fra Brasil, hun fant seg kjæreste i Tyrkia. Hun er der med ham i stedet for Brasil. Jeg er av dem som kanskje heller ender i hjemdistriktet likevel. Jeg føler jeg er blabdt feil folk. Altså, jeg hadde en fin barndom. Men de som var mine beste venner i barndomen har jeg nesten ikke lenger kontakt med. Vi har utviklet oss for forskjellig. Men feks når jeg legger ut story på Instagram så er det flest folk fra hjemstedet som ser.

Koronatiden gjør at jeg på mange måter slapper av. Men vi kan ikke leve slik resten av livet. Og jeg er redd for å måtte jobbe osv blandt «de gamle kjedelige». Jeg er ikke så overtroisk, men har lest en teori om at vi blir født i miljø med mennesker som har samme sjelelig energi. Det vil si at vi vil tiltrekke oss de stedene, folka osv.

Føler også koronaen forandrer veldig energien i verden nå. At noen mennesker skal ut av livet ditt, og jeg føler dessverre det er de som jeg vil ha i livet. Jeg har 1 kompis her, og setter pris på han. Men hjemstedet mitt er ikke et sted jeg lenger er interessert i å passe inn.

Takk for svar. Jeg synes egentlig kulturen var sykere før i tiden. Ihvertfal i gamledager. Dagens kultur kan vi ikke gjøre noe med.
Det jeg merker er at jeg tenker annerledes enn mange andre og det er faktisk ikke negativt. Jeg blir interessant pga det. Utfordringen er at jeg kanskje ikke alltid gir det svaret folk vil ha. Men jeg slenger ikke om meg med stygge kommentarer altså.

Feil kultur ja? Kanskje. Jeg liker ikke dagens vestlige datingkultur. Jeg sier det ikke, men jeg ser ned på folk som ligger rundt, særlig kvinner. Jeg vet ikke hvorfor det er «verre» når det er en kvinne, men det er vi som blir gravide så konsekvensen er noe større. For mannen er det bare økonomisk. Og jeg liker egentlig gamle kjønnsroller. Jeg vil ha en mann som kan ta vare på meg, som jeg kan stole på (utroskap er ikke akseptabelt). Mange av dagens norske menn blir gradvis ødelagt. Mer feminine, sitter og gamer, drikker. Sier ikke at ALLE gjør dette altså.

Men det er kanskje litt galt å si at man er født i feil kultur. Det er det sikkert mange som kan si?

30 år og upult, kanskje starte der? Gjør som svært mange andre om du føler deg usikker. Drikk deg full og gå på bar straks korona'n er over. Ha som mål at du skal knulle. Ikke noe kjæreste eller noe stress. Kun sex.

Det med selvbildet kan være vrient å endre helt selv. Anbefaler at du snakker med fastlege og ber og terapi. Da får du kanskje også jobbet med tankemønstre. Det er så lett å gå seg fast i tankerekker, eller den indre stemmen som alltid visker hvor dårlig en er. Men feks samtaleterapi eller kognitiv terapi kan hjelpe deg å endre disse tankene, gi deg selv klapp på skuldern og tenke mer positivt om deg selv.

Tror kanskje du bør forsøke å ikke være så hard og nådeløs. Både mot deg selv og mot andre. Du sier du ser ned på folk. Hvorfor skal du bry deg særlig mye om hva andre folk gjør? Akkurat som andre ikke skal bry seg med hva du gjør. Forsøk å endre dette, både hva du tenker om andre og hva du tenker om deg selv. Og kanskje ikke planlegg kjærligheten så voldsomt. Du sier mange menn er for femi. Mulig det. Men hvordan vet du helt sikkert hva du faktisk tenner på? Anbefaler deg å være mer åpen, mindre dømmende og heller se mennesket enn alt annet også ta ting som de faller. Stress hjelper sjeldent. Da er det lett å bli oppfattet som desperat og det er sjeldent sjarmerende hverken for kvinner eller menn.

Ons er ikke min greie. Jeg må ha følelser for å tenne på noen. Jeg drikker ikke alkohol.
Dette med å ikke bry seg om hva andre gjør ja.... flere bryr seg om hva andre gjør enn det man liker å tro. Det er bare tabu å snakke om det åpent. Men en kan styre hva en blander seg i og sier til folk. Jeg liker ikke at folk ligger rundt, men jeg kaller dem ikke «hore» for det feks.
Jeg har jo opplevd forelskelse, men får jeg en stor vegg foran meg. Jeg tør ikke å sende så mye som en melding til vedkommende.
Er overbevist om at jeg er for dårlig.
Jeg oppfattes ikke desperat. For jeg MÅ ikke ha kjæreste, forelskelsen kommer når den kommer.

