For en drøy uke siden så mistet min kontakt i psykisk helse søvnenm sin, 15 år gammel, i en bil-ulykke. Jeg bryr meg så inderlig om denne personen, men om det skulle vøre et familiemedlem eller kjæreste. Jeg sørger så mye på vegne av henne og skulle ønske jeg kunne bære noe av smerten for henne. Verden er blitt et mye mørkere sted. Jeg harvest en del kokain, hasj, alkohol, benzo og oxy for å holde ut. Dette kan vel ikke være normalt? Det preger meg så intenst

Mye skrivefeil, er full…

Syns det høres helt normalt ut, du kjenner personen og bryr deg, dermed videreføres smerten over på deg, så er det jo det neste vanlige steget, du bruker denne medfølelse for å bunkre opp med stoffer du liker å innta, og har nå en "unnskyldning" for å handle inn og bruke.

Dømmer ikke, du spurte, jeg observerer og forteller hva jeg ser

det kalles empati.
en veldig verdifull egenskap, som virker bli mer sjelden generelt sett for tida.

Jeg greier ikke bry meg noe særlig om andres problemer men er jeg helt unormal? Jeg har følelser og får dårlig samvittighet for ting jeg føler jeg har skyld i og kan til en viss grad oppleve det TS gjør men jeg greier ikke ta det noe særlig innover meg og bry meg. Kan synes synd på folk men har aldri i mitt liv latt det gå utover min egen psykiske helse, er det fler som hsr d sånn? Skulle ønske jeg greide å bry meg mer på en måte

Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønte det siste svaret der….
Jeg føler virkelig med henne. Det ødelegger meg helt… drt er så mørkt. Jeg vet godt at jeg ikke kan gjøre noe for henne. Men om jeg kunne bært noe av smertene hennes, overtatt den en time innimellom så skulle jeg gjerne gjort det

Så du bruker hennes sønns død som en anledning til å ruse deg på benzo, ozy, coke weed og alkohol..?

Hvordan folk opplever et slikt tap, takler sorgen og lever videre er naturligvis individuelt, men ingen er uberørt av det
og for de fleste vil et slikt tap være noe de bærer med seg livet ut og som forandrer de. Ikke til det bedre eller verre,
men til en som har mistet et barn.

Tror du noe av reaksjonen din kan være en frykt og uvisshet rundt hvordan dette ville påvirke den relasjonen
du har med vedkommende? Ikke at du nødvendigvis tenker det, men at det påvirker deg ubevist for det høres jo ut som dette
er en person som er og har vært viktig for deg.

Jeg vet ikke, jeg bare kjenner at dette ikke er normalt i det hele tatt… det er ikke slik at jeg bruker anledningen til å ruse meg, men jeg føler ikke jeg har så mye valg, det er virkelig vanskelig å holde dette ut og snakker med andre folk i psykisk helse ofte nå for å holde ut…

begynte å tenke litt på det hær.
hvorfor har hun delt så personlige hendelser med deg ts?

Kan dele en pasient/vernepleier opplevelse. Var ufrivillig en gang innom de.

Likte henne godt fordi hun behandlet meg med respekt og alltid i godt humør.

En gang så ble hun angrepet av en annen pasient mens jeg og hun gjorde aktiviteter sammen. Ingen andre rundt og jeg stoppet ett pågående angrep på henne. Hun var sykmeldt en stund men rakk ikke å skje noe mer enn at en forferdelig type jokket på henne og kom tilbake med en helt annen tilnærming. Hun slapp ikke folk til seg lenger men blandet seg inn i behandlingen og var med på alt og fikk meg ut derifra for alltid, som jeg kjempet for.

Kjenner meg igjen at man kan kjenne på forelskelse som ts gjør men det er kun jobben demmes og kan godt henne hun må ta tilbake sitt domene på arbeid på en annen måte etter sorg.

Er det en greie? At ruspasienter får følelser for kontaktene sine?

Føler med TS, men fraråder deg å håndtere vonde følelser med rus. Snakkerav erfaring

Det er helt normalt at folk utvikler følelser til sin nærmeste men det er muligens ikke mange situasjoner i livet man har en i arbeid som sin nærmeste heldigvis, jeg takler ikke å ha statsansatte på arbeid veldig nærme lenger men av grunner jeg ikke forstår så fortsetter noen av de å forsøke. Fordi de jobber sånn?

