Du glemmer at mange mener strebene i livet er en stor del av opplevelsen: Om alt hadde vært perfekt og ideelt, hvor er utfordringen? Hva presser oss til å utvikle oss videre?
Det andre blir fri vilje, det høres fantastisk ut men det har en bakside, fri vilje er ikke garantert at alle er snille med hverandre.

Jeg vil være uenig i at det er ekstremt mange som ser etter en ideell verden, eller har en virkelig ekstrem egosentrisk definisjon på hva det måtte være. Man kan jo for eksempel sammenlikne folkene som skaper kaos og elendighet på grunn av dét med de som gjør det for egen vinning.

Ts hva er ideelt for deg? Om du ikke søker rikdom, berømmelse eller bekreftelse gjennom arbeid og innsats så er det nok likevel noe som du opplever som perfekt? Hva enn det er så vil det vel være naturlig å forsøke å komme dit? Om det er å ha en kjernefamilie med 5 barn, et småbruk høyt til fjells eller leve/streve som kystfisker i en åpen 15 foter så er nok disse eksemplene rike på opplevelser, utfordringer og "ekte lykke". Jeg tror vi alle har drømmer og vi forsøker så lenge vi kan å nå drømmene, ja til vi evt. blir desillusjonerte og bitre også gir vi kanskje helt opp og resignerer. Men frem til da så tror jeg vi alle forsøker å navigere oss mot drømmen, det endelige målet.

Det ideelle for meg ville vært indre ro. Med det mener jeg at mitt behov for hele tiden å søke etter mer enn det jeg har, vite mer enn jeg kan kontrollere og ubalansen mellom det jeg klarer å oppnå og det jeg tror jeg kan oppnå i dette stadiet av livet, skaper indre splittelse.

Akkurat det du sier der tror jeg alle kjenner nå og da. Feks det å ta et krevende studium selv om en vet at det vil kreve knallhard innsats pga litt dårlige forkunnskaper. Da setter man seg selv i en vanskelig situasjon, en vil mer enn man strengt tatt bør i forhold til nødvendig forkunnskap.

Men bør man avstå fra å strekke seg etter høye mål? Hva om en person likevel hopper i det, jobber masse faglig, tetter hull fra videregående og klarer å komme gjennom studiet. Da blir premien å jobbe med eller i et fagfelt som vedkomne virkelig har interesse for.

Alternativt så kunne jo minste motstands vei vært å fokusere på feks matematikken fra videregående som var så vanskelig å forstå og heller ta en jobb som ufaglært kokk eller utdanne seg til noe som ikke krever mattekunnskaper. Livet kunne helt sikkert blitt vel og bra uansett valg. Men om en klarer å se det lange perspektivet. De fleste skal jobbe til minst fylte 67. Før du når 67 så er sikkert pensjonsalder blitt 75. Vil du gi ekstra innsats i noen få år for så å høste i 50 år i en jobb du elsker?

Jeg tror at uansett valg i en slik situasjon så vil det føre til en form for indre strid. Blir minste motstand valgt vil det alltid være den indre stemmen som sier, hva om. Tenk om jeg hadde valgt annerledes. Satses det høyt så kan det medføre mye angst før eksamen og ekstreminnsats for å klare å både tette kunnskapshull og unngå å falle bak faglig.

Det jeg har kjent på er at jeg angrer meg mer på det jeg aldri gjorde enn det jeg har gjort uansett utfall. Endel ting klarte jeg aldri fullføre, selv om jeg gjorde alt for å nå målet. Etterpå har det vært helt ok, fordi jeg turte å forsøke.

Slet veldig med dysleksi og det stoppet med fra mange ting når jeg var yngre. Til jeg lærte meg å ikke la dysleksien styre livet mitt. Greit at enkelte ting er tungt, men har jeg lyst så har jeg lov å forsøke. Det er lett å bli skuffet og lei og rakke ned på seg selv om man ikke når målet, men da er det viktig å snu den tanken til slik at man gir seg selv anerkjennelse for innsats og for å ha turt å gjøre noe langt utenfor komfortsonen.

Indre ro, det kan jeg ikke særlig om for jeg har alltid hatt en veldig indre uro. Og den er nærmest konstant, kun om jeg er superfokusert på meditasjon kan jeg kjenne fullstendig stillhet i hodet i kanskje en halv time. Så er konsentrasjonen brukt opp og etterpå er jeg dødssliten. Og uroen kommer tilbake.

Om du har gode tips til å mestre uro så del gjerne.