Hm. Du virker litt fastlåst? Ja mange bryr seg om andre, men det gjør det ikke mer sjarmerende av den grunn. Og det er vel ikke akkurat tabu å sladre, det er bare lite sympatisk. At du ikke kaller noen hore er jo bra, men at du ser ned på dem pga at de har et annet syn på sex enn du har synes jeg er spesielt. Trodde folk flest var kommet lengre. Men ok, jeg skal ikke dømme deg selv om du dømmer andre.

Om du forsøker å være åpen og inkluderende fremfor å være fastlåst i egne meninger og oppfatninger så blir det kanskje også enklere å være rundt andre mennesker?

Forresten, hvorfor er du totalavholds? Om du slakker litt på det så blir det helt sikkert enklere på sjekkefronten. Alkohol er en av de bedre sosiale smøremidler. Samtaler glir glattere, en får mindre angst og blir mindre reservert om en tar litt alkohol. Jeg vet ikke, sikkert mange som tenker at det er et dårlig råd. Vel om alkohol er uaktuelt så kanskje en sobril eller valium kan roe deg slik at det blir enklere for deg å sjekke eller bli sjekket?

Men jeg tror at det er en kompleks problemstilling du har. Du har flere diagnoser og selv om feks angst og depressive tanker ofte gjør folk mer tilbakeholden så er det kanskje også dette noe som følger asbergers?

Forresten glemte jeg å skrive i det første innlegget at du ikke må skamme deg for den du er. Mange har asbergers og du er den du er. Om folk skygger når du sier det så er det kanskje like greit så slipper du kaste bort tid på dårlige mennesker.

Håper du finner en vei ut av sølibatet og at du finner motet til å søke profesjonell hjelp for det du sliter med.

Takk for svaret ditt. Ikke fokuser så mye på mitt syn på andre, det er egentlig ikke noe problem for meg, jeg nevnte det til den som sa jeg var «født i feil kultur».
Problemet mitt er at jeg ikke strekker til. Jeg fatter ikke hva det er med meg som hindrer. Noen mener at du er født med kort i livet, og da tenker jeg at du ikke vil klare det du ikke fikk kort for uansett hvor mye du prøver.
Noen sier at jobber du hardt nok får du det til.
Så har vi disse energiene rundt oss. Energiene vi er født med. De som bestemmer hvem vi tiltrekker oss, hvor vi befinner oss og hvem som bare er i livet vårt en kort periode.
Det er nemlig ting som har gått i sirkler hele livet, og det har vært hardere nedfall jo «høyere» jeg har kommet.
Jeg følte endelig jeg hørte hjemme og startet å leve, men nok en gang så går det ikke som jeg, og det er rett og slett slik jeg ER. Slik kunne det være på skolen og, jeg var for en gang skyld motivert for å spille fotball, men da svarte læreren «nå må ha fremme de beste». Jeg har aldri vært best i noen ting. Jeg har derimot toppet «dårlig» statistikken.
Jeg ble et bedre menneske da livet falt på plass. Hadde mer å fortelle folk. Når jeg mislyktes for ørtende gang i livet, ble jeg plutselig redd for å møte folk. Verste spørsmålet jeg får er «hva gjør du for tiden» for jeg har ingenting å fortelle. Jeg har ikke igjen drømmer. Drømmene som nesten ble flyr avgårde og kommer nok til noen annen.
Nå gjelder ikke dette bare forelskelse.
Men det var litt dråpen. Nå skal jeg innrømme deg noe pinlig, men jeg var redd at han ikke kom inn i livet mitt for å bli. Det at jeg forelsket meg i en i utlandet, fikk meg til å føle meg enda mer fri. Jeg følte jeg tok mer avstand mot de fra fortiden/hjemstedet mitt. Men jeg ble avvisende til tross for kontakt over nett og min familie var veldig imot hele greia. Men nå har han nylig sluttet å se storyen min på Instagram. Det har stort sett vært mine eksmobbere, folk fra klassen og hjemstedet som har fulgt med. Han i utlandet har alltid fulgt med frem til nå. Han er på følgerlisten min, men jeg var redd at han snart skulle slutte og det har skjedd. Jeg gråter ikke, jeg bare føler at ingen av «de nye» blir i livet mitt mens de gamle og kjedelige blir

Skjønner at det er du som har skrevet utallige poster på Kvinneguiden også. På tide å ta til seg rådene du har fått de siste årene der, og ikke sitte tafatt med henda i lomma å ikke gjøre noe for å få et annet utfall. Nei det er ikke sånn at alle prøver seg på alle man er interessert i. Ja noen finner kjærligheten utenlands, andre i hjembygda, andre i nabobyen. Det er ikke bare venninnen din sin måte som er oppskriften på suksess selvom du ser opp til hennes forhold.
Det er ikke noe ille å ende opp med noen fra hjemdistriktet, livet er ikke en Hollywood film. Ja det er mest de fra kretsen sin som ser bildene man legger ut på Instagram, tyrkiske prinser driver ikke å følger med på alle norske bygdejenter sin profil. Igjen, livet er ikke en hollywoodfilm.