Var ikke en ruspasient og kjenner ikke så godt til den båsen.

Tror det er veldig vanlig. Hvilke type følelser kan sikkert variere. Men det er så vanlig at det er et tema under utdannelsen for både leger, psykologer, prester og sikkert en del andre. Så blir sikkert litt av de samme mekanismene som slår inn i rusbehandling? Folk viser sin sårbarhet og blir møtt med varme, omtanke og forståelse framfor fordømming og gode råd og enkle løsninger. Spesielt om behandlingen pågår over tid tror jeg det lett kan bli følelser. Du ser dette mennesket flere ganger per måned og deler ting du kanskje aldri har delt med noen før. Det skaper både tillit og en form for intimitet eller følelse av intimitet som pasienten kan ha vanskelig for å sortere eller forholde seg til. Og det kan sikkert bli følelsesladet og nært også for behandler i enkelte situasjoner. Men de kjenner jo til dette og har en plan for å håndtere det. Den som går til behandling må jo bare sortere ut slikt selv.

Er nok ikke normalt å utvikle følelser for leger, men man kan jo prøve å fortelle seg selv at det er helt normalt..
Det er normalt å utvikle følelser til personer man har nære forhold med, god kontakt med og som man er veldig mye med.

Sånn som denne tråden går så kan det jo se ut som at visse rusbrukere tror det er normalt å bli forelsket i legen sin eller missforstår følelsene sine bare fordi man forteller og snakker om de tingene man må for å skulle bli frisk/rusfri

Forelskelse er også en følelse, men det trenger jo ikke være forelskelse folk føler. Det kan være de føler det er oppstått et vennskap eller at de har fått seksuell tenning på behandler.

Behandler kan være langt mer enn leger og psykologer. Det kan også være spirituell eller religiøs veileder eller leder i menighet.

Hva er egentlig normalt? At det skjer ofte nok til at det er et eget tema under utdannelse til forskjellig fagutdanning viser nok at dette skjer relativt ofte. Så det er ikke unormalt. Folk flest vil nok i en slik situasjon enten ikke gjøre noe med sine følelser fordi de skjønner det blir kleint. Eller de velger kanskje å være ærlige også om dette. Og det er jo og helt greit, for da vil de få en forklaring på hvorfor de føler slik og at det kommer primært av at de er i den situasjonen de er i. Og de får en korrigering på behandler/pasientrollene.

Jeg kjenner ikke at jeg er forelsket i henne, men det er absolutt en jeg bryr meg mer om enn de fleste andre. Reaksjonen på at hun har mista sønnen sin er altoppslukende. Hun har ikke fortalt meg det, det stod i avisa. Men hun deler en del av privatlivet sitt, vi har avtaler på fritiden også. Sp det er blitt en veldig god venn.
Jeg forstår fortsatt ikke at det er mulig å reagere så sterkt

Har lest alle svarene om igjen, og det er interessant det dere skriver.
Jeg har aldri opplevd en slik sorg overfor verken familie eller venner. Jeg bryr meg oppriktig om denne mora og det er så altoppslukende. Jeg skjønner at jegvikke kan gjøre noe som helst for henne. Og jeg aner ikke om hun kan komme tilbake til samme jobb etter denne hendelsen. Men jeg har jo kjent medfølelse for andre før,
Men ikke på langt nær på dette planet.

Hva skam jeg si og h a skal keg ikke si den dagen vi møtes igjen?

Du trenger ikke overtenke dette. Det er naturlig at det blir følelser. Du møter jevnlig en behandler som møter deg med respekt og omsorg. Det er ikke rart dette er en person som betyr mye for deg, for du får mye ut av behandlingen. Tror du bare skal forsøke å være den du er, si noe støttende, trenger kanskje ikke være mer en kondolerer. Så kan det stoppe der eller praten kan gå dypere om det er utvikler seg slik.

