Jeg har selv vært utro mot min partner.
Det fikk meg til å innse hvor mye jeg faktisk elsket min partner, og at det jeg gjorde var svært uheldig.
Jeg har såpass dårlig sammvitighet for det som har skjedd, men jeg har lagt det bak meg.

Min partner har også gjort noe dumt, kanskje ikke i like stor grad, men vi er begge ærlige og åpne. Jeg tror likevel at om jeg hadde fortalt hele sannheten ville det såret min partner mer enn at den hadde blitt takknemlig for at jeg sa det.

Slike ting om det skjer bør holdes hemmelig. Elsker man sin partner er det eneste rette. Det vil bare sette flere spørsmålstegn enn svar. Føler man at partneren fortjener sannheten, bør man heller bare gå fra de og forklare de at de fortjener noe bedre.

For meg hadde det vært for jævlig, min partner er alt og jeg tror jeg hadde tatt mitt eget liv om min partner hadde forlatt meg for noe dumt jeg gjorde når jeg var alt for usikker på meg selv.

Hadde min partner vært utro mot meg, ville jeg helst sluppet å høre det.

Erfaringen min er stikk motsatt.

De mindre skoleflinke vennene mine fra ungdomsskoleårene stiftet familie allerede i 18/19års-alderen og holder ting gående rimelig stabilt i forhold til de ambisiøse studentene, som er generelt lei monotonisme og har den oppfatningen at det alltid finnes noe bedre der ute for dem. Samtidig tror jeg at toleransegrensen for hva som definerer utroskap er lavere i bygdesamfunn.

Mulig dette grunnes det faktum at jeg sjeldent har noe særlig kontakt med førstnevnte gruppe lengre, og at jeg har involvert meg mer med studentmiljøet de siste årene, men observasjonen står fortsatt.

Det er også verdt å merke seg at definisjonen på utroskap bestemmes av personene i forholdet, ikke av samfunnet eller hvor fysiske man er. I noen forhold vil det å stirre på det motsatte kjønn oppfattes som et svik for den andre, men i andre er er alt lov (og oppfordret). Personlig synes jeg at mange er for redde for å faktisk diskutere grenser når de innleder et forhold, muligens av en frykt for å foreslå noe som bryter den andres grenser. Jeg tror at mange forhold kunne endt lykkeligere hvis partnerne faktisk visste hvor grensa for utroskap gikk, for jeg kjenner flere (av begge kjønn) som tilsynelatende kunne tøyd strikken ganske langt fysisk og heller satt grensen på det emosjonelle nivået. Å for en gangs skyld finne en partner med samme oppfatning kan derfor være befriende.

Det er i beste fall en voldsom overforenkling og strengt tatt galt, og ikke bare fordi de fleste dyr har bestemte og ofte korte paringsperioder. Siden tråden omhandler årsaker til at man er utro kan jeg jo ta den biologiske delen når vi først er inne på det.

Mange dyrearter er promiskuøse, men slett ikke alle. Biologisk sett skiller man hovedsakelig mellom to typer monogami: sosialt monogami og seksuelt monogami. Det første omhandler hvordan man samhandler sosialt, for eksempel med oppdragelse av avkom, beskyttelse av territorie også videre, mens sistnevnte går på eksklusivitet i seksualpartner. De fleste dyrearter som er sosialt monogame er ikke fullstendig seksuelt monogame, og sidesprang forekommer. Det er ikke så vanskelig å tenke seg hvorfor. Det kan være klokt for en art å "satse på" monogami, siden det gjør at to foreldre er involvert i oppdragelsen av avkommet, noe som i mange tilfeller gjør det sikrere at avkommet overlever på en god måte. Siden hunnen er den som enten føder eller legger eggene, er det også hun som har den desidert største innsatsen og mest å tape, og det kan være taktisk smart å kreve at hannen skal delta i forberedelsene og oppdragelsen av avkommet i stedet for å bare befrukte og stikke av. Det er videre da en fordel for hannen å akseptere kravet og være monogam (eller i det minste seriemonogam), siden det er vanskelig å spre sine gener på annet vis når dette er den universelle regelen. Hunnen vil kreve at hannen er monogam for å bidra til oppdragelsen av avkommet hennes, og hannen vil følgelig kreve at hunnen er monogam så han ikke bruker tid og energi på å oppdra andres avkom.

