For å sette ting litt i perspektiv må jeg vel nevne hva slags doser jeg holdt på med.
Rivotril var alltid tilgjengelig, så det var grunnmuren i forbruket mitt.
På det verste (såvidt jeg kan huske) hadde jeg et forbruk på alt fra 3-4 til 15-20 Rivotril daglig. Jeg brukte mer enn gjerne andre typer Benzoer også. Alt fra Sobril til Valium til Apodorm til Xanax & Rivotril. Mikset og trikset med andre ord.
Forbruket bygget seg opp over 1-2 års tid tror jeg.

Så, en vakker dag, ble jeg funnet livløs på sofaen av dama og faren hennes og da ble både hennes og min familie for alvor oppmerksomme på mitt rusproblem (de hadde selvsagt mistanke).

Da folk rundt meg fant ut dette ble ARA kontaktet av min mor og jeg ble sendt på avrusning i to uker etter noen uker ventetid.
Mens jeg ventet på plass fikk jeg 1mg Xanor om dagen for å ikke fuckings dø
På lukket avrusning fikk jeg Sobril to eller tre ganger om dagen, og det hjalp LITT.

Ferdig med avrusning ble jeg i grunnen tvunget til å bo hos foreldrene mine, og det var egentlig lurt.

Da følte jeg på blant annet:

Psykisk:
Jeg har følt på ekstrem paranoia og trodd både kjæresten og foreldrene mine var ute etter å forgifte meg da jeg gikk gjennom den verste runden med benzoabstinenser jeg noensinne har hatt.
Dette var rett etter avrusning, de hadde nettopp funnet ut av blandingsmisbruket mitt og jeg følte at jeg hadde skuffet dem så ekstremt at de så på meg som narkoman og ville kvitte seg med meg - Jeg spiste derfor ingenting jeg ikke hadde laget selv og når muttern kom med te på sengen takket jeg pent og helte den ut i vasken etterpå.
Når jeg ser tilbake på det er nok de tankene det mest irrasjonelle jeg har tenkt under abstinenser, og det høres jo semipsykotisk ut når jeg ser tilbake på det.
I ettertid ser jeg at de kun ønsket å hjelpe meg å komme meg på bena igjen.
Jeg er i dag enormt takknemlig for det min far og spesielt min mor og min kjæreste gjorde for meg i denne perioden.

Post turte jeg ikke å røre og jeg klarte ikke ta telefonen eller svare på meldinger pga. generell ekstrem angst.

Jeg startet i behandling hos DPS i denne perioden og det var mange ganger jeg ikke klarte å møte opp den første tiden.

Fysisk:
Jeg var nummen ifht. berøring over hele kroppen, men spesielt ben, tær, armer, fingre og ansikt.

Kvalme og hodepine var dagligdags.
Svette og frysninger også.
Balansen min var veldig dårlig første måneden.

Lydsensitiviteten var grusom og jeg ble ekstremt stresset og begynte å svette masse av bare littegrann bråk.

Enorm rastløshet, overfølsomhet, rykninger/kramper og konstant negativt tankekjør var også hverdagslig.

Jeg brukte små (0,5-2mg) doser Subutex noen dager i uken for å hjelpe på humøret og de kjipe fysiske følelsene og dette hjalp overraskende bra uten at jeg slet nevneverdig med å kutte det tvert da abstinensene etter litt over et halvt år slapp taket.


Til slutt vil jeg si at man, når man går gjennom Benzodiazepinabstinenser, bør prøve å komme seg ut på daglige turer - dette fremskynder tilfriskningsprosessen noe enormt. Spis også så sunt du klarer og sov MASSE.

Jeg var tilnærmet abstinensfri etter litt over et halvt år med mye fysisk aktivitet (tvungen i starten og frivillig etterhvert som jeg ble litt friskere og kjente at det hjalp veldig). Jeg spiste sunt, sov mye og fikk mye støtte.

Det går over! Men det tar tid, og det er tøft. Det bygger karakter og det er ikke mye som biter på meg av ubehag i ettertid.

PS
Dette ble et veldig sytete innlegg, men jeg skriver dette for at alle stakkars sjeler som går gjennom Benzoabstinenser skal forstå at dette ikke er noe å ta lett på. Det er ekstremt tøft, mest psykisk, men også fysisk.
Gjør det du trenger for å minimere ubehaget - om du trenger å være alene så trenger du det.
Om du tar litt Valium én dag for å få en pause fra ubehaget så trenger du det - så lenge alt du gjør styrer deg i retning rusfri og fri fra avhengighet.