Problemet med "hjemmebygds popularitet" er bare det at det forsvinner i en viss alder når majoriteten av dine bekjente flytter, for det skjer! Det er gøy men du kan ikke leve av det

Det eneste jeg gjør er å se ned på folk som tror de er noe / er bedre enn alle andre.

Jeg er ikke særlig konkurransemenneske egentlig. Prøver å ikke bry meg om hverken hva andre synes om meg eller hvor høy sosial status jeg har, men det ligger jo alltid litt i underbevisstheten. Vil jo ikke at andre skal få feil inntrykk av meg heller.

Lære deg Å/OG regelen og da. Jeg mener...siden du skal være bedre en oss andre som ikke skal bli kirurg

I følge Malows behovspyramide (som jeg er iherdig tilhenger av) begynner selvrealisering etter at man har kommet over behovet for sosial status. Cheers til dem som gir faen, og min medlidenhet til dem som for alltid kommer til å jage statusdragen.

Meh, har ingen vennegjeng jeg henger med akkurat, har én god venn og tonnevis med bekjente. Mange flytter kanskje, men det påvirker ikke meg det fnugg.

Syns det er morsomt at folk tror at dersom du har en god utdanning eller god lønn gir det deg automatisk høy status. Sosial status er ikke noe du tilegner deg selv, men hvordan andre ser deg. "God" utdanning har ikke en dritt å si sosialt om du er en tulling, det sier seg vel selv. Væremåte er mye viktigere! Det er gjerne alfahanner som har høy sosial verdi, fordi han får menneskene rundt seg til å føle seg bra. Det er en person folk søker til fordi han er kul å være med og det er en som ikke rakker ned på andre. Han lar seg heller ikke affisere om folk snakker dritt til han og han lar seg ikke true om en annen vil "ta" hans posisjon i gruppa og prøve å sette han ut. En selvsikker, laidback fyr med åpent kroppsspråk. Han har hele tiden har kontroll over seg selv og vet han er best - ikke fordi han sier det selv, men fordi andre mener det og stadig bekrefter det til han. Det er en fyr som ikke skryter av seg selv, fordi andre gjør det for han.

La oss se for oss følgende scenario på et utested. Per er nyutdannet lege og har jobbet hardt og lenge for å få den utdannelsen han har drømt om siden han var liten. Når han ankommer stedet går han går til baren og kjøper seg ei øl. Han stiller seg ved siden av baren mens han holder øla foran magen, med albuen i 90 graders vinkel. Der står han og speider etter noen og snakke med, sannsynligheten for at noen kommer bort til han for å starte en samtale er relativt liten. Ikke bare fordi han står alene, men fordi han subkommuniserer at han er innesluttet og lite selvsikker med måten han fremstår på.

Pål er barnehageassistent og elsker jobben sin. Pål ankommer samme sted, han kommer også alene. På vei bort til baren smiler han til jenter han går forbi, hilser på dem selv om han ikke aner hvem de er og starter små samtaler på sin vei. Det kan være så lite som "hei, har du en fin kveld?" og "hyggelig å hilse på deg, vi sees kanskje senere!" før han går videre. Pål har allerede snakket med, la oss si, 5 forskjellige grupper mennesker på vei til baren, dette legger andre merke til og de blir nysgjerrige på hvem han er siden han tilsynelatende kjenner alle. Dette gjør at jenter vil bli kjent med han og det er større sjans for at de går bort til han og ikke omvendt. I baren slåss han med 20 andre som også vil ha servering, det tar den tiden det tar, og for å få tiden til å gå fortere snakker han med h*n han står ved siden av.
Nå som Pål har fått ølen sin får han øye på noen han snakket med tidligere og går bort til de for å prate videre. I gruppa står/sitter han behagelig, med et åpent kroppspråk uten det beryktede ølskjoldet, men med armen ned langs kroppen og han viser sin sårbare framside. Når han snakker involverer han hele gruppa og når han spøker ler alle av vitsene hans. Senere kommer flere venner til gruppa han sitter med og de introduserer Pål. "Dere må hilse på Pål, jævlig kul fyr!" Pål hilser og skåler med alle. Ikke bare bekrefter de til Pål at han er kul og har høy sosial verdi, men også til de nye i gruppa at han er akseptert og en bra person å være rundt.