Samtidig kan det være taktisk smart av hannen og forsøke å "spille systemet" ved å fordele sin tid på to eller flere hunner uten at de vet om hverandre. Eller, som også gjelder hanner som ikke har funnet en hunn å være monogam med, befrukte en hunn som har en annen hann som lures til å oppdra hans avkom. Hvorfor skal hunnen han befrukter godta dette? Fordi avkommet vil, hvis det blir en hann, være en tilsvarende luring som kan spre sine gener med flest mulig hunner med minst mulig innsats (og hvis det blir en hunn, bære de genene til neste generasjon). Begge kan derfor ha noe å tjene på å begå utroskap, og det er å forvente at noen vil forsøke å spille det monogame systemet.

Hvis vi kaller disse to typene "luringer" og "trofaste", så kan man se – og analysere spillteoretisk – at den evolusjonært stabile strategien gjerne vil være en miks av luringer og trofaste. En overvekt av trofaste vil gi en fordel av å være luring, og en overvekt av luringer vil gi en fordel av å være trofast siden omgivelsene i utgangspunktet favoriserte monogami; det vil altså finnes et likevektspunkt av andel luringer og trofaste, og hvor dette punktet ligger for en bestemt populasjon vil avhenge av mange faktorer. Det trenger heller ikke å være slik at enkelte individer er hundre prosent luringer og de andre hundre prosent trofaste (selv om de kan forekomme), men at man har innslag av begge deler i varierende grad i forskjellige individer.

Her ser vi altså at vi har biologiske forklaringer på hvorfor vi er sosialt og i stor grad seksuelt monogame, hvorfor vi reagerer sterkt mot utroskap, hvorfor utroskap likevel forekommer, og hvorfor enkelte har denne hangen i større grad enn andre. Men, det sier ingenting om moralen bak det å være utro. Selv om vi har biologiske drifter betyr ikke det at det er moralsk å følge de driftene. Utroskap er dypt sårende og medfører ofte omfattende negative konsekvenser for de det angår, og det kan ikke forsvares moralsk på noen måte.

Og for ordens skyld, hvis det skulle være noen tvil, så finnes det også tilfeller hvor partene er både sosialt og strengt seksuelt monogame.

Nei, det er ikke en skolestil, men det er heller ingen barnehagekrangel. Det er et forsøk på en seriøs diskusjon, og seriøse diskusjoner følger visse normer. Hvis Cityofdreams eller du vil gjøre et argument ut av påstanden din om denne undersøkelsen, så er det normal debattskikk at dere hoster opp den konkrete informasjonen med direkte kildehenvisning og ikke overlater denslags til motparten. Det kalles bevisbyrde, og bør etterfølges hvis dere ønsker at bidragene deres skal bli tatt seriøst.

Tror heller han fikk poeng for å være ærlig, for at han tør å fortelle oss om det, på tross av at han garantert vil få masse drittslenging.

Dette tror ikke jeg på. Vis meg en kilde som sier at kroppen min biologisk sett må spre mine gener. Sexdrivet i menneskets natur, kan jo liksågodt være til en kvinne? Eller høyrehånda for den del? Instiktivt sett.

Ser folk skriver at folk er utro fordi man blir lei samme sexen?
Serriøst folk, voks opp, Ett forhold e basert på mer enn sex, Elsker og bryr meg altfor mye om kjæresten min til at jeg aldri kunne fått tanken på og være utro engang, og jeg vet ho tenker det samme.

Edit: har ikke lest hele tråden, så kan fort være noen har skrevet det samme.

Jeg ser hvertfall absolutt ingen forskjell på å fantasere om det du ser på som "urealistisk" og å fantasere om noen som er realistisk. Hvis dama/gutten må fantasere om andre, det være seg en kjendis eller naboen, for å kunne ha sex med kjæresten sin så burde han/hun komme seg ut av forholdet med en gang.

Jeg syns forsåvidt også at man ikke skal være i et forhold med noen med mindre man syns at den personen er den peneste som eksisterer. Hadde jeg plutselig opplevd at jeg hadde syntes at andre jenter enn min kjæreste var penere enn henne, så hadde jeg dumpet henne på sekundet, da det betyr at man ikke passer optimalt ilag.