Har tenkt på no sånn som dette : gi henne en god klem, og si at jeg er her for henne som en venn (vi er venninner, vi snakker om det meste til hverandre og møtes på fritiden), si at hvis du vil hjelpe meg så kan du fortelle meg åssen jeg kan hjelpe deg. Vi kan snakke om det tragiske som har skjedd, om sønnen og minner osv, eller vi kan snakke om hva som helst annet for å kanskje prøve å få fokuset hennes over på noe annet for en stakket stund. Aner ikke helt hva jeg skal si eller gjøre…
Men jeg må komme
Meg opp av den gropa jeg er i nå.

Jeg skam snakke med noen andre i psykisk helse etterpå. Lurer også på hva jeg skal si til dem. Det er dette som opptar meg nå og oppsluker meg helt for tiden. Er det greit å fortelle om sorgen jeg kjenner? Det er deres kollega som har mistet sønnen, så dette er vel ikke akkurat enkelt for dem heller. Men jeg føler dette er langt over kanten på hvordan jeg ellers ville reagert på noe slikt…

Grunnen til at jeg skrev det jeg gjorde var at for meg så kan det se ut som at du er veldig forelsket- uten å nødvendigvis skjønne at du er det.
Det var også derfor jeg stilte spørsmål ved om denne sorgen for hennes sønn ikke er like sterk som ditt ønske om å kunne «være der» for henne.

Når du sier at du vil være der for henne så innebærer jo det at du utvikler ett mer intimt forhold. Dette ville visket ut din rolle som pasienten hennes, og det er derfor jeg tror du opplever dette brennende engasjementet rundt det å kunne gjøre noe for henne.

Konklusjonen min er altså at denne sorgen du opplever så sterkt egentlig er en sorg som har oppstått på grunn av at du ikke får brukt denne situasjonen til å oppfylle dine egne ønsker. Jeg utelukker ikke at alt dette kan ha pågått i underbevisstheten din.

Den ene utelukker dog ikke den andre, du kan så klart ha ekte medfølelse for situasjonen hennes i tillegg til ett ønske om å eskalere relasjonen deres.

Hvis du er ubekvem med situasjonen så kan det nok hjelpe å fortelle henne eller kollegaene hennes. Da vil du mest sannsynlig få en mannlig kontaktperson slik at faren for dette blir mindre i fremtiden.
Det hadde jeg opplevd som en veldig flau situasjon, og absolutt ikke noe jeg ville hatt i mine papirer, det er nok noe som kan forfølge deg i fremtiden, så hvis jeg var deg ville jeg spurt om å bytte uten å nevne den spesifikke årsaken.

Jeg føler meg virkelig ikke forelsket…. Har reagert på min egen reaksjon og lurt på om jeg kan vøre forelska uten å ha tenkt over det, men det er ikke det heller. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe, men det er ikke noe å gjlre, sønnen hennes forblir død og det er livsendrende for henne. Jeg vet at hun har mange rundt seg som støtter henne nå, og det er en hjelp å tenke på det. Tror ikke jeg er forelska altså… men hun har vist en spesielt genuint måte å bry seg om meg, og jeg bryr meg genuint om henne. Men akkurat dette må jeg prøve å komme ut av, jeg kan ikke drive å sørge så inderlig over et tap som ikke er mitt

Helt innerst er det selvoppholdelsesdriften som regjerer og den setter farge på alt vi gjør, sånn er det for alle,
men den kommer i mange former og viser seg oftere som medfølelse og omtanke en åpenbar egoisme.

Det handler først og fremst om deg, ikke henne og i bunnen av denne følelsen du prater om ligger en frykt for
at tapet hun har opplevd vil føre til at hun ikke lengre kan gi deg det du trenger.

Jeg syns det hørtes så rart ut…. Jeg er åpen for alle muligheter her, men jeg føler så oppriktig med henne. Jeg har andre å snakke med og kan nok være at hun bytter jobb nå, det er liksom ikle det at jeg er redd for å miste HENNE, men at jeg føler så inderlig med henne, hunner et så veldig godt menneske med stort hjerte for alle rundt seg. Syns det er ufattelig leit at hun skulle oppleve å miste sønnen sin på den måten.
Men jeg ønsker å forstå hva jeg føler på og hva jeg kan gjøre med deg. Tenker at mest mulig fokus UT og prøve å holde meg opptatt med ting

Kan også nevnes at jeg har kompleks PTSD og for noen pr siden mistet jeg en kjæreste i selvmord. Folka i psykisk helse mener at kanskje reaksjonen min kan forsterkes av dette, selvom det ikke er noe jeg tenker på eller som preger meg nå, så kanskje det plager meg ubevisst i denne situasjonen?