Nå snakker jeg kun om sosial status og ser bort fra yrkesstatus og alt det der fordi jeg ikke er etablert og i arbeid selv.

Jeg tror de aller fleste bryr seg om sosial status. Ikke i den forstand at man ser ned på alle som ikke har like god jobb og like mange venner som seg selv eller vice versa, ikke i den forstand at man stresser for eller i det hele tatt tenker over sin egen status, men at man rett og slett bryr seg litt om hvor man står i forhold til sine venner og bekjente, innerst inne. Man trenger ikke etterstrebe sosial status og populæritet i sin egen lille 'klikk', men jeg vil påstå at det er veldig mange her som ville tenkt over det hvis deres venner plutselig syntes at man hadde blitt en skikkelig kjip fyr og tok avstand fra en. På denne måten ville de frarøvet en mye av sin sosiale status, og man ville selvfølgelig lagt merke til dette, kanskje til og med blitt deprimert og nedfor. Jeg er i hvert fall sånn, og jeg vil se på meg selv som en relativt normal kis når det kommer til venner, penger og det som er.
Det finnes sikkert en og annen iskald freak her inne som ville gått vekk fra situasjonen med en 'screw you guys' attitude og funnet seg nye venner med en gang, men det tror jeg er fåtallet, gitt.

Status er viktig, det er mye enklere å bli tatt seriøst om man fra tidligere har litt status.
Jeg var aldri den som var midtpunktet på skolen, jeg var alltid den som slang med leppa og kverulerte med lærerne.
Etter noen år og lærepenger senere fant jeg ut at jeg heller vil ha alle med meg en mot meg, dette betydde total endring i livstilen.

Men jeg roddet det i land som alt annet, idag føler jeg at jeg har masser av venner som stiller opp om det skjer noe, å har alltid noen jeg kan dra til om jeg kjeder meg. Så, enden på visa er, den som vil, den får til!

Tror det er mange ungdomskole/vgs elever som kommenterer her, vil bare få si at hvem du er på vgs ikke har en dritt å si for fremtiden. Alt handler om hvordan du er

Fint med høy selvtillit, selvironi og godt utseende. Da kommer du langt

Liten respons til posten min, så får utdype litt.

Det kan virke som om de fleste her skriver med utgangspunkt i at sosial status faktisk betyr noe for dem, og under illusjonen at det betyr like mye for alle. Sannheten er at status innen sosiale systemer betyr fint lite sammenliknet med selvrealisering og spiritualisme. Til dem som føler seg presset til å konstant imponere andre vil jeg anbefale reise; kom dere ut av komfortsonen deres og få venner som tenker radikalt annerledes enn dere. Så lenge man bryr seg om hva andre synes vil man dømme verden og mennesker man møter med et fremmed sett med idealer (f.eks. man gidder ikke henge med noen fordi man vet at dine venner ikke ville akseptert denne personen), og kan slik gå glipp av noe av det beste verden har å tilby. Dyrk deg selv som menneske! Utforsk verden og sett pris på de små tingene. Tilbring tiden din med mennesker som tenker som deg, og som gjør deg lykkelig. Vær romantisk for faen!

Jo før du begynner å dyrke deg selv som individ, jo før kan du ta din plass som fullverdig medlem av menneskeheten, og ikke nok en slave av dine omgivelser.

Veldig enig i det ErikH sier. Som sagt, så finnes det forskjellig typer status også; Yrkesstatus, sosial status og materiell status. Jeg mener at yrkesstatus er noe som høyner statusen din fordi du antakeligvis har mye kunnskap eller fordi jobben du gjør er noe som andre ser på som positivt (Ex. lege, psykolog). Sosial status er noe som alle kan erverve seg, uansett yrke, men såklart spiller også yrke inn på den sosial statusen (Ikke nødvendigvis i så stor grad, hvis man er flink sosialt). Når det kommer til materiell status vil jeg si at noen ser på det som høy status, mens andre ikke bryr seg like mye.

