Det hele begynte egentlig som en ganske normal dag. Jeg var litt småsyk, med mildere feber og lettere hodepine. Etter en lang og slitsom dag på jobb
bestemte jeg meg for å gå ut å ta en pils med venner.

Jeg kom i snakk med en av kompisene til en venn av meg, og det viste seg at vi hadde mye til felles og tenkte veldig likt om mye. Det ble avtalt at han skulle ha nash hos seg, og jeg ble fortalt at det kom til å være pot og whisky der. Selvfølgelig dro jeg. Vi var vel kanskje 7 personer til sammen, 3 jenter og 5 gutter.

Vi var et par stykker som trekte oss unna resten for å røyke litt. Da kom det opp at vi hadde LSD, som vistnok skulle være sykt bra. Vi måtte bare få ut resten av gjengen først. 3 av guttene bestemte seg på et tidlig tidspunkt å ta kvelden. Da det da ikke var noen kjekke gutter igjen, bestemte 2 av jentene seg for å stikke også. Vi var i det minste 2 gutter igjen, og en liten tjei.

Vi kjente vel ikke hverandre spesielt godt, men vi følte at vi kunne stole på hverandre. Noe jeg kan si jeg angrer en smule på i ettertid.
Jeg skulle ønske jeg hadde vært sammen med mennesker jeg virkelig virkelig STOLER på 110%.

Vi fikk noen fliser hver. Jeg fikk vistnok 3 doser eller hva han kalte det?
(Dette er jeg litt nysgjerrig på, for akkurat det husker jeg ikke helt) Jeg fikk en ganske lang og tynn strimle. Virkningen skulle ikke komme før etter en times tid? Jeg tror kanskje det begynte en god del før, evnt. var jeg fortsatt skev og brisen. Hodet mitt ble veldig "lett". Og rommet ble veldig disco. Klittrende krystaller overalt? Jeg stod lenge og danset for meg selv i min egen verden. Jeg husker at huset til han vi var hos ble "levende". Alt eksisterte plutselig. Mønstrer flettet i hverandre, trakk seg sammen og fra. Det var veldig vakkert og jeg ble helt fengslet av hvor surrealistisk alt ble.

På noen tidspunkt var det som om verden spolte tilbake. Vi kunne skimte folket som hadde vært der tidligere på kvelden. De gikk opp og ned trappene. Drakk. Danset. Klinte. Ting går plutselig veldig sakte. Verden står stille. Det skjer veldig mye på en gang. Han ene ligger på sofaen og koser med en pute, på en veldig rar måte. For meg ser putene ut som småe frosker, gullaktige frosker. Wierd. Jeg koser med gulvteppet. Det er sykt godt. Deilig. Mykt.

Det jeg ble klar over på et tispunkt var at alt det du følte gjenspeilet omgivelsene rundt deg. Den lykken og harmonien jeg hadde følt helt i begynnelsen var en vanskelig ting å holde fast på. Skygger. Sol. Skygger. Sol. Vi må ikke la oss bli sugd ned i de onde energiene. Bad tripp?

Det jeg synes var så sykt var at vi følte mange av de samme "skyggemenneskene". Jeg kunne se på vennen min når han så de, og jeg følte de, og "så de" selv, men kunne ikke se på de for mye, i frykt for å se de for godt. Mye av dette høres sikkert helt latterlig ut, og jeg vet virkelig ikke hvor "gal" jeg egentlig er. Jeg innser at jeg burde ha lest litt bedre om dette før jeg gjorde det, og at jeg ikke burde gjort det så spontant som vi gjorde. Dette burde vært en veldig nøye planlagt ting, et trygt sted med gode venner.

Huset til han vi var hos var/ble ganske skummelt til tider.
Og jeg tenker, er hjernen min fucked fuckings up? Er det dette jeg skal føle? Skal jeg bli skremt? Skal jeg se "Energi-stråler"? Vanskelig å forklare men. Jeg ble veldig opptatt av hendene mine, når jeg fant ut at jeg kunne male verden med de. Energistrålene som jeg viser til kom ut gjennom fingertuppene mine.

Den kvelden er den lengste jeg noensinne har hatt. Jeg føler som om jeg har vært våken i flere århundrer. Jeg er skikkelig sliten.

På et tidspunkt etter at dagslys hadde begynt å vise seg (og verden ikke virket så veldig skummel og mørk og dyster lengre), bestemte jeg meg for å ta en telefon. Why? I dunno. Det jeg tenkte da var at vi var "fanget", jeg kunne da umulig komme meg ut av denne "boblen" og se på verden på samme måte igjen. Var verden fortsatt det samme? Var menneskene de samme? Da en av mine bedre venner tok telefonen i andre enden, gjorde ikke jeg og de andre noe enn å begynne å le. Høyt og sikkert psykotisk. Det var bare så deilig å høre noen fra "den andre siden". Og plutselig innser man at man ikke burde blande de to "verdenene". Jeg bestemmer meg for å gå ut, hjem. Mens det er lyst enda. Det er dumt. Jeg snur straks jeg ser at verden går som normalt. Vil jeg virkelig tilbake til det? En mann måkker snø. Jeg går inn igjen, der er det også tryggere? De to guttene som er der er ganske borte, og jeg merker en veldig negativt energi i huset som jeg ikke har lyst til å være til stedet med.

Jeg "tvinger" meg ut gjennom ytterdøren og inn i virkeligheten. Jeg tenker at dersom jeg tenker at alt går tilbake til "normalt" så gjør det mest sannsynlig det. Helst i løpet av sekunder. Problemene her er bare at sekunder blir til timer, år og epoker. Tiden slutter å eksistere.

