jeg har en litt eldre fastlege som ikke differensierer mellom fx cannabis og heroin. Derfor har jeg, av han, fått diagnosen: "Narkoman". Dette har ført til at jeg omtrent ikke får noe somatisk hjelp med mindre jeg holder på å dø.
Det foregår en aktiv diskriminering av "narkomane" i dagens samfunn. Mye grunnet slike holdninger som en del her i debatten fremlegger.

Jeg har fx en vond rygg, har vært operert for dobbelt prolaps en gang, og av og til gått på medisiner mot smerte. Nå etter at fastlegen "oppdaget" at jeg var en slik farlig "narkoman", så får jeg ingen slik hjelp. Sist jeg hadde behov for smertestillende skrev legen meg inn på sykehuset istedenfor. Og skrev i innleggelses papirene "narkoman. uklar status. scizofreni i slekten" som om noe av det skulle være relevant for mine rygg problemer. Hva slags behandling tror dere man får på et norsk sykehus når fastlegen stempler en som "narkoman" ? Man blir behandlet som spedalsk. Ingen lege ville ta ansvar, det ble gitt paracet og utskrevet samme dag. Neste dag, ny tur til fastlegen, med krykker for å kunne gå pga smerter. Ny innleggelse,(fastlegen er også redd for å ta ansvar. farlig narkoman som jeg er), hvor jeg nok engang fikk paracet. Denne gangen ble jeg holdt et døgn for observasjon tho, og neste morgen etter legevisitten(som også førte til paracet) så kom det en lege snikende. Hadde kjent igjen etternavnet mitt og lurte på om jeg var i slekt med NN (min bestefar). Når det kom frem at jeg var NN's barnebarn så var plutselig alt greit. Det ble gjort en skikkelig fysisk undersøkelse som medført resept på medisin som virker, samt lovnad om ny operasjon innen uker(!) om ikke dette gav seg.

Moralen er at som "narkoman", får man ikke den behandlingen man faktisk har krav på av helse norge AS med mindre man er "heldig" og tilfeldigvis er barnebarn av en kjent lege..

Dette er bare et eksempel på hvordan narkomane blir behandlet i dagens sammfunn. Dette skjer så ofte at mennesker i min situasjon heller går til gata og kjøper sterke morfin preperater i perioder med smerter, enn å gå til fastlegen.

Og kun fordi jeg er så farlig at jeg røyker litt cannabis(!)... Det skal ikke mer til å bli stemplet som "narkoman" i norge om man er litt uheldig med fastlegen.

De aller fleste som har vært rusmisbruker over en lengre periode har ikke hatt en bra oppvekst. Mange har rusmisbrukere som foreldre. De har kanskje blitt mobbet på skolen, slått av foreldre, psykisk nedtråkking fra foreldre, seksuelt misbrukt, bodd i flere instutisjoner eller fosterforeldre igjennom oppveksten. Noen har traumatiske opplevelser de har fortrengt. De fleste sliter psykisk, og rømmer fra tankekjør ved bruk av rus. De fleste har ikke ett normalt forhold til det å takle følelser, så de rømmer i rusen fra følelser. De takler kanskje ikke sosiale situasjoner som mennesker flest, så de rømmer i rusen. De har kanskje ikke blitt akseptert av menneskene rundt seg i oppveksten, så de finner aksept i rusmiljøet. De sliter kanskje med nerver, eller fysisk ubehag/smerter, så de rømmer i rusen.

Det er ett fåtall av de tunge rusmisbrukerne jeg kjenner som har hatt ett særlig bra liv, og de som bare havner i ett periodisk rusmisbruk av nyskjerrighet har som regel ikke like store vansker og slutte med det i forhold til de som sliter fra før av. Å trust me, de aller fleste jeg kjenner er rusmisbrukere.

Mennesker med holdninger som "selvgjort er vellgjort, de har fortjent det" gjør det bare vanskeligere for narkomane og klare å slutte med rus, for og så intigrere seg i samfunnet igjen.

Når ett menneske med problemer først finner ut at ett rusmiddel, f.eks heroin, får de til og totalt gi slipp på vonde følelser, ekle tanker, fysiske smerter, så skjer det ett automatisk sug etter og innta heroin i en annen situasjon hvor du møter på vanskeligheter. Ihvertfall etter du har innkjørt dette mønsteret mange ganger og det blir en automatikk i tankene.