Jeg må nok innrømme at jeg er litt opptatt av status selv, men prøver å ha en sunn holdning til det som ikke irriterer andre. Materiell status bryr meg svært lite, yrkesstatus bryr meg i den grad at jeg er imponert over at folk har ambisjoner. Sosial status ser jeg også opp til, fordi folk som er flinke sosialt gir mye av seg selv og er ofte spennende å snakke med.
Selv kommer jeg fra en ganske velholden familie, studerer medisin og er veldig utadvendt. Jeg kommer lett i kontakt med folk rundt meg og blir fort likt. Jeg skryter aldri av at jeg kommer fra en velholden familie eller studerer medisin, men etter folk har blitt kjent med meg så merker jeg ofte at folk blir ganske imponert når de hører at jeg skal bli lege og at jeg kommer fra en bra familie.

Er det så mye bedre for de med høy status og se ned på andre med lav sosial status kanskje? Nei.

Hehe du oppfyller stereotypen til kirurgene hvertfall

Men for å svare på topic,

Nei! Jeg Bryr meg ikke om status. Jeg jobber i en bransje som jeg er stolt over forsåvidt, men det er personlig interesse som driver meg. Ikke folkets oppfattning av mitt arbeidsområde eller meg selv.

Jeg trenger ikke status for å vite at jeg er ett bra menneske. Når en trenger status for å fremheve seg selv, så er en kanakje ikke ett så veldig bra menneske eller?

Ellers ser en meg sjeldent i dyre moteklær da jeg overhodet ikke er komfortabel i slikt.

Jeg var opptatt av sosial status før, og jeg kan si dere at det var den mest deprimerende tiden av mitt liv.

Vi var en gjeng fra samme skole som vokste opp sammen, og innad i gruppa fungerte vi veldig greit. Men det var alltid et jag etter å være normal og å ikke skille seg ut.
Var viktig å bruke de rette klærne, den riktige musikken, og en måtte jo selvfølgelig være medlem av en idrett, ha en hobby og ha greie karakterer på skolen, men ikke for bra for da var du nerd.

Denne livsstilen føltes som et fengsel når alt dreide seg om å ha status og aksept ved å gjøre de riktige tingene og det førte til at jeg til slutt ikke orket mer.
Jeg begynte først med å høre på musikk jeg faktisk likte, sa det jeg tenkte og oppførte meg som jeg ville. Dette senket jo selvfølgelig den sosiale statusen til "vennene" mine, som tenkte mest på seg selv og hvordan de selv tok seg ut for å være i den sosiale sirkelen.
Enden på visa ble til slutt at jeg ble mer og mer distansert fra gruppen og sluttet å få invitasjoner til sosiale tilstelninger, bursdagsfester og lignende.

Etter noen år hvor jeg har følt meg liten og lite verdt har jeg kommet meg på bena og skjønt hva livet for min egen del virkelig handler om. Jeg gjør det jeg vil gjøre som gjør meg lykkelig. Gitt opp jaget etter sosial status da dette gjerne kommer av seg selv ved at du er ærlig mot deg selv om hva du vil i livet.
Jeg kan si jeg aldri hatt det så bra som nå. Jeg gir totalt beng i hvordan folk ser på meg, men jeg har kommet til det punktet der jeg vet at folk ser på meg som en kul fyr. Ikke på bakgrunn av hvordan jeg kler meg og hvilken jobb jeg har, men på grunn av hvordan jeg er, og det gjør meg utrolig lykkelig.

Det var faktisk en episode her for litt siden hvor jeg møtte en fra denne gamle gjengen, og etter å ha pratet med denne personen på bussen hjemover ville han ha meg med på en fest med gamlegjengen. Jeg dro dit, og det viste seg at ingen hadde kommet seg særlig videre. Det var fortsatt det samme gamle jaget om hvem som kan fortelle mest om seg selv for å imponere de andre, og jeg tror faktisk svært få av disse menneskene er lykkelige til tross for at de har en økonomi mange faktorer høyere en meg selv.

Jeg vet jeg ikke kan prate for alle, og det er nok helt sikkert mange som blir genuint lykkelige av å jakte på sosial status, men jeg vil anbefale at dere går i dere selv og prøver å finne ut lykken dere føler virkelig er ekte.

