Hei!

Om ikke så lang tid, så bor jeg ikke lengre alene i kåken min, for da er det nemlig en frue i huset også

Vi gleder jo oss kjempemye, men det er jo en veldig stor endring i livene våre, jeg flytta ut for noen år siden og har sjeldent hatt folk på besøk, og hun har selv bodd alene i egen leil i ca. et halvt år, men ellers bodd hos foreldrene sine. Vi kjenner hverandre godt og har vært på besøk hos hverandre, evt. hatt oss ferier på hotell og leide leiligheter før. Så jeg er noenlunde forberedt.

Så dette blir første gang for oss begge to å *fast* bo i samme bolig, som et par.

Når man er alene savner man samvær med andre mennesker, men jeg ser for meg at man også kan savne ensomhet når det plutselig blir en sjeldenhet. Gresset blir alltid grønnere på den andre siden, ser jeg for meg :P

Derfor spør jeg dere freakere om dere kan dele deres livserfaringer rundt å bo med et annet menneske! Høydepunkter, tabber, tips, triks, kvalitetstid, alenetid, forebygging, utvikling, yes yesssss, alt det der, jeg vil så gjerne få høre fra deres egne erfaringer!

Viktig med tid for en selv. Viktig med tid sammen. Viktig med tid med andre alene. Viktig med tid med andre sammen. Du skjønner tegningen.

Spennende da. Av erfaring så er det solskinnsboller i noen uker/mnd før det jevnes ut. Har ikke så mye mer å komme med. Det er fint og koselig, men man savner litt det å være alene også.
Mitt og exen sitt problem var at hun var totalt nykter forutenom alkohol, mens jeg spiste piller og røyka hasj bak ryggen hennes. Ble tatt en håndfull gang, før jeg våkna opp med rundt 2000 løse ksalol i sengen og både frøkna og tingene hennes var borte.
Sånn gikk det!

Ufffff.

Grattis!
Takhøyde for rare vaner. God kommunikasjon. Ikke forvent at man skal henge sammen hele tiden fordi man bor sammen. Løs krangler før dere sovner. Ha noen hobbyer hver for dere. Fortsett å være nysgjerrig på hverandre.
Kommer langt med det ��

Tragisk kan du si

Har hatt to samboerskap som har tatt slutt, og bor nå på 13. året sammen med samme dame så jeg kan uttale meg litt om egne erfaringer i hvert fall.

I starten er alt bra, deilig, spennende. Man innreder, lager mat sammen, spiser middag sammen, har regelmessig sex, ler sammen og livet er som regel veldig fint. Når det nærmer deg ett år kommer første test, da er man så godt kjent at man begynner å irritere seg over den andres uvaner og rot, likegyldighet, latskap osvosv. De ørsmå tingene man ikke la merke til i starten blir plutselig irriterende.
Dette må man snakke om fortløpende, ikke vente til ting har blitt for store og for mange! Og husk at det går begge veier, partneren din kommer til å tenke slik om deg og ditt også. Du må være villig til å endre deg og gjøre forsakelser dersom du ønsker det skal fortsette i langt samboerskap.

Min erfaring er at det ofte er detaljer som bli store og velte alt. Husker jeg hadde en kjæreste som hadde uorden i klærne sine til stadighet, og byttet gjerne klær på soverommet, og glemte/gadd ikke ta dem med på badet for vask. Dvs det lå skitne stringtruser midt på soveromsgulvet for eksempel. I starten brydde jeg meg ikke overhodet, etter noen mnd ble det litt kvalmt. Samme dame var/ble dessverre arbeidsledig, slik at hun satt hjemme og drakk Pepsi Max eller saft og røyka rullings mens jeg jobba lange dager, og jeg måtte overføre penger til henne for å kjøpe røyk og dritt. Ble møkk lei til slutt, hyggelig jente som jeg fortsatt er glad i, men det bare gikk ikke!! I etterkant har jeg tenkt på det med å gi og ta, og bidra med det du kan. Hun gav kjærlighet, men lite annet. Hun rydda ikke en gang mens hun satt hjemme alle timene mens jeg var på jobb, de gangene hun gadd lage middag til jeg kom hjem var det spaghetti eller tilsvarende.
Skjønner du hvor jeg vil? Små ting som skitne boksere, middagstallerkener på bordet, kaffekopper her og der osv, de merker du ikke når du bor alene. Som samboer blir mange småting til slutt store etter hvert som tiden går.

Jeg har lyktes på mitt tredje forsøk og er i dag gift, sammen 12-13 år eller noe nå. Fortsatt etter så mange år må vi begge innimellom justere oss litt etter den andre, og slik blir det sikkert hele livet. Men, nå er det veldig skjelden og snakk om veldig små ting.

Lykke til som samboer, dette fikser dere hvis dere vil!

Takk for veldige gode tips! Kan hende at jeg printer ut denne tråden og legger den i et hefte, utifra hvor mange som deler sine erfaringer her! Så kan vi bla og lese igjennom den som en refresh, kanskje en gang i året

Jeg synes tipset ditt om det å være imøtekommende til detalj-irritasjon og det å forbedre vanene sine her er sykt lurt å være mentalt forberedt på, og være proaktiv på!

"Fullstendig forståelse av ett ufullstendig menneske" Denne går BEGGE veier. Diskuter store spørsmål tidlig, og husk at dere begge må finne ut av dette sammen. Ultimatum fungerer skjeldent.

2000? 😵x💫

Yes. Hadde spist for mange fra før, aner ikke hvor mange, men jeg husker ingenting på tre dager. Så det er i mellom de tre dagene ho dro. Både hun og foreldrene hennes hadde visst vært innom og skrudd ned ting fra vegger osv. Om jeg har vært "våken" det håper jeg ikke haha.

Min erfaring er at det går veldig fint så lenge begge er i samme livssituasjon og har tålelig likt forhold til ryddighet/livet generelt og lignende.

Dei problemene jeg har hatt har gjerne vært til veldig ulikt forhold til økonomi, en i og en utenfor jobb/skole, en med god inntekt og en uten noe mer enn stipend el.l.

Men skriv samboerkontrakt, så en er litt klar på hvem som har med seg hva inn i forholdet. En veit jo ikke om det vil ende en gang og om det da ender på en ryddig måte.

Første samboer forholdet mitt endte med at hun satt igjen med masse pyntegjenstander og jeg stort sett alt av større verdi.

Vær enige på forhånd om hvordan utgiftsfordelingen skal være.
Det er dere selv som må bestemme, men er fordeling som jeg synes er fair er at man betaler ut fra prosentvis inntekt.
F.eks. om den ene tjener 20% mer enn den andre, så betaler den som tjener mest tilsvarende mer på faste utgifter.
Hver enkelt betaler for "sine greier" og spleiser på fellesgreier. På hvilket detaljnivå dere ønsker å være bestemmer dere selv.

Et generelt tips er også å tidlig bli enige om hvor ryddig dere vil ha det.
Du kommer garantert til å finne noen (u)vaner hos partneren som er irriterende for deg, og det samme vil hun finne ved deg.
Dere må bare være tolerante, eller si ifra på en litt skånsom måte hvis det er et faktisk problem.