Hvis du ikke er interessert i å passe inn på hjemstedet ditt så flytt, det har du snakket om i minst to-tre år nå. Du gjør ting mye vanskeligere for deg selv enn det trenger å være, vet at asperger diagnosen gjør at man henger seg opp i enkelte ting men jeg håper du får hjelp av behandler til å endre tankemønsteret ditt litt. Kanskje du trenger tettere behandling og oppfølging enn det du har nå, det er hvertfall ikke normalt å poste om den samme historien et tresifret antall ganger over lang tid på flere forumer uten å gjøre noe for å komme seg ut av det man sliter med.

Det var en grunn til at jeg fokuserte på ditt syn på andre. For det virker for meg som du dømmer veldig hardt. Både deg selv og andre. At du kanskje har en litt urealistisk forventning til livet og livets valg og finurligheter. Du er veldig hardt mot deg selv. Du ser det negative i deg selv og blir hengt opp i diagnoser. Men du har sikkert en drøss med gode kvaliteter. Kvaliteter andre ville sett om du slapp dem nærmere.

Kanskje har det med oppvekst å gjøre. Jeg vet ikke. Men når du feks sier at du ser ned på folk som ons. Så virker det som du mener alle må leve opp til et moralsk minstekrav som det virker som du har satt temmelig høyt. Damer som lå litt rundt var kanskje horer på 1930 tallet og frem mot 1960. Men er de horer idag? I dine øyne ja. Men hva tenker andre? Jeg tenker så fint for dem. At de får utforsket sin seksualitet selv om de ikke er i et forhold. Og jeg tror mange tenker slik. Kanskje de fleste, i det minste her til lands? Og kanske skulle du forsøkt å tillate deg selv den samme friheten. Du må ikke være kjæreste, forlovet eller gift for å ha sex. Det er mer enn nok at du har lyst, at du er kåt eller bare nysgjerrig. Jeg dømmer deg ikke om du blir kjent med din seksualitet, og de fleste andre vil neppe si noe på det. Og dessuten trenger du jo ikke dele med alle det som skjer på soverommet ditt.

Om du føler du ønsker at ting burde vært annerledes så må du faktisk selv gjøre noe for at ting skal endre seg. Om du fortsetter i samme tralt så vil hverdagen bli lik også i neste måned eller det neste året eller tiåret. Større utvalg på mannefronten? Flytte til større by? Få et bedre selvbilde? Søke hjelp hos profesjonelle. Det er såklart enkle øvelser du kan gjøre selv, som å starte med ting som gir mestringsfølelse, men om det vil være nok? Der er jeg usikker. Det virker som om selvbildet ditt har fått seg en real knekk. Og da er det kanskje best og mest kostnadseffektivt å snakke med fagfolk. Være ærlig og si ting som de er og be om hjelp.

Du kan få hjelp både med selvbildet, angsten og frykten for å mislykkes. Alt dette er helt vanlige ting som svært mange sliter med. Det er ingen grunn til at du skal gå rundt å ha det skrekkelig år etter år. Men du må våge å be om hjelp for å få det bedre. Det er første steg, og det steget må du ta selv.

Men hvem sine profiler ser dem på? Det at han ikke ble værende i livet mitt tror jeg er fordi vi har forskjellig energi. Egentlig skulle dette vært mye vanskeligere for ei fra Brasil, siden det er andre kontinentet.
Tror du jeg ikke fikk han fordi jeg er ei bygdejente? Det er litt av derfor jeg hater deler av meg selv. Det jeg har tenkt liksom er hcordan man blir en kvinne en slik mann kan like. Dette skjer egentlig hele tiden jeg forelsker meg da. Jeg føler jeg tilhører det litt lavere sjiktet.
Å være fra ei lita bygd og å finne en tyrkisk by er kanskje å satse litt høyt? Noen har skrevet at tyrkiske menn er lavstatus, men det er vel helst jeg som er lavstatus her?