Jeg mener sosial status er så meget mer enn materielle goder og yrke. Sosial status er at man har sosiale kunnskaper på et høyt nivå og klarer å bruke dem. En som har høy sosial status ser ikke ned på andre mennesker. En arrogant type ser ned på andre mennesker. Hvem vil gi en drittsekk status? Hvis du kommer i krangel med en du ser ned på, slenger du dritt tilbake eller hever du deg over det? Du sier at du er best og hater å tape, men vi kjenner ikke deg, for alt vi vet kan det være at du bare er han idioten som alle snakker om uten å innse det selv.

Jeg kommer ifra en familie som har store materielle goder. Min mor og min far har høy utdannelse og tjener fett. Vi har flere leiegårder, hytter og tomter. Jeg vil anse at min familie har stor sosial status. Men mine foreldre har mange "vanlige" venner. Jeg har aldri hørt dem se ned på andre i noen som helst form. De har et bra realitetsbilde. Når jeg og noen kompiser krasjet en bil til en av deres foreldre ble alle busta. Jeg var ikke særlig for å gjøre det men jeg fikk like mye kjeft og den samme straffen som de andre. Mine foreldre prøvde ikke å favorisere meg på noen som helst måte.

Mye av det jeg har sagt kan være vanskelig å forstå hva det har med saken å gjøre, men det jeg prøver å si er at ifra mitt ståsted har ikke du høy sosial status.

I motsetning til deg, har jeg ALDRI vært slik... har alltid godt rundt i klær som "tar seg ut" og føles komfortable. har aldri brydd meg stort om hva folk har ment om mine handlinger osv. allt jeg bryr meg om er vell å ta vare på de i rundt meg og ikke meg selv

Jeg er ikke veldig opptatt av statusen min per se, men jeg liker å ha penger nok, fint hus, fin bil og fin dame. Jeg tror de færreste ville være i tvil dersom de fikk velge.
Jeg innbiller meg at jeg gjør disse valgene primært for min egen del. Ikke fordi jeg ønsker at naboen skal bli avindsyk.

Nei, men nå var det ikke det han sa heller.

Bare så det er sagt har jeg ikke lest alle postene her, men jeg vil gjerne legge til min mening. Som sosiale dyr er sosial status noe vi mennesker forholder oss til på et instinktivt nivå. Desverre er ikke høy sosial status synonymt med livsglede og kvalitet, og mange sliter med å finne en balanse siden vi alle har forskjellige verdier.

Hvis man verdsetter ting i livet som automatisk gir lav status, eller som ikke assosieres med den høyere status, risikerer man å få redusert livsglede uansett om man velger å føye seg eller ikke. Slik jeg ser det i et slikt tilfelle er det beste man kan gjøre å bare innse at hva andre mennesker tenker om deg er ikke hva som gjør DEG lykkelig. Selvfølgelig har også forskjellige miljøer forskjellige verdier, og du kan være totalt konge i ett miljø, men en taper i majoritetens øyne.

Sosial status bygger på et system hvor du belønnes med lykke hvis andre mennesker ser opp til deg. Å la seg styre av et slikt primitivt støttesystem for egoet kan ende med at man innser på sine siste dager at man kun har levd gjennom andres øyne. Selvfølgelig er også fremmedgjøring ganske så kjipt. Ikke vær en selvopptatt, narsissisisk klyse av en person, men ikke bry deg for lite heller. Everything in moderation.

Gjør alt jeg kan for å oppnå en høyere sosial status så lenge det ikke innebærer å svikte vennene mine eller henge med klyser. Kall det skryt, men det er faktisk helt sant.
Allikevel gjør det at jeg ikke har noen særlig mulighet til å bli bedre kjent med klysene situasjonen litt enklere, og dessverre er ikke alle vennene mine i denne situasjonen. Det gjør kanskje at de har lettere for å bli litt frista til å gripe sjansen til å bli bedre kjent med en av de jævla klysene når for eksempel han eller hun kommer bort og snakker.

Spyr av å se tidligere venner som oppfører seg så jævla annerledes enn de egentlig er bare for å få respekt. Man kaller dem vel wannabes.