Det står så mye om forelskelse og følelser her, men jeg er altså ikke forelska i vedkomne… men det er en jeg bryr meg svært mye om. Men det er andre flotte og dyktige folk i psykisk helse i kommunen, så jeg vet jo at jeg vil få god hjelp videre. Men denne reaksjonen her var heftig og ikke noe jeg ønsker å oppleve igjen, og noe jeg gjerne vil finne mer svar på

Ja, kan se det første der du skriver.
Men når det kommer til dette med forelskelse og besettelse… altså, jeg er en kvinne som liker menn, og jeg er forelsket i en annen. Tror heller det må være noe med at hun har hjulpet meg mye og betydd veldig mye for meg. Grunnen til at vi har hatt kontakt på fritiden er et ønske fra hennes side, men noe som ikke har skjedd på en stund fordi jeg er altfor opptatt med mitt og mine (jobb, en skokk med tanteunger osv). Så jeg kan helt oppriktig si at jeg ikke kjenner- eller har kjent på noen form for forelskelse eller besettelse. Det hender også at jeg ber om pause i kontakten og terapien i perioder jeg ikke føler behov for samtaler.

Men jeg føler noe av det samme overfor henne som jeg gjør for min mor. Når mamma har det dårlig går det virkelig oppriktig inn på meg. Omtrent sykelig til tider, det kan nok ha med gamle traumer å gjøre. Men dette er jo heller ingen mors-figur for meg… ønsker å komme til bunns i denne heftige reaksjonen

DrDeath:
Jeg må innrømme at svaret ditt bekymrer meg litt… at det ikke hørtes bra ut for utenforstående… jeg er vanlig en temmelig oppegående, reflektert jente med mye selvinnsikt, jeg har fått mye god hjelp i psykiatrien opp i gjennom og lært et hav av selvhjelpsteknikker opp i gjennom og virkelig tatt til meg behandling og kommet langt psykisk. Jeg har vært tilnærmet psykisk frisk de siste åra, men akkurat denne hendelsen og min reaksjon bekymrer meg… kan jeg ha blitt syk igjen? At noe er blitt trigga eller noe av mine egne gamle traumer?

Det føltes flaut å snakke om egentlig… derfor jeg skriver anonymt på et forum, og det er godt å gå utenforståendes synspunkt, men må også innrømme at jeg blir innmari forvirra…

Er det en ikke underlig at du har en privat relasjon til en behandler? Omgåes på fritiden og si at dere er venninner? Kanskje du legger veldig mye mer i denne relasjonen en det behandler gjør?

Du sa også noe om at du frykter at behandler ikke vil fortsette i jobben? Da er det kanskje som andre var inne på egentlig ikke sorgen for hennes tap du kjenner, men sorgen eller frykten for at du mister behandler?

Det vanlige er at behandler pasient relasjonen holdes profesjonell. Og at det ikke utvikler seg til privat relasjon. Det er kanskje ikke noe krav om det, men det virker jo når en ser det du skriver som det hadde blitt enklere for deg om relasjonen kun hadde vært behandler/pasient.

Hva du skal si til andre behandlere aner jeg ikke. Men ærlighet varer ofte lengst. Og relasjoner er jo ofte et problemområde for de med ptsd. Så klarer du snakke til andre i psykisk helse om dette så kan du kanskje høste erfaringer og vokse på det du går gjennom nå. Kanskje er dette noe som gir deg anledning til å flytte fokus og forsøke å skape nye relasjoner utenfor behandling?