[quote=Anonym bruker;3580620]Ons er ikke min greie. Jeg må ha følelser for å tenne på noen. /QUOTE]

Det vet du strengt tatt ikke da, all den tid du aldri har prøvd. Jeg sier ikke at å få deg et ligg løser alle problemer, men når man føler at man er i en fastlåst situasjon slik du gjør er man nødt til å prøve nye veier.

(Når det er sagt: ikke ha sex med mindre du selv ønsker)

Nå er ikke dette med ons noe som plager meg. Det var et eksempel på hvordan jeg ser på dagens kultur.

Jeg hadde det jævlig der jeg vokste opp. Ikke i hjemmet, men stedet. Sikkert en forsvarsmekanisme, men jeg begynte å tenke at de var bygdetapere siden de var så snevre og fryste meg så ut. Jeg sier eller mener ikke at folk som bor på bygd er tapere, er forskjellige bygder og folk. Men det var noe jeg lærte å tenke i rent forsvar. Syntes bare det åpnet en helt annen verden da jeg traff han i utlandet. Men det virker som folk er mer åpen for å finne noen i distriktet. Nei det er ikke galt, jeg bare synes det er grusomt kjedelig.

Jeg har ikke krav på uføre. Hvorfor tror du det? Jeg har hatt jobber, som jeg skaffet selv. Jeg er fysisk oppegående. Jeg er ingen fare for noen. Det er litt ekkelt for meg å både si og skrive hva jeg mener rett ut for folk misforstår med vilje føles det som. Jeg føler meg delvis som et barn for så å ikke føle det. «Ta det en utdannelse slik som vi andre må» svarer folk (dette er på forum da jeg ikke sier disse tingene til folk irl). Jada jeg kunne tatt en utdannelse. Jeg prøvde også. Men det ble misslykket alle gangene og jeg jobbet fulltid ved siden av. Men jeg tok et valg for noen år siden som viste seg å ikke være så lønnsom. Jeg både angrer og er glad for det. Jeg angrer fordi jeg gikk rett inn i en ny påminnelse at jeg ikke lykkes i noe. Mens de andre jeg møter bare glir rett gjennom. Jeg trivdes med de og følte for første gang i livet jeg var på plass og ikke kjedet meg sånn. Men det var noe galt med meg der også.
Saken er at jeg ikke skjønner meg på studier. Jeg skjønner bare ikke hvorfor det skal være nødvendig å lese og lese i mange år! Jeg blir sint når folk svarer med «da står du ikke på nok, skjerp deg og gjør det vi andre må» for disse vet ikke hvordan det er å være slik som meg. Så skriver de selvfølgelig at at de selv har hatt det beintøft. Jada! Alle har hatt det beintøft men beintøft er forskjellig fra person til person. Mange tror de er veldig sterke og tøffe som klarte å reise seg igjen, men jeg tror mange av disse ikke har hatt slike type problemer. Og så avslutter de alltid med «men jeg». Som om de er de ene som gjorde det riktige.
Det er også forskjellige «beintøft». Man kan ikke tenke på ALLE som har hatt det beintøft, da blir man sliten, for jeg kan faktisk ikke fikse det de har gjennomgått på samme måte de ikke kan fikse mitt.

Uføretrygd er liksom ikke et mål. Det blir vanskeligere å bli kjent med noen også da, for folk spør hva du driver med. Jeg var ihvertfal mye mer respektert da jeg fremdeles hadde mål og meninger med livet. Nå virvler jeg rundt som en usikker tenåring igjen som ikke vet hva hun vil. Noen ganger føler jeg er en sytepave, andre ganger er det som om jeg faktisk har større problemer enn jeg liker å tro. Kanskje jeg rett og slett ikke kan bli oppegående?

Familien min er fin den. De dømmer meg ikke for diagnosene. Men de dømmer valgene jeg konmer over. Jeg ser på dem som inngrodde bygdefolk, men de vil selvfølgelig ikke se på seg selv slik. Det er litt denne klassiske «vi er så fornuftige som valgte et trygt sted å bo».

Ikke heng deg så opp i det med kjønnsroller. Det er absolutt ikke problemet mitt.

Jeg bare ser ikke noen god fremtid. Hvordan skal det gå når man har kommet i den alderen at man kanskje ikke lenger er så attraktiv å se på? Man forventer mer av ei i min alder. Har opplevd flere ganger at folk har bltt «skuffet» fordi jeg ser så oppegående ut utenfra og før de kjenne meg.