Jeg gir ikke en halv fis for sosial status, henger sammen med venner som har samme interesser, og som ikke oppfører seg som direkte drittsekker, kjøper randomme klær og vettasøren hvilke merker de er, og hører på musikk jeg liker (rock, metal, punk, etc.)

Hvis høy sosial status oppnås ved å være alle andre enn meg selv, så lurer jeg på hva som er vitsen. Da vil det jo være falskt uansett.

Synd for TS at legeyrkets anseelse er på vei ned. Folk foretrekker kvakksalvere og svindlere ("alternativ medisin") i større og større grad, og internett gjør at folk føler at de har bedre oversikt over helserelaterte temaer. Da er det ikke så mye plass til "ufeilbarlige autoriteter".

Horebukk er vel blitt en status nå, kanskje TS heller burde satse på den karrieren siden sosial status var så viktig for han

Legeyrket var jo noe annet før i tiden, nå er de mer en geng nikkedokker for legemiddelindustrien som hiver piller etter deg før du har forklart problemet ditt..

Mye av jobbene er rent rutinearbeid som en ufaglært svenske kunne gjort like godt med noen dagers opplæring, og så drukner de jo i papirarbeid for å gjøre det elskede byråkratiet fornøgd.. med dertil mindre tid til pasienten..
Det er ikke lett å være lege i dag..

Jeg bryr meg ikke om sosial status på den måten at jeg må være på toppen, men på den måten at jeg helst vil ha muligheten til å være venner med så mange som mulig. Derfor vil jeg ha den sosiale statusen som gir meg mest folk å være sosiale med og ha det moro med! Et sted i midten er passe til det.

1. Du er nok litt mer ekstrem enn meg, men jeg bryr meg også om status. Gjør ikke hva som helst for status. Jeg liker å bli sett opp til, men det viktigste er å komme godt overens med de JEG liker. Akkurat nå er jeg i førstegangstjeneste og vasker dass hver dag for 4500 i måneden, så for øyeblikket er det ikke mye kjempestatus å skryte av. Er dog fornøyd med den sivile delen av livet mitt, der er ting på stell, og jeg har også planer om relativt prestisjefylte studier etterpå. Gleder meg til det.

2. Min første tanke her er NEI. Jeg studerer det jeg liker å studere, som bringer meg videre til et yrke jeg liker å jobbe med. Men når jeg tenker meg om, så er det en betingelse at jobben faktisk er anstendig aktet. Jeg ville ikke vært fornøyd med en lavstatusjobb. Jeg vil ikke at andre skal se på meg og tenke "Han kom ikke lengre i livet, nei". Jeg trenger ikke være lege eller statsminister, og jeg trenger heller ikke være steinrik (selv om jeg har konkrete materialistiske mål i livet, som vil kreve en viss økonomi), men jeg vil heller aldri være fornøyd med en jobb hvem som helst kan få, f.eks. ekspeditør i dagligvarebutikker/bensinstasjoner, ufaglært renholdsarbeider, eller lignende. Funker veldig fint å ha det midlertidig, men som karriere? Nei.

3. Nei, det gjør jeg ikke. Det er kun dersom det oppstår noe feider mellom meg og vedkommende. Har sinnsykt mange venner fra grunnskolen som har droppet ut av både skole og arbeid, lever livet i narkorus på baksiden av kjøpesenteret og lignende. Ser ikke ned på noen av disse. Unntaket er de jeg kommer i "krangler" med. Da forsvinner medfølelsen, og jeg tenker mer på hvor miserabelt liv vedkommende faktisk har, og hvor mye bedre jeg faktisk er. Jeg holder meg alltid for god til å nevne noe av dette, selvfølgelig. Men man gjør seg jo alltid opp tanker.

Noen som er enig med meg i at den likegyldige holdningen folk har til sosial status, er med på å begrense utviklingen i samfunnet vårt? Hvor er konkurranseinstinktet? Om noen sitter her og gir faen i sosial status, men har dertil også ingen produktive sider med seg selv, så ser jeg kraftig ned på han. Slike mennesker som er mer slitasje enn til hjelp for samfunnet, er pinlige. Jeg snakker nå om de som hopper av etter artium og begynner å jobbe på en lokal butikk. Arbeidsmoralen deres er pinlig dårlig, og i dagens skole som har et så stort fokus på at elevene skal kommunisere med hverandre, er det vanskelig å ikke bli smittet. Det burde være hardere konkurranse om de aller fleste studieplassene i Norge. Studer og få anerkjennelse!