Jeg kan godt forstå at en sa kraftig reaksjon på en sorg som ikke er min, ikke mitt tap, og mye som er skrevet her kan se ut som at jeg er forelska i dama. Men akkurat det kan jeg utelukke. Har aldri følt det på den måten… det er blitt en veldig spesiell venninne for meg, men jeg har fortsatt ikke takka ja til å komme på besøk - syns det blir vel nørt så lenge vi også skal ha en «terapi-rollen», selv syns jeg hvertfall det enkleste når jeg skal dele dypt private ting at vi ikke har altfor tett kontakt på fritiden.
Noen skriver over her som et spørsmål om følelsen for å kunne være der og trøste henne er sterkere enn følelsen over hennes tap. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe, men vet godt at jeg ikke kan det. Og jeg vet at hun har mange rundt seg og at hun blir godt tatt vare på. Nå har det gått nesten to uker siden dødsfallet, og det går bedre her. Men den reaksjonen jeg hadde/fortsatt har litt av han skremt meg… at jeg skal tåle dødsfall osv til folk som står meg nær SÅ dårlig…

Ts her.
Denne tråden har virkelig gjort meg forvirra og jeg har omtrent begynt å tvile på meg selv…nå er det to uker siden dette skjedde, og jeg klarer meg bedre. Mye fordi jeg har hørt at hun og familien takler dette relativt bra. Men jeg sitter litt på andre enden av det som et stort spørsmålstegn. Kan det være at det er en person som har vist meg veldig mye tillit og forståelse over mange år? Dette er en sykepleier, og jeg har hatt andre «behandler/pasient»forhold uten at slike ting har gått såpass innover meg.
Men det noen her skriver om at ønsket jeg har om å få trøste henne sikkert er sterkere enn sorgen jeg føler på hennes vegne syns jeg hørtes ganske sykt ut… jeg kjenner meg ikke igjen overhodet, men så har man jo en underbevissthet man ikke alltid kan forstå seg på. Men jeg brur meg genuint om henne, det er ikke slik at jeg ønsker henne noe vondt i hele for min egen vinnings del.. nei, det hørtes sykt ut…
Har også virkelig gått inn i meg selv for å tenke over og kjenne etter om det kan være forelskelse som så mange her skriver. Men jeg har kommet frem til at det er ikke det heller… uansett hva dette har vært så er jeg glad for at det føltes lettere nå, men sitter som sagt igjen som verdens største spørsmålstegn. Noen her som har vært i samme situasjon?

Hei igjen, godt du har begynt å komme deg på bedringens vei, kan forstå at du har vært oppgitt og forvirra over situasjonen. Når man opplever så mange ukjente følelser og spesielle tanker så er det ikke rart at man begynner å få litt problemer med å fungere skikkelig.


Jeg tror denne reaksjonen har blitt trigget av at hun som har hjulpet deg en del nå gjennomgår en veldig lik situasjon som det du gjorde når du mistet kjæresten din til selvmord. Jeg tror at dette har dratt mye gammelt grums opp til overflaten, ting du kanskje ikke har vært klar til å bearbeide tidligere.
Jeg vet ikke om det har trigget en frykt i deg for å miste flere(henne), eller om det hovedsakelig er ett genuint ønske om å kunne betrygge noen som har vært der for deg, kanskje er det begge deler? Kanskje ingen av delene?
Mulig du klarer å finne ut av det nå som ting har begynt å roe seg, da blir det lettere å reflektere over de siste ukene og trekke noen konklusjoner ut av det.

Forresten, det er ingenting galt med å være redd for at du potensielt kan minste din behandler.
Husk at du skylder henne ingenting, så om denne sorgen egentlig skulle komme av at du er trist på dine egne vegne- så er det helt greit!
Hun har fått betalt for å gjøre jobben sin som i dette tilfellet har vært å hjelpe deg med dine problemer. Hun forventer ingenting i retur, og det skal hun selvsagt heller ikke gjøre. Da måtte dere ha byttet rollene deres først og fremst, slik at hun ble din pasient.

Når jeg sa at situasjonen ikke så helt bra ut for utenforstående så kom dette av at du virket så ekstremt besatt, og jeg var nesten litt redd for at det kunne utvikle seg i retning av stalking og lignende. Det som roet meg litt vekk fra dette var at dere hadde ett forhold på privaten, så jeg konkluderte med at begge var «delaktige» i at ting har blitt som det har blitt. En annen ting er at du er en straight kvinne selv, så da føler jeg at en slik besettelse blir mindre sannsynlig.



