Damer deles inn i to kategorier, de jeg kunne tenke meg å ligge med og de jeg egentlig ikke kunne tenke meg å ligge med, selv om jeg ender opp med å gjøre det allikevel.
Lørdag kveld var et studie for meg i sistenevnte kategori, jeg var på et av byens utesteder og etter en relativt kort tid inne i lokalt skjønnte jeg at samtlige kvinner her kom under den sørgelige sistnevnte kategorien, damer jeg egentli ikke kunne tenke meg å ligge med selv om jeg ender opp med å gjøre det likevel.
Jeg scanner lokalet desperat, men finner ingen verdt å sende et lite smil engang, ufatteli for det må være minst 200 damer her. Jeg stirrer rundt meg på nytt, nærmest frenetisk i håp om å finne en bambi der ute et eller ennet sted forvirret som venter på å bli sjarmert. Men nei, ingen fra kategori en. Dette skremmer vannet av meg fordi jeg at jeg kommer til å bli med en av disse fæle damene hjem om ikke jeg finner noe bedre, dette er et sørgelig faktum som skyldes en eller annen diagnose jeg ikke kan navnet på, men jeg som definitivt lider av.
Når jeg lukker øynene har bildene fra lokalet etset på netthinnen, kreppet hår, halvfeite damer i altfor trange bukser, avbitte negler og negler med avflakket neglelakk.
Det lukter sikkert mildt urin under sistnevnte negler tenker jeg, jeg kjenner den typen ja.
Svært få av damene ha giftering, det er et dårli tegn, både fordi det bekrefter hvor stygge og fæle de er og fordi det er mye mer morro å sjekke opp gifte damer, desuten er pradoksalt nok også adskillig lettere også. Jeg føler meg brått veldig alene, som den enestne mennesket blant alle disse uhyrene, som i et marerittt et eget bilde av meg selv i dette lokalet gir meg assosiasjoner jeg husker fra dusk till dawn, hvem skal jeg velge tro eller enda mere skremmende, hvem velger meg? Jeg kjenner en klump i magen når jeg tenker på hvliken situasjon jeg vil befinne meg i om bare noen få timer, jeg har vært der før, mange ganger.
Føler meg som en slags krigsveteran som skal sendes tilbake til fronten, minner fra tidligere penetreringsskandaler sniker seg opp i bevisstheten, hvorfor lærer man ikke? hvorfor kan man ikke motstå? det er jo så vondt, som første gangen man røyker og drikker kaffe, hvorfor skjer dette meg? Jeg vet at jeg vil og velger selv, men svaret er altfor enkelt å slå seg til ro med, jeg kan da ikke være så simpel, eller kan jeg det? Tiden tikker mot stengetid, og klokkene ringer for meg. Jeg velger ut ei halvfæl røy som står ved baren, der er hun som smiler først i det jeg nærmer meg henne, jeg lirer ut et par setninger om ”Jeg kunne ikke la være å hvile øynene mine på deg” og ”Det er noe ved deg som gjør noe med meg” osv.. Samtidig som jeg lirer av meg disse høyst kamelonske replikkene ser jeg for meg meg selv på morenen lige ved siden av denne flodhesten men jeg brekker meg i skam, eller flodhesten som dukker opp på døren hjemme om et år og sier: ”Hei, hils på sønnen din, flodhest junior”.
Jeg burde skjønt det, luxus leverposteikonsert er ikke akkurat stedet å treffe damer på, hvorfor gjør jeg alt dette, hvorfor volder jeg meg selv slik smerte? Kanskje er det skammen i seg selv som driver meg, jeg vet ikke, jeg er redd, dette er fryktelig.
Morgenen etter er akkurat det jeg hadde forutsett, jeg lukter som en geriatidavdeling rett før morgensengeskiftet.
I det jeg kommer hjem må drikke meg opp før jeg greier å se meg selv naken i speilet uten å se henne oppå meg, jeg vet at i kveld er det på’n igje et eller annnet sted med en eller annen viss kjønn ikkje burdes gis ut på blå respept. Og det værste er at det er trolig like ille for dem.