Bryr meg ikke om sos. Status, bare man lever godt og liker livrt sitt. Men noen av oss maå skaffe seg en "høyere" status enn andre ellers går ikke samfunnet rundt.

Alle vil vel bli anerkjent, men man søker anerkjennelse på forskjellige arenaer. Noen prioriterer f.eks. å ha mye sex fremfor å ta master i molekylærbiologi. (Ikke at jeg påstår det er noen motsetning her...)

Mennesker er forskjellige. Det vil alltid være mange som fnyser av folk med høy og tørr utdannelse, og heller ser opp til folk som går livets skole, og som storkoser seg på veien. Det å leve et liv hvor man har alt man trenger, og er omgitt av venner og familie, er for mange det ultimate. Dette trenger langt i fra å innebære høy utdannelse. Det trenger ikke innebære mye penger heller. Kanskje ligger lykken i å jobbe på den lokale Rimien. Jeg selv sikter definitivt "høyere" på karrierestigen, men det betyr ikke at jeg nødvendigvis blir verken lykkeligere eller bedre anerkjent.

Livet er nå noe forunderlige greier.

Jeg har alltid vært opptatt av å være best, og fryder meg ofte over å få ting til bedre enn andre. Jeg gjør det mest ubevisst, og mener heller ikke noe vondt med det.
Jeg tror at de fleste som har vokst opp i det norske samfunnet har blitt preget av Janteloven, og man ser ned på de fleste andre, selv uten at man har grunn til det.

Når du skal dø (naturlig/får kreft etc.) kan du bruke dine siste dager på å tenke gjennom om det var verdt å leve etter hva andre synes eller ikke.

^
|
|
Til slutt er ingenting vært noe.

For å være ærlig, så kan jeg si at sosial status ikke har mye å si for meg, men jeg vet at det har mye å si for andre... noe jeg respekterer, de ønsker noe annet i livet enn det jeg ønsker og prøver å oppnå det, sånn er det bare. Vil vel si at jeg er en person som ikke er populær, vil heller ikke være det ettersom at jeg faktisk trives å være mye alene til tider. til vanlig er jeg mye alene, men jeg har gamle venner som jeg kan stole på og vet kommer til å være venn med meg resten av livet. ønsker da å bli noe innen IT i fremtiden min, et yrke som jeg ser på som ganske spennende, ok lønn, og et yrke man trives godt i ville vært drømmen for meg, heller det enn å tilbringe flere 100 dager av livet sitt med et yrke du ikke trives i bare for å oppnå en status, menmen det er sånn jeg ser det.

Status ja, relativt begrep. Hvis det er snakk om moteklær, og utseende-relaterte materielle ting, så har jeg absolutt null respekt for det! Klær definerer på mange måter folk, men det er personen og han/huns tanker/intellekt som utgjør en basis for status systemet mitt. Selv, er jeg godt likt av mine venner og selv om jeg kanskje kan oppfattes som en boms fra Drammen, så kommer jeg godt overens med mange fra Bærum som er av den litt mer snobbete typen. Dette er rett og slett fordi jeg er har bygget bevisst en personlighet de fleste liker, og som tillater meg å komme over ens med de fleste. Så svaret mitt er: Sosial status betyr ikke noe for meg, kun personlige egenskaper og særtrekk.

I don't care how stupid I look, Im having more fun than you

"For jeg har venner, brennevin og køl og når vi griller sitter kongen for seg sjøl" - kongen av camping plassen - Ole Ivars

jeg bryr meg altså veldig lite om min sosiale status, men er det noe uten om det hverdagslige så byttes t-skjorta og joggebuksa med en skjorte og jeans

Hvem definerer hva som er av høy sosial status og hva som er av lav? Som påpekt tidligere i tråden er dette noe som er høyst variabelt fra sted til sted og tidsrom til tidsrom. Jeg prøver ikke å tenke på det, men det er selvsagt viktig for meg at mine omgivelser liker meg og har et ok bilde av meg som person.