Ute i verden igjen snør det. Krystallene blir enda vakrere, energien stråler raskere. Verden ble plutselig ganske vakker, og rosa? KLISJE jeg vet, men wtf ? Jeg innser da at jeg fortsatt tripper. Verden smelter fortsatt sammen rundt meg, på en veldig elastisk måte.

Det blir veldig mye fram og tilbake med sanseinntrykk og hva jeg følte, som videre formidlet "synet" mitt.

Jeg tror det er umulig å formidle ALT jeg følte. Det skjedde ganske mye når jeg var ute av huset, og jeg prøvde å røyke meg "ned" flere ganger. Uten hell.

Kort fortalt var trippen denne:
0-1 time: Sansene, inntrykkene begynner å danne seg.
2. time: Høydepunkt? Alt veldig veldig fint.
(tiden har gått veldig i surr for meg)
3. time: Man innser at man selv kontrollerer omgivelsene med de følelsene man har. Mye negativ energi danner seg, men forsvinner plutselig. Alt blir bra igjen, og sånn går det i bølger. Du blir skremt, glad, skremt, glad.
Tiden forsvinner.
Rusen varer: 10 - 16 timer.
Svakere mot slutten.
SYKT deilig at ting er som "normalt" igjen. Nesten.

Jeg var egentlig veldig fjern, lenge. Guttene var ganske ekle med meg på et tidpunkt, selv om jeg ikke husker om dette var noe jeg inbilte meg. Det virket i hvertfall som de var klar over hvor "borte" jeg var, og ville utnytte det. På et tidspunkt ble de veldig seksuelle, og det var også en av grunnene til at jeg "tvang" meg ut.

Om jeg skal ha sex i en slik tilstand, vil jeg VIRKELIG stole 100% på motparten/e.

Dette ble sikkert veldig mye fram og tilbake. Beklager. Jeg har ikke helt fått konsumere det enda. Mye å fordøye. Jeg kommer sikkert til å angre på at jeg postet dette i morgen.

Har ikke peiling på lsd! men jeg syntes tripprapporten var god,
hørtes ut som både en god å ikke fullt så god tripp.
håper hvertfall du fikk noe ut av den å at du koste deg hvertfall

Jeg har selv aldri prøvd lsd, men vært tilstede ved flere anledninger hvor folk har tatt det. Noe jeg synes er særdeles merkelig er latteren de har fått. Sånn ekstremt merkelig fnisete latter, men de kunne aldri fnist med slikt toneleie ellers, det er jeg skråsikker på.

Også virker det som om de påvirkede hjernene nesten fungerer på et telepatisk nivå. Altså, hvis når de bare har sett på hverandre har de begynt å le nøyaktig samtidig og et annet eksempel er hvis han ene har sagt "haha se der" så sier han andre "hahaha, ja, haha" osv. Nei, jeg holder meg unna lsd :P

De klarer jo ikke gjengi særlig mye av opplevelsen heller, de sier bare alt blir "bra sjukt" og "det må oppleves"

Det var ikke helt jævlig, hadde det for det meste ganske fett.
Men jeg tror det hadde vært enda fetere om jeg hadde vært med gode venner, ikke "bekjente".
Jeg ble overrasket over hvor lenge rusen faktisk varte.
Det jeg ikke nevnte i innlegget var at jeg faktisk kjørte bil. (really bad idea)
Det snødde noe sinnsykt ute, og bilen snødde ned med en gang jeg hadde kostet av den. Det var helt vilt. Veiene crunchet seg sammen, og det var som om jeg måtte brøyte meg vei framover.
Veien sank liksom sammen som en tube og det føltes som om jeg kjørte nedi veien. At bilen var klistret fast på en måte. Tunnelen var det sykeste. Det var utrolig rart, og jeg anbefaler ingen å kjøre i LSD rus. Kanskje fett å sitte på noen som kjører, men ikke kjør selv!

Deci: Er ikke latter en bra ting?:P Da har man det i det minste gøy!

Kan bli litt slitsomt i lengden å drive og le hele tida Under forrige LSD-tur satt jeg og en kompis og lo oss gjennom flere timer.. syke saker. Ble sleten i kjeven og kjente det i magemuskla dagen etter men ser tilbake på det med et stort smil om munnen

Jeg er litt usikker på om dette er noe jeg har lyst til å prøve igjen.
Da burde det være sommer, sol og langt unna sivilisasjon.
Har også hørt noen rykter om at folk som bruker LSD jevnelig sliter med hukommelsen, og klarer ikke skille fortid og nåtid? Jeg er litt skeptisk!

Jeg vil si det viktigste når en skal begi seg ut på en LSD-tur er forberedelsen: Bakgrunnsinformasjon (lese seg opp om effekt, hva en kan vente seg, varighet osv), hvor mye, hvor og evt. med hvem

Jeg skulle ønske jeg hadde vært sammen med mennesker jeg virkelig virkelig STOLER på 110%.

Mitt råd til førstegangstrippere er å ha med en som man nettopp stoler 110 % på, enten som medtripper eller tripsitter. Veldig viktig å føle seg trygg! (at least that's the case for me)
Har til gode å ta meg en tur ute i det fri, regner med at det var det du mente med langt unna sivilisasjon, og ser frem til den dagen. Sol, varme, god(e) venn(er), en flott natur og en liiiten blotter.

De ryktene du har hørt kan jeg verken av- eller bekrefte, men kan ikke si å ha hørt om noe liknende før. Jevnlig er også et ganske relativt begrep, og så er vi jo alle forskjellige. Hvis det blir til at du vil prøve å ture igjen, og du holder deg til et par-tre tripper i året skal du nok ikke trenge å bekymre deg for ikke å klare og skille fortid og nåtid