Sitat av
Anonym bruker
Har tenkt på no sånn som dette : gi henne en god klem, og si at jeg er her for henne som en venn (vi er venninner, vi snakker om det meste til hverandre og møtes på fritiden), si at hvis du vil hjelpe meg så kan du fortelle meg åssen jeg kan hjelpe deg. Vi kan snakke om det tragiske som har skjedd, om sønnen og minner osv, eller vi kan snakke om hva som helst annet for å kanskje prøve å få fokuset hennes over på noe annet for en stakket stund. Aner ikke helt hva jeg skal si eller gjøre…
Men jeg må komme
Meg opp av den gropa jeg er i nå.
Grunnen til at jeg skrev det jeg gjorde var at for meg så kan det se ut som at du er veldig forelsket- uten å nødvendigvis skjønne at du er det.
Det var også derfor jeg stilte spørsmål ved om denne sorgen for hennes sønn ikke er like sterk som ditt ønske om å kunne «være der» for henne.
Når du sier at du vil være der for henne så innebærer jo det at du utvikler ett mer intimt forhold. Dette ville visket ut din rolle som pasienten hennes, og det er derfor jeg tror du opplever dette brennende engasjementet rundt det å kunne gjøre noe for henne.
Konklusjonen min er altså at denne sorgen du opplever så sterkt egentlig er en sorg som har oppstått på grunn av at du ikke får brukt denne situasjonen til å oppfylle dine egne ønsker. Jeg utelukker ikke at alt dette kan ha pågått i underbevisstheten din.
Den ene utelukker dog ikke den andre, du kan så klart ha ekte medfølelse for situasjonen hennes i tillegg til ett ønske om å eskalere relasjonen deres.
Jeg skam snakke med noen andre i psykisk helse etterpå. Lurer også på hva jeg skal si til dem. Det er dette som opptar meg nå og oppsluker meg helt for tiden. Er det greit å fortelle om sorgen jeg kjenner? Det er deres kollega som har mistet sønnen, så dette er vel ikke akkurat enkelt for dem heller. Men jeg føler dette er langt over kanten på hvordan jeg ellers ville reagert på noe slikt…
Hvis du er ubekvem med situasjonen så kan det nok hjelpe å fortelle henne eller kollegaene hennes. Da vil du mest sannsynlig få en mannlig kontaktperson slik at faren for dette blir mindre i fremtiden.
Det hadde jeg opplevd som en veldig flau situasjon, og absolutt ikke noe jeg ville hatt i mine papirer, det er nok noe som kan forfølge deg i fremtiden, så hvis jeg var deg ville jeg spurt om å bytte uten å nevne den spesifikke årsaken.