Det foregår veldig mye i underbevisstheten vår, noen ting vil vi aldri få svar på. Uansett, som jeg nevnte tidligere, nå som du begynner å få dette litt mer på avstand så vil du lettere kunne analysere situasjonen. Forhåpentligvis finner du ut av det slik at du vet hva som foregår om du opplever noe lignende igjen.
Alle rusmidlene du benyttet deg av kan ha bidratt til å øke forvirringen din også. Kokain- nedtur kan skape mange sterke følelser, alle andre rusmidlene du har brukt også kan ha bidratt med sin del av kaken også.

Kan godt være at jeg har skrevet litt rotete og uttrykt meg feil.
Men det er ikke slik at jeg frykter at hun skal slutte i jobben, men noe jeg kanskje regner litt med da, etter en slik hendelse det må vøre tungt å høre på andres problemer når man har vært gjennom noe så traumatisk og livsendrende. Men jeg har hørt i det siste at hun og familien takler dette relativt bra, og det har hjulpet meg en del å få vite det.

Jeg sitter på en måte på den andre siden av «bobla» som verdens største spørsmålstegn… jeg kan ikke ta folks sorg inn på meg på den måten, det er brutalt… jeg skulle egentlig i traumeterapi for en del år siden, men de sa at ikke alle har godt av traumeterapi, for noen kan rett og slett det beste være å legge lokk på det. Og det har jeg gjort og levd sånn tålig greit med de siste åra.
Men hvis jeg skal prøve å forstå meg selv og denne heftige reaksjonen så må det være en blanding av at jeg virkelig bryr meg om denne personen og ønsker henne bare ALT godt, så blir sønnen revet så brutalt bort, og at det ligger mye ubearbeidet grums under overflaten hos meg som kanskje kan komme opp i en slik situasjon?

Det jeg leser mellom linjene i det du skriver er at dette har gitt deg ptsd flash, kanskje uten at du var klar over det selv. Du skreve noe om at du fryktet hun ville slutte i jobben. Og der tror jeg alt kaos stammer fra. Du er ubevisst livredd for å bli forlatt. At sykepleieren sier opp jobben er på et vis at du blir forlatt igjen. Som med selvmord. At du har vært så opptatt av å lindre hennes smerte gir også mening i den settingen. For det kan være ubevisst at ditt ønske om å vise at du bryr deg egentlig er din egen frykt for at sykepleieren velger deg bort.

Ingenting av det jeg har skrevet er ment som kritikk av deg, din situasjon eller det du står i nå. Vi er som vi er. Og vi blir sånn av summen av vårt liv. Du har opplevd kjipe ting. Slikt former. Mer enn man ønsker. Ptsd pasienter har jo ofte problemer i relasjoner. Og når en tenker på din situasjon så blir det jo ekstra sårt for deg pga hvordan du mistet tidligere kjæreste. I lys av alt dette tror jeg dine reaksjoner er helt naturlige og forståelige. Når du nå vet at det går greit eller bedre for sykepleieren klarer du lande litt, og panikken avtar noe. For nå vet hodet ditt at det er svært gode sjanser for at sykepleieren straks er tilbake i jobb og dere kan fortsette den relasjonen. Panikk=avlyst.

Jeg vet fortsatt ikke om hun kommer tilbake i jobben eller om hun kan tenke seg å jobbe med det samme etter dette. Jeg ønsker kun for henne at hun skal gjøre det som er best for henne videre, jeg får hjelp av andre i psykisk helse så sånn sett går det greit.
Men du kan nok ha rett i at dette trigger gamle traumer i meg som jeg ikke er helt bevisst på…

Tragisk som en bilulykke der liv går tapt tror jeg kanskje ikke at sykepleieren vil snu opp ned på livet sitt nå etterpå. Først må hun få den tiden hun trenger til å bearbeide hendelsen. Og det virker som hun bra folk rundt seg så det går seg nok til. Jeg tror folk flest i en slik situasjon faktisk vil velge å gå tilbake til jobben etterpå. Fordi jobben er noe håndfast, noe de behersker og er flink til. Det å gå på jobb gir en pause i sorgen og tunge tanker. Jobben kan fort bli en kjærkommen avledning for henne. Kanskje tar hun ut all ferie nå for å få landet skikkelig, men jeg tror nok at du ser henne igjen over sommeren. I mellomtiden er det jo veldig bra at du har et annet psykisk helsetilbud slik at du ikke blir stående alene nå.