Jeg kan ikke ha kjæreste. For jeg kommer til å være redd for å bli forlatt hele tiden. Jeg elsker ikke noen nå. Men jeg var forelsket i en, og siden jeg ikke har møtt en ny så er han den jeg likevel tenker mest på og håper skal ta kontakt. Men alt tyder på at han skal ut av livet mitt. Han har nettopp sluttet å se storyen min for eksempel. Han var eneste i utlandet som fulgte meg i mange år, men det går mer og mer tilbake til de lokale fra hjemdistriktet.

Jeg har inntrykk av at dette er en mann med ambisjoner. Selv om han ikke har en typisk statusjobb, så har han på en måte veldig sterk energi. Han har mange venner, er fra by og har mange av vennene fra barndommen. Jeg har ingen fra barndommen og de jeg møtte i løpet av livet er glidd ut for lengst. Skaffet familie, utdannelse og kjæreste.

Jeg bare vet at jeg er sett på som for enkel. Det er andre menn som har vært ville etter meg, skal være brutalt ærlig nå....men en del av dem har mange likhetstrekk med meg og da vil jeg selvfølgelig ikke ha dem. De er arbeidsledige=kan ikke ta vare på meg eller gi meg opplevelser. Ingen utstråling som er tiltrekkende.

Hva faen dude? Ikke bare sitter du å oppfordrer en arbeidsfør person til å gå på trygd, men du sitter faktisk å oppforer henne til å søke til en av de aller mest rasistiske kretsene som finnes i landet vårt også. Det er helt sjukt. Hun har ingen rasistiske holdninger overhodet, og har heller ikke sagt noe om konservative kjønnsroller og du tipser om å følge Lysglimt som er en som har utpekt seg som en av landets aller mest rasistiske og kvinnefiendtlige skikkelser whut!
At rasistiske og nazistiske grupper omfavner de som føler de mangler en plass i samfunnet og tilhørighet veit vi jo, men dette her blir en sjuk form for "verving" og jeg håper serr trådstarter ignorerer innlegget ditt.

Ts hold deg langt unna Alliansen.

Nei det hadde nok ingenting å gjøre med at du er fra bygda. Det kunne vel ikke han vite uansett. Som sagt, det er ingenting galt med å være fra bygda så det bygdehatet må du legge fra deg. Det er egentlig du som har dømmende holdninger mot bygda, jeg har aldri møtt på noen som ser så ned på folk fra bygda som du selv skriver at du gjør.
Hvis man skal være helt ærlig så var nok ikke tyrkern du falt for interessert i noe seriøst, ferieflørter er helt vanlig uten at det er noe mer enn det. Du lurer på hvordan du kan bli en kvinne som en slik mann kan like, men det du bør jobbe for og fokusere på er å bli en kvinne som du selv kan like. Du er nødt til å snu tankegangen din og gjøre noe, du har vært fastlåst i dette her i mange år og tankene dine holder deg igjen. Å begynne å kategorisere deg selv og andre som lavstatus er utrolig nedlatende og feil. Like dømmende holdning som når du ser på de andre fra bygda som tapere. Det du trenger er kognitiv terapi og slutte å tenke så hatefullt om deg selv og andre. Kom deg ut i en sosial jobb og tren på å være rundt og å forstå mennesker, og ved å jobbe og bidra får du bedre selvfølelse, i tillegg til at du også kan jobbe deg oppover og komme deg ut fra det lavere sjiktet som du føler du er i. Å bare melde seg ut av alt og hate folk og hate byen du bor og hate å jobbe og hate deg selv bare drar deg enda mer ut i myren hvor du nå har sitti stuck altfor lenge.

Den kjedelige jenta du er, som ikke er bedre enn til å bekymre seg og se på serier trygt hjemme i sofaen.. Det er drømmedama til flere menn. Du har spydige og harde tanker, men du kan også være myk og forstålig. Kanskje du er en dyp tenker, eller bare ei jævlig dømmende ei. Enten eller er du unik. Du forstår ikke sånt før du slipper taket og kommer deg videre (det er ikke din jobb å forstå deg selv slik, la mennene du åpner beina for å ha sånne teorier) enten om det er uti hagen for å plante blomster eller på neste studie i Stavanger.

Alt er opp til deg og uansett hva du velger og det gjør deg til deg. Du må ikke gjøre noe ekstraordinært. Forstå det forstå det forstå det. FORSTÅ DET.

Du kan gjøre alt du vil, ingenting eller litt. Uansett hva du velger så kommer du til å velge rett og det vil føre deg veien videre. Ikke hør på noens tips men ta alt til deg, vurder det og lev videre. Fortsett som du gjør og ting skal gå som det er ment til, fordi det vil det uansett, din jævla kjerrrring.

Var vanskelig å fange opp noe seriøst her egentlig